Handlingsplan for eldremedisin - Sørlandet sykehus HF

Handlingsplan for eldremedisin Sørlandet sykehus 

Sørlandet sykehus HF 

______________________________________________________________________ 

Sykehustjenester når mange blir gamle - 

Handlingsplan for eldremedisin for Sørlandet sykehus 2012 – 2020 

______________________________________________________________________ 

1


Forord 

Jeg har deltatt i ulike planarbeid i mer enn to tiår. Det er ikke bare å legge planer, heter det. Man må 

også huske hvor man har lagt dem. Hva skiller de planer som blir realisert fra de som havner i 

skuffen? 

I 1990 startet daværende avdelingsoverlege Kjell A. Grøttum to planarbeid: Ett om opprettelse av en 

slagenhet. Den andre om geriatri på medisinsk avdeling. Slagenheten ble straks opprettet etter 

planen. Derved plasserte sykehuset seg i fronten i Norge på hjerneslagbehandling. Den posisjonen 

har vi enda. Hvorfor gikk det slik? Jo, det var slik nyansatt avdelingsoverlege på nevrologen, Børre 

Kåss ville ha det. Geriatrisk seksjon ble også opprettet på medisinsk avdeling etter noen år, basert på 

planen. Derved var sykehuset tidlig ute med moderne geriatri, midt i indremedisinsk akutt 

pasientstrøm. Avdelingsoverlege Kjell Grøttum ville det slik. I 2010 startet planlegging av en 

ortogeriatrisk enhet. I 2011 ble planene realisert i Arendal. Derved ligger vi i front i Norge på dette 

området. Avdelingsoverlege Svein Svenningsen ville ha det slik. 

Jeg har også deltatt i planarbeid bestilt av Helseregion Sør, Helse Sør, Helse Sør-Øst og Sosial-og 

helsedirektoratet. Jeg har vært med på å utarbeide planer for indremedisin, helsetjenester til eldre 

og geriatri. Alle planene ble vennlig mottatt. Men jeg klarer ikke å etterspore noen som helst slags 

virkning av dette arbeidet, verken i dagens plandokumenter eller i konkret virkeliggjøring av planenes 

anbefalinger. 

Disse erfaringene viser at det er kliniske ledere som er nøkkelpersonene i endringer og forbedringer i 

sykehuset. Det er deres prioriteringer som blir avgjørende bare de evner å få budsjettgehør hos 

ledelsen. Men motsatt vei er vanskeligere. En idé som først og fremst er forankret i ledelsen på 

toppen har en mye tyngre vei ut til de kliniske ledere. 

Ved ferdigstilling av denne planen er det ikke godt å si om dette blir noe som kliniske ledere 

omslutter. Det er langt fram, men tida går fort. Det kan gå rimelig bra fram til 2020, men etter det vil 

helsevesenet få økende vansker. Det heter seg at Ludvig XV overlot alle problemer til sine 

etterkommere. Gjør vi likedan kan eldrebølgen bli en syndflod. 

Men eldrebølgen dreier seg i hovedsak om at mange flere får et langt liv med bedre helsetilstand og 

vitalitet i alderdommen enn noen generasjon før dem. Moderne medisinsk behandling gir viktige 

bidrag til dette. Vi må sørge for at det kan fortsette. 

Pål Friis 

2


Innhold 

1 Sammendrag ................................................................................................................................... 5 

1.1 Bakgrunn ................................................................................................................................. 6 

1.2 Mandat og arbeidsutvalg......................................................................................................... 7 

1.3 Arbeidsmetode ........................................................................................................................ 8 

2 Hvordan vil økningen i antall eldre endre behovet for sykehustjenester? Mandatet, del 1 ......... 8 

2.1 Veksten i pasientbehandlinger for den enkelte avdeling: ..................................................... 12 

2.2 Usikkerhet ved teknisk framskrivning ................................................................................... 14 

2.3 Hva slags nye pasienter? ....................................................................................................... 14 

2.4 Konsekvenser av veksten. Senger og bemanning. ................................................................ 15 

2.5 2030 og videre ....................................................................................................................... 16 

2.6 Helse Sør-Øst’s økonomisk langtidsplan 2013-2016, og prioriteringer. ............................... 16 

2.7 Samhandlingsreformen og økonomiske betraktninger......................................................... 17 

2.8 Samhandlingsreformen og de gamle .................................................................................... 18 

2.9 Sammendrag kapittel 2. ........................................................................................................ 19 

3 Hva slags behandling av ulike grupper eldre pasienter er effektiv? Mandatet, del 2 .................. 19 

3.1 Eldre pasienter er uensartede ............................................................................................... 19 

3.2 Frailty eller skrøpelighet ........................................................................................................ 20 

3.3 Fysisk og mental funksjon. Demens. ..................................................................................... 21 

3.4 Sammensatt sykdomsbilde .................................................................................................... 22 

3.5 Polyfarmasi ............................................................................................................................ 23 

3.6 Osteoporose, sarkopeni, ernæringssvikt og inaktivitet ........................................................ 23 

3.7 Svært kort livsprognose ......................................................................................................... 23 

3.8 Pasientens egne preferanser. ................................................................................................ 24 

3.9 Sosiale forhold. ...................................................................................................................... 24 

3.10 Behandlingsmål: Overlevelse eller livskvalitet? .................................................................... 24 

3.11 Overbehandling ved livets slutt? ........................................................................................... 24 

3.12 Prioritering ............................................................................................................................. 25 

3.13 Geriatri og gamle i andre fag ................................................................................................. 26 

3.14 Hvert fag må være ekspert på sine gamle. ............................................................................ 28 

3.15 Det medisinske skjønn. .......................................................................................................... 28 

3.16 Geriatri på Sørlandet sykehus i dag ....................................................................................... 28 

3.17 Behandlingslinjer eller individuelle vurderinger?.................................................................. 29 

3.18 Hva slags geriatrisk organisering er effektiv? ........................................................................ 29 

3


3.19 Sammendrag kapittel 3. ........................................................................................................ 29 

4 Arbeidsgruppas anbefalinger. ....................................................................................................... 29 

4.1 Kvantitet. Mandatet punkt 3 og 4 ........................................................................................ 30 

4.1.1 Anbefaling 1. Overføre oppgaver til fastleger og kommunal helsetjeneste. 

Oppgaveglidning. ........................................................................................................................... 30 

4.1.2 Anbefaling 2. Fortsatt effektivisering. ........................................................................... 31 

4.1.3 Anbefaling 3. Prioritering ............................................................................................. 31 

4.1.4 Anbefaling 3. Utdanning og rekruttering. Seniorer. ..................................................... 32 

4.2 Kvalitet. Mandatet punkt 4 ................................................................................................... 33 

4.2.1 Anbefaling 4. Det opprettes en ortogeriatrisk enhet ved SSK ...................................... 33 

4.2.2 Anbefaling 5. Styrking av tilbud om geriatrisk vurdering .............................................. 33 

4.2.3 Anbefaling 6. Den geriatriske virksomhet i Flekkefjord innrettes også mot 

sengepostene. ............................................................................................................................... 34 

4.2.4 Anbefaling 7. Styrking av kommunal eldremedisin. ...................................................... 34 

4.3 Mot 2030. .............................................................................................................................. 35 

4.3.1 Anbefaling 8. Nytt planarbeid i eldremedisin omkring 2018 ........................................ 36 

5 Nærmere om enkelte fag. ............................................................................................................. 37 

5.1 Ortopedisk kirurgi .................................................................................................................. 37 

5.2 Kirurgi .................................................................................................................................... 40 

5.3 Kreft ....................................................................................................................................... 41 

5.4 Nevrologi ............................................................................................................................... 43 

5.5 Indremedisin .......................................................................................................................... 47 

5.6 Radiologi ................................................................................................................................ 48 

5.7 Eldre innvandrere .................................................................................................................. 49 

6 Vedlegg (grafer) ............................................................................................................................. 50 

6.1 Befolkningsutvikling i hvert opptaksområde på Agder ......................................................... 50 

6.2 Pasienter over 65 år i hver avdeling (grafer) ......................................................................... 51 

6.3 Pasienter over 75 år i hver avdeling (grafer) ......................................................................... 56 

4


1 Sammendrag 

I tida fram til 2020 øker befolkningen over 65 år på Agder fra 44 000 til 55 000. Det blir størst vekst 

aust i Agder og minst i vest. Hovedtyngden er personer mellom 65 og 75 år. Etter 2020 øker de 

mellom 75 og 85 år mest og etter 2030 overtar de over 85 som den raskest voksende 

befolkningsgruppa. 

Sykehuset behandler mange pasienter over 65 år. Hvis vi forutsetter at befolkningen fortsetter å 

bruke sykehuset som nå kan vi beregne tall som illustrerer hva eldrebølgen vil bety. 

Det er særlig de medisinske, kirurgiske og ortopediske avdelingene som får mange nye pasienter. 

Øye poliklinikk og hørselssentralene må også forvente stor vekst. Når en beregner prosentvis økning 

av pasienter til 2020 finner en at senter for kreftbehandling får den største veksten. 

En slik økning i behov for behandling overstiger langt den vekst i budsjettramme som sykehusene er 

forespeilet, selv om effektivisering av pasientforløp fortsetter med samme takt som i foregående år. 

Hvis sykehuset skal behandle så mange flere pasienter vil det kreve betydelig mer bemanning. 

Derved oppstår et kapasitetsproblem.(kvantitet) 

Jo eldre pasientene blir, jo flere av dem er det som har funksjonssvikt på grunn av sykdommer og 

alderdomssvekkelse. Disse skrøpelige pasientene er sårbare. De kan ta skade av behandling som er til 

nytte for mer robuste pasienter. En må ivareta flere behov enn den aktuelle sykdom dersom disse 

pasientene skal få et godt utfall av krevende sykehusbehandling. Her ligger et kvalitetsproblem. 

Arbeidsutvalget legger i denne handlingsplanen fram anbefalinger som både skal møte 

kapasitetsproblemene og kvalitetsproblemene i møtet med eldrebølgen: 

1. Samhandlingsreformen er et viktig og nødvendig virkemiddel i det misforhold som vil oppstå 

mellom sykehusets tildelte rammer og etterspørsel etter tjenester. Sykehuset må bidra aktivt 

til at samhandlingsreformen blir så effektiv som råd, samtidig som endringene ivaretar 

kvalitet og pasientsikkerhet, særlig for de eldste pasientene. 

2. Arbeidet med effektivisering av sykehuset må fortsette. Det vil innebære tidligere og bedre 

vurderinger i akuttmottakene, nedkorting av tida i sykehusseng og overgang til 

dagbehandling og poliklinikk. 

3. Det må planmessig gis prioritet til de avdelinger som har høyest innslag av eldre pasienter, 

slik at vekst i behandlingskapasitet blir brukt i møte med eldrebølgen. Operasjonskapasiteten 

må økes. 

Oppgaveglidning internt må utvikles videre for å frigjøre behandlingskapasitet. 

4. Utdanning og rekruttering er områder som ganske sikkert blir av de viktigste for sykehusets 

evne til å møte framtida. Det må planmessig sikres god kapasitet i utdanning av 

legespesialister. En må arbeide mot gruppe I-status i alle prioriterte fag der dette kan være 

innen rekkevidde. Det må sikres attraktive utdanningsløp som ivaretar både faglige og sosiale 

behov og rekrutterer godt. Videre- og etterutdanningsmulighetene for alle faggrupper bør 

være godt tilrettelagt. Utdanningssatsingen bør tydeliggjøres så snart som mulig. 

5


Fagfolk bør oppmuntres til å stå lenge i jobb gjennom gode seniorordninger. 

5. Det bør opprettes en ortogeriatrisk enhet i Kristiansand på linje med enheten på ortopedisk 

avdeling i Arendal. 

6. De geriatriske poliklinikkene utbygges til dagklinikker som kan tilby full tverrfaglig geriatrisk 

utredning (Comprehensive Geriatric Assessment, CGA) Målgruppen vil være: 

a. Skrøpelige pasienter hvor en planlegger omfattende behandlingsforløp, for eksempel 

kreftpasienter hvor kombinasjon av kirurgi, cellegift og annen behandling er aktuelt. 

b. Skrøpelige pasienter innlagt som ø-hjelp eller der det tilkommer komplikasjoner til 

planlagt behandling. 

c. Pasienter i kommunal helsetjeneste der fastlegene trenger bistand. Se 7. 

7. Geriatrien i Flekkefjord rettes også inn mot sengepostene. Det sikres at geriatriske pasienter 

på medisinsk avdeling, hoftebruddpasientene og kirurgiske pasienter med geriatriske 

kjennetegn kan dra nytte av geriatrisk metode. 

8. Den kommunale eldremedisin styrkes. Det utarbeides en faglig standard for 

primærhelsetjenesten til skrøpelige eldre med hjelpebehov basert på den helhetlige 

tilnærming som ligger i geriatrisk metode (CGA). Dette initieres gjennom 

samhandlingsreformen med faglige bidrag fra sykehuset. 

9. Det anbefales at alle tiltak blir gjennomført så snart som mulig i planperioden. 

Samhandlingsreformens bestemmelse om kommunal ø-hjelp blir lovpålagt i 2016. Etter hvert 

kommer effekter av kommunal medfinansiering. Da vet vi mer om samhandlingsreformens 

virkninger. Helsevesenet står da foran en situasjon hvor det begynner å bli sterkest vekst av 

de eldste. Det bør startes nytt planarbeid i eldremedisin omkring 2018. 

1.1 Bakgrunn 

I dokumentet ”Spesialisthelsetjeneste for eldre – Handlingsplan Helse Sør-Øst 2010-2020” fra 2010 

sies det at spesialisthelsetjenesten for eldre i regionen bør ha en opptrappingsplan for å møte 

behovet for økte helsetjenester i årene framover. Dette dokumentet er en del av bakgrunnen for at 

Sørlandet sykehus har tatt denne problemstillingen med i Strategiplan 2012 – 2014. 

I Strategiplanen står det: 

”Vi står overfor den største og raskeste endringen i befolkningens behov noensinne når de 

store alderskullene blir storforbrukere av sykehustjenester. Den tidligere aldersbølgen 

(bortfall av tidlig død og økende levealder) har kommet gradvis og lot seg enkelt kompensere 

ved effektivisering av pasientforløpene. Den effekten er tatt ut og endringen fra 2015 blir mye 

større og bråere. Alle fag som behandler de store folkesykdommer blir berørt. Men særlig 

indremedisin og for en del ortopedi (også øye og hørseldelen av ØNH) vil merke endringene 

sterkest. 

6


Samhandlingsreformen er tenkt å demme opp for det som kommer. Men det kan være en fare 

for at samhandlingsreformen svekker gamle pasienters rett til diagnostikk og eventuell 

behandling på sykehus.” 

Strategiplanen påpeker at sykehuset må foreta strategiske valg for å møte behovene for behandling 

av et økende antall endre: 

”SSHF vil i planperioden starte oppbyggingen av tjenestetilbud til eldre pasienter for å møte 

kapasitetsutfordringene nærmere 2020. Det må legges til rette for gradvis styrking av enheter 

og tjenester i sykehuset som sikrer kvalitet i helsetjenesten for eldre, med spesielt fokus på 

eldre med flere kroniske lidelse o g følgetilstander av tideligere sykdom og skade.” 

1.2 Mandat og arbeidsutvalg 

For å konkretisere hvordan Sørlandet sykehus skal følge opp strategiplanen på dette området ble det 

valgt å utarbeide en handlingsplan for eldremedisin. Forslag til mandat for handlingsplanen ble 

behandlet i ledergruppa 19.02.12 og følgende ble vedtatt: 

”Det lages en handlingsplan for eldremedisin ved SSHF. Handlingsplanen skal konkretisere 

strategiplanen kap. 5.1.3 Pasientbehandling med spesielt fokus, og foreslå hvordan sykehuset 

skal forholde seg til økningen i antall eldre, med vekt på eldre med flere korniske lidelser og 

følgetilstander av tidlig sykdom og skade. Mandat og organisering av planarbeidet fremgår 

av vedlegg. Arbeidsgruppen leverer sitt forslag til handlingsplan innen 1. oktober 2012.” 

Arbeidsgruppa fikk dette mandatet: 

”Handlingsplanen skal legge føringene i samhandlingsreformen til grunn, men hovedfokus for 

planarbeidet skal være tjenestene i SSHF. Mandatet er avgrenset til de somatiske fagområdene. 

1. Handlingsplanen skal beskrive hvordan økningen av antall eldre vil endre behovet for 

sykehustjenester i perioden frem mot 2020 

2. Handlingsplanen skal beskrive hvilke typer tilbud som er effektive i behandling av ulike 

grupper eldre pasienter. Forventes det nye behandlingstilnærminger/endringer i 

medisin/teknologi/metode? 

