Burdøra fra Rauland - runer, former og agency Kristine Ødeby

Write for us / Skriv for oss!
Vellum accepts articles in both
English and Scandinavian
languages. For more information
see page 64.
Any questions? Send an e-mail
to vellum-tidsskrift@hf.uio.no

5
6
15
28
44
56
59
66
From the Editors
Innhold
Burdøra fra Rauland - runer, former og agency
Kristine Ødeby
Danske spor i runeinnskrifter fra Isle of Man
Charlotte Johannessen
Runer og vokalharmoni i Trondheim
Alexander K. Lykke
Marius' itinerarium: Nordmennenes reise til
Det hellige land i 1270
Bjørn Bandlien
Hva forsker du på?
MAS på tur: Gotlandsturen våren 2011
Maria Granly Meldalen
Om Vellum
3

Det er ristet...
Den eldre futharken har faktisk noen runer som ikke
har blitt funnet i noen ord. En av disse er 4. Den blir
translitterert til ë eller ï, og er bare funnet i innskrifter
som lister opp futharken. Dette var lenge også tilfellet
for p som denoterer /p/, helt til Hogganvik-innskriften
kom fram i lyset i 2009. Her er p med i en slags formel,
men heller ikke her er den med i noe ord. Fonemet
/p/ finnes derimot i ord i innskrifter som bruker den
eldre futharken, nemlig på Eggja-steinen. Her er det
runen b som blir brukt for /p/.
Kilde: Terje Spurkland: I begynnelsen var fuþark: Norske runer og
runeinnskrifter. s. 17, 79, 81.

From the Editors
Vellum is a cross-disciplinary student journal about the
Nordic Viking Age and Middle Ages. The aim of the
publication is to gather the community, and to give students an
opportunity to publish articles. The journal was recently
reawakened with a fifth edition, and this turned out to be a big
success.
We are now proud to announce that the sixth edition of
Vellum is ready for your enjoyment. As it turns out, four
out of six editors are currently working on their master’s thesis,
with topics concerning runes and runic inscriptions. So, we
could think of no more fitting theme for this issue.
Do not worry if you unfamiliar with the topic, the articles
should be accessible for all. We also assure you that the
content is still varied ranging from Danes in the Isle of Man
through vowel harmony to archaeological theory. When you
simply cannot take any more runes, you can rest your eyes on a
recently translated account of travels to The Holy Land in 1270,
and last, but not least, previous semester’s student trip to the
Swedish island of Gotland. In other words, there should be
something for all.
5

Burdøra fra Rauland - runer,
former og agency
Kristine Ødeby
Da jeg besøkte Kulturhistorisk Museums magasin på Økern i
april 2011 kom jeg over runeinnskriften på denne burdøra
fra Rauland i Vinje (figur 1). Jeg var på utkikk etter bevarte
stavkirkeportaler fra Telemark, men kunne ikke unngå å ta en
nærmere kikk på burdøra i forbifarten. Raskt gikk det opp for
meg at døra ble levendegjort gjennom innskriften, den snakket
til meg!
Innskriften vil i denne artikkelen settes i sammenheng med et
fenomenologisk og et arkeologiteoretisk aspekt. Det fenomenologiske
aspektet kommer fra Mikkel Tins (2007)
fenomenologiske tilnærming til folkekunstens abstrakte formspråk,
og det arkeologiteoretiske aspektet er object agency
(Russell 2007), der objekter handler, har påvirkning og er
agenter. Artikkelens format tillater dessverre ingen dyptgående
analyse, derfor vil jeg slå meg til ro med å forsøke meg på og
oppfordre til mer av denne typen tverrfaglighet i fremtidig
runologisk forskning.
Gården Nigard Rauland i Vinje har et loft og et veslebur, og disse
har fortsatt sin gamle hovedform. Loftet har to etasjer med
svalgang på alle fire sidene i andre etasje, og det ble satt opp på
stubber rett etter år 1800. Det er det gamle dørbladet i første
etasje på loftet som er interessant. I 1876 ble dørbladet solgt til
Dr. Hazelius’ Skandinavisk etnografiske Museum i Stockholm,
6

Kristine Ødeby - Burdøra fra Rauland
Figur 1: Burdøra fra Rauland, nå i Kulturhistorisk Museums magasin på
Økern. Bilde: Kristine Ødeby
7

Vellum 6 - høst 2011
og kom seinere til Universitetets Oldsakssamling i Oslo som
gave (Berg 1993:257-259). Døren har to tversgående jernbeslag,
og innskriften står på det øverste beslaget, risset inn på nedre
kant. Runene og et siksakornament (figur 2) langs øvre kant på
samme beslag er slått inn med meisel (Olsen 1951:338).
Lesningen av innskriften er uproblematisk bortsett fra ved
naglehullene, som kom til etter at runene var risset inn. Slik
gjengir og translittererer Magnus Olsen innskriften (1951:341):
Hake … beanar … Sun „ amik … SuNn … oSmunDar … Sun … Slo … mik …oSofar …
hake beanar sun amik suæn os(m)u(n)dar sun slo mik osofar
rNS … t … mik … auk … læiS … o°eSnDhen … neSta …eptir … olafS … foku … aSeta …
ræs t mik auk læiste oþesndhen nesta eptir olafs foku aseta
are … rikeS … f(o)S … fir°ulhS … hæra … mahnuSar … norihS … konohS …
are rikes f(o)s firþulhs hæra mahnusar norihs konohs
I normalisert norrøn språkform, og deretter Magnus Olsens
oversettelse: Haki Bjarnarson á mik. Sveinn Ásmundarson sló
mik. Ásolfr reist mik ok læsti óðinsdaginn næsta eptir
Ólafsv ku á sétta ári ríkis várs virðulegs herra Magnúsar,
Norges konungs. ”Hake Bjørnson eier mig. Svein Åsmundson
smidde mig. Åsolv ristet mig, og låste, næste onsdag efter
Olavsmesse i det sjette år av vår verdige herre Magnus, Norges
konges, regjering.”
Døren snakker til oss, og det er runeinnskriften som gjør dette
mulig. Innskriften muliggjør også object agency, det er ikke en
selvmotsigelse at dette objektet kan snakke. Smeltet sammen
prøver ordene object og agency å forene en konstruert adskillelse
mellom menneskenes rolle som agenter og objektenes
rolle som instrumenter. I disse ordenes kjerne ligger påstanden
8

Kristine Ødeby - Burdøra fra Rauland
Figur 2: Siksakornament på øvre del og runene på nedre del av øverste beslag.
Her sees innskriftens 22 første tegn. Bilde: Kristine Ødeby
at materiell kultur ikke bare er konstruert for å reflektere
menneskelige ideer eller å fullføre menneskenes oppgaver.
Objektene i den materielle kulturen er aktive agenter i forhandlingen
i romlige, miljømessige, sosiale og kulturelle
kontekster (Russell 2007). Innskriften gjør døren til en agent
når den forteller menneskene hvem som eier, smidde, ristet og
låste den.
Som en sjeldenhet tidfester innskriften seg selv. Runeinnskriften
står på det øverste hengslejernet, og gangjernet var festet til
dørbladet etter at runene var meislet inn (Berg 1993:262). Det er
derfor ingen tvil om at innskriften kan fortelle oss nøyaktig når
loftet ble bygget. ”Neste onsdag etter Olavsmesse i det sjette år
av kong Mangus’ regjering” refererer til 31. juli 1325, og blir
dermed et viktig ledd i rekken av de minnesmerker som gir
trygge holdepunkter i studiet av runeskriftens historie (Olsen
1951). Olsen foreslår også at buret stod ferdig til olsok (29. juli)
da slåtten i innmarken skulle være gjort ferdig før kornskurden
begynte og avlingen skulle føres i hus (Olsen 1951:342). Han tør
også påvise at innskriften blottlegger en seremoni, et datidens
9

Vellum 6 - høst 2011
kranselag. Et kranselag er en fest gitt til arbeiderne av byggherren,
og i tilfellet med denne burdøra starter festen med at
smeden/runeristeren låser døren.
Ikke bare sørger innskriften for at vi her står ovenfor en
innskrift som direkte opplyser om dag og år den ble ristet (Olsen
1951:338), den gir oss også det eldst daterte laftehus som er
bevart i Norge, og det eneste hvor både eierens, tømmermannens
og smedens navn er angitt. Den er intet mindre enn
det eneste middelalderske arbeid som er datert på dagen
(Gjærder 1952:77-78)!
Siden mitt fagfelt er arkeologi på grensen til det kunsthistoriske,
var det ornamentene som fanget min oppmerksomhet før jeg ble
oppmerksom på innskriften. Ornamentene på profane portaler,
søyler og dører fra middelalderen slik som denne, er ofte i
romansk eller gotisk stil utskåret i dypt relieff. Burdøra fra
Rauland skiller seg ut ved å stille med rene geometriske former.
Budskapet blir dermed ikke like ”lett” å tyde som f. eks. loftsdøra
fra Lundevall i Kviteseid som har billedmotiver fra
Sigurdssagaen (Gjærder 1952:63). Men geometriske former kan
også ha et budskap, og Mikkel Tin har skrevet en hel bok om
emnet. I De første formene fra 2007 analyserer Tin sirkelen
blant andre geometriske former som en form menneskeheten
alltid har hatt et forhold til (Tin 2007).
På midten av dørbladet er det skåret inn en solskive som er
omgitt av tre konsentriske sirkelborder. Den innerste av disse er
skåret ut som en rad av diamanter, den midterste danner en
såkalt staffprofil der sirkelborden tar form som en konveks ring,
og den ytterste gjør det motsatte, danner en konkav ring, med to
furer langs kanten. Ut fra den ytterste sirkelen trekkes det linjer
mot hvert av dørens fire hjørner. Disse linjene er av samme type
10

Kristine Ødeby - Burdøra fra Rauland
som den ytterste sirkelen. Dørens symmetriske ornament
sammen med innskriften risset inn på det øvre gangjernet gir et
helhetlig uttrykk av harmoni, samtidig som det trekker oss inn
med de konsentriske sirklene og innskriftens budskap. På
beitskiene finner vi halvsirkler. Disse vanlige blindbuene med en
framhevet midtgående ås, kan man også beskrive som Cformede
linjer (Berg 1993:262; Gjærder 1952:77). På venstre
beitski er det skåret inn rosetter med litt ulik detaljering som
kan minne om den midtre rosetten på dørbladet. Vi ser at
sirkelen er et gjennomgangstema.
Tin (2007:114) forklarer at rosettenes store utbredelse og
overlevelsesevne fra forhistorisk tid frem til i dag, til tross for sin
”taushet”, har vært tillagt stor betydning av dem som skar dem
og dem de ble skåret for. Denne betydningen som gjør dem til
noe langt mer enn ren dekor. På de store frie figurer i eldre tid
viser sirkelen sin fulle uttrykkskraft, i motsetning til de i nyere
tid som kommer i flatedekkende mønstre. Her vil nok Tin
definere figuren på burdøra fra Rauland som en av disse i eldre
tid som viser sin fulle uttrykkskraft. Han beskriver formen på
burdøra perfekt uten å ha sett den, men ved å referere til andre
former fra samme tid: sirkelen har ifølge Tin (2007:115):
[...] en suveren selvtilstrekkelighet som knapt noen annen form;
deres sentrum blir et kraftsentrum som sender stråler ut i alle
retninger […] Ofte er de ordnet i konsentriske ringer, som
tydeliggjør deres ekspansive kraft: det er den samme sirkelen,
men den utvider seg foran øynene på oss og tilkjennegir på den
måten sin iboende vekst og rytme.
Dette sitatet forklarer at burdøra fra Rauland så absolutt ikke er
alene i sitt uttrykk, når Tin kan beskrive uttrykket så sikkert. Det
finnes andre store, frie figurer fra eldre tid som underbygger
betydningen av denne: den er et kraftsentrum med en ekspansiv
11

Vellum 6 - høst 2011
kraft. Sirkelen og burdøra er sentrum i sitt eget univers, og døra
er her budbringeren for et budskap, den er agenten når den forteller
oss om seg selv.
Til sammen gjør innskriften og formen burdøra til en agent, en
som sender ut et budskap om hvem den er. Den plasserer seg
selv i en kontekst til sin eier, til sin maker og til selve stabburet.
Døra gir oss en smakebit av sin egen tid, der den antagelig ble
ferdiggjort og låst med en seremoni. Og ikke minst viser døra at
den er et kraftsentrum i sitt eget univers, noe som har fått oss
mennesker til å stoppe opp beundre den i århundrer.
Om forfatteren:
Kristine Ødeby studerer arkeologi ved
Universitetet i Oslo. Hun skriver en
masteroppgave om overgangen fra
jernalderens dyrestil til den romanske
ornamentikken i middelalder, belyst
gjennom bruken av motiver i treskurden
på portaler fra Indre Telemark.
12

Kristine Ødeby - Burdøra fra Rauland
Litteratur
Berg, A. 1993. Hus for hus. I Telemark vestre delen. Norske
minnesmerker. Norske tømmerhus frå mellomalderen IV.
Landbruksforlaget, Oslo.
Gjærder, P. 1952. Norske pryd-dører fra middelalderen. Universitetet i
Bergen skrifter 25. A.S. John Griegs boktrykkeri, Bergen.
Olsen, M. (red.) 1951. Norges Innskrifter med de Yngre Runer, redigert
av M. Olsen. vol. 2. Jacob Dybwad, Oslo.
Russell, I. 2007. Objects and Agency: Some Obstacles and
Opportunities of Modernity. Journal of Iberian Archaeology 9/10.
Tin, M. 2007. De første formene. Folkekunstens abstrakte formspråk.
Novus forlag, Oslo.
13

Det er ristet...
ekhæitkiecucnaQarenum ekQoldeharQandauqauQ to : mas :
ekhæitkiesusnaþarenum ekþoldeharþandauþ to : mas :
Ek heiti Jesus Nazarenus. Ek þolða harðan dauð. Tómas
"Jeg heter Jesus fra Nazaret. Jeg led den harde død. Tomas."
N108: Denne teksten er ristet på en krusifiks av tre som er
funnet i Lunder kirke i Buskerud. Teksten løper fra Jesus'
høyre ben, over kledet og ut på høyre arm. Det antas at
Tómas er enten risteren eller skulptøren.
arne prestr uil hafa igu
arne prestr uil hafa igu
Árni prestr vil hafa Inga
"Arne prest vil ha Inga"
N337: Denne innskriften er skrevet på en pinne funnet
under gulvet på ei kirke. Kanskje det var noen yngre menn
på bakerste rad som beit seg merke i at presten så litt oftere
enn vanlig på Inga? Kanskje ei jente som en av gutta var
interessert i sjøl? Men hva slags, og hvor sterkt, begjær
uttrykkes her ved hafa? Det ligger potensielt fire sesonger
med såpeopera bak en innskrift som denne.
Ville Inga ha presten..? Derom tier kildene!

