2009-03 - Indremedisineren
2009-03 - Indremedisineren
2009-03 - Indremedisineren
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Indremedisinen før og nå<br />
32<br />
biokjemi og patologisk anatomi ble<br />
hengende etter i subspesialiseringen<br />
under vekstårene på 60-tallet slik at<br />
de indremedisinske subspesialiteter<br />
mere eller mindre ble tvunget til å<br />
bevege seg inn på disse områdene<br />
selv. Dette har senere vært til nytte<br />
for begge parter. Da Legeforeningen<br />
ville sentralisere utralyddiagnostikken<br />
til røntgenavdelingene var det for<br />
sent. Nyrebiopsiregisteret var et<br />
indremedisinsk initiativ og Nasjonalt<br />
senter for gastroenterlogisk ultralyd er<br />
et rent indremedisinsk foretagende.<br />
Om å kombinere Ranke og geyl.<br />
Det Norske selskap for Indremedisin<br />
1915-1965.<br />
Det mangler meget på at jeg er<br />
historiker, og jeg ser med en viss<br />
skepsis på historien som fag.<br />
Ifølge Napoleon, som skapte adskillig<br />
historie, er historien et eventyr som<br />
man er blitt enig om å tro på, une<br />
fable convenu. Lessing omtalte<br />
historikeren som en profet med<br />
ansiktet vendt mot fortiden.<br />
Den tyske historiker Ranke dominerte<br />
1800-tallet med sin hypotese om<br />
”wie es eigentlich gewesen ist”, at<br />
historien med en tilstrekkelig nøyaktig<br />
beskrivelse av fenomenene ville<br />
få tingene til “å tale med sin egen<br />
stemme”. Hollenderen Pieter Geyl<br />
hevdet det motsatte, at historien er<br />
“det enkeltståendes skytsånd”.<br />
Kombineres disse synsmåter vil<br />
løsningen kunne være å fortelle om<br />
sine enkeltstående opplevelser med<br />
egen stemme, og ikke glemme det<br />
russiske ordtaket: ”Han lyver som et<br />
øienvitne”.<br />
Det eksisterer et hefte: Norsk<br />
selskap for Indremedicin 1915-1965<br />
(Oslo l965) som på 98 sider gir en<br />
kortfattet og instruktiv fremstilling<br />
av norsk indremedisin og dens<br />
personligheter i første halvdel av det<br />
20 århundrede. Her kan man lese at<br />
da spesialistreglene blev gjennemført<br />
i 1920 var det 23 indremedisinere<br />
i landet, og at det i l915 fantes en<br />
indremedisinsk avdeling i Bergen, en i<br />
Trondhjem og 6 i Oslo. Hvem som<br />
helst med artium kunne studere<br />
medisin; nå er det bare de med<br />
poengsum over særdeles som er<br />
aktuelle og halvparten er kvinner mot<br />
nesten bare menn i tidligere tider.<br />
Lege-pasientfoholdet er drastisk<br />
endret også ved at pasientenes<br />
økonomi, utdannelse og sosiale status<br />
er en helt annen enn før. PC-ene,<br />
stappfulle av medisin finnes i hver<br />
stue. Det er ikke lenger slik at på<br />
sykehuset er lyset, stolene, sengene,<br />
maten og omgangstonen bedre enn<br />
hjemme, tvert i mot. Sosialministeren<br />
har ansvaret for rikets største<br />
budsjett.<br />
singendes Wissen ertönt am ehesten<br />
auf Brücken. Hinübergang lässt singen.<br />
Aller grosse gesang ist ein singen auf der<br />
Brücke.(Ernst Bertram)<br />
Storhetstid er overgangstid. I min<br />
tid har medisinen gjennomgått den<br />
største overgang til det anderledes og<br />
bedre siden Hippokrates. Innmarsjen<br />
av statistikk og vitenskap i diagnostikk<br />
og terapi har åpnet nye og fantastiske<br />
veier for leger og pasienter, og den<br />
alminnelige og mirakuløse økning<br />
av samfunnsøkonomien har gjort<br />
det mulig å betale regningen i en<br />
dimensjon ingen kunne drømme<br />
om. Medisin som sosialt fenomen<br />
har fremfor alt påvirket deltagerne<br />
og samfunnet ved sin størrelse,<br />
en variabel som uungåelig også<br />
har kunnet påvirke pasientenes og<br />
legenes hverdag på en måte de kunne<br />
ønske seg anderledes.<br />
Veies fremskrittene mot det som<br />
savnes, er likevel min konklusjon: alt<br />
