Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

INNI GRANSKAUEN
Detaljer i Torgersen-saken
Et lite tillegg til artikkelen «En kritisk vurdering av
grannåler som bevis i straffesaken mot Fredrik
Fasting Torgersen i 1958.» Blyttia 61: 90-98, 2003,
Klaus Høiland og Morten Motzfeldt Laane.
Artikler har jo som kjent den egenskapen at
de ofte inspirerer folk til å komme med nye opplysninger.
Fra advokatene Moss & Rønning fikk vi
3. februar 2003 kopi av et brev fra professor Dr.
Henrik Printz til Kriminalsjefen, Oslo Politikammer,
datert Oslo, 6. juni 1958, vedrørende barnåler funnet
i siktedes hjem, Tore Hundsgate 24. Det står
blant annet: «Foranledningen til dette var et brev
fra fru Dagmar Torgersen til høyesterettsadvokat
Blom [siktedes forsvarer, forf. anm.] av 2. ds. Hvor
hun meddeler at hennes sønn Victor i november
måned holdt på å lage julebordspynt av gips, glitter,
sopp, mose og grankvister slik at det var grannåler
overalt i huset og som hun mener at siktede sikkert
har fått på seg. Sammen med brevet sendte hun
inn et par prøver av forskjellige planterester.»
I dette brevet konkluderer Printz med at disse
julepynt-nålene ikke likner nålene fra siktedes
dress eller åstedet siden de er lengre, trinnere og
grønnere enn sakens nåler. Vi har også sett disse
nålene (se side 94 i artikkelen vår, omtalt som
«barnåler fra kjelleren der Torgersen bodde»), og
vår konklusjon er den samme som Printz’.
Det som imidlertid er en vesentlig tilleggsinformasjon,
er at i dette brevet står alle lengdemålene
på barnålene i dressen. I de dokumentene vi har
hatt tilgang til tidligere står bare minimum og maksimum
lengde. For fullstendighetens skyld vil vi
derfor meddele samtlige mål. Det dreier seg om
totalt fem nåler. Printz oppgir følgende lengder: 6,
7, 7, 7,5 og 8 mm, gjennomsnittlig 7,1 mm. Printz
skriver videre at nålene fra juletreet på åstedet
(Skippergata 6b) ligger i et middel mellom 6,8 og
8 mm med en gjennomsnittlig lengde på 7,2 mm.
Ingen ting av dette forandrer våre opprinnelige
konklusjoner.
Klaus Høiland og Morten Motzfeldt Laane
Botanikken er fortsatt et
stebarn i fjernsynet
Med videoteknikken er «blomster» blitt et vanlig
innslag i naturfilmene. Nettopp «blomster» og bare
til pynt! Dyra blir nevnt med snart sagt både
navn, kjønn og alder, men ikke plantene.
I Arne Nævras flotte serie dukka de anonyme
plantene stadig opp. Bjørnene i Kamtsjatka hadde
ei vidstrakt slette fylt med blåbær å meske seg
med, ble det sagt. Så kom det et nærbilde av blåbær,
trodde Nævra, og så var det blokkebær…
Men noen avsnitt seinere faller jeg nesten baklengs.
En av gorillaene i Burundi grafser til seg
noe grønt i farta. Nævra: Her har gorillaen fått litt
maure å sette seg til livs – og det var det jammen!
Men mange TV-seere trodde sikkert han mente
maur…
Men det er ikke noe særlig bedre på svensk
TV. Der ble det nylig vist en flott film om Verdensarven
Laponia. De enorme elgene i Sarek vandret
om våren(!) omkring i de frodige fjellbjørkeskogene
og spiste av «de stora örterna», uten navn sjølsagt.
Litt seinere kom vi til fjells og kunne nyte av flotte
nærbilder av både reinrose og lapprose, som
navnlaus pynt.
Men så… Et stakkers insekt hadde satt seg
fast på et klebrig blad, og da kom det plutselig
navn på hele planten med sine vakre kvite blomster,
fjälltätört (fjelltettegras)! Men da var det jo
relatert til dyreverdenen.
Da er det godt å huske unntaka, f. eks. turen
på Listastrendene med Oddvar Pedersen for ei
tid tilbake, med godt navnsatte nye norske plantearter!
Eller Attenborough sin planteserie som han
måtte slite hardt for å få produsere. «Planter er
kjedelige skapninger som bare sitter i ro.»
Men med «speeda» kino kunne han vise noe
annet!
Mats G Nettelbladt
50 Blyttia 62(1), 2004