Danske spor i runeinnskrifter
fra Isle of Man
15
Charlotte Johannessen
Det antas ofte at de skandinaviske bosetterne på Isle of Man
i overveiende grad var av norsk herkomst. Denne slutningen
virker i utgangspunktet logisk nok, blant annet fordi
vikingaktiviteten i Irland fra rundt 800 og utover i stor grad var
norsk. Tidlig på 850-tallet førte imidlertid økende mengder
danske bosettere til konflikt mellom danske og norske vikinger,
og i 851 lyktes de danske styrkene å ta kontroll over Dublin.
Suksessen var dog kortvarig, for i 853 fikk nordmennene igjen
makten da Olaf Guðfriðsson tok kommandoen. Etter dette var
det norske grepet om Irland fast, og kontroll over Irskesjøen var
en sentral del av dette jerngrepet. Kanskje var det i nettopp
denne perioden at den skandinaviske bosetningen på Isle of
Man begynte. 1
Selv om den danske aktiviteten på De britiske øyer gjerne
knyttes til østkysten, ser vi altså at de også var aktive i vest. Det
er derfor lite som tilsier at ikke også danske tilreisende hadde
interesse av å slå seg ned på Isle of Man. Allikevel blir deres
tilstedeværelse ofte redusert til en bisetning. Jeg vil derfor ta for
meg de danske sporene som finnes i runeinnskriftene fra Isle of
Man, for å undersøke om deres tilstedeværelse var så ubetydelig
som en kan få inntrykk av.
1 Forte, Oram og Pedersen 2005: 84-86.

Vellum 6 - høst 2011
Plassering og datering
Isle of Man huser rundt 30 runesteiner, de aller fleste korstyper.
Disse dateres som gruppe omtrentlig til perioden 930-1020 på
kunsthistorisk grunnlag. I tillegg finnes det opp til 40 steinkors
uten runeinnskrift. Disse er alle skandinaviske vikingtidsmonumenter
som kan være dekorert i borre- og mammenstil,
men noen viser også elementer fra jelling- og ringerikestil.
Tradisjonen med å reise steinkors til minne om de døde var
imidlertid ikke skandinavisk i sitt opphav. På Isle of Man
begynte den å spire ved midten av 600-tallet, med ett av de
tidligste eksemplene fra Ballamanagh. Steinene ble til å begynne
med inngravert med enkle kors, men denne enkle korstypen
utviklet seg med årene til de mer avanserte manske korsene.
Den keltiske formen med sirkel oppstod antakelig på 700-tallet. 2
Utenom De britiske øyer er Norge det eneste landet i Europa
som huser slike korstyper. Langs vestkysten finnes det over 60
steinkors som viser innflytelse fra flere deler av De britiske øyer,
dog er de fleste uten ornamenter. De er noe enklere og grovere
enn de britiske korsene, og dette skyldes trolig at tradisjonen var
velutviklet på De britiske øyer, i motsetning til Norge der den
kun var i begynnerfasen. 51 av disse steinkorsene er funnet i det
område som utgjorde kjernen i Håkon den Godes rike. De
forbindes derfor ikke med Olav Tryggvason og Olav Haraldssons
kristningsforsøk, fordi en da skulle vente og finne slike kors også
i Trøndelag og på Østlandet, noe som ikke er tilfellet. Steinkorsene
burde derfor kunne dateres til 900-tallet. 3
Fra vikingtid finnes det i tillegg rundt 60 runesteiner i Norge, et
lite imponerende tall tatt i betraktning landets størrelse og lange
runeristningstradisjon. Noen av disse runesteinene har også
korsmerker. Den nå tapte Njærheimsteinen fra Hå på Jæren
(N223) skal ha hatt et kors i flettverksstil i midtfeltet, mens
2 Holman 1998: 43-44; Kinvig 1975: 51-52.
3 Solberg 2003: 315-317.
16

unene kom som en kant på utsiden, og dette er antakeligvis den
runesteinen som minner mest om steinkorsene fra Isle of Man.
Det er påfallende at mannen som reiste dette korset kaller seg
Gaut, som også er navnet på Isle of Mans mest kjente
korsmaker, men om det dreier seg om samme person er vel
heller tvilsomt. 4
Språk og runeformer
Jevnt over er de manske runeinnskriftene en relativt homogen
gruppe, som riktig nok har en del trekk til felles med de norske
innskriftene. De aller fleste består av kortkvistruner, og
tegninventaret er tilnærmet konstant. Faktisk så konstant at
noen har villet anerkjenne dette som en egen undergruppe kalt
Man-Jær runer. Dog kan det også ansees som en bevisst
utvelgelse av de tilgjengelige tegnene. 5
Det er så langt ikke gjort noen løsfunn av gjenstander med
runeinnskrifter på. Alle innskriftene er ristet i stein og er i stor
grad minneinnskrifter. Stort sett følger også innskriftene den
vanlige formularen vi kan se på runesteiner fra vikingtid ellers i
Skandinavia, med ett viktig unntak. Ordet steinn er byttet ut
med ordet kross, slik at formularen lyder ”x reisti kross þenna
eptir y”. Dette virker naturlig nok siden de fleste innskriftene
faktisk pryder steinkors, men det er verdt å merke seg at
runeristere i både Danmark og Norge fortsetter å riste steinn
selv om innskriften står på et kors. Selv Gaut fra Njærheim
forteller at han reisti stein. Ellers kan innskriftene inneholde
vanlige tillegg som ytterligere informasjon om de navngitte,
deriblant tilnavn og slektskapsforhold, samt navnet på den som
laget monumentet eller ristet runene. 6
Hva gjelder innskriftens plassering på steinen, finnes det hoved-
4 Olsen 1954: 144-147; Solberg 2003: 315-316.
5 Page 1995 (1983): 228.
6 Page 1995 (1983): 228-229.
Charlotte Johannessen - Danske spor
17

Vellum 6 - høst 2011
sakelig to varianter. I tillegg til å fylle steinens bredside kan også
innskriften stå på steinens smalside, slik vi kan se på
Dynnasteinen fra Gran (N68) og Alstadsteinen fra Toten
(N61/N62). Dette er relativt vanlig for runesteiner fra Vest- og
Midt-Norge, men heller uvanlig for danske runesteiner. I de
tilfellene hvor innskriften er plassert på steinens bredside har
steinen et kors i relieff på forsiden mens innskriften fyller
tomrommet på den ene siden av korsets vertikale linje. Et slikt
arrangement finnes ikke på verken norske eller danske
runesteiner, og denne varianten kan derfor være en lokal
videreutvikling. 7 Hovedtrekkene i den manske gruppen av runeinnskrifter
ser altså så langt ut til å være nærmest beslektet de
norske innskriftene, så hva er det da som kan antyde dansk
nærvær?
To av innskriftene fra Isle of Man skiller seg ut ved å være ristet i
langkvistruner. Kirk Michael III er gjennomført i langkvistruner,
mens Maughold IV også har noen innslag av kortkvistruner.
Langkvistruner, som også kan omtales som danske runer, var
langt mer utbredt i Danmark og kan derfor antyde dansk
nærvær. En blanding av de to runetypene kan man imidlertid
også se på norsk område, for eksempel på Dynnasteinen og
Gransteinen (N63). 8
Maughold IV avviker imidlertid også fra den generelle
minneformularen som er skissert ovenfor. Her brukes verbet
setja framfor verbet reisa. Innskriften står for så vidt heller ikke
på et reist steinkors, slik som de fleste av de manske innskriftene
gjør, men på en gravhelle som var lagt over en grav. Det er
allikevel påfallende hvor sjeldent dette verbet forekommer i
norske minneinnskrifter. Kun tre norske innskrifter kan
inneholde dette verbet, og runesteinen fra Gjerde i Hordaland
(N272) er det eneste sikre eksempelet. Verbet er derimot vanlig
7 Page 1995 (1983): 229.
8 Holman 1998: 47-50.
18

på dansk område. Bortimot 40 danske runeinnskrifter
inneholder dette verbet. Runeristeren Arni presiserer også at
han risti rúnar. Denne runeristeren har altså valgt det svake
verbet rista framfor det sterke verbet rísta. Vikingtidens
runeristere ville nok vanligvis meddele at de reist rúnar. Det
svake verbet blir riktignok også brukt i noen tilfeller, men det
kan se ut til å ha blitt tatt i bruk tidligere i Danmark enn i
Norge. 9
Også i Kirk Michael III kan vi finne et ordvalg av interesse i
denne sammenheng. Her benyttes nemlig ordet þan, et ord som
ikke finnes i norske innskrifter og som antakelig finner sin
klareste parallell i en innskrift fra Ålum i Danmark (DR97) der
Þyrve forteller at hun liker sin fetter bedre enn sin egen sønn. I
tillegg inneholder innskriften det østskandinaviske navnet
Aðisl. 10
I German II har runeristeren benyttet seg av ordet þense, et ord
som kun forekommer denne ene gangen i det manske
runematerialet. Denne formen for påpekende pronomen kan
også antyde dansk innflytelse fordi det var relativt vanlig i
Danmark på 900-tallet, men aldri forekommer i Norge. Noen
norske innskrifter inneholder ordet þinsi, deriblant Vangsteinen
(N84), men også dette er sjeldent. Innskriften består ellers av
kortkvistruner, men har allikevel noen interessante runeformer
som jeg vil komme tilbake til. 11
Ifølge Gillian Fellows-Jensen kan tilstedeværelsen av det typiske
danske kvinnenavnet Tófa i innskriften på Andreas IV også vitne
om dansk nærvær på Isle of Man. 12 Innskriften er imidlertid
svært forvitret og lesningen blir dermed høyst usikker. Dersom
vi går Fellows-Jensen litt nærmere i sømmene kan vi også se at
9 Page 1995 (1983): 234; Samnordisk runtextdatabas.
10 Holman 1996: 140; Page 1995: (1983): 235.
11 Holman 1998: 50.
12 Fellows-Jensen 1983: 46.
Charlotte Johannessen - Danske spor
19

Vellum 6 - høst 2011
dette kvinnenavnet, samt store deler av innskriften, er
rekonstruert av Ray Page etter en gammel avtegning. ”The
commemorated woman has a name ending in ufu, and it is
convenient to suggest Tófa.” 13
Page bemerker i en fotnote at navnet forekommer sjeldent og
sent i vestnordisk og at det derfor kan være ønskelig å finne et
mer sannsynlig navn som passer konteksten. En bekreftelse på
at navnet var sjeldent i Norge kan finnes i det faktum at det aldri
forekommer i norske vikingtidsinnskrifter. Vi finner det derimot
på to runesteiner fra Danmark. 14 Tófa passer godt inn i konteksten,
og er langt ifra er noe dårlig forslag. Jeg ser heller ingen
grunn til å søke bort fra denne tolkningen kun for å unngå den
mulige danske implikasjonen. På den andre siden er det nok
langt ifra det eneste navnet som kan passe konteksten, og det
trenger heller ikke å dreie seg om et norrønt navn. Keltiske navn
opptrer hyppig i det manske runematerialet.
Flere av innskriftene som er nevnt så langt inneholder også noen
av nyvinningene som dukket opp i Skandinavia etter årtusenskiftet,
dog noe senere i Norge enn i Danmark. Kirk Michael III
inneholder » for /o/, e for /e/, så vel som ( for /y/. Denne
punkterte u-runen skal ha blitt utviklet i det angelsaksiske
runealfabetet ved at ligaturen ui ble forenklet ved å flytte irunen
inn i u-runen. Det er derfor ingen ting i veien for at dette
tegnet faktisk var i bruk på Isle of Man før det fant veien til
Skandinavia. Tegnet gjorde seg imidlertid langt mer gjeldende i
Danmark enn i Norge fordi man her hadde tatt i bruk Y for /y/
etter at den palatale / / var gått ut av språket. En sterkere
tilknytning til Danmark enn til Norge kan derfor allikevel
antydes. 15
13 Page 1995 (1980): 215.
14 Page 1995 (1980): 215; Samnordisk runtextdatabas.
15 Holman 1998: 47-50; Olsen 1960: 242-243.
20