3. Handlingsplanen skal beskrive hvordan SSHF bør håndtere behovet som fremkommer i punkt 

1. Hvordan bør tjenestene dimensjoneres og organiseres for å møte de nye utfordringene? 

Hvilken kompetanse kreves og hvordan skal sykehuset skaffe seg denne kompetansen? 

4. Handlingsplanen skal vektlegge og finne løsninger som ivaretar de eldre og de geriatriske 

pasientenes behov, og samtidig er mest mulig kostnadseffektiv helsetjenesten sett under ett, 

det vil si samlet for SSHF og samlet for primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.” 

Arbeidsgruppa fikk følgende sammensetning: 

Funksjon/Tittel Navn Representerer 

Leder/overlege Pål Friis SSHF 

Overlege Håkon Holvik Torgunrud Klinikk for psykisk helse 

FTV Viggo Lütcherath Ansatte SSHF (DNL) 

7


HTV Bente Liv Hagen Ansatte SSHF (NSF) 

Bruker Åse Tønnessen Sæbø Brukerutvalget SSHF 

Overlege Frode Thorup Medisinsk avd. SSK 

Enhetsleder Kari Olsen Håheim Medisinsk avd. SSF 

Overlege Audhild Egeland Torp Medisinsk avd. SSA 

Overlege Christian Kersten Senter for kreftbehandling 

Overlege Svein Svenningsen Kirurgisk klinikk SSA 

Sykepleier Bjørg Sissel Høyheim Kirurgisk klinikk SSA 

Avdelingsleder Geir Bøhler Kirurgisk klinikk SSK 

Lege Vegard Tørå Dokka Kirurgisk klinikk SSA 

Lege Hildegunn Hals Bjelland Praksiskonsulent 

Lege Hjalmar Ødegaard Lister 

Kommuneoverlege Frank Andersen Knutepunkt Sørlandet 

Kommuneoverlege Åsulv Horverak Setesdal 

Lege David Andersen Lindesnes region 

Kommuneoverlege Harald Reiso Østre Agder 

Sekretariat Harald Meberg SSHF 

1.3 Arbeidsmetode 

Arbeidsgruppen har hatt 5 møter. 20. august ble det arrangert et seminar med deltagelse fra 

sykehusledelsen og sentrale ledere og fagfolk i sykehuset. Noen samhandlingskonsulenter fra 

kommunegruppene deltok. Forsker Siri Rostoft Kristjansson innledet om kreft og geriatri. Det har 

vært flere epost-diskusjoner underveis på deler av handlingsplanen med deler av arbeidsgruppa og 

med andre fagmiljø ved Sørlandet sykehus og med fastleger. Før ferdigstilling er planen presentert og 

diskutert i Overordnet strategisk samarbeidsutvalg (OSS), i legegruppa i Samhandlingsforum i 

Listerregionen, i samarbeidsforum i Lindesnesregionen og et faglig-politisk samarbeidsmøte i Østre 

Agder. 

I begynnelsen av arbeidet ble befolkningsframskrivingen fra Statistisk Sentralbyrå for kommunene på 

Agder kartlagt. Videre ble avdelingenes andel av eldre pasienter pr 2011 beregnet. Deretter ble 

pasientøkningen i antall og prosent pr avdeling i planperioden beregnet. Beregningene er gjort ut fra 

hver avdeling sitt befolkningsmessige nedslagsfelt. Alle berørte avdelinger er invitert til å gi sine 

vurderinger basert på hva endringer i befolkningen betyr for dem. Det er også spurt etter vesentlig 

endring i medisinsk metode av betydning for framtida. 

2 Hvordan vil økningen i antall eldre endre behovet for 

sykehustjenester? Mandatet, del 1 

To forhold gjør at aldersammensetningen i befolkningen endres. Det ene er den fortsatte lineære 

økning av gjennomsnittlig levealder. Dette er en relativt langsom endring som allerede har pågått 

8


over lang tid, i likhet med forrige århundres forflytning av sykdom og død til de seneste leveår. På 

grunn av den langsomme endringen har det vært relativt uproblematisk for helsetjenesten å tilpasse 

seg utviklingen. 

Det nye er de store fødselskullene fra 40-tallet. 

Fødselstall levende fødte i Norge 1935 – 1960. 

Disse nærmer seg snart den alder hvor bruken av helsetjenester øker markert. Det er alder som i 

størst grad bestemmer sykelighet og folks bruk av helsetjenester. Alderssammensetningen i 

befolkningen framover kan bestemmes nokså nøyaktig. Innvandring gir en usikkerhet. Innvandrere 

som nå er oppe i årene er med i framskrivningen, mens ny innvandring ventelig ikke gir vesentlig nytt 

tilskudd av gamle mennesker. 

9


For hele Agder ser framskrivningen slik ut: 

I årene fram til 2020 øker aldersklassen 65-74 mest. Det blir 27 % flere i denne alderen. Etter 2020 er 

det sterkest økning av aldersklassene over 75 år. I planperioden fram til 2020 øker ikke antallet 

personer over 85 år på Agder. 

Ulikheter innenfor Agder og mellom avdelinger. 

Det er ganske klare ulikheter innenfor Agder. Lister har i dag den eldste befolkningen, men den øker 

minst. I nedslagsfeltet for sykehuset i Arendal vil befolkningen mellom 65 og 74 år øke med 41 % 

mens Kristiansandsregionen får 37 % vekst og Lister 29 %. Det er ikke store forskjellene i vekst av 

befolkningen over 75 år til 2020. Etter 2020 er det Listerregionen som får sterkest vekst av de eldste. 

Pasienter over 65 år utgjør en betydelig andel i mange sykehusavdelinger. Den høyeste andelen har 

senter for kreftbehandling, hvor over 55 % av pasientene er over 65. De medisinske 

sengeavdelingene ligger på samme nivå, med 55 % I Arendal og Kristiansand og hele 67 % i 

Flekkefjord. De kirurgiske sengeavdelingene har om lag 45 % pasienter over 65 år. De ortopediske i 

Arendal og Kristiansand har omkring 40 %, mens i Flekkefjord er over 50 % av de ortopediske 

pasientene over 65 år. Gjennomgående er det færre eldre pasienter på poliklinikkene enn i 

sengeavdelingene, mens i kirurgi er det likt. Øye poliklinikk har 45 % pasienter over 65 år, og ØNH har 

30 %. Dette er i hovedsak pasienter på hørselssentralene. 

En vesentlig økning av befolkningen over 65 år vil derfor bety en vesentlig økning av bruk av 

sykehustjenester. Ulike avdelinger vil merke dette ulikt etter andelen eldre pasienter. Den 

geografiske ulikheten, med sterkere vekst i øst, vil også bety en del i beregning av de ulike 

avdelingers framtid. 

Man kan gjøre en enkel teknisk framskrivning av forbruk av sykehustjenester, basert på at dagens 

forbruksmønster i de ulike aldersklasser forblir uendret. Man får da dette estimatet på vekst av 

pasienttall i sengeposter og poliklinikk. 

10


Samlet for Sørlandet sykehus: 

Veksten for Sørlandet sykehus tilsvarer drøyt 50 nye sengeplasser og 23 000 nye polikliniske 

konsultasjoner i 2020. 

11


2.1 Veksten i pasientbehandlinger for den enkelte avdeling: 

Økning i antall døgnpasienter over 65 år i hver avdeling: 

Medisinsk klinikk 

Økning i antall polikliniske pasienter over 65 år i hver avdeling: 

Medisinsk klinikk 

12


Økning i antall døgnpasienter over 65 år i hver avdeling: 

Kirurgisk klinikk 

Økning i antall polikliniske pasienter over 65 år i hver avdeling: 

Kirurgisk klinikk 

13


2.2 Usikkerhet ved teknisk framskrivning 

En slik teknisk framskrivning har en rekke svakheter som gjør bildet mer usikkert: 

1. Økt levealder skyldes bedre helse. Det er usikkert hvor sterk helseforbedringen er. Vi kan få 

tre ulike følger av en økt andel gamle i befolkningen. Det kan skje en ren forskyvning av 

helsesvikt til senere år uten at det totale behov for helsetjenester gjennom livsløpet endres. 

Økt levealder kan bety en lengre periode med helsesvikt og derved større bruk av 

helsetjenester. Eller, i beste fall, kommer en helsebedring som er enda sterkere enn veksten i 

levealder. Derved reduserer behov for helsetjenester. Paradoksalt nok kan en slik bedring i 

eldres helse også gi økt etterspørsel etter sykehustjenester. Det blir flere friske eldre som kan 

ha nytte av en del avansert sykehusbehandling. 

2. Alderskohorter har ulik helseprofil. De som er i størst risikosone for hjertesykdom i dag er for 

eksempel mye mer hjertefriske enn de i de samme aldersgruppene for 20 år siden. 

Røykrelatert lungesykdom hos kvinner øker fortsatt. Den raske økning i den eldre befolkning 

som kommer om få år skyldes ikke økt levealder, men store årskull. Vi kjenner ikke 

helseprofilen til disse årskullene. De kan være annerledes enn dagens eldre. Så langt har 

folkehelsa stadig blitt bedre. Økt gjennomsnittsvekt og flere med svær overvekt kan føre til 

at denne utviklingen blir brutt. Mange mener vi vil få økning av seinkomplikasjoner til 

diabetes type 2 og andre livsstilsykdommer. 

3. Historisk har endringer i befolkningens behov hatt lite innflytelse på utvikling av 

helsetjenester. Sysselsetningen i helse og omsorg i Norge er firedoblet fra 1970 til 2006. 

Bare en fjerdedel av dette kan forklares ut fra økt behov som følge av demografiske 

endringer. Resten er brukerfrekvens og standardheving. Det er særlig eldre pasienter som 

har fått behandling i sykehus som de ikke hadde tilgang til for 30 år siden. En betydelig 

utvikling av diagnostiske og terapeutiske muligheter har vært hoveddriver i utviklingen. Det 

meste var knapt mulig å forutsi for 20-30 år siden. 

4. Samhandlingsreformens hovedbegrunnelse er å demme opp for en vekst i helseutgifter som 

ikke er samfunnsmessig bærekraftig. I den grad reformen lykkes vil presset på sykehusene 

minke. 

5. Innvandringens påvirkning på helsetjenestene er i lite kjent. 

2.3 Hva slags nye pasienter? 

Det er i dag liten forskjell på den behandling det er riktig å tilby eldre, for øvrig friske pasienter og 

pasienter i yngre aldersklasser. Hovedveksten fram til 2020 kommer som pasienter som kan 

behandles i de ulike spesialitetene uten særskilte hensyn til deres alder. 

En annen gruppe eldre pasienter har sammensatt sykdomsbilde og alderdomssvekkelse som gir det 

man kan kalle geriatriske kjennetegn eller skrøpelighet. Disse vil særlig være representert i 

aldersgruppa over 75 år. Norske undersøkelser av belegget på medisinske avdelinger har kommet til 

at 20 % av pasienter over 75 år kunne karakteriseres som geriatriske pasienter (22, 23, 24). En 

omfattende befolkningsundersøkelse har vist at forekomsten av geriatriske tilstander som kognitiv 

svikt, fall med skade, inkontinens, svimmelhet/ustøhet, lav kroppsmasseindex og syns- og 

hørselssvekkelse særlig øker raskt etter 80-85-årsalder (25). Men befolkningen over 85 øker altså ikke 

i planperioden til 2020. 

14


Fra 2015 til 2020 blir det også en vekst i antall mennesker mellom 75 og 85 år. Det vil i praksis i 

denne perioden bety mest for de medisinske avdelingene. De vil få innlagt 600 flere pasienter over 

75 år i 2020. Men antallet geriatriske pasienter øker ikke mer enn andre eldre pasienter fram til 

2020. Deretter blir andelen geriatriske pasienter større og større. 

2.4 Konsekvenser av veksten. Senger og bemanning. 

Flere senger? 

Beregningene viser altså et økt behandlingsvolum tilsvarende 50 nye senger ved Sørlandet sykehus i 

2020. Likevel er det en samlet oppfatning blant ledere for de mest berørte avdelingene at denne 

behandlingsveksten vil kunne tas uten økning av sengetall på sykehuset. Dette er begrunnet i de 

senere 10-års erfaringer. Det har vært en markert vekst i antall pasienter som har fått behandling 

samtidig med en nedgang i antall senger. Hvis vi for eksempel ser på den største somatiske 

avdelingen, medisinsk avdeling i Kristiansand, hadde den 95 senger i 2005. I dag behandles 7500 flere 

pasienter, mens avdelingen har redusert til 68 senger. Det er fortsatt mulig å effektivisere 

pasientforløp og flytte behandling fra sykehusseng til dagbehandling. Den medisinsk-tekniske 

utvikling understøtter en slik utvikling, særlig i kirurgiske fag. Men potensialet for slik effektivisering 

vil avta etter hvert, og kan i stor grad være brukt opp før 2020. Det er vanskeligere å korte liggetid og 

flytte behandling fra sykehusseng til dag for de eldste pasientene. 

Hvilke avdelinger berøres sterkest? 

Det store antall nye pasienter kommer i tre store fag med høy andel eldre pasienter, nemlig 

indremedisin, kirurgi og ortopedi. 

Økningen av pasienter utrykt i prosent gir et riktigere bilde av belastningen på den enkelte avdeling. 

Senter for kreftbehandling får den største økningen. Onkologifaget står overfor særskilte 

utfordringer. En av dem er mangelen på spesialister. Det lages nå en egen kreftplan for sykehuset. 

Øye poliklinikk har høy andel pasienter over 65 år og er av de enheter som får største vekst. Det 

samme gjelder hørselssentralene. De radiologiske avdelingene undersøker et høyt antall pasienter 

over 65. Utviklingen i dette faget er også sterkt avhengig av utvikling og investering i apparatur. Både 

nevrologisk avdeling og revmatologisk poliklinikk berøres betydelig av befolkningsendringene. 

Anslag over bemanningsbehov. 

Vi har gjort et grovt anslag på antall nye behandlere som kreves hvis befolkningens bruk av 

sykehustjenester fortsetter uendret. Det illustrerer hva befolkningsendringene vil bety for sykehuset. 

Med utgangspunkt i hvor mange pasienter som behandles pr lege på sengepost og poliklinikk i dag vil 

de nye pasientene kreve om lag 20 nye legestillinger, fordelt på overleger og leger under utdanning. 

Dette utløser et behov for 0,75 sekretær pr lege. Antall sykepleiere pr lege er i dag 2,6. Hvis vi 

forutsetter at all vekst er som dagbehandling kan vi anslå et behov for 1,5 sykepleier pr lege. Samlet 

gir dette et økt bemanningsbehov i Sørlandet sykehus på 65 stillinger i 2020. For de medisinske 

avdelingene, som får den største veksten, kan man beregne et behov for en budsjettøkning på 6,5 % 

på de 8 årene fram til 2020. Det er det dobbelte av den vekst Helse Sør-Øst legger til grunn i 

langtidsplanen. (Kap 3.5) 

15


De tre sykehusene berøres ulikt. 

Forskjellene på eldrebølgen i Agder gjør at sykehusene utsettes for endring i pasientpågang på ulik 

tid. Mens Listerregionen i dag har den eldste befolkningen får dette området lavest vekst til 2020. 

Aust i Agder er økningen størst. Dette gir seg utslag i beregningene for de enkelte avdelinger. 

Prosentøkningen av kirurgiske pasienter i Arendal blir for eksempel nesten dobbelt så stor som den i 

Flekkefjord. Samlet får sykehuset i Arendal større pasientøkning enn de andre sykehusene. Men fra 

2020 snur det. Da blir økningen størst vest i Agder og avtagende østover. 

2.5 2030 og videre 

Utredningen har altså vist at endringene fra 2015 til 2020 blir betydelige. Men de virkelig store 

endringene kommer fra 2020 og videre framover. Nedenfor er befolkningsframskrivningen fram til 

2060. 

Det er liten tvil om at denne utviklingen representerer en betydelig belastning på velferdsstatens 

ordninger. Mange med innsikt i dette er først og fremst bekymret for bemanningssituasjonen i 

helsevesenet. Utviklingen vil kreve en kolossal økning av ansatte i helse og omsorg. 

Det er i dag vanskelig å drive konkret planarbeid med tanke på en utvikling som tar til 8 år fram i tid. 

Spesielt er det vanskelig å forutse hvilke endringer i medisinsk metode og teknologi som vil bli av 

betydning i 2020 og framover. Det vil bli de samme fag som blir belastet også etter 2020. I tillegg kan 

det komme markert økning av pasienter med hjerneslag. Vektøkning og mer diabetes type II kan 

bidra til endret sykelighet. Fra 2020 vil pasienter med geriatriske kjennetegn øke betraktelig. 

2.6 Helse Sør-Øst’s økonomisk langtidsplan 2013-2016, og 

prioriteringer. 

