Blyttia_200403_skjer.. - Universitetet i Oslo

atskilte grupper på grunnlag av form og størrelse
til RNA hos den lille ribosomale subenheten og
kjemiske egenskaper i celleveggen og lipidene
(fettstoffene) (f.eks. Woese & Fox 1977, Woese &
Olsen 1986). Siden dette dreier seg om ytterst
konservative karakterer, måtte konklusjonen bli at
atskillelsen mellom disse to gruppene av bakterier
måtte ha skjedd ekstremt langt tilbake i tid. Woese
og medarbeidere delte følgelig bakteriene i to
grupper: Eubacteria og Archaebacteria. Førstnevnte
omfatter de aller fleste kjente bakteriene, inkludert
blågrønnbakteriene. Archaebacteria, erkebakteriene,
er ei mindre, men til gjengjeld svært underlig
gruppe. Her finner vi tre hovedspesialiseringer:
saltelskere (f.eks. rødmiddbakterier Halobacterium),
metandannere (Methanobacillus, Methanobacterium
m.fl.) og varmeelskere (Sulfolobus, Pyrolobus
m.fl.). – Kort sagt; fins det levende organismer
i helvetet, er det erkebakterier! – Ja, forskjellen
mellom bakteriene og erkebakteriene er
så stor at Woese et al. (1990) turte å opprette tre
overordnete domener: Bacteria (bakteriene), Archaea
(erkebakteriene) og Eukarya (eukaryotene).
Bakterieriket (Monera) i Whittakers femrike-system
er altså like schizofrent som planteriket hadde vært
før Whittaker. Riktignok blir de «bakteriosentriske»
domenene til Woese og medarbeidere kraftig imøtegått
av «kanonene» Lynn Margulis, Ernst Mayr
og T. Cavalier-Smith (Margulis & Schwartz 1997,
Margulis et al. 2000, Mayr 1998, Cavalier-Smith
2002), som hevder at det fundamentale skillet
fortsatt går mellom prokaryoyt og eukaryot, uansett
hvor ulike de to prokaryote gruppene er seg imellom.
Blyttia 62(3), 2004
SKOLERINGSSTOFF
Figur 5. Grunntrekkene i endosymbioseteorien. Legg merke til at
kloroplasten kan enten være ervervet primært fra en blågrønnbakterie,
eller sekundært fra en opprinnelig eukaryot organisme
(alge). Om ervervelsen av kloroplasten har skjedd primært eller
sekundært er av enorm betydning i moderne fylogeni over alger
(og vil bli behandlet inngående i neste artikkel).
Endosymbioseteorien
Den andre bomben var gjenintroduksjonen av den
såkalte endosymbioseteorien. Riktignok er dette
ingen nyunnfanget idé. Den amerikanske biologen
Ivan Wallin hadde allerede i 1927 vært inne på
tanken, men på et tidspunkt da verken mikroskoperingsteknikker
eller biokjemi hadde kommet
langt nok til å underbygge teorien. Så Wallins synspunkter
forble kuriosa, inntil de ble tatt opp på nytt
Figur 6. Protistriket er systematikkens svar på rock’n roll! Moderne
forskning som tar i bruk molekylære metoder og studier av ultrastruktur
og kjemi har vist at dette riket ikke lar seg opprettholde,
men smuldrer opp, enten i egne riker eller blir tatt opp av eksisterende
riker. Dette synet på protistene legger grunnlaget for
de mest moderne oppfatningene, som slutten av denne
artikkelen – og de påfølgende artiklene vil presentere og
diskutere. Følger vi klokka viser illustrasjonen fra nederste
venstre hjørne (kl. 7) opp og rundt til midten nederst (kl.
6): stortare Laminaria hyperborea, skallamøbene Difflugia
og Arcella, poredyret (foraminiferen) Globigerina, eggsporesoppen
Achlya, malariaparasitt Plasmodium i et rødt
blodlegeme, grønnalgen Volvox, et soldyr (Heliozoa),
tarmflagellaten (diplomonaden) Giardia lamblia (venstre),
tøffeldyr Paramecium (midten), fureflagellaten Peridinium
(høyre), gullalgen Ochromonas, kalkflagellaten Discosphaera
og slimsoppen ulvemjølk Lycogala epidendron.
(Tegninger, fotografier og arrangement, Klaus Høiland –
med unntak av noen illustrasjoner fra Alfred Brehm, Dyrenes
liv, Gyldendal Norsk Forlag, 1929.)
177