Last ned PDF - Fysioterapeuten

AKTUELT
KLAR BESKJED Forbundsleder Eilin Ekeland fikk klar beskjed fra Mona Larsen og May-Britt Nilsen i Norsk Revmatikerforbund om at fysioterapeuter må bli
flinkere til å markedsføre faget sitt og synliggjøre sine spesialiteter for brukerne.
– Mer fysioterapi til revmatikerne
Det gis generelt for lite informasjon
om at artrosepasienter
må trene. I tillegg må fysioterapeuter
bli flinkere til å gi
tilbakemelding til legene om
hvordan det går med pasientene.
TEKST og FOTO Heidi Johnsen
hj@fysio.no
Dette budskapet kommer fra May-Britt Nilsen
og Mona Larsen, henholdsvis nestleder i
Østfold fylkeslag og leder i interesseutvalget
i Norsk Revmatikerforbund. Begge er uføretrygdede,
og understreker at fysioterapi er
svært viktig for å holde sykdommen i sjakk.
May-Britt Nilsen fortalte forsamlingen
på frokostseminaret om sine erfaringer med
14 FYSIOTERAPEUTEN 7/11
leger og fysioterapeuter. Fra å være sprek og
lett i kroppen måtte hun gradvis ha hjelp til
å trene annerledes. Det var spesielt knærne
og hendene som verket, og i 1994 fikk hun
diagnosen poly artrose.
– Primærlegen ga meg NSAID-preparater.
Det ga noe effekt, men også mange bivirkninger.
Jeg klarte likevel å fortsette som
sykepleier. Jeg fikk fysioterapi, men bare
passiv behandling. Fram til 1998-99 klarte
jeg meg bra, men da maktet jeg ikke mer og
ble sykmeldt, forteller Nilsen.
Sluttet med medisiner
Hun sluttet å ta medisiner.
– Jeg skulle jo ikke jobbe. Ble operert i
føttene i løpet av et år og måtte bruke krykker
i lang tid. Dette førte til smerter i overkroppen,
sier hun.
Nilsen kom inn i trygdesystemet med
omskolering og leting etter restarbeidsevne.
Hun fikk ikke komme tilbake til arbeidsgi-
ver så lenge hun ikke var 100 prosent frisk.
– Jeg følte meg mistrodd og som en samfunnssnylter.
Da jeg ble innvilget uføretrygd,
var det som å slippe ei tung bør. Jeg kunne
fokusere på trening og på å bedre livet mitt,
sier Nilsen.
Varmtvannstrening
Hun ble kjent med Norsk Revmatikerforbunds
tilbud om trening i 34 graders varmt
vann. Fra sofatilværelse og lite bevegelighet
ble det trening to ganger i uken. Etter en
stund klarte hun å gå en halv time hver dag.
– Via forbundet lærte jeg mye om veien
videre og engasjerte meg også i organisasjonsarbeidet.
Vondtene ble færre, men det
gnagde alltid i ryggen. Jeg klarte ikke å trene
det bort. Gikk til primærlegen og ba om fysioterapi.
Det mente han var unødvendig.
Vanntrening er flott, var beskjeden jeg fikk.
Jeg fikk senere en ny lege som sa at fysioterapi
er viktig. Det er over tre år siden nå.