I plandokumentet fra HSØ forutsettes en økning på 3 % flere behandlinger i 2013, deretter en 

utflating med 6 % flere behandlinger 2013-2016. Likevel forutsettes kun 0,4 % årlig økning i DRG. Det 

16


må bety at en forutsetter fortsatt betydelig overgang til poliklinikk og dagbehandling og i praksis 

nedtak av antall senger. Følgende pasientgrupper skal prioriteres: 

ØNH og ortopedisk poliklinikk 

Operasjon for sykelig overvekt 

Brystrekonstruksjoner 

Kronisk utmattelse 

Kronisk smerte 

I tillegg er det en hovedmålsetning å redusere ventetider. 

Det er bare Hørselssentralene i ØNH og ortopedisk poliklinikk som har noe vesentlig innslag av eldre 

pasienter. Helseregionens langtidsplan til 2016 tar altså ikke hensyn til de demografiske endringene. 

2.7 Samhandlingsreformen og økonomiske betraktninger. 

Det er en uttalt overordnet føring at framtidig vekst i helsesektoren først og fremst skal komme i 

kommunene. Spesialisthelsetjenesten skal inn i en periode med lavere vekst. Etter 

samhandlingsreformen har kommunene fått overført en del av sykehusbudsjettene: 

18 

Budsjettkorrigering 2012-2015; 

Fra foretak til kommuner - Innenfor rammen 

Om lag 95 mrd kr 

17 

Utskrivingsklare; 0,56 mrd kr 

Medfinansiering; anslag 4,2 2010mrd 

kr 

Ø.hjelp døgn; 1,04 2011-mrd kr 

over 4 år 

11.05.2012 

Helse- og omsorgsdepartementet


Kakestykket viser hvor stor andel av sykehusbudsjettene som er flyttet over til kommunene og som i 

sin tur skal betales tilbake, avhengig av kommunenes sykehusbruk. Den blå sektor er de 

utskrivningsklare pasientene, og den røde er den kommunale ø-hjelp. Her er satsene pr pasient så 

store at de kan finansiere kommunale alternativ til sykehussenger. Den grønne sektoren er 

kommunenes medfinansiering gjennom ISF, som er 20 % av kostnadene for et sykehusopphold. I 

dette ligger et insitament for kommunene til å redusere innbyggernes sykehusbruk, men satsene 

fullfinansierer ikke nye kommunale tiltak. 

Det er ikke gjort økonomiske beregninger i forbindelse med dette planarbeidet. Vi har kun beregnet 

antall nye pasienter på sengepost og poliklinikker, og bemanningsbehov ut fra dette. Hva dette betyr 

for sykehusets økonomi er et komplekst regnestykke. Samhandlingsreformen forutsetter 

oppgaveoverføring fra sykehus til kommuner og de nye økonomiske ordninger skal fasilitere dette. 

De utskrivningsklare pasientene har allerede nesten forsvunnet og kommunene beholder disse 

midlene. Den kommunale ø-hjelp har også finansiering gjennom de ordninger som er laget. Men den 

største summen er kommunal medfinansiering. Her kan det være mye penger å hente for kommuner 

som klarer å redusere sine innbyggeres sykehusbruk. Men om kommunene kan påvirke dette er 

usikkert. For sykehusene er ikke utgiftene til den enkelte pasient vesentlige. Det er hvilken dimensjon 

man ligger på, i bemanning, kapasitet og beredskap som koster. Men pasientene er inntektskilde 

gjennom ISF. Derfor må kapasiteten utnyttes maksimalt for best mulig økonomisk inntjening. Den 

vanskelige oppgaven framover blir å dimensjonere sykehustjenester riktig i en epoke hvor 

kommunene på sin side skal overta oppgaver fra sykehusene, mens den demografiske utvikling øker 

behovet for sykehustjenester. Dette skal også skje i en ny type økonomi der kommuner og sykehus er 

blitt konkurrenter om pasientene med medfølgende ISF-midler. De ferdigbehandlede pasientene 

som forsvant har igjen lært oss hvor effektive økonomiske virkemidler er. Det gjelder både de 

tilsiktede og de utilsiktede effekter. 

Det er grunn til å merke seg at den kommunale medfinansiering kun gjelder medisinske DRG unntatt 

fødsler, nyfødt og høykostnadsmedisin. Det er altså ikke beregnet kommunal overtagelse av 

tilstander og behandlinger som omfattes av kirurgiske DRG. Det betyr at den økning i kirurgisk 

behandling vi har beregnet som følge av endret aldersammensetning antagelig ikke kan reduseres 

som følge av samhandlingsreformen. All reduksjon av presset på sykehusene som følge av kommunal 

opprusting er tenkt innen de medisinske pasientgrupper. 

Det er ikke noe som skulle tilsi at ikke utviklingen av medisinsk metode fortsatt blir den sterkeste 

driver i spesialisthelsetjenesten. Medisinsk vitenskap og metodeutvikling er en ekstremt innovativ 

sektor. Det er antagelig mer sannsynlig at utviklingen av medisinske muligheter akselererer. Selv 

beskjeden standardhevning betyr mye for framtidig ressursbruk. Og en innført standardhevning i 

sykehustjenester lar seg i praksis ikke reversere. 

Samhandlingsreformen må bli meget effektiv hvis det er den alene som skal møte de kommende 

demografiske endringene. 

2.8 Samhandlingsreformen og de gamle 

Samhandlingsreformens hovedbegrunnelse er nettopp veksten av antall gamle i samfunnet og 

bekymring for at samfunnets ikke kan eller vil bære de helseutgiftene som følger med. Reformens 

hovedidé er redusert sykehusbruk gjennom forebygging og alternative kommunale behandlingstiltak. 

18


Disse er billigere fordi de er enklere. Mange har utrykt bekymring for at dette betyr nivåsenkning i 

behandlingstilbudet til samfunnets gamle. Særlig utsatt er ø-hjelptilbudet. De siste 20 år har 

sykehusene utvidet sitt ø-hjelptilbud til gamle pasienter i mange fag. Dette har gitt stor helsegevinst 

og trygghet for gamle pasienter. Hvis ikke dette skal tapes må den kommunale ø-hjelp utvikles på 

områder som er egnet for en slik enklere tjeneste. Spesialisthelsetjenesten store fortrinn er og blir 

mulighetene for diagnostikk og tett overvåkning i akuttfasen. Pasienter med tilstander hvor dette er 

viktig vil ikke kunne få tilstrekkelig helsehjelp i kommunene. Mange pasienter er imidlertid 

diagnostisk kartlagt og får forverring av kjent tilstand. Det kan føre til reinnleggelser. En god del av 

disse kan få vel så godt tilbud i en tilrettelagt kommunal helsetjeneste. Reformens store vekt på 

forebygging kan også gi en viktig kommunal satsing på eldrehelse. Mange innleggelser knyttet til 

medikamenter, funksjonssvikt og fall kan forebygges ved en styrket kommunal eldremedisin. 

2.9 Sammendrag kapittel 2. 

I planperioden fra 2015 til 2020 vil tallet på folk mellom 65 og 75 år stige betraktelig. Dette vil gi en 

økning av ordinære pasienter som kan behandles på lik linje med yngre pasienter. Det store antall 

nye pasienter kommer særlig på de medisinske, ortopediske og kirurgiske avdelingene, på øye 

poliklinikk og hørselssentralene. Den største prosentvise økning av pasienter får senter for 

kreftbehandling. 

Det dreier seg om et relativt betydelig nytt behandlingsvolum. Det vil ikke nødvendigvis kreve nye 

sykehussenger, men en betydelig økning i behandlerkapasitet (bemanning) i de mest berørte 

avdelinger. Sykehuset er ikke forespeilet vekst i økonomiske rammer tilsvarende disse oppgavene. 

Det er ingen økning i aldersgruppa over 75 fram til 2015, og kun en moderat økning fram til 2020. 

Befolkningen på Agder over 85 år øker ikke. 

Den store veksten av eldre i befolkningen kommer etter 2020. Da vil både antallet for øvrig friske 

eldre og gamle med geriatriske syndromer øke betydelig. De geriatriske pasientene vil fra 2020 

utgjøre økende del av pasientveksten. 

3 Hva slags behandling av ulike grupper eldre pasienter er 

effektiv? Mandatet, del 2 

3.1 Eldre pasienter er uensartede 

Eldre pasienter kan grovt deles i to kategorier: De for øvrig stort sett friske eldre som har bevart 

fysisk og mental funksjon. De skal langt på vei ha det samme behandlingstilbud som yngre pasienter 

og de vil i stor grad ha samme nytte av slik behandling. Gamle pasienter som på grunn av 

alderdomssvekkelse eller sammensatt sykdomsbilde har nedsatt kognitiv og fysisk funksjon, er 

skrøpelige og sårbare skal ofte ha en annen behandling, eller man må ivareta en rekke funksjoner 

underveis i behandlingen for et godt resultat. Gjør man det riktig vil slike pasienter ha stor 

helsegevinst av sykehusbehandling. 

19


Sykdom og avansert behandling utfordrer pasientenes organfunksjon og evne til å opprettholde 

balanse i kroppens ulike sammensatte systemer. Aldring kan oppsummeres som tap av 

reservekapasitet, og gamle pasienters sårbarhet avhenger av gjenværende reserver. 

Mens den generelle livsprognose og potensiell nytte eller fare for skade av ulik behandling vil være 

nokså lik blant 50-eller 60-åringer varierer den sterkt hos de eldste. Dette kan illustreres ved 

leveutsiktene for gamle slik vist under: 

Grafene viser for eksempel at den fjerdedel av 85-årige kvinner som lever lengst har gjennomsnittlig 

10 års gjenstående levetid, men den fjerdepart som lever kortest bare har 3 gjenværende år. For 95årige 

kvinner er tallene henholdsvis 5 og 1 år. Forebyggende og livsforlengende behandling vil altså 

kunne ha mening og verdi for en god del av de eldste. For en annen del vil symptomkontroll og 

livskvalitet være viktigere. Riktig behandling for den ene gruppa kan være feil behandling for den 

andre. 

3.2 Frailty eller skrøpelighet 

Forskning har vist karakteristika i ulike grupper gamle pasienter som viser seg å ha stor betydning for 

prognosen. Ett av dem er frailty, som på norsk gjerne blir oversatt til skrøpelighet. Frieds kriterier er 

mye brukt: 

20


Frailty – reduserte reserver og økt 

dødelighet 

• Frieds kriterier¹ 

- Unintentional weight loss 

- Exhaustion 

- Low physical activity 

- Slow walking speed 

- Reduced grip strength 

3 kriterier: frailty 

1-2 kriterier: intermediate frailty 

¹Fried et al. J Ger Med Sci 2001 

En uselektert gruppe eldre mennesker har altså svært ulik dødelighet over noen år basert på om de 

har eller ikke har flere av Frieds kriterier på frailty. En må tilsvarende anta at respons på ulik 

medisinsk behandling er ulik med og uten slik skrøpelighet. Skrøpelighet utrykker også sårbarhet, det 

vil si pasienter som er utsatt for komplikasjoner og bivirkninger. 

3.3 Fysisk og mental funksjon. Demens. 

På samme måte som skrøpelighet eller frailty bestemmer pasientens funksjon i stor grad prognosen. 

Det fins en rekke instrumenter for å måle funksjon, både i forhold til basale dagliglivaktiviteter (ADL) 

og mer krevende daglige aktiviteter som husstell, handle osv (I-ADL) Disse målemetodene er i daglig 

bruk i geriatri og i rehabiliteringsfag og bidrar til å karakterisere pasientgrupper i forhold til nytte og 

risiko ved behandling. 

Forekomsten av funksjonssvikt er sterkt knyttet til økende alder. For demens er sammenhengen slik: 

21


Kognitiv svikt står i en særstilling, og spesielt demens. Mer enn noen annen tilleggsdiagnose til en 

aktuell sykdom gir demens dårlig utkomme og svekket gevinst av behandling. Dette gjelder uansett 

om den aktuelle lidelse er for eksempel hoftebrudd, kreft eller hjertesvikt. [4, 5]Tilstander som 

depresjon vil antagelig også bety mye for evnen til å nyttiggjøre seg krevende behandling. Det er 

utviklet robuste verktøy for skrining og diagnostikk av kognitiv svikt, demens og depresjon. Disse er i 

rutinemessig bruk. 

3.4 Sammensatt sykdomsbilde 

Samtidig sykelighet eller komorbiditet er et annet aspekt som kan vurderes systematisk: 

Komorbiditet 

-Comorbidity Symptom Scale Convenience 

-Geriatric index of comorbidity 

-Chronic Disease Score CDS 

-Kaplan-Feinstein index 

-Charlson morbiditetsindex 

-Cumulative Illness Rating-Geriatrics CIRS-G 

• Additiv effekt av komorbiditet 

22


Overfor er en liste over publiserte indekser eller skåringssystemer for sammensatt sykelighet. Alle 

har det til felles at de kan predikere uheldige hendelser som sykehusinnleggelse, 

sykehjemsinnleggelse og død. Det er innlysende at mange sykdommer betyr mye for prognosen. 

Indeksene forteller at det er mulig å skåre dette på en systematisert måte som gir en samlet bilde av 

en pasient og pasientens utsikter. Charlsons index og CIRS-G er oversatt til norsk, men er lite brukt 

utover forskning. Internasjonalt brukes de i geriatrisk kreftbehandling.[1-3] 

3.5 Polyfarmasi 

Mange av pasientene med sammensatt sykdomsbilde, redusert funksjon og skrøpelighet bruker 

mange medikamenter. Dette er i seg selv en risikosituasjon. Risikoen øker når en introduserer ny 

behandling i tillegg, om det er medisinsk eller kirurgisk. Faren for uheldig interaksjon mellom ulik 

behandling blir stor. 

3.6 Osteoporose, sarkopeni, ernæringssvikt og inaktivitet 

Norge er i verdenstoppen i forekomst av hoftebrudd, en bruddtype som nesten utelukkende rammer 

eldre mennesker med osteoporose (beinskjørhet). Andre brudd relatert til beinskjørhet er 

håndleddsbrudd og sammenfallsbrudd i ryggen. Brudd i hofta og ryggen er i betydelig større grad enn 

andre brudd forbundet med varig funksjonstap og langvarige smertetilstander. 

Muskelsvakhet, sarkopeni, har de senere år blitt identifisert som en hovedfaktor i det syndrom som 

gir skrøpelighet hos eldre mennesker. Tap av muskelmasse er den største fysiologiske forandring i 

kroppen gjennom normal aldring. En normal 80-åring har tapt halve muskelmassen en hadde i 30årsalderen. 

I tillegg kommer den betydelige effekten inaktivitet har på muskelmasse. Sengeleie, selv 

relativ kortvarig, kan gi betydelig muskelsvinn. Et sykehusopphold kan være kritisk og gi muskeltap et 

gammelt menneske aldri klarer å gjenvinne. Tilstrekkelig muskelfunksjon er en forutsetning for 

selvstendighet i dagligliv, og tapt muskulatur er en hovedårsak til fall hos gamle. 

Mange eldre har ernæringssvikt, ikke minst aleneboende med kognitiv svikt. Ernæringssvikt er nært 

forbundet med osteoporose og sarkopeni. Smerter på grunn av osteoporose og bevegelsesvansker 

på grunn av sarkopeni hindrer aktivitet. Inaktivitet svekker skjelett og muskulatur ytterligere. 

Disse tilstandene kan forebygges og reduseres ved kyndig intervensjon. 

3.7 Svært kort livsprognose 

En nylig publisert omfattende litteraturstudie identifiserer pasienter med alvorlige sykdommer 

utenom kreft hvor median overlevelse kun var 6 måneder.[6] Overlevelsen synes ikke å være bedret 

de siste 20 år. Disse pasientene ser altså ikke ut til å ha nytte av de medisinske framskritt som er 

utviklet disse årene. Pasienter med de karakteristika som det vises til i undersøkelsen er ikke sjeldne i 

sykehus. 

Disse er: 

Nedsatt yteevne 

Høy alder 

Underernæring 

23


Komorbiditet 

Organsvikt 

Akutt innlagt i sykehus 

2-4 av disse faktorene er assosiert med median overlevelse på 6 måneder. 

3.8 Pasientens egne preferanser. 

Etter norsk helselovgivning fra 1999 skal all behandling gis med pasientens samtykke. Det er sterkt 

anbefalt, blant annet i den nasjonale veileder for beslutningsprosesser om livsforlengende 

behandling, at helsevesenet samtaler med utsatte pasienter om deres egne ønsker og preferanser i 

forhold til behandling. Likevel blir ikke dette gjort i særlig grad. Svært ofte er da situasjonen at det 

må gjøres valg uten å kjenne pasientens ønske og vilje fordi dette ikke er diskutert på forhånd. På 

sykehus er det ofte slik at pasienten ikke er i stand til delta i diskusjonen. De pårørende er ofte heller 

ikke forberedt på vanskelige avveininger. 

