Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

More documents

Recommendations

Info

BLYTTIA NORGES BOTANISKE ANNALER Kjempestarr Carex riparia Curtis funnet i Larvik kommune, Vestfold – og en liten statusrapport for arten i Norge Trond Grøstad og Roger Halvorsen Grøstad, T. & Halvorsen, R. 2004. Kjempestarr Carex riparia Curtis funnet i Larvik kommune, Vestfold – og en liten statusrapport for arten i Norge. Blyttia 62: 58-61. Carex riparia Curtis found in Larvik county, Vestfold, SE Norway – and a brief report on the status of the species in Norway. The redlisted species Carex riparia was found new to Vestfold county in 2002. The new population, measuring 30 x 3-5 m and counting approx. 1000 fertile ramets, is one of the two largest known in the country. The known localities for the species in Norway are reviewed. Trond Grøstad, Eikelundvn. 8, 3290 Stavern Roger Halvorsen, Hanevoldvn. 15, 3090 Hof Innledning Sommeren 2002 fant en av forfatterne (TG) kjempestarr Carex riparia Curtis på artens til nå sørvestligste voksested i Norge. Funnet ble gjort mellom strandberg på østsida av Traefjorden i gamle Brunlanes kommune, nå Larvik, i Vestfold fylke. Lokaliteten har koordinatene NL WGS84 538 368. Funnet er kontrollbestemt av professor Reidar Elven og belagt ved herbariet i Oslo. Melding om funnet er gitt til Fylkesmannen i Vestfold, miljøvernavdelingen. Beskrivelse og økologi Kjempestarr er en av våre største starrarter og kan nå opp i en høyde av 150 cm på gode voksesteder, men på den nye lokaliteten i Larvik fant vi ikke eksemplarer som var over meteren høye. Arten hører hjemme i femte gruppe (se Lids flora 1994) hvor artene har særskilte hann- og hunnaks og tre arr. Kjempestarr kan også ha ett eller flere aks med hunnblomster nederst og hannblomster i toppen. Den kan forveksles med stautstarr C. acutiformis, men kjempestarren er tydelig grovere av vekst, har gjerne mye trinnere hunnaks og bredere blad. Den viktigste lett synlige skillekarakteren er imid- lertid støtteblada som hos kjempestarren rager høyt over akssamlinga. Hos stautstarr er dessuten hunnaksa oftest ganske kortskafta i forhold til hunnaksa hos kjempestarr. De basale slirene er mørkerøde til purpurrøde hos kjempestarr, mens de er lyst brune til rødbrune hos stautstarr. Blada hos kjempestarr er brede, fra 7 til 30 mm, hos stautstarr er de fra 5 til 15 mm. Kjempestarr er en krevende art som vokser i lavlandet langs eutrofe vann, gjerne på leiret mark, og på rikmyr. I «Den nye nordiska floraen» (Mossberg et al. 2003) er det nevnt flere voksestedstyper: «sjöstrender, åkerkanter, dammar, diken, alkärr (= oresump)». Arten danner matter med lange, grove utløpere. Om lokaliteten i Larvik Lokaliteten ligger mellom to nord-sørgående strandberg i svakt hellende og fuktig terreng i nedre epilitoralen rett på oversida av rullestein og tangvoller i strandsona. Størrelsen på bestanden er ca. 30 x 3–5 meter, og antallet fertile skudd ble anslått til ca. 1000. Langs stien ned mot rullesteinsstranda og sjøen rett utenfor går det et fuktig sig med ei bredde 58 Blyttia 62(1), 2004
