Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

En god skogskjøtsel gjennomføres best ved en
hensiktsmessig driftsmetode. Skogen er levende
og endrer seg hele tiden.»
Jeg skal innrømme at visse typer skjøtsel,
f.eks. bledningshogst og beiting fra husdyr, gir en
interessant fordeling av skogtyper i ulike alderstrinn.
Jeg ser absolutt poenget i anvendelse av
frøstillings- og skjermstillingshogst og andre mer
eller mindre miljøvennlige hogstformer, framfor
reine snauflater. Men da snakker vi om kulturskog
som ledd i en bevaring av visse typer kulturlandskap,
og ikke om bevaring av gammelskog som
skal få rå seg sjøl. Jeg innser klart at det er behov
for vern av de kulturbetingete skogtypene, men
dette må sees helt uavhengig av ønsket om vern
av de siste restene av tilnærmet urørt barskog.
«Du kan frede en død gjenstand, en bauta, et
fjell, en bygning. Men skogen lar seg ikke frede,
den vokser hele tiden og er dessuten full av planter
og dyr, iberegnet kryptogamer og invertebrater
med videre.
Det eneste man freder er menneskelig virksomhet.
Er det ikke rimelig at også mennesket får
bidra til mangfoldigheten med sine kunnskaper?»
Her er teologien igjen framtredende. «Det er
mennesket, og bare mennesket som kan styre
naturen.» Det er riktig at Skapelsesberetningen
inneholder en setning om at mennesket skal underlegge
seg naturen: «Bli mange, fyll Jorden og
legg den under dere». Men kan vi ikke la teologi
være teologi, og biologi, biologi? Allerede på 1300tallet
hevdet William Ockham at fornuften hadde
det best på fornuftens område, like godt som troen
på troens område – og at fornuft og tro skulle holdes
unna hverandre.
«En skog som er overlatt til seg selv kan vokse
seg fast. Gammelskogen kan kollapse. Under tiden
kan sykdommer og insektangrep herje med
bestandene på forskjellige alderstrinn, og katastrofer
i form av snøbrekk, sterk vind, storm, skogbrann
og andre katastrofer kan herje stygt med
skogen. Total fredning kan føre til alvorlige katastrofer
i løpet av en omløpstid. Vi husker skogkatastrofen
i Namdalen 1837, granens «gulsott»
over Østlandet i 1830-årene og billeangrepene
på gammelskogene over søndre delen av landet
i 1960-årene. I alle disse katastrofene var granskogene
blitt gamle og lite motstandsdyktige mot
billeangrep. Tar man ikke lærdom av katastrofene?
Hvem skal rette opp skadene etter katastrofer
i en fredet skog?»
Her utdypes suksesjonens forferdelige ende-
Blyttia 62(1), 2004
INNI GRANSKAUEN
likt i dramatiske ordelag: katastrofer, sjukdommer,
gulsott, biller og andre fæle insekter – huff! Ja, det
er nær som om Pesta i egen uhyggelig person
kommer sveipende nedover liene med fastvokst
skog og kravlende kryp. Hvordan skog kan vokse
seg fast og samtidig kollapse, er meg litt uklart –
men det må være veldig dramatisk. Og hvem skal
rette opp skadene etter katastrofene i en fredet
skog? Mitt svar: Ingen! Dersom skogen er fredet,
og den ikke er fredet som ledd i vern av kulturlandskap
med spesiell skjøtsel, er det meningen at
den skal rå seg sjøl. Det er jo nettopp det som
ligger i fredningen. Faren for skader er forresten
ikke så overvettes stor heller. I en gammelskog
med harmoni mellom artene, skjer det sjelden
«katastrofer» som medfører skader. Det vil alltid
være trær av ulike aldersklasser, og vanligvis vil
insekter og sopper (som kan medføre skade) bare
angripe bestemte aldersklasser. Etter f.eks. stormfelling
blir det få trær i rett alderklasse å angripe.
Og derfor heller ikke mange skadeorganismer til
å angripe nye trær. Da er faren atskillig større i
kulturskoger hvor trærne har samme, eller nesten
samme alder.
«Det er for lite veger i de norske skogene. Fløtningsvassdragene
i Buskerud og Østfold hadde
en tetthet på omtrent 10 meter per hektar. Regner
vi med hestevegene var tettheten nærmere 20
meter per hektar. Den gang var det faktisk en større
gjennomsnittlig tetthet enn det som vårt nåværende
vegsystem har. Det er et skrikende behov
for å bygge ut skogvegnettet i Norge. I det vanskeligste
terrenget er behovet størst. Etter mine
beregninger bør de nåværende 12 m/ha økes til
minst 20 m/ha.»
Argumentet om å bygge flere skogsveger lar
jeg stå uimotsagt. Det taler for seg sjøl.
«Norske miljøfolk har søkt samarbeide med
sine kolleger i Tyskland, blant annet for å fremtvinge
en sertifisering av norsk tømmer. I tyske og
i østerrikske skoger varierer skogsvegenes tetthet
fra 20 til 45 meter per hektar.»
«Miljøfolk», hvem er det? Mulig at jeg er spydig
og urettferdig, men jeg aner en tydelig nedvurdering
i betegnelsen (godt støttet av kronikkens øvrige
innhold). Sammenlikningen mellom tyskernes interesse
for at tømmeret skal være miljøsertifisert,
og at det er større tetthet av skogveger i Tyskland
enn i Norge, kan jeg ikke forstå har noe med hverandre
å gjøre. Kanskje tyskerne har tatt lærdom
av egne feilgrep i skogen…?
Klaus Høiland
49