Helheten er musisk - 3 - Foreningen musikk fra livets begynnelse
Helheten er musisk - 3 - Foreningen musikk fra livets begynnelse
Helheten er musisk - 3 - Foreningen musikk fra livets begynnelse
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Helheten</strong> <strong>er</strong> <strong>musisk</strong>!<br />
Nora Kulset, 2002<br />
Vår vestlige <strong>musikk</strong>-kultur<br />
Nordmenn flest <strong>er</strong> i dag av den oppfatning av at <strong>musikk</strong>utøving <strong>er</strong> noe som tilhør<strong>er</strong><br />
A: De med utdannelse på feltet ell<strong>er</strong> B: "de musikalske". Hvem <strong>er</strong> "de musikalske"? Hva vil<br />
det si å være "musikalsk"?<br />
I Ghana har man et ordspråk som si<strong>er</strong> at den som ikke <strong>er</strong> musikalsk, ikke kan snakke.<br />
Vedkommende <strong>er</strong> stum, og man synes litt synd på en p<strong>er</strong>son som <strong>er</strong> stum. Det <strong>er</strong> et handikap.<br />
(John Collin i Frøshaug & Aarhus 1995). D<strong>er</strong>som vi skulle ov<strong>er</strong>føre dette ordspråket til vår<br />
kultur, vil jeg påstå at de all<strong>er</strong> fleste av oss ville endt opp som stumme. Ikke fordi vi ikke <strong>er</strong><br />
musikalske, men fordi vi har laget oss en utrolig snev<strong>er</strong> ramme for hvem som får slippe inn i<br />
båsen av "de musikalske". Og de andre ti<strong>er</strong>.<br />
"Klassisk <strong>musikk</strong>" og dens begrensende effekt<br />
For å forstå hvorfor det har blitt slik, må vi ta en snartur innom <strong>musikk</strong>filosofien. Norges<br />
allmenne <strong>musikk</strong>-kultur <strong>er</strong> st<strong>er</strong>kt preget av det som kan kalles "vestlig kunst<strong>musikk</strong>" og som<br />
på folkemunne het<strong>er</strong> "klassisk <strong>musikk</strong>". Et av de viktigste momentene innen denne<br />
tradisjonen, <strong>er</strong> det tilbakeskuende. Det handl<strong>er</strong> om <strong>musikk</strong> som <strong>er</strong> skrevet av komponist<strong>er</strong> som<br />
<strong>er</strong> døde. Vi kan tro at dette <strong>er</strong> noe som alltid har vært slik, men det <strong>er</strong> ikke tilfellet. Mens de vi<br />
i dag s<strong>er</strong> på som "de store mestrene" (Bach, Mozart, Beethoven osv.) fremdeles var i live, var<br />
det vanlig at nykompon<strong>er</strong>t <strong>musikk</strong> ble <strong>fra</strong>mført. Vi vet alle at Mozart døde som en fattig og<br />
lite an<strong>er</strong>kjent komponist i forhold til statusen han i dag har. I en begrenset tidsp<strong>er</strong>iode og i et<br />
begrenset geografisk område, oppsto det <strong>musikk</strong> som i de siste hundre årene har domin<strong>er</strong>t den<br />
vestlige v<strong>er</strong>dens <strong>musikk</strong>-kultur og vår oppfatning av og syn på <strong>musikk</strong>. At så mange store<br />
by<strong>er</strong> i vesten har bygget flotte op<strong>er</strong>a- og kons<strong>er</strong>thus kun for å fremføre denne typen <strong>musikk</strong>,<br />
fortell<strong>er</strong> oss noe om hvor sentral denne forholdsvis nye <strong>musikk</strong>tradisjonen har blitt innenfor<br />
vestlig <strong>musikk</strong>-kultur (Web<strong>er</strong> 1999 i Cook & Ev<strong>er</strong>est).<br />
Grunnen til at dette skjedde, <strong>er</strong> fremveksten av det som i <strong>musikk</strong>vitenskapen het<strong>er</strong> "kanon".<br />
Da tenk<strong>er</strong> vi ikke på å synge "Fad<strong>er</strong> Jakob" fl<strong>er</strong>stemt, men den religiøse betydningen av ordet.
Å bli kanonis<strong>er</strong>t innenfor katolisismen, <strong>er</strong> det samme som å få helgenstatus. Innenfor<br />
<strong>musikk</strong>vitenskapen handl<strong>er</strong> det om spørsmålene rundt hvordan noen få komponist<strong>er</strong> <strong>fra</strong> en<br />
begrenset tidsp<strong>er</strong>iode har fått lov til å domin<strong>er</strong>e vårt <strong>musikk</strong>syn så ov<strong>er</strong>veldende. De har på et<br />
ell<strong>er</strong> annet tidspunkt blitt kanonis<strong>er</strong>t, fått helgenstatus. Vi skal ikke gå m<strong>er</strong> inn på beskrivelsen<br />
av kanon og de ulike typene av kanon i denne artikkelen men d<strong>er</strong>imot nøye oss med å slå fast<br />
at gjennom dette fenomenet, har et helt samfunn samlet an<strong>er</strong>kjent denne tidsp<strong>er</strong>iodens <strong>musikk</strong><br />
som "det vakre", og utøv<strong>er</strong>e av denne <strong>musikk</strong>en som "de dyktige".<br />
Musikken glipp<strong>er</strong> for oss<br />
Tilbake til vår stumhet. Det <strong>er</strong> kanskje ikke så rart at vi blir stumme når den musikalske<br />
målestokken som <strong>er</strong> lagt inn i kulturen vår <strong>er</strong> <strong>musikk</strong> som ble skrevet for den adelige fiffen i<br />
Øst<strong>er</strong>rike og Tyskland på 1700- og 1800-tallet? Gjennom de siste hundre årene har<br />
<strong>musikk</strong>livet i den vestlige v<strong>er</strong>den blitt stadig m<strong>er</strong> institusjonalis<strong>er</strong>t og profesjonalis<strong>er</strong>t (Web<strong>er</strong><br />
1999). Den vanlige musis<strong>er</strong>ingen ute blant folk ble "lavkultur"; noe som ikke var så godt<br />
ansett som den kanonis<strong>er</strong>te <strong>musikk</strong>en og dens utøv<strong>er</strong>e. Og sakte men sikk<strong>er</strong>t har <strong>musikk</strong>en ute<br />
blant folk (og da men<strong>er</strong> jeg virkelig mannen i gata) i store del<strong>er</strong> av den vestlige v<strong>er</strong>den, stilnet<br />
hen. Musikkutøving <strong>er</strong> noe som tilhør<strong>er</strong> <strong>musikk</strong>utdannede; de som <strong>er</strong> utdannet til å ta vare på<br />
<strong>musikk</strong>en, å regelrett kons<strong>er</strong>v<strong>er</strong>e den (d<strong>er</strong>av det tidlig<strong>er</strong>e navnet "<strong>musikk</strong>-kons<strong>er</strong>vatoriet") .<br />
Musikken <strong>er</strong> sosialis<strong>er</strong>t til å tilhøre institusjon<strong>er</strong>. Vi ans<strong>er</strong> at man må være i besittelse av en<br />
ekstra gave ell<strong>er</strong> talent for å kunne utøve ell<strong>er</strong> skape <strong>musikk</strong>. Vi har blitt stumme fordi<br />
rammene for å være musikalske har blitt så stramme.<br />
Det <strong>er</strong> nødvendig å tilføye at bildet <strong>er</strong> noe m<strong>er</strong> komplekst enn hva som h<strong>er</strong> tegnes opp, men vi<br />
end<strong>er</strong> likevel opp med at den vestlige kunst<strong>musikk</strong>tradisjonen har spilt en viktig brikke i vår<br />
"forstumming".