Maughold IV inneholder også e for /e/, men har beholdt eldre
bruk av u for /o/. Dette gjelder også for German II. Braddan II
har ingen punkterte runer, om vi ser bort ifra punktert kortkvist
s som ikke endrer lydverdi. Innskriften har derimot » for /o/.
Onchan har også e for /e/, og muligens æ for /æ/, men denne
runen er vanskelig å tyde sikkert. Dette er altså de innskriftene
fra Isle of Man hvor utviklingen av runerekken kommer til syne.
Resten av runematerialet ser ikke ut til å ha blitt påvirket av
videreutviklingen som fant sted i Skandinavia. Katherine Holman
foreslår at bakgrunnen for dette kan være at runeristingstradisjonen
på Isle of Man allerede var så etablert at nye
tegn ikke ble tatt i bruk. De innskriftene som inneholder disse
nye tegnene kan imidlertid indikere at nye runologiske
nyvinninger kom til Isle of Man og at disse muligens ikke kom
fra Norge, men fra andre deler av Skandinavia, nærmere sagt
Øst-Skandinavia eller Danmark. 16
Det bør nevnes at flere av disse danske trekkene også kan være
svenske. Det er allikevel noen som heller mer mot Danmark enn
mot Sverige, deriblant langkvistrunene. Svenskene var riktignok
også svært så bereiste og dukket opp i hele Europa. De
konsentrerte dog hovedsakelig sin aktivitet mot øst, mens Norge
og Danmark søkte vestover. Det virker derfor alt i alt mer trolig
at disse unorske elementene skulle være danske heller enn
svenske.
Dubgall den svarte fremmed
De første skandinaviske bosetterne i Irland blir i irske kilder
omtalt som gaill ”fremmede”. Da en ny bølge av skandinavere
kom til øya i 851 oppstod det et behov for å skille mellom disse
nye landsmennene. De første bosetterne ble da omtalt som finn
”hvite”, mens de nyankomne ble omtalt som dub ”svarte”. Det
16 Holman 1998: 50.
Charlotte Johannessen - Danske spor
21

Vellum 6 - høst 2011
arkeologiske materialet, stedsnavn, så vel som skandinaviske
kilder antyder at disse første bosetterne hovedsakelig var av
norsk herkomst, mens de nyankomne er blitt kjent som dansker.
Den eldste irske kilden som bekrefter dub gaill som en term for
dansker er en beretning fra 1200-tallet om irenes kamp mot
skandinavene, Cogadh Gaedhel re Gallaibh. Her fortelles det
om duibgeinti danarda ”danske svarte hedninger” som forsøker
å drive de ”hvite hedningene” ut av Irland i 851. 17 Når
nordmennene igjen fikk makten i 853 var dette under Olaf
Guðfriðsson, og det er påfallende at han også ble kalt Ólafr
Hvítr. 18
Denne gruppen av dansker som blir nevnt i irske kilder i 851 har
blitt assosiert med den danske aktiviteten i England. Spesielt
danskene i Northumbria kan se ut til å ha vært interessert i
Irland. Termen dub gaill dukker opp i irske kilder mellom 851
og 943, og en sammenheng med York blir ofte antydet. Dette
kan bety at beretningene omhandler dansker som hadde bosatt
seg i England, eller som fortsatte sine plyndringsferder herfra. 19
Nøyaktig hva dub og finn refererer til er det fortsatt liten enighet
om, men forslagene som har fått bredest støtte er at det enten
viser til de forskjellige gruppenes hårfarge eller fargen på
brynjen. Alfred Smyth hevder imidlertid at ordene må oversettes
til henholdsvis ”ny” og ”gammel” blant annet fordi det er lite
som tilsier at de forskjellige gruppenes hårfarge skulle være
merkbart ensformige og adskilte, og fordi distinksjonen først
opptrer når begge gruppene kommer på banen. Hvilke grupper
termene brukes om endres allikevel ikke. De referer fortsatt til
dansker og nordmenn. 20
Dersom denne sammenhengen er korrekt kan det gi noen nye
17 Smyth 1974-77: 101-114.
18 Forte, Oram og Pedersen 2005: 84-85.
19 Smyth 1974-77: 102.
20 Smyth 1974-77: 103-117.
22

Kirk Michael III. Foto: Kristine Ødeby.
Charlotte Johannessen - Danske spor
23
holdepunkter i det
manske runemateriale
som kan peke mot dansk
nærvær. Kirk Michael III
har, som vi allerede har
sett, flere trekk som kan
peke mot Danmark.
Kvinnen som korset blir
reist til minne om
presenteres i tillegg som
datter av Dufgal. Også på
steinkorset fra Bride
dukker dette navnet opp.
Her er det mannen som
foresto monumentet,
Druian, som meddeler at
han er sønn av Dufgal.
Dersom denne termen
også ble oversatt, slik som
Ólafr Hvítr muligens kan
antyde, er også to andre innskrifter interessante i denne
sammenheng.
Sandulfr fra Andreas II og Grímr fra Kirk Michael VI har nemlig
begge tilnavnet Svarti.
Det kan altså hende at disse menneskene regelrett presenterer
sitt danske opphav, og det virker i så fall ikke som om dette er
noe de skjemmes over, snarere tvert imot. Det er ofte slik at
etnisk identitet i stor grad er noe man velger selv, og behovet for
å påpeke denne identiteten oppstår først om den er under press.
Dersom dette var mennesker med dansk opphav i en befolkning
som i stor grad bestod av mennesker med norsk opphav, og om

Vellum 6 - høst 2011
disse gruppene i tillegg var i konflikt med hverandre, kan man
kanskje forstå deres behov for å understreke sin identitet.
Navnet Finngaill eller tilnavnet Hvítr forekommer ikke i det
manske runematerialet, og kanskje er det fordi nordmennene
var i overtall og ikke hadde behov for å understreke hvem de var.
Flere av innskriftene som viser spor av tilknytning til Danmark,
deriblant Kirk Michael III, dateres riktignok i den senere delen
av materialets generelle dateringsperiode, altså rundt år 1000.
Dette er litt senere enn når dub gaill var aktuell i irske kilder,
men i begge innskriftene hvor termen dukker opp er det barn av
Dufgal som hedrer eller blir hedret, og dette kan godt forklare en
tidsforskjell på vel 50 år.
Nordmennene var nok i overtall i den skandinaviske befolkningen
på Isle of Man. Det faktum at steinkors som de vi finner
på øya kun finnes i Norge utenom De britiske øyer er kanskje det
mest opplagte tegnet på nær kontakt. Det virker allikevel tydelig
at også en og annen danske var til stede.
De danske spor
I alt ni manske innskrifter kan altså vise tegn til å være ristet av
eller for mennesker med dansk herkomst, men noen inneholder
flere og sikrere tegn enn andre. Kirk Michael III er først og
fremst ristet i avslørende langkvistruner med nye innovative
runetegn hvor spesielt ( peker seg ut. Innskriften inneholder i
tillegg ordet þan så vel som navnet Aðisl. Den avdøde omtales
også som datter av Dufgal, noe som kan bety at hun omtales
som datter av en danske. Dersom dette stemmer må også
Druian fra Bride være dansk. Om tilnavnet Svarti faktisk
betegner etnisk identitet er derimot svært usikkert, og jeg vil
derfor sette spørsmålstegn ved Kirk Michael VI og Andreas II.
24

Charlotte Johannessen - Danske spor
Maughold IV er også i overveiende grad ristet i langkvistruner og
inneholder punkterte runer. Bruken av verbene setja og rista
peker i tillegg mot en dansk runeristningstradisjon. Det samme
gjelder for German II som i tillegg til punkterte runer inneholder
det påpekende pronomenet þense. Braddan II og Onchan
inneholder også noen av disse nye og innovative runetegnene,
nærmere sagt » for /o/, e for /e/ og muligens æ for /æ/. Det er
imidlertid lite annet ved dem som peker seg ut, og jeg vil derfor
være forsiktig med å omtale dem som danske kun på grunnlag av
disse nye tegnene. Andreas IV kan inneholde kvinnenavnet Tófa,
et navn som helt klart peker mot Danmark. Det er imidlertid
rekonstruert ved hjelp av gamle tegninger, og det er derfor ikke
sikkert at det faktisk er dette navnet som står på steinen. Jeg vil
av den grunn også her være varsom med å trekke noen bastant
slutning.
Det er allikevel tydelig nok at danskene har vært på øya og at de
har vært framtredende nok til å etterlate seg synlige spor. De
første skandinaviske innbyggerne var nok nordmenn, og de fortsatte
mest sannsynlig å være i overtall, men utover 900-tallet
kan også danske bosettere ha søkt seg til Isle of Man. Minst fire
runeinnskrifter kan bekrefte deres nærvær.
Om forfatteren:
Charlotte Johannessen ble lokket inn i runenes verden av
Terje Spurkland i det Herrens år 2007. Etter å ha fullført
sin bachelorgrad i arkeologi opplevde hun imidlertid
kraftige runeabstinenser, og søkte seg derfor til
masterprogrammet Nordic Viking and Medieval Culture i
2009. Hun er i disse dager tvunget til å sette sitt siste
punktum i avhandlingen om runematerialet fra Tønsberg.
25

Vellum 6 - høst 2011
Litteratur
Fellows-Jensen, Gillian 1983. ”Scandinavian settlement in the Isle of
Man and North-west England: The Place-name Evidence”. I C. Fell, P.
Footie, J. Graham-Campbell og R. Thomson (red.): The Viking Age in
the Isle of Man: Select papers from The Ninth Viking Congress, Isle of
Man, 4-14 July 1981, pp. 37-52. Viking Society for Northern Research
University College London, London.
Forte, Angelo, Richard Oram og Fredrik Pedersen 2005. Viking
Empires. Cambridge University Press, New York.
Holman, Kathrine 1996. Scandinavian Runic Inscriptions in the
British Isles: Their Historical Context. Tapir, Trondheim.
Holman, Katherine 1998. “The Dating of Scandinavian Runic
Inscriptions from the Isle of Man”. I A. Dybdahl og J. R. Hagland
(red.): Innskrifter og datering: Dating Inscriptions, pp. 43-54. Tapir,
Trondheim.
Kinvig, Robert H. 1975. The Isle of Man: A Social, Cultural and
Political History. Liverpool University Press, Liverpool.
Olsen, Magnus 1954. Norges innskrifter med de yngre runer. Tredje
bind. Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo.
Olsen, Magnus 1960. Norges innskrifter med de yngre runer. Femte
bind. Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo.
Page, Ray I. 1995. ”Some Thoughts on Manxs Runes (1980)” og ”The
Manx Rune-Stones (1983)”. I David Parsons (red.): Runes and Runic
Inscriptions, pp. 207-244. The Boydell Press, Woodbridge.
Samnordisk runtextdatabas.
http://www.nordiska.uu.se/forskn/samnord.htm [lesedato
02.06.2010].
Smyth, Alfred P. 1974-77. ”The Black Foreigners of York and the White
Foreigners of Dublin”. Saga-book of the Viking Society, vol. 19, pp. 101-
117.
Solberg, Bergljot 2003. Jernalderen i Norge: 500 før Kristus til 1030
etter Kristus. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo.
26

B308: Til puben!
MYnta:ek:MYkluo

Runer og vokalharmoni i
Trondheim
Alexander K. Lykke
Denne artikkelen handler om gammelnorsk fonologi, og mer
spesifikt fenomenet kalt vokalharmoni. Fenomenet er
drøfta med noen innledende ord om trykksvake vokaler i
norrønt, før en litt mer detaljert framstilling av fenomenet
vokalharmoni og litt forskningshistorie på området følger. Jeg
vil deretter forsøke å vise hvordan dette fenomenet kan belyses
ved hjelp av runeinnskrifter, som ikke i svært utstrakt grad har
vært brukt til lingvistiske granskinger tidligere. Når disse
momentene er avklart, vil jeg legge fram en empirisk gransking
jeg har gjort av hvordan de trykksvake fonemene /i/ og /u/
kommer til uttrykk i alle middelalderske runeinnskrifter som er
funnet i Trondheim.
Trykksvake vokaler, tidligere forskning og
betingelser for vokalharmoni
I trykksvake stavelser i norrønt kunne man kun finne de korte
fonemene /i/, /u/ og /a/, i normalortografien manifestert som
hhv. , og . Dette er fremstillingen en er vant med fra
moderne grammatikker (f. eks Haugen 2001 eller Spurkland
1989). 1 I kildetekstene, som grammatikkene i utgangspunktet
generaliserer over, derimot, kommer disse vokalene slett ikke
alltid til uttrykk slik, og man finner altså en god del variasjon,
både over tid og geografisk.
I studiene som ble gjort av Marius Hægstad (1899) av trøndsk
1 Med norrønt vil jeg altså mene det noe idealiserte språksystemet en finner i slike
grammatikker. Når jeg gjengir norrøne ord, gjør jeg det i den normaliserte ortografien
moderne akademikere har konstruert for dette språket.
28

diplomspråk fra middelalderen ble det registrert at det grafiske
uttrykket for endelsesvokalene vekslet etter noenlunde faste
mønster. De lydforholdene skriften gir uttrykk for så for
Hægstad ut til å være en kvalitativt betinga veksling, der den
trykksterke vokalen påvirka uttalen av den følgende trykklette;
dette gjaldt kun /i/ og /u/, /a/ ble tilsynelatende ikke berørt av
dette. Hægstad satte opp regler for hvordan han hadde observert
at endelsesvokalene var fordelt, eller distribuert, og disse kan
fremstilles slik (Hægstad 1899: 78):2
i følger
e følger
u følger
o følger
Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
Dette skjemaet med visse modifikasjoner, deriblant ortografiske,
finner man gjengitt i de fleste redegjørelser for skriftlig
realisering av trykklett /i/ og /u/ (f. eks Seip 1955: 128−129,
Rindal 1981: 67, Hødnebø 1984: 164, Hagland 1993: 293).
Denne distribusjonen er den forskerne har forholdt seg til, og
representerer fordelingen en finner i mange gammelnorske
tekster.
Den mest transparente fremstillingen av fenomenet finner man
hos Jan Ragnar Hagland (2004: 390−391) i hans kapittel i
Handbok i norrøn filologi. Der skriver han at vokalharmonien
er en assimilasjon der høyden til ordets trykksterke vokal
påvirker høyden til den følgende trykksvake vokalen, slik at de
to vokalene blir mer artikulatorisk like. Man kaller gjerne dette
en progressiv fjernassimilasjon. Haglands fremstilling kan
gjengis slik:
2 NB! Hægstads framstilling og min tilpassa gjengivelse av den forholder seg ikke til
den normaliserte ortografien i den form vi har i dag. Det skilles ikke mellom språklyd
og skrifttegn.
29