på 10–12 meter. Her vokser kjempestarren i følge med litt takrør Phragmites australis og en del strandrør Phalaris arundinacea. En del områder mellom Stavern og Helgeroa i Larvik kommune er for øvrig kjent for rik flora. Mange steder er grunnen baserik på grunn av skjellbanker og utslag av kalkrikt grunnvann. Rett på oversida av kjempestarrlokaliteten ligger ei fin rikeng med våtere partier. Her ble det funnet krevende arter som loppestarr Carex pulicaris, engstarr C. hostiana, blåstarr C. flacca, marigras Hierochloë odorata ssp. odorata, bevregras Briza media, engstorkenebb Geranium pratense og krattalant Inula salicina. Utbredelse Kjempestarr er en vesteuropeisk og mellomsibirsk art med klar sørøstlig utbredelse i Norden. Den er utbredt i de sørlige delene av Finland, i De baltiske landene, på Åland og i et bredt belte over Sør-Sverige. Men den ser ut til å mangle i en rekke områder sør for Vänern og Vättern. I «Den nye Nordiska floraen» er det også merket av en isolert forekomst innerst i Bottenviken. I Danmark er den ganske vanlig på øyene og finnes også over store deler av Jylland. I Norge er kjempestarr tidligere kjent fra et fåtalls lokaliteter i Oslofjordområdet, fra Hvaler og Tjøme til Oslo. Antall kjente funnsteder er rundt 15.(Se nedenfor!) Hos Lid & Lid (1994) er den angitt fra Hvaler, Fredrikstad og Moss i Østfold, fra Tønsberg og Tjøme i Vestfold og fra Oslo, Asker og Bærum. Funn av kjempestarr i Norge Ved Botanisk museum i Oslo er det registrert rundt 40 belegg av kjempestarr fordelt på noe over 15 lokaliteter. Noen av disse ligger så tett at de kanskje kan regnes som en og samme lokalitet. I følge Fægri og Danielsen (1996) er det eldste daterte funnet av kjempestarr i Norge gjort av Mathias Numsen Blytt som samlet den i 1837 ved Tjernsrudtjern i Bærum, Akershus. Dette belegget ligger i København. I Blytts flora (1861) er funnstedet oppgitt å være «Brændsrudtjern nedenfor Stabæk». Ifølge Finn Wischmann (pers. medd.) må dette være en skrivefeil for Tjernsrud, da Brendsrud ligger i Asker. M.N. Blytt har også samlet kjempestarr ved Østensjøvannet og ved Vold. Finn Wischmann mener at Blytts udaterte materiale fra Østesjøvannet trolig er fra 1835 eller tidligere, men det er vanskelig å tidfeste helt nøyaktig på grunn Blyttia 62(1), 2004 Kjempestarr funnet i Larvik – og en liten statusrapport for arten i Norge av Blytts håndskrift (Wischmann pers. medd.). Blytt (1861) skriver: «Det er mig ei bekjendt, at den er fundet andensteds inden vort Lands Grændser.» I tillegget til Blytts flora (1876) er det anført at kjempestarr også er funnet i Jarlsberg av Robert Collett. Funnstedet er Jarlsberg hovedgård, og innsamlinga ble gjort i 1867. I Akershus er arten foruten fra Tjernsrudtjern og Vold også belagt fra Gjettum, Haslum i Bærum. Rundt Tjernsrudtjern har kjempestarr en ganske begrenset utbredelse selv om lokaliteten tidligere ble regnet som landets største (Høiland 1988). Innsamlingene fra Vold er udaterte, men siden finnerne er M.N. Blytt og J.M. Normann, er de av gammel dato. Funnstedet på Vold ligger ca. 1,5 km nordøst for Tjernsrudtjern. Belegget fra Gjettum ble samlet av Per Størmer i 1942, men Høiland (1988) oppgir at den ble funnet så tidlig som 1924. Høiland gjennomsøkte denne lokaliteten i forbindelse med 1988-rapporten, og konkluderte at arten er utgått, sannsynligvis på grunn av gjenvoksing, forsøpling og slitasje. Ved