Men hva <strong>er</strong> <strong>musikk</strong> egentlig?<br />
Dette vet heldigvis ikke et nyfødt barn!<br />
"Et barn <strong>er</strong> født med hundre språk, men blir <strong>fra</strong>røvet nittini", sa den italienske filosofen og<br />
pedagogen Loris Malaguzzi som grunnla de spesielle barnehagene i Reggio Emilia i Nord-<br />
Italia (Wallin 1996). Ja, et barn <strong>er</strong> født med hundre språk. Et barn kan uten problem gi uttrykk<br />
for hva det vil lenge før det beh<strong>er</strong>sk<strong>er</strong> talespråket. Barnet bruk<strong>er</strong> mimikk, gestikul<strong>er</strong>ing, lyd<strong>er</strong><br />
- alt i en meningsfull rytmisk sammenheng. Men hvem <strong>er</strong> det som <strong>fra</strong>røv<strong>er</strong> de disse nittini<br />
språkene? Det kan selvsagt ikke være andre enn oss voksne, som gjennom vår egen<br />
begrensning, <strong>er</strong> dårlige rollemodell<strong>er</strong> for de små. Det <strong>er</strong> vi som lær<strong>er</strong> de at å uttrykke seg<br />
gjennom annet enn talespråket, både <strong>er</strong> vanskelig og skremmende. Det <strong>er</strong> vi som lær<strong>er</strong> de å<br />
putte ulike uttrykksform<strong>er</strong> i bås. Barn har ingen oppfatning av at dans og sang <strong>er</strong> to ulike ting.<br />
Ell<strong>er</strong> fysisk fostring. Ell<strong>er</strong> drama. Ell<strong>er</strong> forming. Ell<strong>er</strong>…<br />
"Jeg kjenn<strong>er</strong> ei lita jente med stor evne til begeistring. Hun <strong>er</strong> tospråklig, og kanskje<br />
var det d<strong>er</strong>for ordet ble som det ble. Hun fant nemlig opp et nytt ord denne jenta, helt<br />
nytt - for henne: "Mosika!"<br />
Trykket var på den første stavelsen, og hun sa det med utropstegn! Hv<strong>er</strong> gang hun<br />
hørte <strong>musikk</strong>, enten det var nært ell<strong>er</strong> langt unna, kom dette: "Mosika!". Spontan<br />
begeistring og glede lyste med utropstegnet.<br />
"Hør<strong>er</strong> du, det <strong>er</strong> jo <strong>musikk</strong>! Musikk <strong>er</strong> flott! Vi må løpe dit <strong>musikk</strong>en <strong>er</strong>, sammen.<br />
Kom! Musikk <strong>er</strong> godt! Kom hit til meg, <strong>musikk</strong>en!"<br />
Alt dette, og sikk<strong>er</strong>t mye m<strong>er</strong>, sammenfattet i ett ord: "Mosika!"<br />
(…)<br />
(B<strong>er</strong>re 2000, s. 13)<br />
Musikk <strong>er</strong> et uttrykk for de små barna som ennå ikke <strong>er</strong> sosialis<strong>er</strong>t inn i vestlig tankegang<br />
rundt dette med musikalitet. En naturlig del av livet. Alle små spedbarn har jo snakket med<br />
sin mor ved hjelp av dette språket; Trevarthens begrep "moth<strong>er</strong>ese" <strong>er</strong> jo det samme som<br />
<strong>musikk</strong>! (Trevarthen, 1988)<br />
Hvor komm<strong>er</strong> <strong>musikk</strong>en <strong>fra</strong>?<br />
I følge bl.a. Ellen Dissanayake (Dissanayake 2000), kan vi se <strong>musikk</strong>en som det all<strong>er</strong> første<br />
og biologisk nødvendige språket mellom mor og nyfødt barn. For at barnet skal ov<strong>er</strong>leve, må
mor være d<strong>er</strong>. Hun må gi barnet kjærlighet, omsorg, mat. Det må dannes gjensidig fysisk og<br />
psykisk kontakt mellom mor og barn. Ved at begge oppfatt<strong>er</strong> at den andre part send<strong>er</strong> signal<strong>er</strong><br />
om å oppnå kontakt, vil mor og barn kommunis<strong>er</strong>e med hv<strong>er</strong>andre. Mor kan kommunis<strong>er</strong>e all<br />
den kjærligheten som <strong>er</strong> biologisk nødvendig for barnet d<strong>er</strong>som det skal vokse opp, og barnet<br />
kan kommunis<strong>er</strong>e sin kjærlighet og hengivenhet til mor slik at hun på sin side vil bli stadig<br />
m<strong>er</strong> knyttet til barnet. Vi vet alle at det ikke hjelp<strong>er</strong> om kun den ene part i et forhold <strong>er</strong><br />
forelsket! Vi treng<strong>er</strong> bekreftelse på den andres følels<strong>er</strong>, så også i et sunt samspill mellom<br />
foreldre og barn.<br />
Problemet <strong>er</strong> jo at den lille nyfødte ikke kan snakke med mor. Hvordan skal<br />
kommunikasjonen mellom de to da foregå? Hva slags språk <strong>er</strong> det naturen har gitt oss?<br />
Musikk! (Dissanayake 2000).<br />
Følelsesspråket<br />
Moth<strong>er</strong>ese og <strong>musikk</strong> - to sid<strong>er</strong> av samme sak. Moth<strong>er</strong>ese <strong>er</strong> språket du kan høre mellom<br />
spedbarn og mor (noen gang<strong>er</strong> også far og besteforeldre). Moth<strong>er</strong>ese <strong>er</strong> vokalis<strong>er</strong>ing<strong>er</strong> og<br />
ansiktsuttrykk; den voksne speil<strong>er</strong> og møt<strong>er</strong> barnets ansiktsuttrykk og vokalis<strong>er</strong>ing<strong>er</strong> og får<br />