Tabell 1
Som man kan se er det allerede i denne teoretiske fremstillingen
visse problemer. De korte, lave vokalene [a, , æ] oppfører seg
ikke ”som de skal”, for i teorien skulle disse framkalt [e, o] i
trykksvake stavelser, slik som vokalene av type 2, men det gjør
de altså ikke. Allerede Hægstad var klar over denne
distribusjonen (se framstillingen over), og den har forblitt et
uløst problem for vokalharmonien. Etter de korte, lave vokalene
ser det ganske enkelt ut til at man ikke hadde en progressiv
fjernassimilasjon, fordi empirien viser oss uttrykk for trykklett
/i/ og /u/ som ikke er i tråd med et slikt assimilasjonsprinsipp. 3
Det er nok neppe tilfeldig at det er ved akkurat disse tre
vokalene at vokalharmonien oppfører seg merkelig. 4 Både [æ] og
[ ] er jo resultater av relativt nye vokalassimilasjoner, og hele
situasjonen rundt disse vokalene, f. eks deres fonetiske
realisering eller deres status som fonemer, er ikke helt avklart
heller for den norrøne perioden.
Her er det også på sin plass å nevne at vokalharmoni, som
framstilt i tabellen, ikke i noen kilde er fullstendig gjengitt i
skrift; og kildene våre er jo skriftlige. I beste fall er det snakk om
svært sterke tendenser til vokalharmoni. Hægstad (1899) mente
å observere de sterkeste tendensene i skrifter fra Trøndelag, og
mente dermed at dette var et trøndsk dialekttrekk, noe som
seinere blei modifisert til å inkludere øvrig østlandsk og nord-
3 Den interesserte leser henvises til Hagland (1993), Hødnebø (1977, 1984) og
Petersen (1989) for drøftinger og forklaringsforsøk på dette som tid og plass ikke
tillatter her og nå.
4 Takk til Arne Torp (muntlig komm.) som påpekte dette potensielt viktige forholdet.
30

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
vestlandsk (Hagland 2001: 391). Dette har blitt utfordra av
seinere forskere (f. eks Hødnebø 1984 og Pettersen 1989), og
Hagland (2001: 391) sier at vokalharmoni kan ha vært utbredt i
hele det gammelnorske språkområdet, men at spørsmålet har
”vorte ståande meir ope.”
Runer som kilde til språk
Det er mange faktorer som kan innvirke på de grafiske
uttrykkene for de trykklette gammelnorske vokalene i håndskriftene,
som er skrevet med det latinske alfabetet. Manuskriptene
kan være påvirket av f. eks. skriftspråkstradisjon,
konflikt mellom målformene i forelegget og skriverens eget
språksystem når vi har med avskrifter å gjøre, en tekst kan være
seint overlevert osv. Som empiri er altså manuskriptkildene slett
ikke enkle å forholde seg til. Spesielt faktoren som man har
antatt avskrift utgjør, gjør at manuskriptene kan være et
vanskelig kildemateriale for fonologiske studier, for tekstene vi
arbeider med kan ofte være avskrifter i n-te ledd. Et
diplommateriale - diplomer er også håndskrifter - bør nok
likevel regnes som forholdsvis primært i forhold til øvrige
håndskrifter, og vil være mer nøyaktig i forhold til akkurat
denne feilkilden.
Enkelte av problemfaktorene ved manuskriptkildene unngår
man om man bruker runeinnskrifter som kildemateriale for en
gransking. Vi kan nemlig med relativ sikkerhet anta at disse er
primære tekster, og således reflekterer den enkelte runeristers
språk (Spurkland 1998: 594 ff.). Formodentlig spilte også
skriftspråkstradisjon en vesentlig mindre rolle når man rista
runer enn når man skreiv med bokstaver, i og med at
opplæringen i, og bruken av, latinskrift sannsynligvis var mye
mer formelle prosesser enn det tilsvarende for runer; hva bruk
angår, utvises dette tydelig av funksjonen de to forskjellige
31

Vellum 6 - høst 2011
alfabetene fylte. 5
Et filologisk moment som da bør nevnes, er at vokalharmoni kan
ha vært et rent skriftspråklig fenomen, altså uten belegg i
språksystemet. I praksis ville det medføre at man ikke hadde
vokalharmoni når man snakket gammelnorsk, og at dette var et
fenomen som kun var kjent for latinskriftkyndige. Slike
fenomener fins det eksempler på, f. eks palatalregelen (Hagland
2004: 395). Slik jeg ser det vil det være svært usannsynlig å anta
at vokalharmoni var et rent skriftspråksfenomen dersom man
finner en betydelig forekomst av vokalharmoni i runeinnskrifter.
I runeskrift var man nemlig ikke bundet av de samme
ortografiske regler som i latinskrift (se Spurkland 1998:
594−597). Av grunner som denne kan det ligge store muligheter
i å bruke runeinnskrifter som empiri for lingvistiske studier av
våre eldre språksteg; i dette tilfellet gammelnorsk.
Vokalharmoni og runeinnskriftene fra Trondheim
I tråd med kildedrøftinga over har jeg gransket de 152
runeinnskrifter en finner publisert som stammer fra middelalderens
Trondheim (Hagland 2011 og NIyR V). Trøndelag og
dets sentrum Trondheim har av mange forskere tradisjonelt
vært regna som et kjerneområde for vokalharmoni som
fonologisk trekk. Dermed virker Trondheim som et sannsynlig
sted å finne vokalharmoni i runematerialet. Derfor har jeg altså
geografisk avgrensa materialet til innskrifter fra Trondheim, og
kronologisk avgrensa materialet til perioden fra 1050 til runene
går ut av bruk i løpet av 1400-tallet. Denne kronologiske
avgrensinga er gjort fordi innskrifter fra før 1050 vanligvis ikke
vil ha tegninventaret til å uttrykke de variablene vi leter etter
her. 6 Av lignende grunner har jeg utelatt lønnruner fra
5 Jeg kaller rune-fuþarken et alfabet i den forstand at det er alfabetisk skriftsystem, og
ikke f. eks. et ideografisk, som det man f. eks. bruker for å skrive mandarin (kinesisk).
Sjøl om runer tidvis kunne brukes som ideografer i kraft av sine navn, påvirker ikke det
dette faktum.
6 For datering av grafemet , altså med punktering, og med antatt fonologisk
korrelat [o(:)], se Spurkland (1995: 5−12 ).
32

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
granskingen. Videre har jeg også sett bort fra innskrifter med i
overkant usikker lesning eller tolkning fra utgiverens side, fordi
man naturlig nok må ha noenlunde sikre ordinndelinger for å si
noe om trykksvake vokaler.
Det går ikke alltid klart fram i litteraturen om det er rotvokalen i
et ord, eller den umiddelbart foregående vokalen, som bevirker
vokalharmonien (f. eks Hagland 2004: 389−390); det er heller
ikke alltid klart om det er kun endelsesvokalen, eller alle
trykksvake vokaler som skal være del av fenomenet. Hødnebø
(1984) operer underforstått med at det er den nærmest
foregående vokalen som betinger vokalharmoni i endelsesvokalen.
På grunn av disse vanskene er denne studien begrensa
til tostavelsesord. I den følgende drøftinga vil jeg kun snakke om
runetegn, når skrifttegn omtales. og vil følgelig referere
til det samme, nemlig runegrafemet , men jeg vil altså for
det meste henvise til runetegn i teksten med translittererte
varianter. 7
Det jeg har valgt å fokusere på er altså til hvilken grad
innskriftene fra Trondheim i det hele tatt speiler et system med
vokalharmoni, etter skjemaet fra Hagland (2004) (se Tabell 1).
Av hensyn til hva slags empiri det er vi har å forholde oss til, må
vi selvsagt først og fremst snakke om grafisk forekomst når vi
omtaler vokalharmoni i runeinnskriftene; jeg vil altså foretrekke
å kalle de forskjellige systemene for skriftlig realisering av
endingsvokaler som vi finner her for noteringssystem. Det er
nemlig svært viktig å ha klart for seg et skille mellom språklyd
og skrifttegn i denne sammenhengen. Hvordan noteringen av
disse vokalene videre henger sammen med språkets lydsystem
er et spørsmål om grafofonologiske korrelasjoner. Vi må likevel
regne med noen av disse for at det skal være noen vits i å
7 Jeg bruker for å vise at jeg snakker om grafemer. Et grafem er
svært kort sagt en generalisering over skrifttegn med felles distinktive trekk; et slags
skriftspråkets parallell til fonemet, men korrelasjoner mellom grafem og fonem er ikke
nødvendigvis så enkle.
33

Vellum 6 - høst 2011
sammenligne med funnene og forutsigelsene fra de
latinskriftlige kildene. De grafofonologiske korrelasjonene til
”vokalrunene” som forekommer i trykksvak stavelse er de
viktigste vi trenger å regne med, nemlig at der korrelerer
med [i], korrelerer med [e], korrelerer med [u] og at
korrelerer med [o]. Disse mener jeg er noenlunde sikre,
fordi vi veit at det er såpass få vokalkvaliteter som i denne
perioden kan forekomme i trykksvak stavelse. Videre, for
akkurat denne studien og fremstillingen, er det viktigste at
”vokalrunene” en finner i trykksterk staving korrelerer med en
vokal av samme høyde som vi antar den gjør. Man kan altså
tillate et lite kvalitativt slingringsmonn innen grafofonologiske
korrelasjoner i trykk-sterk stavelse, uten at det ødelegger denne
lingvistiske grans-kingen av vokalharmoni. For å sette det på
spissen: Om , som vi antar korrelerer med [i], skulle være
skrevet der man egentlig ville vente [y] eller [ei], ødelegger dette
faktisk ikke funnene i denne sammenheng. Annerledes er det om
står der en venter [u] i tale, for det fonologiske korrelatet til
, [o], er av en annen høyde enn [u] (jf. tabell 1). Jeg antar
altså disse enkle grafofonologiske korrelasjoner mellom rune og
vokal i de trykksterke stavelsene, uten at jeg mener det utgjør en
svært vesentlig feilkilde for mitt materiale.
En vanskelighet som runematerialet presenterer i denne
sammenhengen er at innskriftene er såpass korte som de er. Av
de 152 innskriftene som blei granska, var bare 23 relevante; det
er mao. bare 23 innskrifter i den aktuelle tidsperioden som har
minst ett tostavelsesord med /i/ eller /u/ i den trykksvake
stavelsen. Mange av disse har kun ett ord, med kun én forekomst
av enten /i/ eller /u/, noe som gjør disse en tanke mindre
pålitelige som bevismateriale i mine øyne enn en innskrift med
flere forekomster; disse to typene har fått egne kolonner i
tabellen (se under). I tillegg er det en god del av innskriftene
34

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
som tilsynelatende følger regler for vokalharmoni, men som
likeså gjerne kunne representere et annet noteringssystem. Vi
kan altså ikke med god samvittighet kalle dem verken det ene
eller det andre, for det er ikke noe ved dem som beviser hva
slags system de hører til; derfor er disse stilt i en rad separat fra
de to andre kategoriene. Tallene det regnes i, er antall
innskrifter:
Tabell 2.
Generelt sett gir denne fordelinga av innskrifter inntrykk av at
det er relativt lik forekomst av innskrifter med vokalharmoni
som det er av innskrifter uten; det inntrykket er langt på vei rett,
men det bør problematiseres før vi lar det ligge. Det som kanskje
er mest påfallende med denne fremstillingen, er at den ser ut
som den former dataene etter hva vi i utgangspunktet forventer
å finne: altså ”lærebok-fordelingen” med bare og , en
tvilskategori, og en med vokalharmonisk fordeling med i endelsen alt etter som. Det som da er svært viktig å merke
seg, er at i dette korpuset av runeinnskrifter forekommer og
i trykksvak stilling utelukkende der de kan være vokalharmonisk
betinga; det er med andre ord ingen forekomster av
eller som bryter med vokalharmoniske regler i dette
materialet. Vi kan dermed si, slik jeg ser det, at dette
runematerialet ikke gir grunnlag for å anta at det skulle ha
eksistert noe system med bare [e] og [o] som realisering av /i/
og /u/ i trykksvake stavelser i Trondheim på denne tida, slik
som man kjenner det fra den første grammatiske avhandling på
8 N774, N781, N782, N783, N829, N462
9 N775, N798, N802, N803, N826, N827, N850, N886, N489, N491, N494, N500,
N506
10 N834, N837, N461, N478, N497 35

