SLEKT OG DATA - DIS-Norge

Medlemsblad for DIS-Norge.
Utkommer med 4 nummer
pr år
Abonnement for bibliotek og
liknende institusjoner kan
tegnes for kr 400,- pr år
Annonser kan tegnes ved
henvendelse til Jannicke
Isaksen; telefon 41 41 44 40;
e-post jannickeisaksen@
gmail.com
DIS-Norge
Post/besøksadresse:
Øvre Slottsgate 2B
0157 Oslo
Telefon: 22 42 24 00
Redaktør:
Aina Johnsen Rønning,
slekt-og-data@disnorge.no
Neste nummer sendes ut i
midten av desember 2012.
Siste frist for levering av stoff
er 5. november 2012
Opplag: 9 500
Produksjon og trykk: 07
Design: Grongstad Grafiske
ISSN 0803-0510
www.disnorge.no
Leder
Mellomlanding
Denne gangen er mitt fokus USA. Jeg
var nettopp i New York i noen dager. En
stormetropol eller egentlig mange byer
på lite areal som er satt sammen og utgjør
en større enhet. Denne gangen var
vi bosatt i Soho og tok utflukter til flere
andre av disse sammenvevde byene.
For meg er det bestandig spennende å
komme tilbake til ”gamle” tomter, men
det er også interessant å observere
folkeliv og gatebilder.
Etter et kort opphold i hjemlandet
ble det ny USA tur. DIS-Norge hadde
invitert til en slektsforskertur til
USA, og det ble lenge jobbet med et
program som skal tilby noe både på
forskningsfronten, noe for turistbehovet
og rett og slett også for å skape et
DIS-fellesskap.
Vi har samarbeidet med flere
lokale slektsforskergrupper i USA, og
dette er givende samarbeid. Mange
steder vi passerer er steder med sterk
norsk innvandring, slektsforskerne
der syns det er like artig å møte
slektsforskere fra Norge som vi syns
det er nyttig å knytte kontakter med
våre amerikanske likesinnede.
Turen starter i Minneapolis slik
vi også gjorde for to år siden. Men
denne gangen skal vi helt til Stillehavskysten
og byen Seattle. En del av
gruppa ender opp i Salt Lake City for
å drive med forsking i biblioteket der.
Denne kombinasjonen burde gi
muligheter for at deltakerne både
får med seg noe av det landet våre
utvandrere valgte som sitt nye
hjemland, og mulighet til å drive med
forsking på egen slekt.
Det er viktig for DIS-Norge, Slekt
og Data at vi har gode forbindelser
over Atlanteren og at vi er i stand
til å bygge dem ut og dermed skape
muligheter for medlemmene våre.
Det er mange av oss som leter i begge
land etter røtter og ikke minst etter
nålevende slektningner. Det er alltid
stor stas, syns jeg, når jeg kan snakke
med en som er slektsmessig knyttet
til meg. Det er noe helt annet enn
bare å registrere og dokumentere fra
skriftlige kilder.
Jeg er for øvrig veldig imponert
over at folketellingen 1940 var ferdig
registrert etter bare fire måneder. En
gedigen dugnad som vi må kunne ta
lærdom fra for vårt eget registreringsarbeid.
Det er så mye å ta av, og hittil
har jeg aldri møtt noen som sier det
er lettere å forholde seg til uindeksert
papirmateriale enn digitaliserte
produkter. Dataalderen har skaffet
oss verktøy, men den har også gitt
oss en utålmodighet, en higen etter
resultater.
Torill Johnsen
leder
Foto: Aina Johnsen Rønning
Redaktørens leder
Jeg har aldri kastet et brev. En
venninne av meg ryddet nettopp
i foreldrenes dødsbo, og
noe av det vanskeligste hun
måtte ta stilling til var hva hun
skulle kaste av brev og dokumentasjon
etter to langtlevde
liv. DIS-Norge jobber med et
prosjekt der man kan testamentere
dokumentasjonen etter
et liv med slektsgransking.
Gamle brev forteller mye både
om avsender og om mottaker,
men bør de bevares for ettertiden?
Noen er kanskje for
personlige, forteller for mye?
Brev fra slektninger kan lett
settes inn i en sammenheng
og legges inn i et slektsprogram,
men hva med brev fra
venner og bekjente?
Våre barnebarn vil neppe
oppleve disse dilemmaene.
Nå sendes det knapt nok et
julekort lengre. Sosiale medier
brukes til det mest personlige
og detaljerte, som hva man
spiste til middag. Vil facebookkontoen
være tilgjengelig
for neste generasjon, som er
nysgjerrig på hvem bestemor
egentlig kommuniserte med?
Vil mailkontoer fremdeles
leve videre i cyberspace, eller
legges i en minnepinne eller
i et slektsprogram? RAM blir
stadig billigere, og det er
ingen økonomisk grunn til ikke
å ta vare på hver e-post som
mor eller tante sendte. Da
er dilemmaet der likevel, for
dersom brev er personlige, vil
en epostkonto eller facebookkonto
i alle fall være det…
I høst kan du ta et grep
i egne rekker. Ta vare på
postkortene. Legg dem inn
i et vanlig fotoalbum, så har
du dem godt bevart for ettertiden.
Postkort er sjelden så
private at ettertiden må skånes
for dem. Går du gjennom
brevbunken din, bør du legge
til side brev fra familien. De vil
være interessante for slekten
din i all ettertid, uansett hvor
personlige de er i formen. Og
du – stikk innom årets slektsforskerdag
på et bibliotek i
nærheten av deg. Om du da
ikke er med på å arrangere
dagens, som skal handle om
hva gamle brev og postkort
forteller. Da skal du ha en stor
takk for innsatsen!
Aina Johnsen Rønning
redaktør
Foto: Brage Rønning
Innhold
Det kom et brev 6
Forsker på Amalie Skram 10
Slekt og skip 14
Spennende militærprosjekt i Bodø 16
Hvordan arrangere slektsstevne 20
Arkeologisk DNA 28
Forsiden
Gamle brev og postkort kan fortelle historier
om avdøde slektninger bedre enn noe annet.
Ved hjelp av for eksempel salgskanalen QXL
kan man finne samtidige bilder fra arbeidsplasser
og fødesteder, dersom de er foreviget
på postkort. I brev til slektninger kan man
komme inn under huden på hvem forfedrene
og formødrene var, hva de tenkte og hvordan
de levde. Gull verdt for ettertiden, men hva er
for personlig til å
bringes videre, og
hvordan blir det
når Facebook har
tatt over for både
brev og postkort.
Takk til Arvid
Carlson som lot oss
avbilde et gammelt
postkortalbum fra
egen familie.
2 SLEKT OG DATA 3 2012 SLEKT OG DATA 3 2012 3