svar tilbake av barnet. På denne måten oppstår en positiv kontaktsirkel mellom spedbarnet og<br />
mor/far med utstrekning og gjensvar, d<strong>er</strong> spedbarnet får bekreftet at det blir hørt og sett<br />
(Abrahamsen 1997). Spedbarnet blir aktivt kontaktsøkende fordi hun vet at hun får svar<br />
tilbake.<br />
gjensvar<br />
utstrekning<br />
utstrekning<br />
den positive kontaktsirkelen<br />
gjensvar
Nettopp slik knyttet mor og barn de livsnødvendige båndene. Mor fikk kontakt med det lille<br />
barnet og fikk respons og kjærlighet <strong>fra</strong> den lille. Babyen på sin side, fikk alt det den trengte<br />
av omsorg, nærhet, kontakt og trygghet, samtidig som den lærte seg å ta i mot og vise<br />
kjærlighet. (Dissanayake 2000).<br />
Det <strong>er</strong> viktig å und<strong>er</strong>streke nettopp det emosjonelle innholdet i dette språket. Det <strong>er</strong> følels<strong>er</strong><br />
som formidles, ikke ord ell<strong>er</strong> fakta. Man kan like gj<strong>er</strong>ne si "neimen, for en fæl nese du har da,<br />
lille venn!" som "for en skjønn liten tass du <strong>er</strong>!" - det <strong>er</strong> tonefallet og intonasjonen som<br />
formidl<strong>er</strong> at vi elsk<strong>er</strong> dette lille barnet, ikke innholdet i ordene. Det <strong>er</strong> <strong>musikk</strong>en i stemmen,<br />
om du vil. D<strong>er</strong>for men<strong>er</strong> fl<strong>er</strong>e forsk<strong>er</strong>e i dag at det <strong>er</strong> nettopp h<strong>er</strong>; i det all<strong>er</strong> første samspillet<br />
mellom mor og nyfødt barn, at <strong>musikk</strong>en oppsto (Wallin, M<strong>er</strong>k<strong>er</strong> & Brown 2000).<br />
Musikken går <strong>fra</strong> å være den livsnødvendige dialogen mellom mor og barn til å være<br />
kommunikasjon mellom mennesk<strong>er</strong>; voksne og barn. Den blir mindre viktig til å formidle<br />
konkrete behov, dette tar talespråket seg av. Vi s<strong>er</strong> at <strong>musikk</strong> og talespråk h<strong>er</strong> skill<strong>er</strong> vei. Man<br />
lær<strong>er</strong> seg å snakke og kan d<strong>er</strong>med sette ord på følels<strong>er</strong>, behov og opplevels<strong>er</strong>. Likevel<br />
fortsett<strong>er</strong> <strong>musikk</strong>en å være en viktig kommunikasjonskilde mellom mennesk<strong>er</strong>, fordi<br />
<strong>musikk</strong>en behold<strong>er</strong> følelsesaspektet. Slik kan vi si at <strong>musikk</strong>en <strong>er</strong> følelsesspråket vårt.<br />
Musikken tal<strong>er</strong> rett til følelsene våre - både når vi utøv<strong>er</strong> (syng<strong>er</strong>, spill<strong>er</strong> og dans<strong>er</strong>), lytt<strong>er</strong> til<br />
og skap<strong>er</strong> (kompon<strong>er</strong><strong>er</strong>) <strong>musikk</strong>. Grunnene til dette, <strong>er</strong> lette å forstå når man s<strong>er</strong> denne<br />
illustrasjonen:<br />
illustrasjon hentet <strong>fra</strong> Jane Healy (1987) "Your Child's Growing Mind"
Musikk oppfattes nemlig av den limbiske sonen i hj<strong>er</strong>nen. Dette <strong>er</strong> ganske logisk når du s<strong>er</strong><br />
hvor ørets plass<strong>er</strong>ing <strong>er</strong> i forhold til hj<strong>er</strong>nen - de all<strong>er</strong> fleste n<strong>er</strong>vetrådene som går <strong>fra</strong> øret inn i<br />
hj<strong>er</strong>nen, treff<strong>er</strong> den limbiske sonen, også kalt kattehj<strong>er</strong>nen (Healy 1987). Det <strong>er</strong> i den limbiske<br />
sonen at følelsene våre sitt<strong>er</strong>.<br />
Den limbiske hj<strong>er</strong>nens n<strong>er</strong>vetråd<strong>er</strong> <strong>er</strong> st<strong>er</strong>kt mottakelige for endorfin<strong>er</strong> som bl.a. frigjøres av<br />
<strong>musikk</strong>. Endorfin<strong>er</strong> <strong>er</strong> kroppens naturlige morfin og result<strong>er</strong><strong>er</strong> i at vi føl<strong>er</strong> velvære og blir<br />
avslappet. Musikk <strong>er</strong> et av de st<strong>er</strong>keste midl<strong>er</strong> vi har til å uttrykke følels<strong>er</strong>. Vi lær<strong>er</strong> oss å<br />
hanskes følels<strong>er</strong> og uttrykke følels<strong>er</strong>. Vi lær<strong>er</strong> oss å håndt<strong>er</strong>e komplekse følelsesmessige<br />
relasjon<strong>er</strong>, vi lær<strong>er</strong> oss at vi kan føle dypt og intenst uten at vi nødvendigvis må foreta oss en<br />
handling (Hagen 2001).<br />
Det <strong>er</strong> d<strong>er</strong>for fristende å trekke den konklusjonen at vi som <strong>er</strong> stumme, <strong>er</strong> stumme fordi vi<br />
ikke tør slippe følelsene til. Musikken som vekk<strong>er</strong> alle disse følelsene i oss, <strong>er</strong> noe vi vegr<strong>er</strong><br />