3.9 Sosiale forhold. 

Mange gamle, svekkede personer mister evnen til å ta vare på seg selv. Da blir de sårbare for svikt i 

de systemer som gir omsorg, det offentlige eller familien. Involvering av familie og pårørende og tett 

samarbeid med kommunal omsorgstjeneste er derfor ofte avgjørende for godt resultat på de 

områder som betyr mest for pasienten. 

3.10 Behandlingsmål: Overlevelse eller livskvalitet? 

Medisinsk behandling kan ha en rekke ulike mål. Overlevelse, symptomlindring, forebygging av 

framtidige hendelser, redusert tid på sykehus, funksjon, uavhengighet, mestring, trygghet eller 

livskvalitet. Det kan være konflikt mellom disse målene. Eksempelvis vil en del krevende 

livforlengende behandling for alvorlig sykdom medføre plagsomme og alvorlige bivirkninger. Gamle 

pasienter kan ha andre mål for behandling enn yngre ved at livskvalitet, symptomfrihet og trygghet 

kan bety mer enn å forlenge livet. 

3.11 Overbehandling ved livets slutt? 

Det hevdes at det brukes uhensiktsmessig mye helseressurser ved livets slutt. Blant annet vises det 

ofte til amerikanske undersøkelser som viser at en fjerdedel av helseutgiftene brukes på siste leveår 

og av disse igjen 40 % på siste levemåned. Dette er misvisende. De amerikanske undersøkelser det 

vises til beregner kun utgiftene for pasienter innmeldt i Medicare over 65 år. Dette er kun en del av 

helseutgiftene.[7] 

Det er gjort norsk forskning på dødsfallsrelaterte utgifter (DRU), altså helse- og omsorgsutgifter siste 

leveår. I nyere norsk forskning er det beregnet at 9-11 % av sykehusutgiftene brukes siste leveår.[7] 

Det samsvarer med nye danske tall. Tidligere norske studier har kommet til at 18-26 % av offentlige 

helseutgifter går til siste leveår og at 60 % av dette er til sykehjem. Omsorgstjenestene øker og 

sykehusutgiftene går ned siste leveår for de eldre.[8] 

Men mest interessant er ulikhetene i DRU etter alder. Helseutgiftene siste leveår er sterkt fallende 

med økende alder og ved 90-års alder er det ikke større helseutgifter til de som dør det nærmeste år 

24


enn til de som lever videre. Det betyr at det neppe brukes uhensiktsmessig mye ressurser til den siste 

levetid for de som på grunn av høy alder likevel nærmer seg livets slutt. Det meste av 

dødsfallsrelaterte utgifter brukes på pasienter som dør (for) tidlig. 

3.12 Prioritering 

Mange hevder at prioritering blir avgjørende i helsetjenesten i framtida. Det vil bli et økende gap 

mellom det som blir medisinsk mulig og det vi som samfunn er villig til å ta oss råd til. Norge har vært 

et foregangsland i tenkningen omkring prioriteringer i helsevesenet gjennom de to 

Lønningutvalgene. Det er bred tilslutning til Lønning II sine kriterier for prioritering: 

Hvor alvorlig er tilstanden? 

Hvor effektiv er helsehjelpen? 

Hvor kostnadseffektiv er helsehjelpen? 

Hvor godt dokumentert er svarene på spørsmålene over? 

Hva blir summen av disse kriteriene? (en mindre alvorlig tilstand kan prioriteres hvis 

helsehjelpen er effektiv og billig, en dyr og mindre effektiv helsehjelp kan prioriteres ved 

meget alvorlige tilstander..) 

På tross av de fleste er enige om disse kriteriene er det sjelden man finner argumentasjon langs 

denne tankegangen i planlegging og veivalg i spesialisthelsetjenesten. Kriteriene fra Lønning II vil 

være gyldige også for å vurdere hvordan sykehusbehandling av gamle pasienter skal prioriteres. 

Det er etter alt å dømme relativt stor oppslutning om en skjønnsom bruk av alder i prioritering. Tre 

eksempler kan illustrere situasjoner der alder brukes: 

De eldste hoftebruddspasientene venter lengst på operasjon 

Pasienter over 50-60 år får ikke tilbud om beinmargstransplantasjon. 

På grunn av mangel på donorer ble aldersgrensen for lungetransplantasjon satt ned fra 65 til 

60 år. 

Det første eksemplet er en klar diskriminering av gamle pasienter som antagelig har større skade av 

lang ventetid til operasjon enn de yngre. Det andre eksempelet er begrunnet i avveining av nytte mot 

skade. Ettersom pasientene blir eldre er sjansen for vellykket resultat synkende og faren for alvorlige 

bivirkninger større. Praktisert med skjønn for biologisk alder og et visst rom for pasientens eget 

ønske vil en slik bruk av alder være riktig. Det siste eksemplet bruker alder i en situasjon med 

begrenset antall lungedonorer. De som har vært så heldige å leve lengst får vike plassen for de som 

står i fare for å dø tidligere. De fleste vil antagelig finne dette rimelig. Men hvis begrensingen ikke er 

tilgjengelige organer, men økonomi, kan slike resonnement oppfattes mer tvilsomme. 

Anvendelse av prioriteringskriterier kan oppfattes som autoritær i en tid der individuell valgfrihet er 

høyt oppskattet og der loven sier at all behandling skal skje ut fra pasientens samtykke. Likevel vil det 

antagelig være bred oppslutning om at kostbar behandling for å forlenge livet 3-6 måneder kan ha 

verdi hvis pasienten er forelder til små barn, men gir mindre mening hos en 80-åring. 

25


Det trengs en tydeligere prioriteringsdebatt, der også alder inngår i diskusjonen, hvor sykehusenes 

syn og praktisering klargjøres. Når dette i dag er et ikke-tema kan det gi økt grobunn for at mange 

eldre pasienter er bekymret for at helsevesenet tar lett på deres problemer på grunn av alderen. Det 

er også grunn til å tro at det på grunn av lavt refleksjonsnivå hos behandlere gjøres prioriteringer 

basert på alder som det ikke er riktig grunnlag for, slik som i eksemplet med de eldste 

hoftebruddspasientene. 

Sykehuset bør ha en klart mer offensiv holdning til medisinsk-etiske spørsmål, både eksternt og 

internt. 

3.13 Geriatri og gamle i andre fag 

Det er i det foregående gjort et skille mellom to typer gamle pasienter, de som er for øvrig friske og 

fungerer normalt og de som er syke, skrøpelige og har nedsatt funksjon. I realiteten er det selvsagte 

flytende overganger. Selv en meget frisk og vital 90-åring har redusert reservekapasitet. Det kan for 

eksempel bety at han vil kunne tåle en omfattende operasjon hvis alt går bra, men derimot ikke 

klarer seg hvis det tilkommer komplikasjoner. 

Geriatri er den medisinske spesialitet som tar for seg samvirke av sykdommer og aldersforandringer. 

De siste 10-årene har faget spesielt utviklet seg innenfor akuttmedisin og er nå i de fleste land en 

grenspesialitet i indremedisin. Faget er karakterisert av en tverrfaglig tilnærming hvor det parallelt 

med bred medisinsk vurdering og behandling blir gjort systematisk evaluering av fysisk og kognitiv 

funksjon, skrøpelighet, ernæring og sosiale og familiære forhold. Rehabilitering står sentralt, også 

ved akutt sykdom. 

Indremedisin 

I akutt indremedisin vil det være en nokså konstant strøm av pasienter med geriatriske kjennetegn 

som utgjør om lag 20 % av innleggelsene. Dette gir grunnlag for spesialiserte seksjoner tilpasset disse 

pasientenes behov. Det er forholdsvis omfattende forskning på effekten av geriatrisk metode i akutt 

indremedisin. I dag er det alminnelig anerkjent at en slik tilnærming gir en gevinst i størrelsesorden 

doblet sjanse for å leve og fortsatt å bo hjemme kontra død og sykehjem. Effekten er fortsatt til stede 

et halvt år etter sykehusinnleggelse på en spesialisert geriatrisk seksjon.[9-12] 

Ortopedi 

Pasienter som legges inn som øyeblikkelig hjelp på ortopediske avdelinger med fallskader er på 

samme måte en relativ konstant og stor gruppe pasienter hvor de fleste har geriatriske kjennetegn i 

tillegg til brudd og skade. Fallskaden blir en markør for annen helsesvikt. Dette har gitt opphav til 

ortogeriatri som en egen type sykehusorganisasjon med nært samarbeid mellom ortopeder og 

tverrfaglig geriatrisk team. På ortopedisk avdeling i Arendal har en slik enhet vært i drift i ett år. 

Sørlandet sykehus er derved i front i Norge på dette området. En relativt omfattende forskning tyder 

på at slik organisering er nyttig. De første resultatene fra store kliniske kontrollerte studier begynner 

nå å komme. Det ser ut til å være svært gunstige effekter på pasientenes funksjon etter behandling i 

ortogeriatriske enheter.[13] 

26


Hjerneslag 

Hjerneslag behandles i dag i egne slagenheter hvor den grunnleggende tankegang og organisering 

tilsvarer geriatrisk metode. Tidlig rehabilitering er et sentralt poeng. En omfattende forskning på 

effektene av slike slagenheter er meget samstemte og viser svært gode resultater på overlevelse og 

funksjon. Hvis organisering og metode er riktig spiller det ingen rolle om slagenheten tilhører 

medisinsk, nevrologisk eller geriatrisk fagfelt.[14] 

Kreft 

Innen kreftbehandling har det utviklet seg et samarbeid mellom onkologer og geriatere, særlig i USA. 

Moderne kreftbehandling er svært potent og kan både gavne og skade pasientene. Derfor er det et 

stort spørsmål i onkologien hvordan behandlingen kan målrettes bedre mot de som vil ha gevinst. 

Geriatriske metoder blir brukt for å evaluere frailty, komorbiditet og funksjon. Derved mener en å 

kunne gi sikrere avveining mellom nytte og skade av behandling. Diakonhjemmet sykehus har innført 

en rutine der alle pasienter med kolorektal kreft over 75 år får en geriatrisk vurdering før en starter 

behandling. [15] 

Kirurgi og andre fag 

Flere andre store sykehusfag har mange pasienter med alvorlig sykdom som trenger svært 

belastende behandling, for eksempel operative inngrep, samtidig med at deres øvrige tilstand tilsier 

stor risiko ved slik behandling. Gastrokirurger og urologer behandler i stor grad kreft. Ofte er det 

lange, kompliserte forløp med både onkologisk, kirurgisk og ikke sjelden intensivmedisinsk 

behandling. Karkirurgi dreier seg for en del om forebyggende kirurgi av slikt som utposninger på 

hovedpulsåren og innsnevring av halskar. Risikoen ved karsykdommen konkurrerer ofte med andre 

tilstander om hva som bestemmer pasientens prognose og vil derfor bestemme nytten av inngrepet. 

Mange i disse fagene spør etter samarbeid med geriatere for sikrere beslutninger og bedre 

ivaretakelse av pasientene.[16] I alle de andre indremedisinske grenspesialitetene er det også mange 

skrøpelige gamle pasienter. Beslutninger om dialyse, behandling av ondartede blodsykdommer, om 

hjertestarter, pacemaker og PCI dreier seg ofte om gamle, til dels skrøpelige pasienter.[19-21] 

Alderspsykiatri 

Alderspsykiatien er en spesialitet som i sin tilnærming ligger geriatrien nær. I behandling av demens 

er det dels overlapping. Det er alderspsykiatriske enheter i Arendal og Kristiansand, den siste også 

med sengeenhet. Innen demensomsorgen skal alderspsykiatrien særlig ta seg av demente med 

psykiatriske tilleggsproblemer. I Arendal har det vært foreslått å samlokalisere geriatrisk og 

alderspsykiatrisk poliklinikk. Alderspsykiatrien i Kristiansand har et spesialisert tilbud om 

førerkortvurdering. Dette er i Arendal satt i system ved geriatrisk poliklinikk. Det har vært vurdert å 

opprette et eget senter for trafikkmedisin ved Sørlandet sykehus. 

Kommunal helsetjeneste og fastlegene 

De fleste skrøpelige gamle behandles i kommunal helsetjeneste. Den kommunale eldremedisin har 

betydelig behov for forbedring. Det gjelder særlig fastlegenes forhold til gamle som bor hjemme eller 

i ulike kommunale botilbud. Ofte er fastlegene og hjemmesykepleien parallelle tjenester uten 

tilstrekkelig samarbeid. Det er alminnelig anerkjent at sykehjemsmedisin er et svakt punkt i norsk 

27


helsetjeneste. Den er underdimensjonert og noen steder oppsplittet og faglig svak. Kvaliteten på 

kommunal rehabilitering varierer sterkt. 

Et av de svakeste punktene i pasientforløpene er der pasienten krysser ansvarsnivå mellom sykehus 

og kommune. ”Mind the gap” har vært en tankevekkende metafor for farene for feil i 

overgangsprosessene. Men det kan altså også være ”Gap” internt mellom kommunehelsetjeneste og 

fastlege. 

Det er mye endring på gang for å bøte på dette. Mange kommuner oppretter større 

sykehjemsstillinger. Det er faglige utviklingsfora i sykehjemsmedisin. Den nye fastlegeforskriften gjør 

de kommunale oppgaver tydeligere. Samhandlingsreformens mange avtaleområder formulerer etter 

hvert gjensidige kvalitetskrav som vil bidra til bedre pasientsikkerhet. Mange kommuner ser 

svakhetene og arbeider for forbedring. 

Der det er svakheter i den kommunale eldremedisin blir det tydeliggjort når pasienten kommer på 

sykehus. Hvis det viser seg at det er mye som ikke er avklart hos pasienten på forhånd blir grunnlaget 

for viktige beslutninger på sykehus dårligere. Det kan dreie seg om en medisinsk klargjøring av 

grunnlaget for pasientens funksjonssvikt som mangler, en kognitiv vurdering som mangler, 

manglende medikamentgjennomgang og manglende standpunkt til målsetning for videre behandling. 

3.14 Hvert fag må være ekspert på sine gamle. 

Et hvert fagområde kjenner best gevinst, fare og bivirkninger med de metoder de bruker. Det må 

derfor fortsatt være et grunnleggende prinsipp at hvert fag også i framtida tar ansvar for sine 

skrøpelige gamle. Slik er det for eksempel ved nevrologisk eller kardiologisk tilsyn på pasienter i 

kirurgisk avdeling. Kirurgene har ansvaret så lenge pasientene er på deres avdeling. 

3.15 Det medisinske skjønn. 

De spesielle hensyn og avveininger en må gjøre i forhold til gamle, skrøpelige pasienter blir stort sett 

tatt ut fra et generelt skjønn. Det vil ofte være vanskelig å redegjøre for, og dokumentere, helt 

spesifikt hva den skjønnsmessige avgjørelse bygger på. Riktignok er det gjort undersøkelser av slike 

faglige skjønnsmessige vurderinger som viser at det erfarne skjønn faktisk er ganske treffsikkert og 

ikke mye dårligere enn en mer systematisert underbygget avgjørelse. Erfarne klinikere peker 

imidlertid på at yngre kolleger i mye større grad er vant til å støtte seg på sikrere underlag. En må 

anta at evnen til godt skjønn er avtagende blant norske spesialister. Det er ikke minst som følge av 

spisset spesialisering. Og uansett hvor høyt man anerkjenner det erfarne skjønn: Skjønnsmessige 

avgjørelser vil alltid sprike en del mellom ulike spesialister. Kjernen i alt kvalitetsarbeid er å minske 

variasjon. 

Viktige avgjørelser for eksempel om begrensing av behandlingsinnsats vil framover kreve en 

underbygging som redegjør for hvilke undersøkelser som er gjort og hvilke elementer i pasientens 

tilstand en har lagt vekt på. 

3.16 Geriatri på Sørlandet sykehus i dag 

I Arendal og Kristiansand er det i dag akuttgeriatriske seksjoner i medisinsk avdeling. I Arendal er det 

også ortogeriatrisk enhet på ortopedisk avdeling der geriater er postlege. Poliklinikkene er i hovedsak 

innrettet mot diagnostikk og behandling av demens. 

28


Flekkefjord har to daghospital i kommunale lokaler og har et bredt tilfang av pasienter fra medisin, 

nevrologi, kirurgi og ortopedi i tillegg til pasienter henvist fra fastlegene. Poliklinikken er en integrert 

del av daghospitalet. Lister-modellen, som ble utviklet for å videreføre Farsundsgeriatrien etter 

nedleggelse av sykehuset der, er unikt på flere måter. Økonomisk er det et spleiselag med 

kommunene. Det er en felles målsetning at kommunene skal overta rehabiliteringsdelen i framtida. 

3.17 Behandlingslinjer eller individuelle vurderinger? 

En kvalitetsforbedring for de skrøpelige pasientene innen ulike fag kan gjøres i form av 

systematiserte behandlingslinjer eller som systemer for bedre og bredere individuell vurdering. 