Vellum 6 - høst 2011
Island (Hagland 2004: 380). Videre kan det samme hevdes for
systemer med bare [e] og [u], men et slikt endingsvokalsystem
er heller ikke ellers kjent innen det norrøne området.
Hva og angår, er historien en litt annen. I de tilfellene
der vi har og i materialet som man ikke kan tolke som
uttrykk for vokalharmoni, har jeg antatt at disse representerer
systemer som tilsvarer det en finner i grammatikkene: altså med
/i, u/, uttrykt , i trykklett stavelse. Et system med er
kjent fra Island, men jeg mener dette systemet er såpass perifert
at jeg ikke finner det rimelig å finne det i dette materialet. 11 I
tillegg er det kun én innskrift i materialet, N837, som indikerer
at vi kunne ha et slikt system her, men forekomsten i denne
innskriften kan like gjerne være vokalharmonisk regulert.
N837 er faktisk heller et godt eksempel på en innskrift med
belegg jeg mener er tilstrekkelig til å klassifisere den noenlunde
sikkert. Den består av en fullstendig setning med ordene ilir og
æro, normalisert illir og eru. Vi har altså utrykk for både /i/ og
/u/ her, og begge beleggene er i tråd med reglene i Tabell 1.
i æro viser oss at dette ikke kan være et system med bare
i endelsen. Et godt eksempel på det motsatte vil være N462 som
ender med ordene erusk uinir, normalisert erusk vinir. 12 Der
har vi skriftlig uttrykk for både /i/ og /u/. Forma erusk bryter
med distribusjonsreglene i Tabell 1, om man følger de grafofonologiske
korrelasjonene beskrevet over. Dette gjør den til en
av innskriftene jeg mener representerer et system med
konsekvent og i endestavelsene.
11 NB! I denne kommentaren om de islandske forholdene mener jeg latinske bokstaver
når jeg skriver . Det er selvsagt bare belegg med , ikke med , som kunne
passet inn i et slikt system.
12 Det er presedens for å normalisere refleksiv-endelsen til -st, f. eks i Heggstad,
Hødnebø & Simensen (2008), men jeg normaliserer til -sk her, for å holde fokuset på
vokalene. Det er òg en mer etymologisk skrivemåte, hvilket jeg mener generelt er
ønskelig når man driver med historisk språkvitenskap og først skal normalisere.
36

Tabell 3: Vokalharmoni?
Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
Denne tabellen er en fremstilling av den midtre raden i Tabell 2,
nemlig tvilskategorien Vokalharmoni? som er den største
kategorien. For å gjenta meg sjøl er dette altså de innskriftene
som har uttrykk for /i/ og /u/ som korresponderer med
vokalharmoniske regler, men der beleggene er av en slik art at
disse innskriftene like gjerne kan representere noteringssystemer
enten med konsekvent markering med eller med
. Som eksempel på denne kategorien kan vi trekke frem
N489, som har teksten her huilir. Vi har bare én skriftlig
realisering, , av kun ett fonem, /i/. Sjøl om denne skriftlige
realiseringen er i tråd med reglene i Tabell 1, er ikke det nok til å
kunne si at uttrykkene for /i/ og /u/ er vokalharmonisk betinga i
det språksystemet innskriften er uttrykk for.
En av grunnene til at jeg tar opp dette med og enkeltbelegg,
er at skillet mellom og er svært viktig i studier av
endelsesvokaler i norrønt, men i runeskrift er det grafiske skillet
mellom dem svært lite: hhv. mot . Det er altså bare
punkteringen som skiller de to grafemene. Ymse ytre forhold
som forvitring, avskalling osv. kan definitivt påvirke disse fine
grafiske variasjonene, og i tillegg til dette har vi god grunn til å
tro at punkterte grafemer ble sett som sekundære av
runeristerne sjøl (Spurkland 2005: 151, 153). Det kan man si
13 N798, N803, N850, N886, N489, N494, N500, N827, N506
14 N775
15 N802, N491
16 N826
37

Vellum 6 - høst 2011
medfører at runeristerne ikke anså de punkterte runene som like
fullverdige som de øvrige, og ikke nødvendigvis tok seg bryet
med å punktere konsekvent. På grunn av slike forhold er det
innskriftene som har uttrykk for /u/ som sikrest kan klassifisere
innskrifter, fordi og er så grafisk ulike og begge er i den
primære runerekka (for oversikt, se Spurkland 2005: 152−153).
Vi vet ikke sikkert når en av faktorene nevnt over kan ha
påvirket punkteringen i innskriften. Om vi kun har /i/ belagt i
en innskrift, er det følgelig særlig ønskelig med flest mulig
forekomster innen innskriften for å ”vanne ut” denne feilkilden
som problemene rundt punktering utgjør. Punktering der man
ikke venter punktering er imidlertid ganske sjeldent i forhold til
det motsatte, så dette går ikke like sterkt begge veier.
Som man kan se av Tabell 3: Vokalharmoni? er innskrifter med
kun ett uttrykk for /i/ i stort overtall innen tvilskategorien. Det
er de også i kategorien konsekvent i Tabell 2 (4 av 6
innskrifter). 17 Disse fire innskriftene, i tillegg til N829,
klassifiseres altså ved hjelp av kun ett belegg av der man
helst ville vente dersom vokalharmonien styrte.
Klassifiseringen av disse fem innskriftene er altså etter min
mening den som står svakest innen hele materialet. Til
sammenligning er tre innskrifter i kategorien vokalharmoni
klassifisert på grunnlag av én rune. I tillegg til dette følger
faktisk fire av disse fem klassifiserende beleggene umiddelbart
etter kort, trykksterk /a/, nemlig ari, arni, arni, manni. 18
Som vi veit er kort [a] blant de mer problematiske vokalene når
det kommer til styring av vokalharmoni, og det er en faktor man
trenger å ta i betraktning når man skal bedømme disse dataene.
N826 er på et vis i samme bås som alle de øvrige tvilsinnskriftene,
til tross for å være ganske lang. Den har to relevante
forekomster, ero og uarom, normalisert eru og várum, begge
17 N774, N781, N782, N783.
18 Ordene er belagt hhv. i N781, N782, N783 og N829
38

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
belegg for trykksvak /u/, begge i tråd med Tabell 1, men begge
manifestert skriftlig som , hvilket like gjerne kunne indikere
et system der /u/ alltid manifesteres som . I tillegg har vi to
innskrifter, N802 og N491, som har for trykklett /i/. Disse
tre innskriftene utgjør innen materialet en gruppe som kan
representere et system med konsekvent i endelser. Men i
og med at hverken eller noensinne forekommer i strid
med vokalharmoniske regler innen materialet, som nevnt
tidligere, finner jeg det sannsynlig å tro at også disse
innskriftene er uttrykk for vokalharmonisk veksling.
Hva så?
Målet for studien var, som nevnt, å undersøke om man i det hele
tatt finner spor av fenomenet forskerne har kalt vokalharmoni i
runeinnskrifter i middelalderens Trondheim. Det vil jeg si at
man gjør i relativt stor grad, om man godtar de grafofonologiske
korrelasjonene jeg har lagt til grunn for min drøfting. Materialet
viser ganske tydelig at det vi beskriver som vokalharmoni neppe
er et rent skriftspråklig drag fra de latinskriftlige manuskriptene;
den ortografiske påvirkninga som måtte eksistere
skriftsystemene imellom er for svak til å forklare såpass stor
forekomst av vokalharmonisk veksling som en finner i dette
materialet. I tillegg underbygger disse funnene antakelsen om at
man hadde vokalharmoni i middelalderens Trondheimsmål. Sjøl
om disse innskriftene eller også de som ristet dem kan ha
kommet utenbysfra, er det likevel plausibelt å anta at de som
bodde i Trondheim på denne tiden må være opphavsmenn til en
viss andel av disse innskriftene.
Det største forbeholdet man må ta i forhold til min empiri og
følgene av den, er at antallet innskrifter, særlig antall relevante
innskrifter, er så lite, i tillegg til at runetekster generelt er korte.
Empirien er faktisk så knapp at den ikke kan gi noen brede
39

Vellum 6 - høst 2011
dommer i denne saken, og derfor har jeg unngått å oppgi noen
prosentandeler. Studien har derimot verdi i kraft av at funnene
utfyller de øvrige kildene vi har til gransking av dette fenomenet
på den måten som de gjør. I tillegg håper jeg å ha demonstrert
med denne studien at bruk av runer som kilde til lingvistisk
gransking er noe som gjerne kunne utforskes mer, og at
fenomenet vokalharmoni definitivt er noe som trenger å utsettes
for en større granskning.
Tillegg 1: Omtrentlig forhold mellom rune og
latinsk skrifttegn i artikkelens translittereringer
f u Q o r k h n i a sSC t B m l y
f u þ o r k h n i a s t b m l y
e æ ø g d p C
e æ ø g d p c
Om forfatteren:
Alexander K. Lykke er født og oppvokst i landets
eldste, fortsatt stående, hovedstad, og kom til Oslo
for å studere germanistisk lingvistikk en gang i
forrige tiår. Veien ledet etter hvert til en bachelor i
nordisk språkvitenskap og han arbeider nå med en
masteroppgave innenfor samme fagfelt, men med
en heftig dragning mot det historiske.
40

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim
Litteratur
Hagland, Jan Ragnar [1978] (1993): ”A note on Old Norwegian vowel
harmony”, I: Ernst-Håkon Jahr & Ove Lorentz (red.): Historisk
språkvitenskap, Novus Forlag, Oslo
----- (2004): ”Gammalislandsk og gammalnorsk språk” i Odd Einar
Haugen (red.): Handbok i norrøn filologi, Fagbokforlaget, Bergen, ss.
375−405
----- (2011): Runer frå utgravingane i Trondheim bygrunn 1971–94,
www.hf.ntnu.no/nor/Publik/RUNER/RUNER.doc 14.3.2011
Haugen, Odd Einar (2001): Grunnbok i norrønt språk, 4. Utgåve,
Gyldendal akademisk, Oslo
Heggstad, Leiv, Finn Hødnebø & Erik Simensen (2008): Gammelnorsk
ordbok 5. utgåve, Det norske samlaget, Oslo
Hødnebø, Finn (1977): ”Trykk − Vokalharmoni − Vokalbalanse” I:
Sjötíu Ritgerðir helgaðar Jakobi Benediktssyni, Stofnun Árna
Magnússonar, Reykjavík
----- (1984): ”Vokalharmonien i Strengleikar.” I: Festskrift til Ludvig
Holm-Olsen, Alvheim & Eide akademisk forlag, Øvre Ervik
NIyR V = Olsen, Magnus (red.) (1960): Norges innskrifter med de
yngre runer, 5. Bind, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo
Pettersen, Egil (1989): ”Vokalharmoni i gammelt indre
sørvestlandsk?”, I: Festskrift til Finn Hødnebø 29. Desember 1989
Rindal, Magnus (1981): Brev frå Opplanda før 1350 Skrivemiljø og
språkform, Novus forlag, Oslo
Seip, Didrik Arup (1955): Norsk språkhistorie til omkring 1370, 2.
Utgave, H. Aschehoug & Co, Oslo
Spurkland, Terje (1989): Innføring i norrønt språk,
Universitetsforlaget, Oslo
----- (1991): En fonografematisk analyse av runematerialet fra Bryggen
i Bergen, Doktorgradsavhandling, Institutt for nordistikk og
41

Vellum 6 - høst 2011
litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, Oslo
----- (1995): “Kriteriene for datering av norske runesteiner” I: Einar
Lundeby & Odd Einar Haugen (red.): Maal og Minne, Hefte 1-2, Det
norske samlaget, Oslo
----- (1998): ”Runic Inscriptions as Sources for the History of
Scandinavian Languages in the Middle Ages” I: Klaus Düwel (red.):
Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung, Walter de
Gruyter, Berlin, ss. 592−600
----- (2005): Norwegian Runes and Runic Inscriptions, Boydell Press,
Woodbridge
Stokstad, Live (1999): ”Vokalharmoni og vokalbalanse i gammelnorske
tekster” i Harald Bache-Wiig, Unn Røyneland, Gunnar Sivertsen, Arne
Torp (red.): NorSkrift Nr. 98/1999, Institutt for nordistikk og
litteraturvitenskap, Seksjon for nordisk språk og litteratur,
Universitetet i Oslo, Oslo, ss. 107−127
42

B434 Obskøn moro − parodier på
kallenavn
ion silki fuq a mik en guQormr fuQcsllækir
Ræistmik en:ion fuQ kula ræQr mik
ion silki fuþ a mik en guþormr fuþsllækir
ræistmiken:ion fuþ kula ræþr mik
Jón silkifuð á mik, en Guþormr fuðsleikir
reist mik, en Jón fuðkúla ræðr mik.
fuð f. ’kvinnelige genitalia’
”Jon silkefuð eier meg, og Guttorm fuðsleiker
ristet meg, og Jon fuðball leser meg.” Innskrift
funnet på en runekjevle i Bergen.
QornysarQhælheræist
þornysarþhælheræist
þórny sarð. Helgi reist.
Det er ristet...
”Torny hadde seksuelle relasjoner. Helge ristet.”
Innskriften er funnet på fjellveggen i gravhaugen
Maeshow i Orknøyene.