oss litt for å gi oss i kast med. Med et nyfødt barn på armen, syng<strong>er</strong> alle mødre i samspill med<br />
sitt barn, de dans<strong>er</strong> og vugg<strong>er</strong> for å få barnet til å trives. Men når barnet lær<strong>er</strong> å snakke, rygg<strong>er</strong><br />
vi tilbake på tørr grunn og putt<strong>er</strong> det inn i båsene "sang" og "dans". Det spontane og ekte ved<br />
det forsvinn<strong>er</strong>, og vi tar det frem i planlagte situasjon<strong>er</strong> som i en <strong>musikk</strong>samling ell<strong>er</strong> et<br />
prosjekt i fysisk fostring. Det <strong>er</strong> h<strong>er</strong> vi sakte men sikk<strong>er</strong>t <strong>fra</strong>røv<strong>er</strong> barna nittini av d<strong>er</strong>es hundre<br />
språk.<br />
Helhet skal det være<br />
La oss nå gå tilbake til start. Hvordan skal vi best mulig drive med <strong>musikk</strong> i barnehagen?<br />
Hvorfor <strong>er</strong> det viktig å drive med <strong>musikk</strong>? Og hva bør man kunne?<br />
Kort om hvordan<br />
Når vi nå vet det vi vet, s<strong>er</strong> vi at vi i alle fall ikke kan tenke på <strong>musikk</strong> som prosjekt. Vi kan<br />
ikke ha <strong>musikk</strong> som satsningsområde i et år for så å legge det til side igjen neste år. Musikk <strong>er</strong><br />
ikke noe man skal ta <strong>fra</strong>m og se på av og til. Musikk <strong>er</strong> en del av livet. Musikken var selve<br />
utgangspunktet for at vi kunne gjøre oss forstått. Den tal<strong>er</strong> til oss st<strong>er</strong>k<strong>er</strong>e enn noe annet. Er<br />
det ikke slik kanskje, at du kan høre en sang <strong>fra</strong> ungdomstida di, og d<strong>er</strong>med husk<strong>er</strong> du hvilken<br />
fest du var på, hvilke klær du brukte, p<strong>er</strong>son<strong>er</strong> du nesten har glemt, lukt<strong>er</strong> og smak<strong>er</strong>? Minn<strong>er</strong><br />
kan komme strømmende på, og de <strong>er</strong> ikke bare i bild<strong>er</strong>. De komm<strong>er</strong> med fullt sanseapparat;
lyd<strong>er</strong>, følels<strong>er</strong>, smak<strong>er</strong>, lukt<strong>er</strong>. Musikk <strong>er</strong> uendelig mye m<strong>er</strong> enn det å ha <strong>musikk</strong>samling hv<strong>er</strong><br />
onsdag kl 1000.<br />
Kort om hvorfor<br />
Vi har sett at <strong>musikk</strong>en <strong>er</strong> det all<strong>er</strong> første språket vårt, og vi har sett hvordan dette språket<br />
behold<strong>er</strong> sitt følelsesaspekt og følg<strong>er</strong> oss gjennom hele livet. Problemet ligg<strong>er</strong> i at vi voksne<br />
stort sett <strong>er</strong> passive mottak<strong>er</strong>e av <strong>musikk</strong>; de all<strong>er</strong> fleste av oss end<strong>er</strong> opp som lytt<strong>er</strong>e. Barna <strong>er</strong><br />
skapende, utøvende og lyttende. De innehar fremdeles hele spekt<strong>er</strong>et av dette språket. Vi<br />
ønsk<strong>er</strong> jo ikke å fortsette å <strong>fra</strong>røve barn nittini språk, så vi får hell<strong>er</strong> benytte sjansen til å lære<br />
oss noen av språkene på nytt, vekke til live barndommens kunst<strong>er</strong>.<br />
Be en gruppe voksne mennesk<strong>er</strong> skrive ned sangene de husk<strong>er</strong> <strong>fra</strong> de <strong>er</strong> små. Syng noen av<br />
sangene sammen med de. La de skrive ned hva de kjenn<strong>er</strong> når d<strong>er</strong>e syng<strong>er</strong>. Da får du<br />
grunnene til hvorfor <strong>musikk</strong> <strong>er</strong> viktig. Jeg snakk<strong>er</strong> av egen <strong>er</strong>faring, men fl<strong>er</strong>e andre har<br />
opplevd det samme (Bjørkvold 1999).<br />
Kort om dette "å kunne noe om <strong>musikk</strong>"<br />
En kursdeltak<strong>er</strong> hos meg svarte en gang p<strong>er</strong>fekt på spørsmålet: "Hva men<strong>er</strong> du man må kunne<br />
for å drive med <strong>musikk</strong> i barnehagen?" Spørsmålet var selvsagt ment som en vennligsinnet<br />
"felle"; meningen med det var å avlive dårlige holdning<strong>er</strong> og myt<strong>er</strong> som ofte dukk<strong>er</strong> opp.<br />
Vedkommende svarte: "Det handl<strong>er</strong> ikke om kunnskap, men om holdning". Det <strong>er</strong> så riktig<br />
som det kan få blitt.<br />
Summen av dette <strong>er</strong> like innlysende som den kan være vanskelig å leve ett<strong>er</strong> i praksis. Vi må<br />
gjøre som barnet - ikke tenke på uttrykksformene som noe som <strong>er</strong> atskilt <strong>fra</strong> hv<strong>er</strong>andre. Vi må<br />
rive ned veggene og slippe lyset inn. Ikke tenk på <strong>musikk</strong> som et isol<strong>er</strong>t fenomen - men tenk<br />
<strong>musisk</strong>.