Behandlingslinjer vil særlig være aktuelt der det er en relativt konstant strøm av likeartede pasienter. 

Der de vanskelige pasientene dukker opp mer ujevnt vil et individuelt tilsynssystem være mer 

hensiktsmessig. Da må det finnes et sjekksystem som evner å fange opp de pasientene som bør ha en 

utvidet vurdering. 

3.18 Hva slags geriatrisk organisering er effektiv? 

En rekke forskningsprosjekter opp gjennom årene har undersøkt konsultativ geriatrisk virksomhet, 

hvor ambulante geriatriske team gir råd til avdelinger der pasientene er. Det har ikke vært påvist 

effekt av en slik praksis. Slik organisering er derfor stort sett forlatt. Effekten av geriatrisk metode 

syns å komme der geriatrien overtar det fulle og hele ansvar for pasienten. Nå viser det seg at 

samarbeid mellom ortopeder og geriatere i ortogeriatriske enheter også er effektiv. Geriatrisk 

onkologi synes også å være gunstig. Det fins ikke forskning som viser hva slags organisering av 

samarbeid mellom geriatere og kirurger, intensivmedisinere og andre som er effektiv. [10] 

3.19 Sammendrag kapittel 3. 

Kapitlet beskriver ganske inngående gamle pasienter som på grunn av sykdommer og 

alderdomssvekkelse har nedsatt funksjon. Det beskrives hvordan slike pasienter kan vurderes ut fra 

en rekke synsvinkler som er viktige når de skal behandles på sykehus. Den geriatriske metode, 

Comprehensive Geriatric Assessment,CGA, dreier seg om slike systematiserte vurderinger av flere 

viktige sider ved pasienten. Når disse pasientene behandles i fag utenom geriatrien blir det ikke gjort 

tilsvarende systematiserte helhetsvurderinger. Da kan viktige aspekter som burde vært tatt hensyn til 

bli oversett. 

4 Arbeidsgruppas anbefalinger. 

Arbeidet med generell framskrivning og de fagspesifikke drøftelser av betydningen i de enkelte fag 

har klargjort tre adskilte problemområder: 

Økt etterspørsel etter spesialisthelsetjenester. Kvantitet. 

Kvalitet i behandling av de skrøpelige, sårbare gamle pasientene. Riktige beslutninger og 

riktig ivaretakelse. 

Perspektivet etter 2030. 

29


Anbefalingene skal møte disse tre ulike områdene: 

4.1 Kvantitet. Mandatet punkt 3 og 4 

4.1.1 Anbefaling 1. Overføre oppgaver til fastleger og kommunal 

helsetjeneste. Oppgaveglidning. 

I kapittel 2 er det gjort beregninger av bemanningsbehovet som følge av teknisk framskrivning. De 

medisinske avdelingene vil for eksempel trenge en budsjettvekst som er det dobbelte av forventet 

budsjettøkning for sykehuset som helhet. De ortopediske og kirurgiske avdelingene vil trenge noe 

mindre, men også langt over forespeilet vekst. Prosentvis vil kreftbehandling øke aller mest. Det vil 

bli behov for nye øyeleger, radiologer og onkologer. Hørselssentralene må utvikles. Det kreves et 

stort antall nye legestillinger, pleiere og kontorfaglig personell. 

En slik estimert bemanningsøkning reiser selvsagt i alle fall tre problemstillinger: 

1. Får vi tildelt nok legehjemler? (hvis det fortsatt blir sentral kontroll av hjemler) 

2. Hvordan skaffe nok økonomisk rom? 

3. Får vi tak i nok gode folk? 

Helse- og omsorgsdepartementet bruker følgende bilde for hvordan sykehusene må håndtere 

kravene til vekst. En må overføre oppgaver til kommunal helsetjeneste. 

Potensiale for ny arbeidsdeling 

Kommunehelsetjeneste 

13 

Vekst? 

Spesialisthelsetjeneste 

• Poliklinisk behandling og 

kontroll på sykehus; 

• Kan i en del tilfeller erstattes med; 

• Flere kontroller/ tettere oppfølging fra 

fastlegene 

• Tverrfaglige team med oppfølging av 

kronikergruppene 

• Døgntilbud på sykehus; 

• Ikke planlagte innleggelser (ø.hjelp) 

kan i en del tilfeller erstattes med; 

• Kommunale korttidsplasser 

• Ambulante tilbud 

30 

Helse- og omsorgsdepartementet


Sykehuset trenger altså en effektiv samhandlingsreform. Det kommer nye oppgaver. Noen må 

avvikles. Dette kan ikke bare påligge de store avdelingene som i hovedsak berøres, men alle kliniske 

avdelinger. Men det ligger et stort ansvar, også på sykehuset, at reformen ivaretar sikkerhet og rett 

til behandling for de eldre pasientene i de medisinske diagnosegrupper som blir berørt. 

Oppgaveglidning eller ”Rett person på rett plass” betyr frigjøring av behandlerkapasitet ved at legene 

understøttes bedre med sekretærhjelp, at sykepleiere overtar legeoppgaver eller at 

oppgavefordelingen mellom ulike spesialister endres. 

Sykehuset må aktivt bruke den mulighet som ligger i samhandlingsreformen til å overføre 

oppgaver til fastleger og kommunal helsetjeneste for å frigjøre ny behandlingskapasitet. Alle 

avdelinger, også de som berøres lite av eldrebølgen må bidra. Sykehuset må ta ansvar for 

pasientsikkerhet og rett til behandling i reformarbeidet. 

Oppgaveglidning må brukes aktivt for å frigjøre behandlerkapasitet. 

4.1.2 Anbefaling 2. Fortsatt effektivisering. 

Uten endringer i pasientforløp risikerer sykehuset at det oppstår behov for nye sengeplasser. Der det 

ikke er faglig nødvendig er sengebehandling dyrt og forbundet med skadevirkninger. Sykehuset må 

derfor fortsatt arbeide målrettet for effektivisering av pasientbehandling, gjennom raskere og 

kyndigere akuttmottak, effektivisering av forløp i sykehuset og overgang til dagbehandling og 

poliklinikk. 

4.1.3 Anbefaling 3. Prioritering 

Det er grunn til å tro at samhandlingsreformen alene ikke kommer til å frigjøre kapasitet som 

tilsvarer den økte etterspørselen. Derved blir det nødvendig å prioritere de fag som sterkest berøres 

av de demografiske endringene. Men mulighetene for å løse framtidas problemer gjennom intern 

prioritering er ikke veldig store. De sterkest berørte avdelinger utgjør hovedtyngden av sykehusets 

kliniske virksomhet. Behovet for operasjoner og annen avansert behandling kan neppe reduseres av 

endret samhandling. 

Det må planmessig gis prioritet til kreftbehandling, indremedisin, ortopedi og kirurgi i tildeling av 

nye legestillinger og tilhørende personell i pleie og sekretærtjenesten i årene fram til 2020. 

Operasjonskapasiteten må utvides. 

Det må sikres nødvendig kapasitetsøkning i øyefaget og hørselssentralene. Utviklingen i radiologi 

må følges og om nødvendig prioriteres med henblikk på stillinger. 

Geriatri må sikres nødvendig utvikling for å ivareta nye oppgaver, og for å ruste sykehuset til 

utviklingen etter 2020. 

31


4.1.4 Anbefaling 3. Utdanning og rekruttering. Seniorer. 

I de aller fleste fag på Sørlandet sykehus er rekruttering av nye overleger et resultat av utdanning av 

egne kandidater. Det krever langsiktig planlegging. En må tidlig finne egnede kandidater som er 

motivert for utdanningsløpet og sørge for et tilfredsstillende utdanningsprogram som gir god faglig 

progresjon og vedlikeholder motivasjonen. I de fleste fag må gruppe I-tjeneste tas sentralt. Mange 

utdanningskandidater har små barn og ektefelle i jobb. Gruppe I-tjenesten utgjør derved en vanskelig 

del av utdanningsløpet. Det er heller ikke sjelden at kandidater man har investert i, ikke kommer 

tilbake etter gruppe I. For å få folk tilbake er det tidligere brukt såkalte ”laksemidler”. Kandidater har 

fått stipender under den sentrale tjenesten, mot bindingstid. 

Det viser seg at de seksjoner og avdelinger som har oppnådd gruppe I-status ved Sørlandet sykehus 

har meget god rekruttering. Generelt bør det være et mål for sykehuset å oppnå gruppe I-status i alle 

fag der faglig bredde og vitenskapelig tyngde tilsier at kravene kan innfries. I noen tilfelle vil en innfri 

kravene ved tverrgående organisering av utdanningsenheten med tjeneste både i Arendal og 

Kristiansand. Tradisjonelt har det vært en viss skepsis til gruppe I-status lokalt ved Sørlandet sykehus. 

En har ment at spesialister trenger den sentrale erfaringen. Det kan være alternative måter å gi 

spesialistkandidater slik erfaring, for eksempel ved å sende dem i sentral tjeneste med medbrakt 

lønn. 

Det kan bli stor mangel på spesialister. Sørlandet sykehus bør derfor skaffe seg kontroll over 

utdanning og sikre kapasiteten. Ikke minst vil dette bli viktig for å møte utviklingen etter 2020. Det er 

flere fag som allerede har faglig og vitenskapelig nivå til gruppe I-status. I dag er det ortopedi, 

onkologi og kardiologi. Geriatri kan komme på nivå i løpet av få år. I de kirurgiske grenspesialiteter 

trengs planmessig, langsiktig arbeid for slik status. Det samme gjelder flere indremedisinske 

grenspesialiteter. Gruppe I-satsing bør tydeliggjøres som et sentralt strategisk mål. 

Mange fagfolk pensjoneres mens de enda er faglig på topp. En god seniorpolitikk vil kunne holde på 

denne kompetansen lenger enn i dag. 

Mangel på sykepleiere og konkurranse om denne yrkesgruppa kan bli et av helsevesenets største 

problem i framtida og kan bli en kritisk faktor for sykehusdrift. Et vesentlig element for sykehusets 

evne til å rekruttere og beholde er muligheter og tilrettelegging for videre- og etterutdanning. 

Fysioterapeuter, ergoterapeuter og ernæringsfysiologer er sentralt nøkkelpersonell i 

sykehustjenester der tverrfaglig arbeid er nødvendig for høy kvalitet på tjenestene. Også her vil 

mulighetene for etter- og videreutdanning være et viktig konkurransefortrinn. 

En satsing på utdanning og rekruttering vil være av de viktigste strategiske grep Sørlandet sykehus 

kan gjøre i møte med eldrebølgen. 

Det må sikres god utdanningskapasitet og god kvalitet på utdanningen av legespesialister. I de 

prioriterte fag som kan aspirere til gruppe I-status bør sykehuset aktivt og planmessig bidra slik at 

de nødvendige forutsetninger kommer på plass. En må sikre utdanningsløp av god faglig kvalitet 

som også tar hensyn til kandidatenes sosiale forhold under utdannelsen. 

Det må tilrettelegges for etter- og videreutdanning av sykepleiere, fysio- og ergoterapeuter. 

32


Satsingen på utdanning bør synliggjøres så snart som mulig. Særlig for legespesialister er det lang 

utdanningsvei. 

Det må utvikles en god seniorpolitikk som evner å beholde verdifull kompetanse i sykehuset. 

4.2 Kvalitet. Mandatet punkt 4 

I mange fag ligger det kvalitetsmessige svakheter i behandlingen av gamle pasientene som er 

multisyke og har funksjonssvikt. Det er hos disse pasientene det er størst fare for feilbehandling, 

overbehandling og underbehandling 

Arbeidsgruppas anbefaler geriatrisk metode, Comprehensive Geriatric Assessment ( CGA), for å 

styrke underlaget for beslutninger, for å identifisere faremomenter i behandlingsforløp og sikre 

bedre ivaretakelse under behandling for skrøpelige, sårbare pasienter. Alle somatiske avdelinger som 

behandler slike pasienter bør ha tilgang til CGA.[17, 18] 

I de medisinske avdelingene er om lag 20 % av pasientene geriatriske. Dette bør dimensjonere de 

geriatriske seksjonene. Om lag halvparten av ortopediske ø-hjelpinnleggelser er fallskader hos 

pasienter med geriatriske kjennetegn. 

4.2.1 Anbefaling 4. Det opprettes en ortogeriatrisk enhet ved SSK 

Det vises til prosjektrapport fra 2010 og ett-årsevaluering fra 2012. 

4.2.2 Anbefaling 5. Styrking av tilbud om geriatrisk vurdering 

Arbeidsutvalget mener at en geriatrisk utredning i mange tilfelle vil bidra til å gi sikrere underlag for 

beslutninger, å avdekke faremomenter en må ta hensyn til under behandlingsforløp og derved bidra 

til at sårbare pasienter blir tatt bedre vare på under behandling i sykehus. 

De geriatriske poliklinikker i Arendal og Kristiansand utbygges til dagklinikker som kan gjøre full 

geriatrisk utredning (CGA) basert på tverrfaglig utredning med lege, sykepleier, fysioterapeut og 

ergoterapeut. Det utarbeides sjekkpunkter eller rutiner i ulike fag som sikrer at pasienter som 

antas å ha nytte av det får en slik utredning som ledd i et planlagt behandlingsløp. Det må sikres 

effektivitet og fleksibilitet slik at pasientforløpene ikke forsinkes. 

Teamet ved dagklinikken må også kunne ta tilsyn/vurderinger på inneliggende pasienter. 

Dagklinikkene er også tilbud til kommunal helsetjeneste, og vil erstatte en del av de elektivt 

innlagte utredninger på de geriatriske sengepostene. 

33


4.2.3 Anbefaling 6. Den geriatriske virksomhet i Flekkefjord innrettes også 

mot sengepostene. 

Sengepostene ved Flekkefjord sykehus mangler geriatrisk virksomhet. Derved blir de geriatriske 

pasientene på medisinsk avdeling og hoftebruddspasientene uten tilbud om geriatrisk utredning. Det 

har lenge vært medisinsk avdelings ambisjon å opprette et fast geriatrisk tilbud ved sengeposten. 

Det opprettes geriatriske senger i tilslutning til slagenhet/rehabiliteringsenhet hvor det arbeides 

etter tverrfaglig geriatrisk metode. 

Det lages behandlingslinje for hoftebruddpasientene som sikrer ivaretakelse under 

sykehusoppholdet slik det er beskrevet fra de ortogeriatriske enheter. De geriatriske daghospital 

sikrer oppfølging av alle hoftebruddpasienter med geriatriske syndromer. 

Det lages sjekkpunkter for elektive kirurgiske pasienter for å sikre at pasienter med geriatriske 

syndromer som skal ha planlagte kirurgiske forløp sikres undersøkelse på geriatrisk 

daghospital/poliklinikk før operasjon. 

4.2.4 Anbefaling 7. Styrking av kommunal eldremedisin. 

Arbeidsgruppa foreslår å etablere en primærhelsetjenesteutgave av Comprehensive Geriatric 

Assessment. Det er et ambisiøst mål. For å få det til trengs stor grad av kompetanseutveksling 

mellom sykehusgeriatri og eldremedisin i kommunene. Slik kompetanseutveksling må få en fast 

organisatorisk form. 

I 2008 ble det både i Kristiansand og Arendal gjort utredning med deltagelse fra sykehus og 

kommuner med tanke på kvalitetsforbedring på dette feltet. Begge utredningene anbefalte 

opprettelse av en delt overlegestilling mellom kommuner og sykehusenes geriatriske seksjoner. 

Denne ideen er siden ikke tatt opp på ny. 

For å gjøre riktige beslutninger og gi riktig behandling til pasienter med funksjonssvikt, klienter i 

hjemmesykepleien eller beboere på sykehjem, er det viktig for sykehuset at pasientens situasjon er 

tilstrekkelig avklart i samarbeid mellom den kommunale helsetjeneste og fastlegene. Dette er særs 

viktig ved ø-hjelpinnleggelser. Gjennom samhandlingsreformen bør det være et felles mål å 

arbeide seg fram til en standard for eldremedisin i primærhelsetjenesten som bygger på 

prinsippene i geriatrisk metode (CGA) 

I det følgende gis en beskrivelse av en slik eldremedisinsk standard: 

Det bør til enhver tid foreligge en oppdatert plan for pasientene hvor de medisinske, 

funksjonelle og pleiemessige forhold er sett i sammenheng. En slik plan må være utarbeidet 

tverrfaglig, hvor ulike yrkesgrupper bidrar med forskjellig. 

Planen bør følge med pasienten ved innleggelse i sykehus og derved berede grunnen for 

riktigere beslutninger og bedre ivaretakelse ved sykehusbehandling. 

34


Det bør foreligge et journalnotat fra lege som oppsummerer totaliteten i pasientens 

medisinske situasjon. Hvis pasientens funksjonsnivå endrer seg betydelig bør journalnotatet 

oppdateres. Det bør innføres sjekkpunkter og opplæring slik at personalet i 

hjemmesykepleien oppdager endringer i funksjon som kan bety endring i helsetilstand og 

behov for ny legeundersøkelse. 