er blitt bedre. Det subjektive pregede<br />
kliniske skjønn spiller en mindre rolle<br />
enn før der det rasjonelt vitenskapelig<br />
er kommet til med statistikk tall,<br />
kurver og billeder, og med en noe<br />
overdrevet frimodighet kan det sies<br />
utviklingen minner om da Hippokrates<br />
førte faget fra en spiritualistisk til en<br />
naturvitenskapelig orientert medisin.<br />
Sutring om de gode gamle dager med<br />
de lange sykehusopphold, de nære<br />
forhold mellom lege og pasienter og<br />
kolleger i mellom, hører en annen<br />
tid til; ingen av folk flest som har<br />
opplevd denne tiden, ønsker seg<br />
tilbake til den – en tid med alminnelig<br />
uvitenhet, fattigdom, diskriminering og<br />
hjelpeløse indremedisinere.<br />
Det er ingen grunn til at legene skal<br />
idealisere denne fortiden, ikke minst<br />
fordi de selv forstod så lite og hadde<br />
så lite å hjelpe seg med. Alene sykehusenes<br />
dimensjoner utelukker den;<br />
overlegen kan ikke lenger invitere<br />
staben med ektefeller til middag<br />
hjemme.<br />
Den som leser William Oslers store<br />
bok om indremedisinske sykdommer,<br />
Priciples and Practice of Medicine,<br />
1892, vil forstå hva jeg mener.<br />
Nihilsmen og de første gjennembruddene<br />
“Tror De på terapi?” Spørsmålet er<br />
tillagt den store tuberkuloselege<br />
Olaf Scheel, og kan illustrere<br />
den terapeutiske frustrasjon og<br />
nihilisme i de to første tiår av<br />
nittenhundredetallet. “Jeg tror på<br />
gul øiensalve og oppdragelse med<br />
kjærlighet” sa praktikusen i Drammen.<br />
Den terapeutiske revolusjon begynte<br />
med insulinet i l922 og senere med<br />
behandlingen av perniciøs anemi fra<br />
l926, men den terapeutiske skepsis<br />
hold seg seigt og lenge.<br />
Professor Caesar Boeck lot være å<br />
behandle sine syfilitikere med kvikksølv<br />
for ikke å forstyrre pasientens<br />
“immunfabrikasjon”. Så sent som i<br />
slutten av 1940-årene ble vi forelest<br />
kvikksølv og arsen som hovedterapi<br />
ved lues. En kollega med perniciøs<br />
anemi som forgjeves hadde prøvd<br />
alt som kunne spises og ansett som<br />
lovende, snøftet foraktelig da han<br />
tilsist ble tilbudt det siste nye, rå lever,<br />
snudde seg på siden i sengen og<br />
døde. Leveren kunne reddet ham.<br />
Før cortisonet kom ,var det ikke lett å<br />
være hudlege: under studentvisitten<br />
på Ullevål gikk det mest på pensling<br />
med det røde eller det blå: Castellanis<br />
væske eller Methylfiolett. En reservelege<br />
på Rikshospitalet gjorde seg<br />
lystig over sine hudkolleger og mente<br />
det var to terapeutiske metoder i<br />
dermatologien: A til Ø metoden,<br />
som begynte med Adeps lanae og<br />
sluttet med Pasta Øsopi, og det<br />
han kalte de frie innfalls metode.<br />
Da skulle hudlegen stå med ryggen<br />
mot medisinskapet, kaste hånden<br />
bakover i blinde og bruke det første<br />
og beste han fikk tak i. Hench gav<br />
Nobelforelesningen om cortison i<br />
l950 og siden blev alt bedre. Det ble<br />
slutt på øyeavdelingens sprøyter<br />
med sterilisert melk til injeksjon<br />
hos pasienter med iridocyklit,<br />
og tyfusvaksine eller morfin som<br />
behandling av status astmatikus;<br />
mange pasienter med rheumatiske<br />
lidelser, i flere tiår kanskje den<br />
mest nedvurderte pasientgruppe i<br />
indremedisinen, fikk også et bedre liv.<br />
Det var en tid for leddkjerringer og<br />
kvakksalvere som tildels kunne mere<br />
enn sitt fadervår. En liten gutt med<br />
illrødt utslett over hele seg, mest i<br />
ansiktet og i albubøyningen, fikk hvite<br />
salver av alle slag: ingen hjalp.<br />
Det kom en kvakksalver inn i billedet,<br />
halvblind med hvit stokk: han gav<br />
gutten svart tjæresalve: den hjalp<br />
øyeblikkelig. ”Tjære, Hun er god for<br />
<strong>Indremedisineren</strong> 3 • <strong>2009</strong>