Det <strong>musisk</strong>e<br />
Først må vi takke Jon-Roar Bjørkvold. Uten han hadde vi alle fremdeles strevd med å finne<br />
ord til å skulle beskrive en helhetsfilosofi som har som mål å se alle enkeltdel<strong>er</strong> uten at det går<br />
på bekostning av helheten. Å ivareta uttrykksmangfoldet hos mennesket, den skapende<br />
kraften i oss alle, å kjenne at vi har en kropp som lev<strong>er</strong> og puls<strong>er</strong><strong>er</strong>. Men Bjørkvold blåste liv i<br />
antikkens uttrykk "<strong>musisk</strong>" (Bjørkvold 1989). Og for d<strong>er</strong>e som ennå ikke kjenn<strong>er</strong> begrepet<br />
"<strong>musisk</strong>", dets opprinnelse og innhold, følg<strong>er</strong> h<strong>er</strong> en kort innføring:<br />
De ni mus<strong>er</strong><br />
I gresk mytologi fortelles det om musenes fødsel. Det <strong>musisk</strong>e var de olympiske gudenes gave<br />
til menneskene. Det <strong>musisk</strong>e var tilværelsens stemme, det ene som manglet ett<strong>er</strong> at Zevs<br />
hadde skapt en fullkommen v<strong>er</strong>den. Det <strong>musisk</strong>e skulle fortelle om og lovprise denne<br />
fullkomne v<strong>er</strong>denen i ord og ton<strong>er</strong>. De ni mus<strong>er</strong> ble født for å ta hånd om språk, diktning,<br />
dans, tonekunst - alt som kunne omfattes av det grek<strong>er</strong>ne la i ordet "<strong>musisk</strong>" (Varkøy 1993).<br />
De ni mus<strong>er</strong> fremstilles som unge vakre pik<strong>er</strong> med kron<strong>er</strong> ell<strong>er</strong> blomst<strong>er</strong> i håret. De elsk<strong>er</strong> alle<br />
kunstn<strong>er</strong>e og hvisk<strong>er</strong> dem i øret hva de skal gjøre. Det int<strong>er</strong>essante <strong>er</strong> hva slags "kunstfag" de<br />
ni ulike musene pass<strong>er</strong> ekstra godt på, og det <strong>er</strong> også h<strong>er</strong> forståelsen av "det <strong>musisk</strong>e"<br />
komm<strong>er</strong> inn i bildet.<br />
Urania mål<strong>er</strong> og gransk<strong>er</strong> univ<strong>er</strong>sets myst<strong>er</strong>i<strong>er</strong> med sin himmelblå drakt og stj<strong>er</strong>nekrone på<br />
hodet,<br />
Polyhymnia <strong>er</strong> musen for sang og veltalenhet, hvitkledd og med p<strong>er</strong>lekrone,<br />
Evt<strong>er</strong>pe med sin fløyte, <strong>er</strong> musen for hyrde<strong>musikk</strong>, fløytespill og blåseinstrument<strong>er</strong>,<br />
Erato tar seg av lyrisk poesi og dans og har blomst<strong>er</strong> i håret og en lyre i hånden,<br />
Melpomene hold<strong>er</strong> en dolk og står for sørgespillet,<br />
T<strong>er</strong>psikore med laurbærkrans i håret, har dans og harpespill som sine områd<strong>er</strong>,<br />
Kalliope <strong>er</strong> muse for heltediktning og veltalenhet. Hun hold<strong>er</strong> en trompet og en bok,<br />
Klio <strong>er</strong> beskytt<strong>er</strong>en for historien. Hun hold<strong>er</strong> ofte en papirrull og en griffel,<br />
Talia tar seg av lystspillet, og hold<strong>er</strong> en maske og en hyrdestav i hendene.<br />
(Hauge 1991).
Vi s<strong>er</strong> h<strong>er</strong> at De ni mus<strong>er</strong> favn<strong>er</strong> m<strong>er</strong> enn "<strong>musikk</strong>, dans, drama og forming", som <strong>er</strong> vår<br />
vestlige kulturs naturlige begrepsoppfatning av "kunstfag". Det <strong>er</strong> ikke en gang delt inn i<br />
bås<strong>er</strong> hvor en muse står for "<strong>musikk</strong>", en for "drama" osv. Vi s<strong>er</strong> for eksempel at både<br />
Polyhymnia, Evt<strong>er</strong>pe og T<strong>er</strong>psikore tar seg av <strong>musikk</strong> og at både Talia og Melpomene står for<br />
dramafaget. I tillegg fins både Urania med sitt vitenskapsfilosofiske utgangspunkt og Klio<br />
med sin historiske. Det <strong>er</strong> snakk om m<strong>er</strong> enn hva vi til daglig omtal<strong>er</strong> som "estetiske fag".<br />
D<strong>er</strong>som vi i tillegg s<strong>er</strong> for oss at de menneskene som først forholdt seg til de olympiske<br />
gudene og heltene, i tillegg anså idrett som en naturlig del av det å være menneske (jf. de<br />
olympiske lek<strong>er</strong>), begynn<strong>er</strong> vi å forstå hva begrepet <strong>musisk</strong> kan innebære og hvilke<br />
vidtrekkende konsekvens<strong>er</strong> en helhetstankegang som denne kan få.<br />
Det <strong>musisk</strong>e menneske hør<strong>er</strong> hjemme i en form for økologisk helhetstenkning, si<strong>er</strong> Jon-Roar<br />
Bjørkvold (Bjørkvold 1989), og han fortsett<strong>er</strong>: "Om vi ikke prøv<strong>er</strong> å se i større helhet<strong>er</strong>, ikke<br />
bare på tv<strong>er</strong>s av fag og genre, men også på tv<strong>er</strong>s av kultur<strong>er</strong> og ald<strong>er</strong>sgrupp<strong>er</strong>, vitenskap og<br />
poesi, mist<strong>er</strong> vi Det <strong>musisk</strong>e menneske av syne".<br />
(Bjørkvold 1989, s. 12)<br />