Journalnotatet bør inneholde: 

Beskrivelse av status for pasientens sykdommer og deres betydning for pasientens funksjon. 

En oppdatert medikamentliste der det er gjort vurdering av medikamenters indikasjon 

(symptomatisk, prognostisk) gevinst mot bivirkningsfare og mulighet for interaksjoner. Det 

skal være et oppfølgingssystem der en vurderer effekt av innsatt medikasjon. 

Planen bør beskrive andre tiltak som er satt inn, for eksempel i forhold til ernæring eller 

rehabilitering. 

Beskrivelse av status for pasientens funksjon 

Fysisk funksjon 

Mestring av dagliglivsaktiviteter 

Kognitive funksjon 

Beskrivelse av den sosiale situasjon, med vekt på om pasienten er godt ivaretatt, om 

situasjonen er marginal eller utilfredsstillende. 

Angivelse av målsetning med videre behandling. Det kan være ingen begrensning av 

behandlingsinnsats, eller det kan være bestemt begrensning av visse tiltak slik som hjerte- 

lungeredning eller respirator, eller det kan være bestemt at det kun skal gis symptomrettet 

behandling. Der det er begrensninger i behandlingsinnsats skal dette være diskutert med 

kompetent pasient. Der pasienten har tapt samtykkekompetanse skal beslutninger være 

kommunisert med pårørende og man skal ha sikret seg at det er enighet. 

Hvis pasienten har vært innlagt på sykehus skal det spesielt anføres om det er behov for 

spesiell oppfølging i form av rehabilitering oller kontroll. 

Geriatrisk poliklinikk/seksjon vil være henvisningsinstans der fastlegen ønsker bistand til et 

slikt journalnotat. 

4.3 Mot 2030. 

Årene fra 2020 og i alle fall fram til 2060 gir de største demografiske endringene, etter hvert med 

betydelig økning av samfunnets aller eldste. Årene fram til 2020 må, så langt vi er i stand til å forutse 

hva som må gjøres, brukes til forberedelse på tida etter 2020. 

35


I 2016 er prosjektperioden for kommunal ø-hjelp i samhandlingsreformen slutt og kommunal ø-hjelp 

blir lovpålagt. På dette tidspunkt vet vi mye mer om samhandlingsreformens effekter. Arbeidsgruppa 

tilrår at alle anbefalingene i denne handlingsplanen er gjennomført i god tid før 2020. 

4.3.1 Anbefaling 8. Nytt planarbeid i eldremedisin omkring 2018 

Litterateur 

1. Cudennec, T., [Comorbidities limiting surgery in the elderly patient]. Soins. Gerontologie, 

2011(87): p. 25. 

2. Rosas-Carrasco, O., et al., [Assessment of comorbidity in elderly]. Rev Med Inst Mex Seguro 

Soc, 2011. 49(2): p. 153-62. 

3. Wedding, U., et al., Age, severe comorbidity and functional impairment independently 

contribute to poor survival in cancer patients. Journal of Cancer Research and Clinical 

Oncology, 2007. 133(12): p. 945-50. 

4. Torisson, G., et al., Cognitive impairment is undetected in medical inpatients: a study of 

mortality and recognition amongst healthcare professionals. BMC Geriatr, 2012. 12(1): p. 47. 

5. Joray, S., V. Wietlisbach, and C.J. Bula, Cognitive impairment in elderly medical inpatients: 

detection and associated six-month outcomes. American Journal of Geriatric Psychiatry, 

2004. 12(6): p. 639-47. 

6. Salpeter, S.R., et al., Systematic review of noncancer presentations with a median survival of 

6 months or less. American Journal of Medicine, 2012. 125(5): p. 512.e1-6. 

7. Melberg HO. Helseøkonomikonferansen 2012 

8. Nord, E. and P.F. Hjort, Health care consumption in the last year of life. Part of total health 

care consumption. Tidsskrift for Den Norske Laegeforening, 1988. 108(34-35-36): p. 3265-7. 

9. Ellis, G., et al., Comprehensive geriatric assessment for older adults admitted to hospital. 

Cochrane Database of Systematic Reviews, 2011(7): p. CD006211. 

10. Gjerberg, E., A. Bjørndal, and A. Fretheim, Effekt av geriatriske tiltak til eldre pasienter 

innlagt i sykehus. Vol. nr 14-2006. 2006, Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. 

56 s. 

11. Sorbero, M.E., et al., Are geriatricians more efficient than other physicians at managing 

inpatient care for elderly patients? Journal of the American Geriatrics Society, 2012. 60(5): p. 

869-76. 

12. Stuck, A.E. and S. Iliffe, Comprehensive geriatric assessment for older adults. BMJ, 2011. 343: 

p. d6799. 

13. Personlig medd. Prof. Olav Sletvold, St Olavs hospital. 

14. Organised inpatient (stroke unit) care for stroke. Cochrane Database of Systematic Reviews, 

2007. DOI: 10.1002/14651858.CD000197.pub2. 

15. Kristjansson, S.R., et al., Perioperative care of the elderly oncology patient: A report from the 

SIOG task force on the perioperative care of older patients with cancer. Journal of Geriatric 

Oncology, 2012. 3(2): p. 147-162. 

16. Ahamat, N., Access all ages: assessing the impact of age on access to surgical treatment. 

Bulletin of The Royal College of Surgeons of England, 2012. 94(9): p. 300-300. 

36


17. Guiding Principles for the Care of Older Adults with Multimorbidity: An Approach for 

Clinicians: American Geriatrics Society Expert Panel on the Care of Older Adults with 

Multimorbidity. Journal of the American Geriatrics Society, 2012. 

18. Ellis, G., et al., Comprehensive geriatric assessment for older adults admitted to hospital: 

meta-analysis of randomised controlled trials. BMJ, 2011. 343: p. d6553. 

19. Forman, D.E., et al., Cardiac care for older adults. Time for a new paradigm. Journal of the 

American College of Cardiology, 2011. 57(18): p. 1801-10. 

20. Yayan, J., Myocardial infarction in patients over 90 years of age. Clinical Interventions In 

Aging, 2012. 7: p. 77-81. 

21. Yayan, J., Trends in intensive care in patients over 90 years of age. Clinical Interventions In 

Aging, 2012. 7: p. 339-47. 

22. Gamle i sykehus. Innlagte 75 år og over i medisinsk avdeling 1998. Oslo: Statens 

Helsetilsyn;1999, Utredningsserie 7-1999. IK 2697 

23. Saltvedt I., Reduced mortality in treating acutely sick, frail older patients in a geriatric 

evalluation and management unit. A prospective randomized trial. J Am Geriatric Soc 

2002;50(3):792-8 

24. Saltvedt I., Acute geriatric intervention increases the numbe of patients able to live at home.A 

prospecitve randomized study. Aging Clin Exp Res 2004;16(4):300-6 

25. Cigolle CT., Geriatric conditions and disability:The Health and Retirement Study. Ann Intern 

Med 2007;147:136-164 

5 Nærmere om enkelte fag. 

5.1 Ortopedisk kirurgi 

Vi står ovenfor den største og raskeste endringen i befolkningens behov noensinne i årene fremover, 

den såkalte eldrebølgen. Det er de store årskullene etter krigen (baby boomers) som slår inn fra 

2015. I 2016 vil 1946 - kullet være 70 år. 

I tillegg til indremedisin vil eldrebølgen særlig berøre ortopedisk kirurgi. Det er derfor viktig å gjøre 

noen strategiske valg for å møte behovet for de ortopediske pasientene. Det gjelder særlig pasienter 

som trenger hofte- og kneprotese, og pasienter med hoftefrakturer. 

Hofteproteser 

I USA har en estimert at behovet for hofteproteser vil bli doblet i 2026 (Kurtz et al, Iorio et al). 

En studie fra Danmark viser to scenarier. 

- Hvis en tar hensyn til eldrebølgen og samme økning i antall hofteproteser pr. år som er observert 

fra 1996-2002 vil en få en økning av antall hofteproteser på 210 % fra 2002 til 2020 

- Hvis en bare tar hensyn til eldrebølgen vil en få en økning av antall hofteproteser på 22 % fra 2002 

til 2020 (Pedersen et al). 

Det reelle tall vil ligge en plass mellom disse ytterscenarier, altså mellom 22 % og 210 %. 

I Norge har vi nøyaktige tall fra Leddregisteret i Bergen fra 1989 til i dag (Espehaug et al). På 

Sørlandet har forekomsten av primære totale hofteproteser vært 304 i 2006, 295 i 2007 og 365 in 

37


2008. Jeg har bedt Leddregisteret i Bergen om beregninger for 2020 og 2030 (Leddregisteret i Bergen 

2012). Leddregisteret forventer da en økning av forekomsten av primære totale hofteproteser på 

Sørlandet til 418 i 2020 og 511 i 2030, i forhold til tallene fra 2008 en økning på 15 % i 2020 og 40 % i 

2030. For pasienter over 65 år er forekomsten av primære totale hofteproteser 211 i 2006, 200 i 

2007 og 234 i 2008. Forventet forekomst i 2020 er 293 og i 2030 370, altså en økning på 25 % i 2020 

og 50 % i 2030. Hemiproteser i hoften er ikke med i noen av disse tallene. 

Dette er minimumstall. Våre tall passer godt med de ovenfor nevnte beregninger fra Danmark. 

Mest realistisk er at forekomsten av primære hofteproteser på Sørlandet vil øke som følge av økt 

andel av eldre i befolkningen og i tillegg øke noe utover dette på grunn av en underdekning av 

behovet. 

Flere hofteproteser per år gir også flere revisjoner, revisjonsraten ligger på 10-15 %. 

Revisjonsoperasjoner er ressurskrevende og ofte teknisk vanskelige. 

Kneproteser 

På Sørlandet er forekomsten av kneproteser ca 1/3 av forekomsten av hofteproteser. I andre land 

opererer en like mange kneproteser som hofteproteser, i USA sågar flere kneproteser enn 

hofteproteser. Her vil vi derfor forvente en økning av antall kneproteser utover eldrebølgen. 

Flere kneproteser per år gir også flere revisjoner, revisjonsraten ligger på 5-10 %. 

Kneproteserevisjoner er ofte meget kompliserte og ressurskrevende. 

Liggetid for hofte og kneproteser 

Det har vært arbeidet systematisk for å bedre logistikken rundt operasjonsforløpet ved 

totalproteseoperasjoner i hofter og knær (Joint care, fast track surgery, aksellerert 

behandlingsforløp). Det er både en forbedret perioperativ smertebehandling, mer skånsomme 

operative teknikker og mer effektiv rehabilitering. Pasientene når derfor utskrivningskriteriene 

tidligere slik at liggetiden kan reduseres uten at behandlingskvaliteten forringes. 

Mye av denne effekten er allerede tatt ut, men liggetiden kan fortsatt reduseres i de kommende år. 

Samhandlingsreformen kan også ha en positiv effekt her, særlig hos eldre pasienter. 

Hoftefrakturer 

Det er ca. 10000 hoftebrudd i Norge pr år, og gjennomsnittsalderen er 85 år. Eldrebølgen vil gi en 

betydelig økning av hoftebrudd på Sørlandet. 

I USA anslår en at dagens tall på 330000 hoftebrudd i året vil øke til 550000 i 2040, og i England 

anslår en at dagens tall på 70000 hoftebrudd i året vil øke til 101000 i 2020. 

Hvis en legger anslagene fra USA og England til grunn vil antall hoftefrakturer i Norge øke fra 10000 i 

dag til 14000 i 2020, d.v.s. en økning på 40 %. 

Ortogeriatri 

Pasienter med hoftebrudd utgjør således en stor og viktig gruppe, og som ovenfor nevnt vil 

forekomsten øke i årene fremover. En bedring av behandlingsresultatene av hoftebrudd vil derfor få 

stor betydning både for den enkelte pasient og for samfunnet. Det er de senere år utarbeidet 

38


detaljerte behandlingslinjer for denne pasientgruppen og effekten av ortogeriatrisk omsorg er 

dokumentert og akseptert av det ortopediske miljø. 

Prinsippene for ortogeriatri er: 

- Tid fra ankomst sykehus til ortopedisk avdeling skal være under 2 timer 

- Pasienten skal opereres innen 24 timer 

- Pasienten skal mottas og behandles under felles ledelse av geriater og ortoped 

- Mottak og behandling skal følge en detaljert behandlingsprotokoll med enighet av geriater, 

ortoped og anestesilege 

- Pasienten skal rehabiliteres av et tverrfaglig team 

- Pasienten skal vurderes for osteoporosebehandling og forebygging av nye fall 

Det er etablert en ortogeriatrisk enhet i Arendal lokalisert på ortopedisk sengepost som har vært i 

drift i 6 måneder. Erfaringene til nå er gode. Vi har også hatt flere møter med representanter for 

kommunene i Aust-Agder for å definere behandlingslinjer også mot kommunene som et ledd i 

samhandlingsreformen. 

Vi mener det også må etableres en ortogeriatrisk enhet ved sykehuset i Kristiansand. Ortopedisk 

avdeling i Kristiansand behandler flere lårhalsbrudd per år enn avdelingen i Arendal. 

Konklusjon 

Eldrebølgen vil berøre ortopedisk kirurgi sterkt. Sannsynligvis vil det ikke bli behov for så mange flere 

senger, men det blir behov for flere ortopeder og en økning av operasjonskapasiteten. 

Litteratur 

Behandlingsprogram for pasienter med lårhalsbrudd. Ortogeriatrisk enhet. Sørlandet sykehus HF 

Arendal. 2011 

British Orthopaedic Association, British Geriatrics Assosiation: Care of patients with fragility fracture 

(Blue Book) 2007 

Espehaug B, Furnes O, Engesæter LB, Havelin LI: Hofteproteser I Norge 1989-2008. Tidsskr Nor 

Legeforen 16,2011;131:1543-8 

Iorio R, Robb WJ, Healy WL et al. Orthopaedic Surgeon workforce and volume assessment for total 

hip and knee replacement in the United States: preparing for an epidemic: J Bone Joint Surg (a) 

2008;90:1598-605 

Kates SL, Mears SC: A guide to improving the care of pasients with fragility fractures: Geriatric Orhop 

Surg 2011;2,5-37 

Leddregisteret I Bergen, personlig meddelelse 2012. 

Kurtz S, Ong K, Lau E et al.: Projections of primary and revision Hip and Knee arthroplasty in the 

United States from 2005 to 2030: J Bone Joint Surg (A) 2007;89: 780-5 

39


Pedersen AB, Johnsen SP, Overgaard S et al.: Total hip arthroplasty in Denmark: Incidence of primary 

operations and revisions during 1996-2002 and estimated future demands. Acta Orthop 

2005;76:182-189 

SINTEF rapport A20172 Stein Østerlund Petersen: Fremskrivning av behovet for sykehustjenester I 

Norge. Beskrivelse av metode og behov for sykehustjenester i 2020 og 2030. 20/10-2011. 

5.2 Kirurgi 

Aldersammensetningen i befolkningen endres. Innenfor vårt opptaksområde vil vi først og fremst få 

en økning i aldersklassen 65 – 74 frem til 2020. Deretter vil økningen være sterkest i aldersgruppen 

75 – 84 år. Det er gjort vurderinger når det gjelder de enkelte avdelingers økte pågang som følge av 

dette. Dette kapitlet ser spesielt se på endringene for de kirurgiske fag, altså generell kirurgi med 

grenspesialitetene urologi, gastrokirurgi, karkirurgi og bryst/endokrinkirurgi. 

Status/forutsetninger 

Per i dag er kurativ behandling for de store gruppene av kreftpasienter som colorectal cancer og 

brystkreft operativ. Utviklingen de senere årene går mot mer kompliserte behandlingsløp for de aller 

fleste kreftformer. Behandlingen involverer flere spesialiteter og kombinerer flere 

behandlingmodaliteter. 

I et tidsperspektiv på i underkant av 20 år kan det selvfølgelig ikke utelukkes, snarere heller 

forventes, at annen behandling enn kirurgi vil kunne være kurativ. En slik utvikling vil naturlig nok 

kunne endre mye av dette notatet. Imidlertid vil allikevel disse pasientgruppene trenge behandling 

og oppfølging som med stor sannsynlighet vil være like omfattende som kirurgi. 

Volumbetraktninger 

Forekomst av de vanligste kreftformene øker ved alder. Når den eldre delen av befolkningen øker i 

antall, vil antall krefttilfeller øke som en følge av dette. 

I tillegg vil en økende andel eldre med kreftsykdommer, kombinert ned stadig mer kompliserte 

behandlingsløp stille krav til bedre vurderinger og mer skreddersydde forløp. 

