Lund og Heskestad - Våt, men fantastisk Korsvei ... - Steinar Rettedal

28
Dette har skjedd:
Joar går i 4. klasse og Alex
har begynt i klassen. Alex
har det ikke godt hjemme og
slår de andre i klassen. Joar
har blitt venn med Alex etter
at han ble tatt på fersken da
han fraktet ved til familien til
Alex. Joar har lovt at de skal
gjøre noe spennende sammen,
men vet ikke hva.
SPØKELSER ELLER ENGLER?
Ved frokosten neste morgen snakket
Joar med mor om Alex. - Jeg
tror ikke Alex blir med hjem etter
skolen i dag. - Hvorfor tror du ikke
det?, lurte mor. Joar forstod at han
ikke skulle sagt det. Hva skulle han
si nå? Skulle han fortelle mor det han
visste eller skulle han snakke om noe
annet? Han tenkte litt før han svarte.
Han hadde løyet for mor tidligere om
Alex og hadde ikke lyst til å gjøre det
en gang til, men han kunne jo ikke
fortelle alt. - Alex trodde ikke han
fikk lov å være med meg. Jeg er
ikke sikker på at han har det så godt
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 3 2011
MØRKETS ENGLER
hjemme. Han angret med det samme
han hadde sagt det. Nå ville nok mor
spørre han ut. Men mor sa bare –
Mmmm og så tankefull ut i lufta. -
Jeg skal lage pizza til dere så kommer
han nok. Mor virket så sikker.
Joar traff ikke Alex på skolen før
første time for Alex kom for seint.
Men da han kom, viste han tommelen
opp til Joar og da forstod han at han
hadde fått lov til å være med hjem. I
friminuttet fortalte Alex at mor hans
hadde gitt han lov straks han hadde
spurt henne om å få være med Joar
hjem. - Jeg forstår ikke at jeg fikk lov
med det samme. Jeg har aldri fått lov
til det før, fortalte Alex. Joar tenkte.
Det hadde skjedd mye i det siste og
han forstod ikke alt.
Etter skolen ruslet guttene hjem til
Joar. Mor hadde ferdig hjemmelaget
pizza til guttene. - Jeg går en tur bort
til bestefar og bestemor med litt pizza
mens dere koser dere. Alex spiste og
la i seg dobbelt så mye som Joar. Det
var tydelig at det var godt og at de
begge ble gode og mette. Det ble stille
en stund før Joar begynte å snakke.
- Hvorfor trodde du at du ikke fikk
lov å bli med meg hjem? Alex ble
stille og vred seg. Joar så han kjempet
med gråten og angret at han hadde
spurt. - Jeg får aldri lov til å være
med noen hjem for, for, for— Alex
begynte å gråte stille og Joar visste
ikke hva han skulle si. Til slutt fikk
han presset fram et hvorfor.
Så begynte Alex å fortelle hvordan
han hadde det hjemme. Han fortalte
at foreldrene kranglet mye og at faren
slo mora og var sint på barna. Mora
var redd for at Alex skulle fortelle
Føljetong
v/ AL
dette til andre og derfor fikk han ikke
være sammen med andre kamerater. -
Jeg forstår ikke hvorfor jeg fikk være
med deg hjem. Joar fortalte hva han
hadde sett da han var ute hos Alex
med veden tidligere. - Jeg har aldri
fortalt til noen hvordan det er hjemme.
Alex virket nesten lettet over
endelig å ha fått fortalt det til noen.
Han skiftet emne. - Vi skulle gjøre
noe spennende sammen, hva skal vi
gjøre? , spurte Alex. Joar måtte si at
han ikke hadde funnet på noe, men de
skulle nok finne på noe.
Mor kom hjem igjen. - Kan ikke
dere gå bort til bestefar og hjelpe han
litt med veden, jeg sa at dere sikkert
kunne hjelpe han. Joar og Alex ruslet
bort til huset til bestefar og bestemor.
På veien passerte de huset til gamle
Maren. Joar så at hun hadde fått en
del ved som lå ved siden av vedskjulet.
Da fikk han en ide. - Du Alex,
Maren som bor her er svært gammel
og har veldig vondt i ryggen. Du
ville gjøre noe spennende. Vi kan
bære inn veden til Maren uten at hun
vet om det i kveld så blir hun sikkert
overrasket og glad. - Tenk hvis vi blir
oppdaget?, sa Alex.