Det <strong>musisk</strong>e står med andre ord for et mangfold av uttrykksmulighet<strong>er</strong>, d<strong>er</strong> vi s<strong>er</strong> alle "fag"<br />
und<strong>er</strong> ett. Vi s<strong>er</strong> helheten og legg<strong>er</strong> <strong>fra</strong> oss vanen med å planlegge bruk av disse kun ut <strong>fra</strong><br />
temaarbeide og satsningsområd<strong>er</strong>.<br />
Den nye helhetlige hv<strong>er</strong>dagen<br />
Holdningsendringen<br />
Hvilke konsekvens<strong>er</strong> vil et slikt <strong>musisk</strong> ståsted få for hv<strong>er</strong>dagen i barnehagen? Vi må for<br />
tredje gang gå tilbake til start. Hvordan og hvorfor skal vi drive med <strong>musikk</strong> i barnehagen? Vi<br />
skal nå først som sist like godt bytte ut ordet "<strong>musikk</strong>" med "<strong>musisk</strong>" og hell<strong>er</strong> stille<br />
spørsmålet: Hvordan skal vi få en <strong>musisk</strong> hv<strong>er</strong>dag i barnehagen?<br />
Vi vet <strong>fra</strong> foregående at dette like mye drei<strong>er</strong> seg om en holdning, som det drei<strong>er</strong> seg om det<br />
"å kunne". Vi skal faktisk se litt bort <strong>fra</strong> dette med "å kunne". Vi skal i stedet konsentr<strong>er</strong>e oss<br />
om "å ville". Alle som vil være <strong>musisk</strong>e har et godt utgangspunkt. Når man i tillegg kan vise
til det faktum at man omgås små barn hv<strong>er</strong> eneste dag, ja da <strong>er</strong> man et langt stykke på vei<br />
all<strong>er</strong>ede. Bjørkvold har uttalt: "Å være sammen med barn <strong>er</strong> som å være ved <strong>livets</strong> kilde. Å se<br />
barn som tar latt<strong>er</strong>en helt ut, som tar gråten helt ut, som stup<strong>er</strong> kråke på en slik måte at…som<br />
tar livet helt ut!" (Bjørkvold i Frøshaug & Aarhus 1995). Dette <strong>er</strong> kanskje en noe banal<br />
uttalelse, men likevel fullt ut sannf<strong>er</strong>dig. Det <strong>er</strong> faktisk å være ved <strong>livets</strong> kilde, uansett hvor<br />
mange mandag<strong>er</strong> som fins. Barn uttrykk<strong>er</strong> seg så levende og vil ha uttrykket ekte og nært. Vi<br />
voksne kan bare suge til oss og lære. Med det men<strong>er</strong> jeg ikke at vi skal slippe løs vårt<br />
tøylesløse ras<strong>er</strong>i ell<strong>er</strong> glemme kunsten å bokstavelig talt svelge våre skuffels<strong>er</strong>. Jeg tenk<strong>er</strong> på<br />
det <strong>musisk</strong>e. Barndommen <strong>er</strong> <strong>musisk</strong> (Bjørkvold 1989, Varkøy 1993). Voksenlivet <strong>er</strong><br />
u<strong>musisk</strong>. Barna har helheten, mens vi voksne prøv<strong>er</strong> å gjenskape den gjennom tv<strong>er</strong>rfaglige<br />
prosjekt i beste mening. Svaret <strong>er</strong> så såre enkelt; vekk det <strong>musisk</strong>e til live i deg igjen, og du<br />
får helheten! Det <strong>er</strong> snakk om holdning, intet annet.<br />
Og litt til…<br />
Nei vel, så <strong>er</strong> det ikke riktig så enkelt. Men det <strong>er</strong> d<strong>er</strong> det må begynne. Det <strong>er</strong> ikke ved å bli<br />
flink<strong>er</strong>e til å spille gitar ell<strong>er</strong> kjøpe en ny bok om formgivning med barn. Slikt blir det<br />
<strong>fra</strong>gment<strong>er</strong> av, bruddstykk<strong>er</strong> som vi kall<strong>er</strong> emn<strong>er</strong> og tema. Og det <strong>er</strong> helheten vi nå <strong>er</strong> på jakt<br />
ett<strong>er</strong>. Det lange gode stabile løpet. Men hva treng<strong>er</strong> vi m<strong>er</strong> enn en holdningsendring?<br />
Vi har mistet evnen til å utøve og skape <strong>musikk</strong>. Det ligg<strong>er</strong> ikke i vår kultur leng<strong>er</strong> . Vi nøy<strong>er</strong><br />
oss med å bruke én av de tre grunnleggende forholdene vi har til <strong>musikk</strong>, nemlig å lytte. De to<br />
andre forholdene; å utøve og å skape/kompon<strong>er</strong>e (Fredens 1991), ov<strong>er</strong>lat<strong>er</strong> vi til de kulturen<br />
vår har utpekt som "de musikalske".<br />
Sangen<br />
Vi må kunne noen sang<strong>er</strong> å synge, det <strong>er</strong> innlysende nok. Vi må faktisk kunne mange sang<strong>er</strong>,<br />
for når vi har som utgangspunkt at vi skal ha <strong>musikk</strong>en med oss hv<strong>er</strong> dag dagen gjennom, må<br />
vi ha et stort rep<strong>er</strong>toar å øse av i ulike situasjon<strong>er</strong>. Og ved å kunne mange melodi<strong>er</strong>, følg<strong>er</strong><br />
også et annet positivt element med; nemlig at det <strong>er</strong> lett<strong>er</strong>e å skape egne melodi<strong>er</strong> når vi har<br />
mange andre i hodet. Man blir fri<strong>er</strong>e til å synge og dikte selv når kroppen <strong>er</strong> full av melodi<strong>er</strong><br />
og rytm<strong>er</strong> av ulike slag.<br />
H<strong>er</strong> har utdanningsinstitusjonene for førskolelær<strong>er</strong>e et stort ansvar. Det <strong>er</strong> viktig å kjenne<br />
gleden ved å synge, jf. det jeg nevnte om voksnes opplevelse av å synge gamle barnesang<strong>er</strong>.