Operasjonskapasitet 

Det er vanskelig å finne eksakte tall for økningen av forekomsten av de enkelte kreftsykdommer. I fra 

Sintefs sine rapporter fremkommer tall som tilsier en økning av disse kreftformene på rundt 20 – 

25 %, for å håndtere denne økningen vil man trenge bemanningsøkning av legeårsverk innenfor 

urologi, gastrokirurgi og bryst/endokrinkirurgi. I tillegg vil man få behov for økt operasjonskapasitet 

tilsvarende 20 % av dagens. 

Sengeposter 

Utviklingen mot mer mini-invasiv kirurgi har gjort at sengebehovet innenfor våre spesialiteter har 

gått ned de senere år. Dette først og fremst pga redusert liggetid og mer bruk av hotellsenger. En kan 

anta at denne utviklingen vil fortsette. Dette gjør det svært vanskelig å spå noe om behovet for 

sengeplasser i 2030. 

40


5.3 Kreft 

Oppsummering 

Et konservativt estimat anslår at antall mennesker som lever med kreft i 2020 vil være minst 30 % 

høyere enn i 2012, sannsynligvis er 40 % et mer realistisk tall. Økningen i antall pasienter som har 

behov for onkologisk behandling er med andre ord betydelig. Disse utfordringene krever intensivert 

innsats på fire områder: Oppgaveglidning mellom de forskjellige yrkesgruppene som deltar i 

onkologisk behandling, overføring av pasienter fra spesialist- til primærhelsetjenesten, bedre 

seleksjon av rett pasient til rett behandling samt økt bemanning ved onkologiske poliklinikker. Dette 

gjelder både merkantilt personell, spesialsykepleiere og onkologer. Hva sistnevnte angår vil behovet 

i gjennomsnitt være 0,3 stilling pr. år. 

Insidens 

Kreftinsidensen i Norge øker med ca. 2 % pr. år. I følge Kreftregisterets estimater vil denne økningen 

være tilnærmet lineær fram til 2020[22]. Hoveddelen av veksten tilskrives en økende andel eldre i 

befolkningen. Hovedparten av krefttilfellene i Norge finner vi hos dem over 50 år - om lag 90 prosent 

hos menn og 85 prosent hos kvinner[23]. Ca. 49 % av nye tilfeller blant menn påvises etter fylte 70 

år, mens tilsvarende tall blant kvinner er knappe 46 %. 

Prevalens 

Antall mennesker som levde med kreft i Norge (prevalens) økte med 44 % i tidsperioden 2000-2010. 

Oss bekjent, finnes det ingen gode norske kreft-prevalens estimater for 2020. 

Fremskritt i både diagnose, behandling og oppfølging vil kunne føre til betydelige endringer i 

omfanget av oppgaver for helsevesenet. Spådommer mtp disse fremskrittene er imidlertid meget 

usikre. Man kan tenke seg færre oppgaver som en resultat av mer skreddersydd behandling og 

høyere kurasjonsrate eller eventuelt flere oppgaver gjennom mer diagnostikk og mer kompleks, 

langvarig behandling hos eldre. Bruken av cellegift ved SFK har eksempelvis økt med ca. 10 % pr. år 

siden 2009. Bruken av stråleterapi har vært tilnærmet uforandret i samme periode. Samlet årlig 

aktivitetsøkning utgjør følgelig ca. 5 %. 

Spesialistmangel 

Oss bekjent finnes det ingen gode norske undersøkelser mtp forventet spesialistmangel i Norge. I de 

yngre befolkningene USA og Australia har en mangel på medisinske onkologer blitt vurdert som 

prekær[24] 456 og blitt karakterisert som en av de største utfordringene helsevesenet går i møte. En 

mulig metode for estimering av framtidig onkologbehov ved SSHF kan ta utgangspunkt i anførte 

aktivitetsvekt ved SFK. Denne beregnes til 40 % fram til 2020. Avdelingen har i dag 8,5 legeårsverk 

innen klinisk onkolgi. Behovet i 2020 vil da være 12 årsverk eller en økning på ca. 0,4 årsverk pr. år. 

Oppgaveglidning/overføring samt bedre pasientseleksjon vil kunne kompensere for noe av veksten 

slik at reelt behov reduseres til 0,3 årsverk pr. år eller 1 ny stilling hvert 3. år. 

Tilgang på resurser innen radiologi, patologi, geriatri, lungemedisin, hematologi og kirurgi vil 

sannsynligvis bli mangelvare i årene framover og en gradvis styrking av disse fagområdene er 

tvingende nødvendig dersom vi skal bli i stand til å møte framtidens behov for kreftbehandling. 

Mulige utviklinger: 

1. Negativ-scenario: Forandringene utenfor vår påvirkningsmulighet tar overhånd og/eller vi 

klarer ikke å tilpasse oss. 

2. Positiv-scenario: Forandringene utenfor vår påvirkningsmulighet blir ikke så store og/eller vi 

klarer å tilpasse oss. Her nevnes personlige refleksjoner som forslag. 

Negativ scenario 

41


Den beskrevne økningen i prevalansen er ledsaget av økt kompleksitet i behandlingen og medfører et 

stort underskudd av spesialister innen for eksempel patologi, radiologi, kirurgi og onkologi. I tillegg 

kommer en økt offentlig debatt om ventetid og dyre behandlingsmetoder, som ikke tas ikke bruk 

Norge. Omstillingen ved OUS mislykkes og fører til økt frustrasjon bant ansatte og pasienter med 

dertil dårlig omdømme. Summen av disse faktorene fører til en økt og akselerert privatisering av 

helsevesenet[25, 26] med færre legeressurser, oppbrutte behandlingslinjer med dobbeltarbeid og 

dobbeltkommunikasjon som konsekvens. 

Positiv scenario 

Utredning: 

Det etableres et slags geriatrisk dagsenter i primærhelsetjenesten. Her vurderes skrøpelighet, 

nettverk og funksjonell reserve av pasienter over en viss aldersgrense f.eks. annethvert år. Få 

pasienten så en ny sykdom med behov for spesialisthelsetjeneste, ligger en god tverrfaglig 

utredning i bunn og evt tiltak kan enten kvalitativt økes eller kompleks og uønsket 

behandling/utredning stanses tidlig. 

SSHF oppretter en tverrfaglig utredningspoliklinikk for kreft. På denne måten ville en del 

dobbeltarbeid, dobbeltkommunikasjon, forsinkelser og frustrasjon hos ansatte og pasienter 

reduseres. 

Det innføres i økende grad oppgaveglidning mellom a) primærhelsetjenesten og sykehus, 

mellom b) onkologer og andre leger og c) mellom leger og andre yrkesgrupper. I tillegg til 

den nevnte komplekse geriatriske vurderingen vil økt antall lindrende team kunne bidra 

betydelig til å overføre oppgaver til primærhelsetjenesten og samtidig øker kvaliteten. 

Her legger vi erfaringene fra onkologisk poliklinikk i Flekkefjord til grunn. Selv om tilstedeværelsen 

av onkolog ikke har økt sammenlignet med årene før, har behandlingsaktiviteten ift antall pasienter 

og cellegiftkurer blitt ca. doblet fra 2008-2011. I samme tidsperiode var pasientene og pårørende de 

mest fornøyde i landet[27], hvilket understreker at kontinuitet skaper tillitt. Dette har vært mulig pga 

teamtenkning og oppgaveglidning, dvs. mange tradisjonelle onkolog-oppgaver har blitt utført av I. 

spesialister i indremedisin, II. kreftsykepleiere og III. sykepleiere i lindrende team. 

Litteraturliste (Henvisning 22 i teksten tilsvarer 1 i litteraturlista nedenfor osv) 

1. Norway. Cancer Registry of Norway, available at: http://www.kreftregisteret.no/en/. 2010. 

2. Kreftregisteret. 

http://www.kreftregisteret.no/Global/Publikasjoner%20og%20rapporter/CiN2005_del2_web.pdf. 

2005. 

3. Blinman PL, Grimison P, Barton MB, et al. The shortage of medical oncologists: the Australian 

Medical Oncologist Workforce Study. Med J Aust 2012;196:58-61. 

4. Warren JL, Mariotto AB, Meekins A, Topor M, Brown ML. Current and future utilization of 

services from medical oncologists. J Clin Oncol 2008;26:3242-7. 

5. Smith BD, Smith GL, Hurria A, Hortobagyi GN, Buchholz TA. Future of cancer incidence in the 

United States: burdens upon an aging, changing nation. J Clin Oncol 2009;27:2758-65. 

6. McKoy JM, Samaras AT, Bennett CL. Providing cancer care to a graying and diverse cancer 

population in the 21st century: are we prepared? J Clin Oncol 2009;27:2745-6. 

7. Aleris. http://wwwalerisno/kreft 2012. 

8. Docrates. http://wwwdocratesfi/en/docrates-hospital 2012. 

9. Kunnskapssenteret. 

http://www.kunnskapssenteret.no/Nyheter/Mangelfull+samhandling+om+kreftpasienter.11411.cms 

. 2011. 

42


5.4 Nevrologi 

Demografi 

Demografisk utvikling tilsier økt andel og absolutt tall eldre i befolkningen i Agder ila de neste årene 

og tiårene. Spesiell aldersklassen 65-84 kommer til å øke mest fram til 2020 og 2030. 

For nevrologisk avdeling SSHF betyr det økt tall av både døgn- og polikliniske pasienter grunnet økt 

forekomst av flere nevrologiske sykdommer i høyere aldersklassen. 

Den største andel av slike sykdommer utgjør: 

- A: Hjerneslag 

- B: Degenerative sykdommer som Parkinsons sykdom og slektete sykdommer 

- C: Økt forekomst av nevrologiske symptomer som svimmelhet, 

balansevansker/koordinasjonsforstyrrelser med/uten falltendens, forvirring, 

“aldersepilepsi” hos multimorbide eller “skrøpelige” pasienter i geriatrisk grensesone 

indremedisin/nevrologi/alderspsykiatri. 

A: For hjerneslag er det godt dokumentert betydelig økning med alderen, uansett kjønn (bilde 1). Ut 

fra studien i Nord Trøndelag kan vi anslå en hyppighet på ca 11 000 førstegangsslag og 3500 

flergangsslag per år i Norge. Det er ikke observert en entydig nedgang i risikoen for hjerneslag i de 

senere år i de nordiske land. Men flere overlever etter et hjerneslag og flere lever lenger (bilde 2 og 

3). En økt andel eldre i befolkningen vil alene medføre over 50 % økning i antall slagtilfeller frem mot 

år 2030 dersom insidensen i relasjon til alderen forblir uendret. Dette vil ha store konsekvenser for 

helsetjenesten, både innen akuttbehandling og rehabilitering av slagpasienter og innen pleie- og 

omsorgssektoren i kommunene. (Ref.: Folkehelseinstitutt og: Ellekjær H, Selmer R. Hjerneslag- like mange 

rammes, men prognosen er bedre. Tidsskr Nor Lægeforen 2007;127:740-3. Tall baseres på Statens helsetilsyn 

imidlertid fra 1999). 

Det nye nasjonale hjerneslagregisteret vil framvise aktuelle og enda mer nøyaktige tall. 

Bilde 1) 

43


Bilde 2) 

Bilde 3) 

Var det tidligere aldersgrense 80 år for trombolysebehandling ved hjerneslag, finnes den ikke lenger. 

Eldste pasient som fikk trombolysebehandling på Sørlandet sykehus hittil var 98 år. 

Mtp akuttbehandling utredes og behandles eldre med hjerneslag ikke annerledes enn yngre. Dermed 

vil behov for hjerneslagakuttbehandling øke tydelig frem til 2020 og utover. 

For 2012 kan vi anslå ca. 1000 innleggelser på slagavdeling ved SSHF (SSK+SSA, uten SSF der med. 

avd. har ansvar for hjerneslag). Det viser seg at hjerneslagdiagnosen ikke kan opprettholdes for alle 

44


etter utskriving, ca. 1/3 får en annen diagnose enn cerebrovaskulær diagnose som hoveddiagnose. 

Imidlertid dreier det seg i stor grad om eldre pasienter med innleggelse øremerket hjerneslag eller 

TIA som etter utredning viser seg å ha andre årsaker til akutte plager (se også under “C”). Nevrologisk 

avdeling vil anslå en kontinuerlig økning av innlagte pasienter på slagavdeling SSK og SSA (nevrologisk 

avdeling) i de kommende årene fram til om lag 1500 per år i 2030. 

Liggetid har allerede blitt redusert til aktuelt 2,9 dager (sommer 2012, inkl. TIA pasienter), slik at en 

ikke lenger vil forvente betydelig ytterligere reduksjon av den. Med en fleksibel organisering av 

samarbeid av nevrolog, kardiolog og radiologi (CT) kunne man unngå innleggelse av TIA pasienter, 

noe som kunne spare ca. 200, innleggelser per år, ila kommende årene flere, men slik fleksibel 

frigjøring av ressurser har vi ikke for tiden. 

I tillegg må man se fram til enda mer spesialisert og omfattende hjerneslag akuttbehandling 

(intervensjonell behandling, evt. sonolyse, nye medisiner, nye prosedyrer som f.eks. lokal nedkjøling i 

utprøving i utlandet), og det er ganske usikkert hvorvidt disse vil tilbys bare pasienter nedenfor en 

fastsatt aldersgrense på sikt. Her må påregnes nødvendighet av strukturelle forandringer med 

sentraliseringstendens i enda større grad enn vi ser nå. 

B: Forekomst av Parkinson og andre degenerative sykdommer vil også øke samtidig med økt tall 

eldre i befolkningen. 

“Prevalensen av Parkinsons sykdom er mellom 100 og 150 pasienter per 100.000 innbyggere. Det 

antas å være 6-8000 pasienter med sykdommen i Norge. Forekomsten er noe høyere hos menn enn 

hos kvinner. Parkinsons sykdom debuterer vanligvis ved 50 til 70 års alderen. Hyppigheten øker med 

stigende alder. Ca. 1 % av befolkningen over 65 år har Parkinsons sykdom og den er derfor en viktig 

årsak til funksjonshemming hos eldre.” (Nasjonal handlingsplan for Parkinson) 

Vi kan altså anslå ca. 300 pasienter med Parkinson sykdom i Agder, i tillegg kommer pasienter med 

andre degenerative lidelser av det sentrale nervesystemet som opptrer og øker med alderen. 

Sistnevnte kan ligge i grenseland mellom nevrologi, geriatri og generell indremedisin. Imidlertid 

krever utredning, behandling og oppfølging av pasienter med idiopatisk Parkinson sykdom spesiell 

kompetanse. I de siste årene har behandlingstilbud for disse pasienter utvidet seg betydelig med nye 

medisiner (inkl. perkutan og subkutan applikasjon) og forskjellige invasive behandlingsmuligheter 

(DBS, Duodopa), noe som medfører at spesialkompetanse ligger hos nevrolog, og her ofte hos 

nevrolog med spesialkompetanse for Parkinson. 

I Nasjonal handlingsplanen heter det: “Pasienter med mistenkt nyoppdaget Parkinsons sykdom må 

defineres som å ha rett til nødvendig helsehjelp og skal ved henvisning ha maksimal ventetid på 

mellom 6 - 12 uker – avhengig av sykdomsbildets alvorlighetsgrad…..Alle landets sykehus/ 

nevrologiske avdelinger må ha lege med spesiell kompetanse innen Parkinsons sykdom. Pasienter 

med Parkinsons sykdom bør ha tilbud om kontroll hos nevrolog med spesiell kompetanse på området 

minst en gang per år. Den parkinsonansvarlige lege skal ha god kunnskap om prinsipper for 

diagnostikk av sykdommen og dens motoriske og ikke-motoriske komplikasjoner, samt være faglig 

oppdatert på aktuelle behandlingsprinsipper. Det må tilstrebes kontinuitet i kontakten mellom 

parkinsonansvarlig lege og pasient. For fastlegen og sykehjemsleger er det også viktig å kunne 

samarbeide med den nevrologen som kjenner pasienten.” 

Det er utover det krav med spesialsykepleier for pasienter med Parkinsons sykdom. “Et minstekrav vil 

være en halv stillingshjemmel for parkinsonsykepleier ved alle landets nevrologiske avdelinger. Ved 

større avdelinger eller avdelinger der arbeid med innlagte og/eller opererte pasienter inngår i 

oppgavene, må stillingshjemmelen økes. “ 

45


En må konstatere at nevrologisk avdeling SSHF per i dag ikke fyller helt disse kravene. Spesielt 

sykepleierhjemmel er mindre enn 50 %. Med økende tall eldre vil altså også prevalens av Parkinsons 

sykdom øke, og her må avdelingen kunne innrette seg først og fremst til kontinuerlig økt behov for 

poliklinisk konsultasjon. 