Mauritius’ Itinerarium in
Terram Sanctam
Nordmennenes reise til Det hellige land i 1270
Bjørn Bandlien
I
1845 ble Christian C.A. Lange utnevnt til riksarkivar etter
Henrik Wergeland. En av de tingene han interesserte seg for,
var alle pergamentsfragmentene som i tidlig nytid var blitt brukt
som innbinding av regnskapsbøker rundt om i Norge. Som regel
var det lagt inn stivt pergament i ryggen, siden innheftingstråden
ellers ville komme til å rive opp papiret ved
berøring. Lange tok kontakt med C.R. Unger som i 1846 gikk
systematisk gjennom støvete reoler for å finne flest mulig
fragmenter fra middelalderen.
I 1847 presenterte P.A. Munch over 50 slike rester etter
middelaldermanuskripter for leserne av Langes eget tidsskrift. 1
Som ”et af de kosteligste Stykker, der ved denne Leilighed ere
opdagede” er en kort reiseberetning forfattet av tiggermunken
Mauritius. Reiseberetningen er bevart på to blad som en gang
tilhørte samme manuskript. På et blad som engang på 1500tallet
ble nummert 140, blir reisen rundt det sørlige Spania
skildret og videre ferden til Marseille og Sardinia. På første side
av blad 144 beskrives deler av Syria, før beretningen avsluttes
med oppfordringen om en bønn for Mauritius selv, og hans
herre Andres Nikolasson.
Disse restene av en reiseberetning hørte åpenbart til et stort
manuskript, siden nummereringen som ble satt på 1500-tallet
gikk så høyt (selv om det selvfølgelig kan ha vært flere
1 Munch 1847. Munch holdt”latinske Bøger af asketisk Indhold” utenfor, da de ikke
var av ”nogen synderlige Interesse for os, uden forsaavidt de i Almindelighed ere
meget smukt skrevne og synes at være ældgamle”.
44

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
manuskripter bundet sammen i senmiddelalderen eller på 1500tallet).
Tre andre blad som tilhørte det samme manuskriptet er
også bevart, nummerert 135, 138 og 145. Blad 135 inneholder
begynnelsen, og blad 138 slutten, ekteskapskontrakten i Roxburgh
av 25 juli 1281 mellom kong Erik Magnusson og
Margaret, datter av skottekongen Alexander III. Dette var
strengt tatt ikke originalen fra 1281, men en avskrift av en
vidisse, en slags bekreftet kopi bevitnet av blant annet av Narve,
biskop av Bergen fra 1278 til 1304. Annen side av blad 144 og
hele blad 145 inneholder også en avskrift av en vidisse av en
pavelig bulle utstedt 28. august 1286 i Oslo for Uguccio, pavens
kollektor, eller innkrever, av korstogstienden.
Reisebeskrivelsen har altså trolig begynt på første side av blad
139 (jeg kaller dette side 1-2). Beretningen om reisen fra
Trafalgar til Sardinia er bevart på blad 140 (side 3-4). Så
kommer den store lakunen med de tre tapte blad 141-143 (side
5-10), før avslutningen i Syria kommer på første siden av blad
144 (side 11).Utfra det andre innholdet, virker det som om
manuskriptet – den gang det var fullstendig – var en type
kopibok fra biskop Narves tid. 2 Etter at den ble utgitt første
gang i 1880 har den fått mindre oppmerksomhet enn det særlig
P.A. Munch nok hadde håpet på. 3
Jeg har tidligere nevnt at pagineringen som ble gjort på 1500tallet
antyder at reiseberetningen var en del av et stort
manuskript som da var bedre bevart. Heldigvis hadde hadde
Absalon Pederssøn Beyer (1528-75) fått tak i manuskriptet og
brukte det som kilde til sin beskrivelse av Norge. Her gir han
noen få opplysninger som antyder hva som stod på de tapte
sidene: Stormannen Andres Nikolasson hadde samlet et følge
2 Bull 1932. Bull regnet også med at to andre dokumenter hadde vært i Narves
kopibok, et brev om Alv Erlingsson og et pavebrev om kirkens strid med Erik
Magnusson.
3 Den eneste utgaven av skriftet er ved Gustav Storm i Monumenta Historia Norvegiæ,
164-168. Storm skrev at de fem bladene tilhørte membrambruddstykket nr. 29, men
det skal være nr. 92 (s. xxxxvii).
45

Vellum 6 - høst 2011
på Selje i januar 1270, hørte messe i kirken der, før han dro til
Den hellige grav sammen med blant annen sin ”predikant”
Mauritius. 4
Avreisen og ferden til Middelhavet må ha fylt de to sidene på det
første bladet. Verre er det at de tre bladene som har beskrevet
ferden fra Sardinia til Det hellige land er borte. Man kan jo bare
spekulere om hva som skjedd på denne strekningen. Det er
foreslått at det opprinnelige målet var å delta i Ludvig IXs
korstog mot Tunis som var nettopp i 1270. Han døde av sykdom
før det ble utrettet stort i Afrika.
Likevel antyder Absalon Pederssøn Beyers notis om reisen at
målet hele tiden var Den hellige grav. På de manglende sidene
var det derfor trolig også en beskrivelse av ruten østover, hvor de
gikk i havn, og om reisen til Jerusalem. Trolig ble en del plass
viet en beskrivelse av hellige steder rundt Jerusalem, avstander
til Jordanelven, og lignende. Muligens ble dødsfallet til Andres
Nikolasson også omtalt. Ifølge de islandske annalene døde han i
Jorsalhavet – Middelhavet – i 1273. 5 Det kan ha vært på
tilbakereisen, men også noe før.
Mauritius var en nokså nøktern og knapp beretter. Trolig var det
i de tapte delene også referanser til historier knyttet til stedene
nordmenene så. Stedet der Karl den store kastet sin lanse,
historien om Klemens’ mor, og historien om Maria og St. Peter
som kirkebyggere er kommet med, det samme er noen
betraktninger om folket i Sardinia og vinen der. Slike små
innstikk mellom beregninger av distanser og hva som er på
høyre og venstre hånd hvor og når, finner vi også i den mer
kjente reiseberetningen fra midten av 1100-tallet av den
islandske abbed Nikolás Bergsson. Der var det like så stor
4 Historisk-topografiske Skrifter, 53. Se også Monumenta Historia Norvegiae, xxxxviii.
5 Islandske Annaler, 331.
6 Oversatt i Til Romaborg og Jorsal, 9-23.
46

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
interesse for Sigurd Fåvnesbane og Gunnar Gjukesson som
helgener. 6
Denne oversettelsen av Mauritius’ reiseberetning ble
opprinnelig gjort til eget bruk. Målet med å publisere en
oversettelse er å gjøre teksten mere kjent enn den har vært til
nå. Det er ikke så mange latinske reiseskildringer skrevet i
Norge vi kan datere så nøyaktig, og som vi dessuten kjenner
forfatteren til – det nærmeste vi ellers kommer er Historien om
danenes ferd til Jerusalem fra rundt 1200. Derfor ville det vært
fint om denne teksten ble brukt oftere og diskutert mer.
Det ville for eksempel vært interessant å vite mer om hvor
Mauritius hadde lest om Karl den store og lansen og om
historien omkring St. Klemens’ mor. Trolig var Mauritius’
knyttet til fransiskanerne i Bergen og gir et glimt at deres rolle i
det intellektuelle miljøet her på slutten av 1200-tallet. Kanskje
hadde det gått an å sammenligne med samtidige reiseskildringer
for å se om man kunne finne en eller flere modeller for
Mauritius. Når han håpet skriftet ikke bare kunne fungere som
en veibeskrivelse, men også en trøst for de som ikke dro, kan det
ha vært et nokså moderne trekk på denne tiden. I
senmiddelalderen ble nemlig mentale eller imaginære pilegrimsreiser
til Det hellige land populære, og de var gjerne basert på
reelle reiseskildringer tilpasset dette. 7
Et annet spørsmål er hvorfor de dro nettopp i 1270. Var det en
sammenheng med korstoget som Ludvig IX satte i gang i Tunis
samme sommer? Man kan tenke seg at kong Magnus Lagabøte i
så fall hadde godkjent reisen som en del av diplomatiske
forbindelser.
Dessuten kan man lure på om denne reisen var helt unik på
7 Se for eksempel Rudy 2011 og Bandlien 2011.
47

Vellum 6 - høst 2011
1200-tallet. Tilfeldighetene som gjorde at Mauritius’
reiseberetning ble bevart kan antyde at andre reiseberetninger
har gått tapt. Riktignok ble reisen dokumentert i en av de
islandske annaler, og man kan tenke seg at om det hadde vært
noen andre store reiser til Det hellige land, så burde de også
vært nevnt der. Likevel er det påfallende at det kun er
Hólarannalen som nevner Andres’ død i Jorsalhavet, mens de
andre annalene er tause. 8
Dette er bare noen av spørsmålene som det er mulig å diskutere
– andre vil se ting i teksten som ikke jeg ser. Om denne
oversettelsen kan åpne for andre tolkninger og diskusjoner, har
den vært verd strevet. 9
8 Hólarannalen dekker perioden 636-1394. Den er bevart i en avskrift fra første halvdel
av1600-tallet (AM 412 qv.). Den er basert på tapte annaler fra bispesetet i Hólar, slik
også Gottskalk Jónssons annaler fra midten av 1500-tallet gjør. Tekst som finnes i
avskriften av Hólarannalen er satt i klammer i klammer i Storms utgave av Gottskalks
annaler, se Islandske Annaler, xxviii-xxxi.
9 Takk til Mikael Males som har sett gjennom oversettelsen og rettet feil. Mauritius’
Itinerarium er tidligere oversatt til italiensk av Sabino De Sandoli (Itinera
Hierosolymitana crucesignatorum, bind 4, s. 85-93), og til spansk av Luis Charlo Brea
(1996). En engelsk oversettelse er varslet i Denys Pringles kommende samling av
pilegrimsberetninger til Det hellige land i perioden fra 1187-1291. Takk til Prof.
Pringle for informasjon om dette.
48

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
I (blad 140)
… det kalles Tarfalgurfa 10 , men på spansk Cabo Sant Vincent, fordi her
ble liket av St. Vincent funnet på stranden. Fra dette stedet og til
Cartagena reiser man hele tiden østover, med Spania på venstre hånd
og Afrika på høyre.
Etter Cabo Sant Vincent ankommer man utspringet som kalles
Tarfanaban 11 , og deretter ligger byen Silvestris 12 , festningen Albuier 13 ,
Sancta Maria de Pharan 14 ; etter det Gades som er Herkules’ øy, som
ved et annet navn heter Kadis 15 . Her er innløpet til byen Hispalis, som
ved et annet navn heter Sibilia 16 . Fram til dette innløpet eller øya heter
det Algarbia 17 . På denne øya er det en statue av Herkules som holder
nøkkelen og klubben i hendene, med ansiktet vendt mot Afrika, slik at
man forstår at øya er nøkkelen til denne delen av Spania. 18 På denne
øya har mange menn falt, både kristne og sarasenere, siden begge folk
har byttet på å kontrollere øya. Men nå har Alfonso, konge av Castilla
kastet sarasenerne ut derfra og bygget en sterk og godt befestet mur
der, og det har blitt utnevnt en biskop fra minoritterbrødrene der. 19
Herfra starter landet som fra gammelt av ble kalt Beata 20 , men i nyere
tid også Frontarea 21 , noe som kommer av at dette området er fronten
mellom kristenheten mot de vantro, og det er nødvendig å vise en hard
front mot barbariske angrep her.
Så kommer du først til neset som på spansk kalles Cabo de Beta, etter
det et annet nes som heter Cabo de Plata, og deretter til et tredje nes
10 Arabisk Taraf al-Gurāb (Ravnens odde, Capo del Corvo). Ifølge legenden, først
nevnt av Prudentius, beskyttet en ravn liket av St. Vincentius, se Constable 2009.
11 Taraf al-Naba’a.
12 Silves.
13 Albufeira
14 Faro
15 Cádiz
16 Sevilla
17 Al-Gherbiyya, ”Det vestlige (landet)”.
18 Denne statue bar inntil 1009 en nøkkel i høyre hånd, og deretter en stokk som ble
ødelagt i år 1145.
19 Cadiz ble erobret av Alfonso X i 1262. Fransiskaneren Juan Martinez ble utnevnt
som biskop året etter.
20 ”Det velsignede”.
21 ”Grense(landet)”.
49