Det <strong>er</strong> viktig å være trygg på sin egen stemme og vite at man har et stort rep<strong>er</strong>toar å bruke av.<br />
Sang har utviklet seg til å bli et altfor ov<strong>er</strong>sett fag innen <strong>musikk</strong>. Kanskje <strong>er</strong> det fordi mange<br />
av oss som und<strong>er</strong>vis<strong>er</strong> i dag, har et anstrengt forhold til egne tim<strong>er</strong> i faget "sang" <strong>fra</strong><br />
barneskolen. D<strong>er</strong> var det ikke mye <strong>musisk</strong> stemning! Alt for mange "sangtim<strong>er</strong>" på<br />
høgskolenivå <strong>er</strong> også i dag preget av den gammeldagse sangtimen. For jeg tenk<strong>er</strong> ikke på at vi<br />
skal streve oss gjennom en sangbok <strong>fra</strong> p<strong>er</strong>m til p<strong>er</strong>m, jeg tenk<strong>er</strong> på å vekke til live den<br />
sanggleden vi en gang hadde - som barn. Det <strong>er</strong> da vi forstår hvorfor det <strong>er</strong> godt å synge, at<br />
det kan være den reneste t<strong>er</strong>api å synge, at det kan gjøre und<strong>er</strong>v<strong>er</strong>k<strong>er</strong> for liten og stor i<br />
barnehagen å sitte på sandkassekanten kl 1625 å synge med barna som blir hentet tilslutt. Den<br />
ekte sanggleden vekk<strong>er</strong> vi bare d<strong>er</strong>som vi trykk<strong>er</strong> på følelsene - og det skj<strong>er</strong> ved å vekke<br />
minn<strong>er</strong> til live. For essensen i det hele <strong>er</strong> å synge de sangene som ligg<strong>er</strong> nettopp ditt hj<strong>er</strong>te<br />
nærmest. Hopp ov<strong>er</strong> Hakkebakkeskogen til daglig d<strong>er</strong>som dette <strong>er</strong> sang<strong>er</strong> som går på gammel<br />
tomgang, men syng de for all del d<strong>er</strong>som du kjenn<strong>er</strong> <strong>musikk</strong>en i de!<br />
Dansen og rytmen<br />
Når vi fødes, har vi hørt en jevn puls i fl<strong>er</strong>e måned<strong>er</strong>. En puls som represent<strong>er</strong><strong>er</strong> trygghet,<br />
nærhet, det kjente. Dette <strong>er</strong> mors hj<strong>er</strong>teslag som slår ca 60 slag i minuttet dag og natt. Vi fødes<br />
ikke som ubeskrevne blad. Den dagen vi fødes, har vi jo egentlig all<strong>er</strong>ede levd i ni mnd, selv<br />
om vi i vår kultur si<strong>er</strong> at vi <strong>er</strong> en dag gammel når vi i virkeligheten <strong>er</strong> ni mnd og en dag.<br />
Erfaringene vi har gjort i fost<strong>er</strong>livet, tar vi vid<strong>er</strong>e med oss i livet utenfor livmoren.<br />
Pulsopplevelsen <strong>er</strong> all<strong>er</strong>ede lagt til grunn i oss. Grunnpulsen, vår indre puls, <strong>er</strong> vi alle født<br />
med. Det <strong>er</strong> denne pulsen som <strong>er</strong> motoren i kroppen vår, og som gjør at vi kan lære å krabbe,<br />
å gå, å sykle osv (Hamm<strong>er</strong>shøj 1995). Det <strong>er</strong> dette som får et lite barn som sitt<strong>er</strong> i tripp-trapp-<br />
stolen til å rugge kroppen frem og tilbake når det hør<strong>er</strong> <strong>musikk</strong>. Det reag<strong>er</strong><strong>er</strong> spontant og<br />
kroppslig på <strong>musikk</strong>en. Det <strong>er</strong> naturlig å uttrykke <strong>musikk</strong>en gjennom kroppen. H<strong>er</strong> <strong>er</strong> det også<br />
et stort gap mellom barn og voksne i vår kultur. Vi har lenge ment at små spedbarn skal være i<br />
ro. Mens de i andre kultur<strong>er</strong> bind<strong>er</strong> barnet fast til ryggen og fortsett<strong>er</strong> med det til barnet <strong>er</strong> to<br />
år, legg<strong>er</strong> vi barnet på et rolig sov<strong>er</strong>om og si<strong>er</strong> "hysj, hysj, nå skal barnet sove" og list<strong>er</strong> oss på<br />
tå ut (Lind og Neumann 1983). Det første skritt på veien til å slutte å danse <strong>er</strong> all<strong>er</strong>ede tatt.<br />
Den beste måten å finne tilbake til vårt naturlige behov for å reag<strong>er</strong>e kroppslig på <strong>musikk</strong>, <strong>er</strong> å<br />
røre på kroppen! De all<strong>er</strong> fleste av oss kjenn<strong>er</strong> det rykk<strong>er</strong> litt i god-foten når helt spesielle<br />
sang<strong>er</strong> spilles, men brorparten hold<strong>er</strong> igjen og nøy<strong>er</strong> seg med å trampe takten. H<strong>er</strong> <strong>er</strong> det bare<br />
å skride til v<strong>er</strong>ket. Du treng<strong>er</strong> ikke være noen John Travolta for å danse, du treng<strong>er</strong> bare å ha
en kropp. Også h<strong>er</strong> <strong>er</strong> det viktig å kjenne på hva som føles riktig. Resultatet skal ikke bli en<br />
gjeng voksne som lek<strong>er</strong> at de dans<strong>er</strong>, ei hell<strong>er</strong> en gruppe ville barn og voksne som har<br />
fredagsdisko med "Hits for Kids", fistelstemm<strong>er</strong> og høyt blodtrykk. Ville og leende barn <strong>er</strong><br />