-Vi må gjøre det etter at det blir
mørkt. Maren hører lite så vi kan klare
det. Alex hadde sagt at han skulle
komme hjem før det ble mørkt. - Vi
kan spørre mor eller far om å ringe og
spørre om lov. Alex var ivrig, men
trodde ikke det gikk. De ruslet bort
til bestefar som holdt på å kløyve
ved. - Så dette er arbeidskarene som
mor lovte?, sa han og smilte. - Nå
kan dere kløyve litt, så går jeg inn
og henter litt saft og kjeks. Begge
guttene hadde hogget ved før og de
fikk hver sin øks. Bestefar så litt på
guttene som svingte øksene. - Nå må
dere være forsiktige, sa bestefar før
han ruslet inn.
Det tok en stund før bestefar kom ut.
Guttene kløyvde ivrig og diskuterte
hvordan de skulle ordne veden til
Maren. Bestefar småpratet med dem
og slurpet i seg en halvvarm kaffe.
Guttene satt på hver sin hoggestabbe
og koste seg. - Nå må dere nok gå
hjem før det blir for seint, sa bestefar.
Guttene ruslet hjemover og smugtittet
ekstra på veden som lå utenfor
hos Maren. - Du mor, kan ikke du
ringe og spørre mor til Alex om han
kan være litt lenger? Kan du kjøre
han hjem seinere, vi skulle vært borte
hos Marius og lekt litt? Mor gikk ut i
gangen og guttene hørte spent at hun
snakket i telefonen. Da hun kom inn
igjen fortalte hun at han hadde avtalt
at far skulle kjøre Alex hjem. Guttene
smilte lurt til hverandre.
Det hadde begynt å skumre da guttene
ruslet ut og gikk i retning av Marius.
Men da de kom ut av syne gikk
de raskt i retning av Maren. Det var
enda litt for lyst til å arbeide uforstyrret
og de lurte seg inn blant trærne.
Her satt de og ventet mens de lurte
på hvordan de skulle gjøre arbeidet.
- Tenk hvis døra er låst?, sa Joar. Han
var litt bekymret og håpet nesten at
den var låst. De fikk ikke tenkt så
lenge for det kom tunge skyer drivende
og det ble fort ganske mørkt.
De løp krumbøyd mot vedskjulet for
være mest mulig usynlige. Da de
kom til vedskjulet stoppet de opp og
lyttet. De hørte stemmer og musikk
fra huset til Maren. - Hun ser sikkert
på fjernsynet, hvisket Joar. - Det er
fint for da hører hun sikkert ikke andre
lyder. - Nei, ropte Alex halvhøyt
da han skulle åpne døra. - Den er
låst. Kanskje det er et vindu som er
oppe. Det var et vindu oppe på veggen
der veden lå. Alex klatret opp på
vedhaugen. - Yes, hvisket” han halvhøyt.
- Vinduet er ikke lukket skikkelig.
Han lirket det opp og satte en
vedskive mellom karmen og vinduet
slik at vinduet stod rett ut.
De ble enige om at Joar skulle krype
inn for å se innenfor. Det var nesten
helt mørkt da han slapp seg ned på
golvet. Han følte seg fram til en dør
innenfor skjulet. Her var det ingen
vindu. Han lukket døra og kjente etter
en lysbryter. Han fant fort bryteren
og slo på lyset. Han slo av lyset
og gikk tilbake til vinduet. - Vi må ha
litt lys. Jeg lar døra stå litt på gløtt og
slipper inn litt lys, hvisket han.
I det svake lyset fant han fort ut hvor
veden skulle ligge ved veggen. Alex
sendte inn veden til Joar som la den
på plass inntil veggen. Av og til stoppet
de opp i arbeidet og Joar lukket
inntil døra når de hørte lyder. Etter
et par timer var de helt utslitte og
ferdige med jobben. Joar krøp ut og
utenfra lirket de vinduet inntil. De
slo hendene mot hverandre godt fornøyde
over jobben de hadde gjort.