Vellum 6 - høst 2011
som på sarasenernes språk kalles Tarfalaga 22 , hvor det på den andre
siden – som er i sør – i Afrika, er et meget høyt fjell som heter Cabo de
Spartel. I denne regionen er det sarasenere på begge sider; til venstre
kongedømmet Granada i Spania og til høyre Afrika.
Så kommer det marokkanske stredet, hvor det i Granada til venstre er
festningen som kalles Calcadara 23 . På motsatt side i Afrika er det
svært høyt fjell med utsikt over Cepta 24 . Så i regionen Granada, til
venstre igjen, er det inne i selve sundet en stor by som heter Iazeraterfa
25 , og på motsatt side til høyre i Afrika er den berømte byen
Cepta.
Fra Lisboa til dette stedet, det vil si det stredet Marokko, er det en
reise som varer to dager og to netter når du har gunstig vind, og
distansen kan beregnes til 440 mil 26 .
Etter et kort stykke, i enden av stredet, finnes til venstre, i regionen
Granada, en stort og sterk festning som kalles Gibeltare 27 , og med
annet navn Vulan. Det sies at hele Spania tilhørte de kristne, men ble
tapt i kong Roderiks tid på dette stedet. 28 Her var det også at Karl den
store, når han hadde erobret hele Spania, kastet sin lanse på havet,
siden havet stanset ham fra å fortsette. 29
22 Taraf al-Gharb ”Det vestlige nes”, Trafalgar.
23 Muligens Algeciras (al-Jazirat al-Khadra, ”Den grønne øya”), men dette er etter
Tarifa.
24 Ceuta.
25 Arabisk Jarizat Arfa (”Den høyere øya”), Tarifa.
26 Mil er et romersk lengdmål som har sammenheng med tusen skritt, men kunne også
bli brukt om hvor langt det var vanlig å gå uten å hvile. Derundt 1480 meter til i
underkant av en moderne mil, men her synes det å være rundt 1,85 km. I så fall er
distansen fra Lisboa til Ceuta 814 km, noe som stemmer nokså bra. Fra stretet til
Málaga stemmer også 100 mil (≈185 km) ganske bra. På den annen side blir distansen
fra Málaga til Almuñécar sagt å være 200 mil (≈370 km), mens det bare er rundt 80
km. Dette er en av unøyaktighetene som gir inntrykk av at de bevarte fragmenter ikke
er skrevet av Mauritius selv.
27 Arabisk Jabal al-Tāriq (”Tāriqs fjell”), Gibraltar.Tariq var den muslimske ledeeren
for erobringen av Spania i 711.
28 Visigoternes konge, d. 711 eller 712.
29 Kastingen av lansen er kjent fra legendene om Karl den store, men i de bevarte
norrøne versjonene kastet han den i havet ved Compostella, ikke ved Gibraltar, se
Postola sögur, 669; Karlamagnús saga, 131.
50

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
Fra stredet i Marokko settes kursen uten hindringer langs kysten av
Granada helt til Cartagena. Fra dette stredet begynner Middelhavet,
først smalt, men så utvides det snart mot Barbariet (Berberia) i sør.
Kongedømmet Granada strekker seg langs havet 500 mil, og deretter
– det vil si fra stredet – er hele havet noen mil fra rikets grense.
Fra stretet til byen Málaga er det 100 mil. Fra Málaga til Muleta 30 er
det 200 mil. Fra disse to byer føres det ut de fineste fikener som
kommer til kristne land. Fra Muleta til den fra gammelt av berømte
byen Almaria 31 er det 60 mil. Fra Almaria til Cartagena er det 240
mil. Granada har herredømme hele veien hit. Jeg tror visst at dette
landet er det høyeste av alle land som er nær sjøen, og deres fjelltopper
trengte gjennom skyene for våre øyne.
Fra Cartagena ville det vært kortere å reise rett østover i 550 mil til
Sardinia, med øya Mallorca på høyre hånd 32 . Vi tok likevel en annen
retning ved å dra til Massilia 33 . Vi dreide vår kurs i retning nord, og
slik vi før – da vi seilte sørvest på den andre siden av Spania og hadde
kongeriket Castilla på venstre hånd, slik seilte vi nå i nordøstlig
retning med samme land på venstre hånd.
Fra Cartagena er det så, langs kysten til kongeriket Murcia og
Castilla, 150 mil til stedet Alachant 34 i Aragón. Og til øya som heter
Euisa 35 er det like langt, og sør for denne øya igjen er Mallorca som er
nevnt ovenfor. Fra Euisa til Massilia er det 550 mil. Fra stretet til
Massilia er det til sammen 1350 mil.
Fra Massilia til Sardinia er reisen 500 mil mot sørøst. Det nærmeste
stedet er øya som kalles Sankt Peter 36 , som nesten berører Sardinia.
Dette havet er dårligst på hele reisen fra Massilia til Acon 37 .
30 Trolig Almuñécar, arabisk al-Munakkab.
31 Almería.
32 Her skulle det trolig ha vært lævam ”venstre”, i stedet for dexteram høyre”.
33 Marseilles.
34 Alicante.
35 Ibiza.
36 Isola di San Pietro, rundt 7 km fra sørvestkysten av Sardinia.
37 Akko eller Acre.
38 Cagliari.
51

Vellum 6 - høst 2011
Sardinia er en stor øy som for det meste hører til under Pisa, som har
to grever her. På denne øya er det en sterk festning som heter Kalie 38 .
Landet her er svært rikt på storfe og korn, men når det kommer til vin
er det dårlig og uvanlig svakt. Folket der er hurtige, udannede og…
II (blad 144r)
[To festninger] er svært praktfulle, nemlig Iubeltare 39 , som tilhørte
fyrsten i Antiokia, og Crac, som hadde tilhørt johannitterne. Crac sies
å være den beste festningen i verden på grunn av dens utrolige
inntekter. Denne festningen ble erobret av sultanen 40 omtrent i Herrens
år 1271, 15000 kristne soldater var innenfor til dens forsvar.
I Antrodus 41 er det i en stor kirke et kapell viet til den strålende
Jomfru. Det er lite, men forunderlig vakkert. Det er ikke tillatt for
fremmede å feire messe der, foruten for biskoper, minorittbrødre og
prekenbrødre. 42 Siden det skjer mange mirakler her, er det mange
pilegrimer som kommer. Det sies at St. Peter arbeidet med sine egne
hender for å bygge dette kapellet.
Et annet kapell er inne i festningen, og det hevdes at den hellige
jomfruen selv har arbeidet med sine egne hender for å bygge det; men,
vel vitende om det ville være en festning der, byttet hun det med St.
Peter for kapellet nevnt ovenfor, slik at det skulle være mer tilgjengelig
for pilegrimmer, slik det nå har vist seg å være.
Fram til nå har vi reist i kystlandet i Syria, og det finnes ikke kristent
land etter Margat 43 , 6 legier 44 fra kysten, før en kommer til Armenia 45 .
39 Jabala.Etter å ha blitt erobret av Saladin 16 juli 1188, kom ikke Jabala, havnebyen til
Balatonos, i frankiske hender igjen før i 1261, etter den mongolske invasjonen. Den
falt trolig for Baibars i 1268, da Antiokia ble tatt av mamelukkene. Rester av
festningen, med en romersk teater, var synlige på 1800-tallet.
40 Baibars tok Crac des Chevaliers i april 1271.
41 Antarodos, i dag Tartus i Syria.
42 Fransiskanere og dominikanere. Mauritius selv var fransiskaner.
43 Marqab, Johanitterfestning erobret av Qalawan i 1285.
44 1 leuca (no. legion) er et romersk lengdemål også brukt i middelalderen, tradisjonelt
ca. 2,25 km.
45 Det armenske kongedømmet i Kilikia, i dagens sørlige Tyrkia.
46 Latakia.
52

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
Fra Margat til Laodicia 46 er det 9 legier. Fra Laodicia til Antiokia er
det 50 legier. Fra Antiokia til Armenia er det like mange legier, nemlig
50. Vi vendte imidlertid tilbake fra Antrodus til Akko på samme vei som
vi kom. 47
Før Antrodus er det en liten øy der moren til St. Klemens forliste på
klippene. 48 I samme forliset ble hun atskilt fra sine to sønner, Faustino
og Fausto (med andre navn Nicea og Aquila) , slik at hun trodde de
var druknet inntil St. Peter kom dit til det samme stedet. Og takket
være Guds nåde, fant han ved et underfullt mirakel ikke bare de to
sønner i god behold, men også Klemens som hun hadde latt bli
hjemme hos sin far, sammen med deres far, det vil si hennes ektemann.
Den samme fortelling er gjort klarere i reiseberetningen om den
samme Klemens. 49
Alle som fra denne korte reiseberetningen, enten om han selv reiser
forbi de nevnte stedene, eller ved å lese selve beretningen, har fått noe
trøst ved mitt arbeide, bønnfaller jeg å be til Gud for sjelen til herr
Andres Nikolasson i salig minne, og til å be for meg, med like stor
hengivelse til den guddomelige fromhet, for meg, den fattige bror
47 Mauritius og følget ser altså ut til å ha ankommet Akko sjøveien, så reist nord til
Tartus landeveien for deretter å vende tilbake.
48 Denne øya er Aradus, al-Ruwād.
49 Historien om St. Klemens finnes i mange versjoner, og må ha vært godt kjent i
Norge. Fra Mauritius’ tid finnes bare et manuskript med en norrøn versjon, det
islandske AM 645 qv. fra rundt 1220, men dette plasserer skipbrudet på Corfu, og ikke
utenfor Antrodos/Tartus. I samme manuskript finnes imidlertid også en versjon av
sagaen om St. Peter, der øya kalles Anþaradum, se Postola sögur, s. 203 (Unger kaller
versjonen Pétrs saga II B). Mauritius har trolig lest en latinsk versjon, muligens av
typen Virtutes Petri, med trekk fra Historia Ceraminis Apostolici og Rufinus latinske
versjon av den greske teksten Recognitiones, se Tveitane 1985 og Hofmann 1997.
53

Vellum 6 - høst 2011
Om forfatteren:
Bjørn Bandlien, master i kjærlighet 1998
(- takask með þeim góðar ástir), doktor i
manndom 2005 (Man or Monster),
postdoktor i fiendebilder (Norse images
of Muslims).
Mauritius.
Litteratur
Bandlien, Bjørn. ”Pilegrimsreiser til mamelukkenes Jerusalem”. Fortid,
8.3 (2011), 10-16.
Bull, Edvard. ”Registrum fra bispestolen i Bergen”. Scandia 5 (1932),
56-80.
Charlo Brea, Luis. ”Edición crítica y traducción anotada de un
itinierario en latín del siglo XIII”, Estudios de historia y arqueología
medievales 11 (1996), 67-83.
Constable, Giles, ”The Crow of St Vincent: On the Continuity of a
Hagiographical Motif”. Institution und Charisma. Hrsg. Franz J.
Felten, Annette Kehnel, Stefan Weinfurter. Köln 2009, 319-330.
De Sandoli, Sabino. Itinera Hierosolymitana crucesignatorum (saec.
XII-XII), textus Latini cum versione Italica. 4 bind. Jerusalem 1978-
1984.
Hagland, Jan Ragnar. Til Romaborg og Jorsal: Reiseguide frå 1100talet.
Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlags småskriftserie,
20. Trondheim 2003.
54

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam
Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele,
forfattede i Norge i det 16de Aarhundrede. Utg. Gustav Storm.
Kristania 1895.
Hofmann, Dietrich. Die Legende von Sankt Clemens in den
skandinavischen Ländern im Mittelalter. Frankfurt am Main, 1997.
Islandske Annaler indtil 1578. Utg. Gustav Storm. Kristiania 1888.
Karlamagnús saga ok kappa hans. Utg. C.R. Unger. Christiania 1860.
Monumenta Historia Norvegiæ. Utg. Gustav Storm. Kristiania 1880.
Munch, P.A. ”Levninger af norsk Oldlitteratur, nylig opdagede i det
norske Rigsarkiv”. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, 1
(1847), 25-52 [opptrykt i Samlede Afhandlinger, b. I-IV. Utg. Gustav
Storm. Christiania 1873-76. I: 273-295]
Postola sögur. Utg. C.R. Unger. Christiania 1874.
Pringle, Denys. Pilgrimage to Jerusalem and the Holy Land, 1187-
1291. Farnham 2012.
Rudy, Kathryn M. Virtual Pilgrimages in the Convent: Imagining
Jerusalem in the Late Middle Ages. Turnhout, 2011.
Tveitane, Matthias. ”Interpretatio norroena: Norrøne og antikke
gudenavn i Clemens saga”. Sixth International Saga Conference.
København 1985, 1067-1082.
55