C: Nevrologiske symptomer som svimmelhet, balansevansker med/uten falltendens, forvirring, 

“aldersepilepsi” hos multimorbide eller “skrøpelige” pasienter i geriatrisk grensesone 

indremedisin/nevrologi/alderspsykiatri utgjør allerede en betydelig andel av innleggelser både på 

nevrologisk sengepost og slagavdeling, men også av akuttpolikliniske kontakter i nevrologisk 

avdeling. Her vil økning av tall av eldre medføre en stor økning av behov for akuttnevrologisk ressurs. 

Denne utvikling er egentlig ikke ønskelig og betyr feilbruk av nevrologisk fagmiljø siden årsak til 

akutte symptomer oftest ligger i metabolske, medikamentelle eller parainfeksiøse mekanismer som i 

utgangspunkt heller tilhører indremedisinsk og allmennmedisinsk fagområde, som bør beholde 

hovedansvar også for akuttbehandling av slike pasienter. 

Vi har ikke tatt med pasienter med demens som stort sett geriatere tar hånd om i den senere tiden 

dersom det dreier seg om eldre. 

En økt andel vil også være relatert til andre nevrologiske sykdommer (f.eks. ALS, inflammatoriske 

nevrologiske sykdommer, etterbehandling etter alvorlig falltraume med hode- eller ryggskade 

dersom ikke lenger kirurgitrengende), men disse er mer sjeldne og det er usikkert hvorvidt de bidrar 

til betydelig økning av bruk av nevrologisk spesialisttjeneste. Likevel kan f.eks. én ALS pasient binde 

mye helseressurs, både fra primær- og sekundærhelsetjeneste, slik at bare en lett økning av tall kan 

få stor vekt. Her vil samarbeid med spesialister av andre fag, kommunene / samhandlingsreform 

kunne spille en stor rolle i framtidig oppgavefordeling og bidra med at behov for nevrologisk ressurs 

evt. ikke må øke nevneverdig. 

Vanskelig er det også å anslå hvilken betydning andre kroniske nevrologipasienter vil ha hvis også de 

blir eldre i gjennomsnitt (f.eks. MS pasienter som stort sett ikke ha redusert livstid). Hovedandel av 

MS pasienter får nå profylaktisk medisin – som er høykostmedisin – og som trenger regelmessig og 

delvis tett oppfølging uten at det finnes en aldersgrense for evt. å avslutte behandling. 

Maligne svulster av det sentrale nervesystemet forekommer også oftere hos eldre. Bedre og mer 

skånsomme operasjonsteknikker samt framskritt i kreftbehandling medfører at flere svulster 

opereres og livstid forlenges også hos eldre pasienter. Samtidig økes dermed behov for 

sykehusopphold. Kreft i nervesystemet hos eldre vil ikke ramme mange, men behandling av hver 

enkel pasient er ressurskrevende. Tidligere og mer intens oppfølging i kommunen og palliative 

institusjoner blir nødvendig. 

Som i andre fag vil eldre “skrøpelige” pasienter med redusert fysisk og kognitiv funksjon, polyfarmasi, 

immobilitet og falltendens, risiko for forvirring m.m. kreve mer innsats av helsepersonell også ved 

nevrologisk avdeling - uavhengig av den akutte problemstillingen. 

Konklusjon: 

Økt tall av eldre i befolkningen vil medføre økt bruk av nevrologisk virksomhet både i akuttnevrologi 

og poliklinikk. Dette rammer i største grad cerebrovaskulære sykdommer, men også degenerative og 

andre nevrologisk sykdommer. Imidlertid vil økningen vokse gradvis. Tiden vil vise hvorvidt 

effektiviseringstiltak, medisinsk fremskritt, nye tekniske muligheter, samarbeid med andre fag og 

primærhelsetjeneste kompenserer slik at ressursbruk av nevrologisk spesialisthelsetjeneste ikke må 

vokse i samme grad parallelt. 

46


5.5 Indremedisin 

De medisinske avdelingene har etter senter for kreftbehandling sykehusets høyeste andel av 

pasienter over 65 år. 55-65 % av pasientene på sengepostene er i denne aldersgruppa, mens 40-50 % 

av de polikliniske pasientene er over 65 år. Derved blir disse avdelingene sterkt berørt av økningen av 

befolkningen over 65 som kommer fra 2015. Basert på en enkel teknisk framskrivning vil avdelingene 

i Arendal og Kristiansand ha knappe 2000 flere innleggelser og 5000 flere polikliniske konsultasjoner 

enn i dag i 2020. I Flekkefjord blir tallene 300 og knappe 1000. 

Historisk har de medisinske avdelingene ikke hatt problemer med å tilpasse seg slike endringer i 

pasientstrøm over tilsvarende tidsperioder. Virkemidlet har vært effektivisering av pasientforløp på 

sykehuset og overføring av oppgaver til poliklinikk. Dette kan videreutvikles slik at det økte antall 

pasienter kan behandles uten at det trengs flere indremedisinske senger. De nye pasientene i senger 

fram til 2020 kan behandles ved nedkorting av liggetid fra 3,2 døgn til 2.8 døgn i gjennomsnitt. 

Effektivisering av pasientforløp og poliklinisering er imidlertid først og fremst legekrevende. 

Indremedisin må derfor være ett av de prioriterte fag i tildeling av nye legestillinger. 

De medisinske avdelingene er blant sykehusets største og er derfor robuste i forhold til vaktfunksjon, 

som er den felles indremedisinske oppgave. Utenom vaktfunksjon er imidlertid faget delt opp i 8 

ulike grenspesialiteter. Utviklingen av spisskompetanse er i dag slik at de ulike grenspesialiteter i 

svært liten grad har kompetanse i andre grener. Det gjør at de medisinske grenspesialiserte seksjoner 

er blant de minste og mest sårbare spesialenhetene i sykehuset. ( I likhet med de kirurgiske 

grenspesialiteter) 

Det er ikke gjort analyser av pasientenes alder på de ulike seksjoner. Det er ikke grunn til å tro at det 

er forskjeller som tilsier vesentlig forskjell i økt pasientstrøm mellom grenspesialitetene når 

aldersgruppa mellom 65 og 75 i samfunnet øker markant. Dette betyr at den interne prioritering av 

nye legestillinger bør ta utgangspunkt i dagens bemanning i forhold til oppgavene og prioritere de 

seksjoner der det i dag vurderes å være underdekning. 

Historisk har ikke endrede behov i befolkningen hatt stor innflytelse på utviklingen av de medisinske 

avdelingene. Fra 90-tallet økte antall medisinske pasienter med opp til 5-10 % årlig. Økningen var 

nesten utelukkende eldre pasienter, mangedoblet det økningen av eldre i samfunnet skulle tilsi. 

Gamle pasienter ble innlagt på sykehus for tilstander de tidligere ikke fikk sykehusbehandling for. 

Den medisinsk-tekniske utviklingen betyr langt mer enn endring i befolkningens behov. Som 

eksempel har hjertemedisinens utvikling fra et medisinsk orientert til et intervensjonsorientert fag 

kullkastet hjertepasientenes behandlingsforløp. De diagnostiske hjelpemidler, særlig i radiologien, 

har gjennomgått en formidabel utvikling. 

Det er ikke lett å spå den medisinsk-tekniske utvikling særlig langt fram i tid. Man ser ikke i dag 

åpenbare nye behandlingsmuligheter eller teknologier som vil gi store endringer i 

behandlingstilbudet til de indremedisinske pasientene. Det er sannsynlig at den voldsomme 

utviklingen av bildediagnostikk vil fortsette, antagelig som en form for kombinasjon av de 

modaliteter vi har i dag. Det kan bety at spriket mellom utviklingen av diagnostiske og terapeutiske 

muligheter vil fortsette. Å finne riktig bruk av framtidas bildediagnostikk blir viktig. Allerede i dag er 

forsinket tilgang på avansert radiologi den viktigste flaskehals for effektivisering av pasientforløpene 

på sengeposter. 

47


Geriatri 

Befolkningsutviklingen fram mot 2020 tilsier ikke at antall geriatriske pasienter øker mer enn andre 

pasientkategorier. Det er en økende etterspørsel etter bistand fra geriatrisk metode fra andre fag. 

Ortopedien har en jevn strøm av geriatriske pasienter med fallskader. Internasjonalt er det anerkjent 

at disse skal behandles etter geriatriske prinsipper i tillegg til god ortopedisk kirurgi. Kontrollerte 

studier tyder på de samme resultater som geriatri på medisinske pasienter. Antallet som lever og bor 

hjemme øker betydelig. Ortopedene er sterkt motivert for ortogeriatri. Internasjonalt og på enkelte 

norske sykehus er det også innført geriatrisk vurdering av gamle kreftpasienter som ledd i 

planlegging av krevende sammensatt kreftbehandling. Gjennom det planarbeidet som nå gjøres 

kommer det fra ønske om geriatrisk bistand for bedre beslutninger og ivaretagelse av gamle 

skrøpelige fra ulike kirurgiske grenspesialiteter, intensivmedisin og onkologi. 

Mange medisinske grenspesialiteter står på samme måte overfor beslutninger hos gamle skrøpelige 

pasienter som hadde hatt bedre understøttelse med en systematisert geriatrisk gjennomgang av 

funksjon, kognisjon, komorbiditet, sosialt nettverk og pasientens egen preferanse. 

Samhandlingsreformens hovedbegrunnelse er å demme opp for kommende vekst i 

spesialisthelsetjenesten som følge av store kull av gamle. Den oppgaveomfordeling man vil få til 

dreier seg stort sett om gamle pasienter. Geriatrien bør derfor ha en sentral rolle i utforming av 

samhandlingsreformen og i kunnskapsoverføring til kommunal helsetjeneste. 

5.6 Radiologi 

De radiologiske avdelingene er blant de sykehusavdelinger som har flest pasienter over 65 år. 

Økningen av befolkningen over 65 år vil ventelig affisere radiologien betydelig. 

Kurven under viser resultatet av en teknisk framskrivning basert på uendret bruk av radiologiske 

undersøkelser. Det er en stor økning og vil kreve større radiologisk kapasitet på apparatur, radiologer 

og radiografer: 

48


Bildediagnostikken er kanskje det området av medisin der utviklingen har vært størst de siste 10-år. 

De diagnostiske mulighetene har derved utviklet seg langt mer enn de terapeutiske. I en tid med 

betydelig utvikling er det ikke fastlagt hva som er riktig bruk av de nye bildediagnostiske muligheter,hvor 

en får størst helsemessig gevinst. Bruken av radiologiske tjenester har i stor grad vært 

tilbudstyrt. Det ser en særlig i bruk av private radiologiske tjenester. Der det er private tilbydere er 

befolkningens bruk av radiologiske tjenester mangedoblet i forhold til deler av landet der slike 

tjenester er vanskelig tilgjengelig. Slik er det til dels også i sykehus. Uansett utbygging av tilbud fra de 

radiologiske avdelingene synes klinikernes bruk av slike tjenester til enhver tid å fylle opp 

kapasiteten, slik at radiologi, uansett nivå på tjenestene, alltid tenderer mot å bli en flaskehals i 

pasientforløpene. 

Det er nylig blitt advart mot det høye norske forbruk av CT. Det gir strålebelastning og kreftfare. 

Utvikling av bildediagnostiske metoder har neppe nådd toppen. Den videre utvikling vil antagelig 

være kombinasjoner av ulike modaliteter. Radiologiske metoder vil antagelig i økende grad bli en del 

av terapien. Radiologiens sentrale plass i de fleste pasientforløp tilsier at faget fortsatt bør være 

blant de prioriterte. Men det riktige nivået på den radiologiske kapasitet kan, ut fra det som er 

omtalt tidligere, ikke bestemmes ut fra etterspørsel alene. 

Klinikernes bruk av moderne radiologi er etter alt å dømme for upresis og tilbudstyrt. Det vil være 

mye å vinne på en presisering av indikasjoner. En bør også over på en praksis der klinikeren stiller 

spørsmålet mens radiologen velger bildemodalitet. 

5.7 Eldre innvandrere 

Andelen eldre innvandrere er i dag ikke stor men vil i løpet av handlingsplanperioden bli større idet 

innvandrerbefolkningen i dag er ung. 

Ifølge SSBs oversikt over de 20 største innvandrergruppene over 67 år og i alderen 50-66 år, er 5 % av 

alle innvandrere over 67 år mens personer i alderen 50-66 år utgjør 16 %. Andelen eldre innvandrere 

er størst i byene og især på Østlandet. Det er liten tendens til at eldre innvandrere flytter hjem til 

sine opprinnelsesland i alderdommen. Det er også like vanlig for eldre innvandrere å bo alene som 

det er i befolkningen generelt. Det er ikke gitt at eldre innvandrer har større familiebaserte ressurser 

tilgjengelig enn andre i Norge (Østby 2009) Eldre innvandrere kan ha begrensede og mangelfulle 

norskkunnskaper som kan bli ytterligere svekket ved demens og undersøkelser har vist at det er stor 

variasjon i den grad de har kjennskap til de tilbud og tjenester som finnes. Oppfatningen av helsen 

som god eller meget god synker med alderen i innvandrerbefolkningen hvis vi sammenligner med 

den øvrige befolkningen. 

Det er forskjeller med majoritetsbefolkningen ift helseutfordringer. Tydeligst ser man det når det 

gjelder psykisk helse og særlig blant kvinner dr 42 % i alderen 40-70 år angir å ha psykiske 

helseproblemer. Tilsvarende tall i befolkningen generelt er 5-10 % 

Innvandrere og etterkommere rapporterer mer diabetes, blant eldre er det mer enn tre ganger sp 

høy forekomst. Stoffskiftesykdom, hjertekarsykdommer og revmatisme rapporteres hyppigere enn i 

befolkningen generelt. Denne populasjonen klarer i liten grad i dag å nyttiggjøre seg den hjelp som 

gis, brukerorganisasjoner har i liten grad kontakt med dem og informasjon er ikke tilfredsstillende 

tilrettelagt på de aktuelle språk. 

49


Det vil være av betydning for den eldre innvandrerbefolkning at sykehuset styrker innsatsen i 

Handlingsplan for migrasjonshelse. 

6 Vedlegg (grafer) 

6.1 Befolkningsutvikling i hvert opptaksområde på Agder 

Befolkningsutvikling i antall i hvert opptaksområde på Agder 

Befolkningsvekst i prosent i hvert opptaksområde på Agder 

50


6.2 Pasienter over 65 år i hver avdeling (grafer) 

Andelen døgnpasienter og polikliniske pasienter over 65 år i prosent i 2011 i hver avdeling (Kirurgisk 

klinikk) 

Andelen døgnpasienter og polikliniske pasienter over 65 år i prosent i 2011 i hver avdeling (Medisinsk 

klinikk) 

51


Økning i antall døgnpasienter over 65 år i hver avdeling (Kirurgisk klinikk) 

Økning i antall polikliniske pasienter over 65 år i hver avdeling (Kirurgisk klinikk) 

52


Økning i antall døgnpasienter over 65 år i hver avdeling (Medisinsk klinikk) 

Økning i antall polikliniske pasienter over 65 år i hver avdeling (Medisinsk klinikk) 

53


Prosentvis økning poliklinikk og døgnpasienter 2020 og 2030 for pasienter over 65 år i sett i forhold 

til avdelingens totale antall poliklinikk og døgnpasienter i 2011. 

Prosentvis økning døgnpasienter for hver avdeling Kirurgisk klinikk 

Prosentvis økning poliklinikk for hver avdeling Kirurgisk klinikk 

54


Prosentvis økning døgnpasienter for hver avdeling Medisinsk klinikk 

Prosentvis økning poliklinikk for hver avdeling Medisinsk klinikk 

55


6.3 Pasienter over 75 år i hver avdeling (grafer) 

Andelen døgnpasienter og polikliniske pasienter over 75 år i prosent i 2011 i hver avdeling (Kirurgisk 

klinikk) 

Andelen døgnpasienter og polikliniske pasienter over 75 år i prosent i 2011 i hver avdeling (Medisinsk 

klinikk) 

56


Økning i antall døgnpasienter over 75 år i hver avdeling (Kirurgisk klinikk) 

Økning i antall polikliniske pasienter over 75 år i hver avdeling (Kirurgisk klinikk) 

57


Økning i antall døgnpasienter over 75 år i hver avdeling (Medisinsk klinikk) 

Økning i antall polikliniske pasienter over 75 år i hver avdeling (Medisinsk klinikk) 

58


Prosentvis økning poliklinikk og døgnpasienter 2020 og 2030 for pasienter over 75 år i sett i forhold 

til avdelingens totale antall poliklinikk og døgnpasienter i 2011. 

Prosentvis økning døgnpasienter for hver avdeling (Kirurgisk klinikk) 

Prosentvis økning poliklinikk for hver avdeling Kirurgisk klinikk 

59


Prosentvis økning døgnpasienter for hver avdeling Medisinsk klinikk 

Prosentvis økning poliklinikk for hver avdeling Medisinsk klinikk 

60

Handlingsplan for eldremedisin - Sørlandet sykehus HF

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?