På vei hjem til Joar småsnakket de og
flirte. - Tenk hva Maren kommer til å
tro nå. Kanskje hun tror det har vært
spøkelser ute lo de. De var sprekkeferdige
og i godt humør. Mor mente
de måtte ha kveldsmat før far kjørte
Alex hjem. Da kjente de at de var
kjempesultne selv om de hadde spist
så mye pizza.
Ved kveldsmaten hadde de lyst til
å snakke om jobben, men far og
mor spiste sammen med dem. De
la innpå brødskiver med leverpostei
med stor appetitt. Far lurte på hva de
hadde gjort hos Marius. Joar skulle
til å lyve, men Alex kom han raskt i
forkjøpet og sa at nå måtte han nok
hjem hvis ikke de ble redde for han
hjemme. Dermed slapp Joar å lyve.
Joar ble med da far kjørte Alex hjem
til Langøya. På returen lurte far på
hvordan Alex var. - Han er veldig
grei nå, svarte Joar og forstod med
det samme at han hadde forsnakket
seg. - Nå, hva mener du med nå?
Joar orket ikke å lyve enda en gang
og fortalte at Alex hadde slått dem i
begynnelsen, men at han ikke gjorde
det lenger. - Jeg tror ikke at han alltid
har det så godt hjemme, sukket
Joar. Det var godt å få si det. - Du
får ta deg godt av han, det ser ut for
at dere har det fint sammen nå, svarte
far. Joar ble glad da far sa det. - Takk
for at Alex fikk være hos meg i kveld,
smilte Joar og så på far som strøk han
over håret.
Da Joar la seg den kvelden lå han litt
og tenkte. Mor hadde bedt kveldsbønna
med han og sagt godnatt. Joar
tenkte han fikk takke Gud for at han
hadde fått være sammen med Alex og
at de hadde fått hjulpet gamle Maren,
men før han fikk begynt sovnet han.
Alex og Joar var mye sammen i friminuttene
på skolen de neste dagene,
men ikke på kveldene for Joar var
opptatt med andre aktiviteter. Noen
dager seinere kom Joar hjem fra skolen.
Han hentet posten i postkassen
og slengte den fra seg på kjøkkenbordet.
Plutselig stivnet han til, han
så bildet av Maren på første sida av
lokalavisa. Hun stod ved siden av
veden inne i vedskjulet. Han begynte
å lese. Maren fortalte at veden hennes
plutselig var flyttet fra utsida av
vedskjulet og nå lå stablet inne. Hun
forstod ingenting, for døra var låst og
vinduene var lukket. Hun var kjempeglad,
men syntes det var litt skummelt
også. På slutten sa hun: - Jeg
tror jeg har hatt besøk av mørkets
engler.
Joar visste ikke hva han skulle gjøre.
Han ble litt redd og samtidig litt glad.
Heldigvis var ingen andre på kjøkkenet
da og så hvordan han reagerte.
Litt seinere på kvelden lurte han seg
til å ringe til Alex. Han hadde ikke
sett noe for de holdt ikke lokalavisa.
Han var sprekkeferdig og spurte om
Joar kunne ta med avisa på skolen.
Ved kveldsmaten begynte mor å
snakke om Maren. - Skal si Maren
har hatt besøk på nattestid, tenk så
flott å ha besøk av engler i mørket.
Far så lurt på henne. - Ja, det er godt
at det finnes engler. Joar turte ikke
si noen ting. Han lurte litt på om de
visste noe, men fant ut at det kunne
de umulig.
Neste dag fikk Alex igjen lov til å
være sammen med Joar etter skoletid.
De sparket fotball og etter en
stund satte de seg ned for å hvile. De
diskuterte avisoppslaget. - Mørkets
engler, sa Alex. - Hæ, svarte Joar
forbauset. - Hva sa du? - Mørkets engler,
vi kan lage en klubb som heter
mørkets engler. Så kan vi finne på
gode ting i mørket slik vi gjorde med
Maren og glede folk. Joar smilte og
nikket. - Mørkets engler, gjentok han
halvhøyt. - Det var et flott navn, vi
må planlegge neste operasjon snart.
Blir du med, Alex? Alex nikket og
de så på hverandre og smilte. - Vi
må finne ut hva Mørkets engler skal
gjøre neste gang.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 3 2011
29