ikke nødvendigvis sammenfallende med barn som får utfolde seg <strong>musisk</strong>.<br />
Det autentiske<br />
Jeg har tidlig<strong>er</strong>e pekt på at barn i sin <strong>musisk</strong>e virkelighet <strong>er</strong> opptatt av det ekte og nære, det<br />
autentiske. Min gamle lær<strong>er</strong> G<strong>er</strong>d Abrahamsen sa en gang til meg (og hun tenkte på ens valg<br />
av pedagogisk ståsted, like fullt uttrykte hun seg så vakk<strong>er</strong>t og <strong>musisk</strong>!) "Du må få det und<strong>er</strong><br />
skjorta, Nora, det <strong>er</strong> først da du kan danse med det!" Det <strong>er</strong> nettopp det som gjeld<strong>er</strong>. Å bruke<br />
det som en kan danse med. Det andre får vente, modnes ell<strong>er</strong> forlates. Det <strong>er</strong> bare det du kan<br />
danse med som dug<strong>er</strong> i din nye <strong>musisk</strong>e hv<strong>er</strong>dag. Det <strong>er</strong> dette som <strong>er</strong> det autentiske, det<br />
ektefølte.<br />
Den <strong>musisk</strong>e helheten<br />
Tenk på hva det <strong>er</strong> vi som voksne skap<strong>er</strong>, og hva det <strong>er</strong> som <strong>er</strong> en del av den naturlige<br />
helheten. Tenk på hvor mange <strong>musisk</strong>e element som faktisk <strong>er</strong> til stede i hv<strong>er</strong>dagen. Nyt dem,<br />
maksim<strong>er</strong> dem for egen del og lær deg å bruke dem! Det <strong>er</strong> vi som kan lære av barna og siden<br />
tilrettelegge på best mulig måte, vi treng<strong>er</strong> ikke skape nye kunstige situasjon<strong>er</strong>.<br />
Det <strong>musisk</strong>e <strong>er</strong> det helhetlige. Den <strong>musisk</strong>e hv<strong>er</strong>dagen <strong>er</strong> en helhetlig hv<strong>er</strong>dag. Det <strong>musisk</strong>e<br />
mennesket <strong>er</strong> et menneske som benytt<strong>er</strong> seg av hv<strong>er</strong>dagens mange mulighet<strong>er</strong> til skapende<br />
nærvær. Et menneske som <strong>er</strong> rikt på uttrykksmulighet<strong>er</strong>. Det <strong>er</strong> dit vi må komme, og det <strong>er</strong><br />
h<strong>er</strong> hva vi kall<strong>er</strong> "de estetiske fagene" kan hjelpe oss. Men de kan bare hjelpe oss d<strong>er</strong>som vi<br />
endr<strong>er</strong> holdningene våre. Estetiske fag må ut, og De ni mus<strong>er</strong> må inn. Vi riv<strong>er</strong> veggene og<br />
slipp<strong>er</strong> lyset inn. Slik kan vi voksne unnslippe vår stramme og begrensende vestlige <strong>musikk</strong>-<br />
kultur og tre inn i den <strong>musisk</strong>e virkeligheten sammen med barna. Vi må benytte oss av det før<br />
barna også <strong>er</strong> sosialis<strong>er</strong>t inn i vår v<strong>er</strong>den av stumme mennesk<strong>er</strong>.
Litt<strong>er</strong>aturliste<br />
Abrahamsen, G<strong>er</strong>d (1997): Forelesning, HiS<br />
Bjørkvold, Jon-Roar (1989): Det <strong>musisk</strong>e menneske Freidig Forlag, Oslo<br />
Bjørkvold, Jon-Roar (1999): Skilpaddens sang Freidig Forlag, Oslo<br />
Dissanayake, Ellen (2000): "Antecedents of the Temporal Arts in Early Moth<strong>er</strong>-Infant<br />
Int<strong>er</strong>action" I Wallin, M<strong>er</strong>k<strong>er</strong> & Brown (red.): The origins of music MIT-press, Cambridge<br />
Fredens, Kjeld (1991): Musikalsk odyssé Folkekolens Musiklær<strong>er</strong>forening, H<strong>er</strong>ning<br />
Hagen, Conrad (2001): Foredrag Landsmøte <strong>Foreningen</strong> Musikk <strong>fra</strong> <strong>livets</strong> <strong>begynnelse</strong>, Bryne<br />
Hamm<strong>er</strong>shøj, Henny (1995): Barnets musikalske vei Tano, Oslo<br />
Hauge, Nanna Lindefjeld (1991): Antikkens gud<strong>er</strong> og helt<strong>er</strong> Cappelen, Oslo<br />
Healy, Jane (1987): Your Child's Growing Mind Doubleday, New York<br />
Lind, John og Neumann, Sigrid (1983): Musikk i <strong>livets</strong> <strong>begynnelse</strong> Aventura forlag, Oslo<br />
(Nytt opplag utgitt på Norsk Musikforlag 2000)<br />
Trevarthen, Colwyn (1987): "Infants trying to talk" I Söd<strong>er</strong>b<strong>er</strong>gh, Ragnhild (red.): Children's<br />
creative communication, Lund Univ<strong>er</strong>sity Press, Lund<br />
Varkøy, Øivind (1993): Hvorfor <strong>musikk</strong>? ad notam, Oslo<br />
Wallin, Karin (1996): Reggio Emilia och de hundra språken Lib<strong>er</strong>, Stockholm<br />
Wallin, M<strong>er</strong>k<strong>er</strong> & Brown, (red.) (2000): The origins of music MIT-press, Cambridge<br />
Web<strong>er</strong>, William (1999): "The History of Musical Cannon" I Cook & Ev<strong>er</strong>est: Rethinking<br />
Music Oxford Univ<strong>er</strong>sity Press<br />
Filmdokumentar:<br />
Frøshaug & Aarhus (1995): Når øyeblikket syng<strong>er</strong> - om det <strong>musisk</strong>e i mennesk<strong>er</strong> med Afrika<br />
som speil Visions Oslo.<br />
DMMHs publikasjonss<strong>er</strong>ie 2002<br />
Copyright - © Nora Kulset