Hva forsker du på?
Vellum intervjuer en forsker om det store hva og
hvorfor
Jonas Nordby, omreisende
runolog
Hva er din nåværende akademiske
tilknytning og hvor har du studert
tidligere?
Mitt akademiske liv har jeg i hovedsak
tilbragt ved UiO. Her har jeg tatt
cand.mag. med norrøn filologi, folkloristikk
og historie, og magistergrad i
runologi. Som så mange av oss har jeg
gått fra den ene instituttorganiseringen til den andre med stadig
nye spennende bokstavkombinasjoner. De senere årene har jeg
vært stipendiat tilknyttet MAS, IAKH og ILN, og i mange år har
jeg jobbet ved Runearkivet - et dokumentasjons- og forskningsarkiv
for norske runeinnskrifter underlagt KHM (tidligere
IAKN og UKM). Jeg var også så heldig å få studere ved FIDEMs
kurs i middelaldersk skriftkultur ved Vatikanbiblioteket i 1998-
1999. De siste to årene har jeg blant annet jobbet for Oslo
kommune med planleggingen av skulpturparken på Ekeberg.
Der har jeg vært med på å utforme konseptet for kulturminneformidlingen
i området. For øyeblikket er jeg ikke tilknyttet
noen akademisk institusjon, men jeg har laget en formidlingsproduksjon
for Den kulturelle skolesekken. Med andre ord
reiser jeg rundt til videregående skoler og holder foredrag om
runer med påfølgende workshop der elevene får lese og tolke
runeinnskrifter. Det blir mye reising når elever i Møre og
Romsdal, Nordland og Akershus skal ha besøk av den
56

omreisende runologen.
Hvilke fagområder er du mest interessert i?
Runologi står nok mitt hjerte nærmest. Men, det er mange
tilgrensende disipliner som også interesserer - deriblant norrøn
filologi, historie, arkeologi og religionshistorie. Jeg er også veldig
opptatt av populær forskningsformidling - det å gi noe tilbake til
skattebetalerne.
Hva handler avhandlingen din om?
Lønnruner! Blant vikingtidens og middelalderens runeinnskrifter
er det enkelte innskrifter der teksten er systematisk
forvansket på en måte som kan minne om kryptografi. Enkle
systemer der for eksempel runene gjennomgående er erstattet
med foregående eller etterfølgende rune i futharken, eller med
strektegn som henviser til runenes plassering i futharken. Runer
brukt på disse og lignende måter kaller vi lønnruner. I avhandlingen
min kartlegger jeg de forskjellige lønnrunesystemene som
var i bruk. Videre ser jeg på mulige funksjoner bruken av
lønnruner kan ha hatt.
Hvorfor mener du dette er interessant eller relevant?
Lønnruner har vært et velkjent fenomen i den runologiske forskningen
siden tidlig på 1800-tallet, men først med et rikere tilfang
av innskrifter, som er kommet for dagen de siste 60 år, har vi et
grunnlag for å si noe mer håndfast om denne bruken av runer.
Mange spekulasjoner om lønnrunesystemer og bruken av disse
har versert tidligere og jeg ser det som en viktig oppgave å avlive
visse forestillinger som til tider har gitt forskere litt for fritt
spillerom hva gjelder tolkning av "svårtolkade" innskrifter
57

Vellum 6 - høst 2011
(skulle ønske det fantes et tilsvarende uttrykk på norsk). Jeg
mener også at den sammenstillingen jeg gjør av hele materialet
viser at lønnruner var et langt mer utbredt fenomen enn tidligere
antatt. Og måten lønnrunene anvendes på peker mot hittil
ukjente funksjoner. Hvis ikke det er interessant og relevant vet
ikke jeg!
Hva kunne du tenke deg å jobbe med eller forske videre på når
du er ferdig?
Jeg håper å ha mulighet til å fortsette med runologisk forskning.
I skuffen ligger det mange artikkelidéer som jeg gjerne skulle
forfulgt videre, og det kunne vært fint å bearbeide magistergraden
min om etterreformatoriske runeinnskrifter for utgivelse.
Jeg håper også å ha anledning til å drive med
populærvitenskapelig formidling.
58

MAS på tur -
Gotlandsturen vår 2011
Denne våren var det igjen tid for Blinderns middelaldergjeng å
dra på tur, og årets mål var Gotland i Sverige. Gotland er
Østersjøens største øy, og var åsted for en yrende
handelsaktivitet i flere århundrer. Forventningene til turen var
med andre ord høye! Vi kom fram til Visby 28. april, og det var i
Visby vi hadde basen vår. De fleste av oss bodde på et
vandrerhjem, som holdt til i Visbys gamle fengsel, og vi fikk alle
hyttene i luftegården for oss selv.
Den første dagen møtte vi opp på Donner plats i sentrum av
Visby, hvor vi møtte guiden vår, Gunnar Bäck. Han skulle vise
oss rundt i den gamle bydelen som lå innenfor bymuren.
Bymuren ble bygget på midten av 1200-tallet, og i løpet av dagen
fikk vi mulighet til å komme inn i rom bygget inne i muren, og
klatre opp i et av de mange tårnene. Fra noen av de små lukene i
tårnet hadde vi utsikt rett ut mot enga hvor det store slaget om
Visby sto i 1361 mellom danske Valdemar Atterdag og Visbyboerne.
Innenfor bymuren er det flust med middelalderkirker,
og vi fikk besøke flere av dem. Noen var det bare ruiner igjen av.
Andre fikk vi nyte i sin (nesten) fulle prakt.
Etter lunsj var det tid for Gotlands fornsal, det kulturhistoriske
museet i Visby. Der ble vi vist rundt av arkeologen Per
Widerström. I det første rommet fikk vi se de imponerende
gotlandske billedsteinene. Her var det steiner fra folkevandringstiden
til langt ut i middelalderen. Noen var illustrert med
59
Maria Granly Meldalen

Vellum 6 - høst 2011
Omvisning i Visby med Gunnar Bäck (i midten). Bilde: Maria G. Meldalen.
Vänge kirke. Bilde: Charlotte Johannessen.
60

Maria Granly Meldalen - Gotlandsturen våren 2011
intrikate mønstre og dyre- og menneskeskikkelser, andre hadde
runeinnskrifter, og noen hadde begge deler. Vi fikk også se en
utstilling med alle de ulike myntene man har funnet på Gotland.
På denne øya har man nemlig funnet mynter fra hele den da
kjente verden, blant annet arabiske mynter. Dette viste tydelig
den utstrakte kontakten Gotland hadde med omverdenen
gjennom handel. På kvelden gikk noen på pub mens andre
samlet seg til grilling i luftegården i vandrerhjemmet, hvor det
gotlandske ølet ble behørig testet.
De to neste dagene ble vi sendt av gårde i buss for å utforske
resten av øya. Vi fikk gleden av å ha med oss arkeologen
Christoph Kilger som guide på den første bussdagen, og Per
Widerström på den andre. I løpet av disse dagene fikk vi stifte
bekjentskap med utallige kirker fra ulike tidsperioder og med
forskjellig stil, som for eksempel Barlingbo kirke i gotisk stil og
Öja kirke i romansk stil. I og utenpå kirkene fikk vi se mye flott
kirkekunst. Ved Hablingbo kirke kom kunsthistoriker Evert
Lindkvist og ga oss utfyllende forklaringer om de mange
illustrasjonene som prydet denne kirken både innvendig og
utvendig, blant annet på noen nydelige portaler. Flere av kirkene
var dekorert innvending med vakre planteornamenter og noen
hadde også malerier malt rett på veggene, deriblant et av St.
Georgs kamp med dragen. Et spesielt minneverdig maleri var et
hvor to kvinner var omgitt av djevler. Den ene ble kastet inn i et
veldig monstergap. Etter noe diskusjon ble det enighet om at
bildet skulle forestille Helvetes pinsler. Døpefonter er et annet
eksempel på kirkekunst, og det fikk vi se noen nydelige
eksemplarer av i Grötlingbo og Barlingbo kirke. I Barlingbo
kirke fikk vi dessuten dra på oppdagelsesferd opp i kirketårnet.
Kirketårnet i Bro kirke var også bemerkelsesverdig, for der var
det murt inn en trerot høyt oppe over inngangen. Denne
treroten skal ha stammet fra et tre som stod der da stedet var en
61

Vellum 6 - høst 2011
Runeinnskrift på kirkegårdsmuren i Västergarn kirke. Det var umulig å ta et
bilde av en runeinnskrift uten at Terje Spurkland var med på det. Bilde: Maria
G. Meldalen.
hedensk kultplass. Treroten skal da ha vært ment som beskyttelse
av kirken.
Ved flere av kirkene var det også runeinnskrifter vi kunne kose
oss med. En av dem var på kirkegårdsmuren i Västergarn, og
skal ha vært fra slutten av 1300-tallet. Noen av innskriftene ba
oss om å be for den avdødes sjel, som innskriftene ved Bro og
Grötlingbo. I Vänge kirke fikk runologene en skikkelig nøtt, for
plutselig var det noen som oppdaget at det var malt inn runer på
kirkeveggen, like ved prekestolen. Det ble ikke dratt noen
konklusjoner, men spennende var det!
Det ble ikke bare kirker på oss. Vi fikk også utforske en lang voll
som lå like ved siden av Västergarn kirke. Denne vollen hadde en
gang gått rundt et større område, men den nøyaktige funksjonen
62

Maria Granly Meldalen - Gotlandsturen våren 2011
Helvetesgapet i Öja kirke. Bilde: Charlotte Johannessen
er det ennå ingen som er helt enige om. Noen mener at det kan
ha vært et forsvarsverk, andre mener at det har vært en mer
symbolsk avgrensning. Det har i tillegg vist seg vanskelig å
datere vollen. Vi fikk også besøke Kattlund gård. Denne gården
er en av de eldste bevarte gårdene på Gotland, og skal gå tilbake
til 1400-tallet. Der fikk vi servert lunsj i en nydelig grønn hage.
Da lunsjen var ferdig fikk vi en omvisning rundt på gården, både
på den eldste delen og den yngre fra 1800-tallet.
Roma kloster var også et av stedene vi fikk besøke. Dette
klosteret ble grunnlagt på 1100-tallet av cistecienser-ordenen.
Nå er det dessverre bare ruiner igjen, men disse var allikevel i
bruk. Da vi var der var en teaterscene satt opp midt inne i
ruinene. Dette ga en flott atmosfære. Inne i ruinene fant vi også
en statue av Maria og Jesusbarnet, eller Maria og den voksne
Jesus, alt ettersom hva man selv så i den.
63

Vellum 6 - høst 2011
Vi var også så heldige å få se to billedsteiner som fortsatt sto ute
på sin opprinnelige plass, nemlig billedsteinene i Buttle. Disse
steinene var plassert langs en eldgammel vei som fortsatt var
synlig. Vi ble fortalt at det var funnet rester etter dyr og mat like
ved steinene. Det var ikke mulig å se noe motiv eller innskrift på
steinene, men vi fikk høre at det for noen tiår siden fortsatt
kunne ses motiver på dem, og at de heldigvis var blitt
dokumentert før de forsvant. Disse steinene ble også på et
tidspunkt i nyere tid malt. Dette har vært en typisk svensk
tradisjon, og vi så flere eksempler på det på billedsteinene i
Gotlands fornsal. Per Widerström fortalte at det faktisk også
hadde blitt funnet rester etter farger på noen av steinene, så de
kan ha vært malt i eldre tid også. Det kom også opp en diskusjon
rundt steinenes form, var de en del av en fallosdyrking, var de
ment som portaler, eller hadde formen ingen betydning i det
hele tatt?
Som avslutning på hele turen samlet vi oss alle sammen til en
tapasmiddag på en restaurant i Visby. Her ble det mye god mat
og drikke, og vi fikk glede oss med taler, sang, gode historier og
munnharpe. Det ble absolutt en verdig avslutning på en herlig
tur!
Om forfatteren:
Maria Granly Meldalen tilhører den første
generasjonen av studenter på bacheloren i
norrøne og keltiske studier, og går nå på 2.
året. Hun trives aller best når hun får sysle
med litteratur og religionshistorie, enda
bedre hvis det er norrønt.
64

Maria Granly Meldalen - Gotlandsturen våren 2011
Øverst: Det er godt å stå litt i bro mellom slagene. Bilde: Beate Amundsen.
Nederst: Billedsteinene i Buttle. Bilde: Maria G. Meldalen.
65

Omslag og bakgrunnsbilde s. 41:
Kalinka I. M. Iglesias
Lay-out og bakgrunnsbilder s. 2, 12, 25:
Carline Tromp
Bakgrunnsbilde innside omslag:
Maria G. Meldalen
Runeinnskrifter og oversettelser s. 4, 14, 27, 41:
Alle tatt fra Terje Spurkland: I begynnelsen var fuþark: Norske
runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning
(LNU) / Cappelens Akademiske Forlag, Oslo. 2001.
Trykk
07 Oslo
Trykket med støtte fra Institutt for Lingvistiske og
Nordiske Studier (ILN) ved Universitetet i Oslo.
66
Redaksjonen for Vellum 6:
Maria Granly Meldalen
Kalinka I. M. Iglesias
Charlotte Johannessen
Cecilie Kornsæther
Alexander K. Lykke
Carline Tromp

Kontakt
Vellum
Institutt for lingvistiske og nordiske studier
Postboks 1102 Blindern
vellum-tidsskrift@hf.uio.no
Vellum kan også leses online på
www.middelaldernett.no
Forfatterinstruks
Artikler mottas på e-post og skrives på skandinaviske språk eller
engelsk. Maksimum lengde: 2500 ord. Artikler bør ha en litteraturliste
og kildehenvisninger til bilder. Redaksjonen korrekturleser artiklene
før trykking, eventuelle større endringer skjer i samråd med forfatteren.
For writers
Articles, written in English or a Scandinavian language, have to be sent
to us by e-mail. Max length: 2500 words. Articles should have a
literature list and pictures should be attributed to the source. The
editorial board reads and corrects before printing, if bigger changes are
needed this will happen in agreement with the writer.