Botanisk museum i Oslo ligger også to gamle innsamlinger fra Abildsø i Oslo. Jan Wesenberg, som har jobbet mye med floraen ved Østensjøvannet, mener at arten sikkert har hatt en større utbredelse rundt vannet. M.N. Blytts gamle innsamling fra Abildsø dermed ikke nødvendigvis er identisk med dagens eneste kjente lokalitet ved Østensjøvannet på Bogerudmyra (mellom vestre kanal og nordre del av Klopptjern). Dette selv om Finn Wischmann påpeker at Blytt var så rommelig med stedsangivelsene at han godt kunne ha brukt Abildsø-navnet om Bogerudmyra. Høiland (1988) siterer fra Rune Halvorsen (1980) enda en 1800tallsforekomst ved Østensjøvannet, ved vannets NØ-ende. Denne er utgått, uvisst når, men før 1980. Funnstedene i Østfold er lokalisert til Hvaler, Fredrikstad med Kråkerøy, og Jeløya ved Moss. Fra Hvaler er det rapportert om tre funnsteder: Søndre Lauver, Fløyholmen og Sauholmen. Lokaliteten på Sauholmen er i dag en av de to største i Norge med sine 2–3 x 50 meter (Gunnar Engan pers. medd.). Bare den nye lokaliteten i Larvik er av liknende størrelse. Det er rapportert at arten fortsatt finnes på alle tre lokalitetene på Hvaler (Løfall 2001). Innsamlingene i Fredrikstad og Kråkerøy er også gamle, fra sist på 1800-tallet. Arten er ettersøkt både i Kråkerøy, hvor den er oppgitt fra «Glemminge, Enhus», og på passende lokaliteter i Fredrikstad, uten at den er funnet igjen. Her regnes den som sannsynlig utgått. 59
Page 1 and 2:
BLYTTIA NORSK BOTANISK FORENINGS TI
Page 3 and 4:
Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORSK B
Page 5 and 6:
Arbeidsdeling i rødlisteprosjektet
Page 7 and 8: Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORGES
Page 9 and 10: Blyttia 62(1), 2004 Kvitblikk, berg
Page 11 and 12: Fra flyet kan vi oppleve å se skog
Page 13 and 14: Blyttia 62(1), 2004 NORSK BOTANISK
Page 15 and 16: Davidson 1999:37), og det samme gj
Page 17 and 18: Figur 2. Dyvelsdrek kjøpt som kryd
Page 19 and 20: En italiensk botaniker har nylig fo
Page 21 and 22: for våre neser. Selv om lukten og
Page 23 and 24: på dyvelsdrek finnes i tabell 1; d
Page 25 and 26: Blyttia 62(1), 2004 Dyvelsdrek i fo
Page 27 and 28: Et notat fra Talvik i Alta (Finnmar
Page 29 and 30: ling om man hadde «støtt» eller
Page 31 and 32: Ifølge folketradisjonen samlet tro
Page 33 and 34: men med ymse andre «medisiner», i
Page 35 and 36: Kjennerud 1933a:3). Et typisk sympt
Page 37 and 38: Denne medisinen bestod av kameliaol
Page 39 and 40: Blyttia 62(1), 2004 Dyvelsdrek i fo
Page 41 and 42: med omtrent samme egenskaper som sa
Page 43 and 44: sykdom har likeens mange felles tre
Page 45 and 46: Ranens Beskrivelse 1834. Rana museu
Page 47 and 48: Rätsch, C. 1999. Räucherstoffe. D
Page 49 and 50: En god skogskjøtsel gjennomføres
Page 51 and 52: Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORGES
Page 53 and 54: Figur 24. BU Kongsberg: (Store) Mys
Page 55 and 56: Vestfold Berggrunnen i fylket best
Page 57: 499,996) er tjønnakssjøer uten kr
Page 61 and 62: ville det ikke være urimelig å pl
Page 63 and 64: Historien om et levende fossil, urt
Page 65 and 66: Hvor ble det av Wangs materiale fra
Page 67 and 68: En merkelig hvitveis med grønnprik
show all

Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?