Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

More documents

Recommendations

Info

Torbjørn Alm Vollan, O., Grønvik, I. & Parelius, N. (red.) 1970. Møre og Romsdal i manns minne. Daglegliv ved hundreårsskiftet. Det norske samlaget, Oslo. 173 s. Walfridson, M. 1996. Olivenolje og hvitløk. Historie – folketro – dyrking – oppskrifter. Gyldendal, Oslo. 112 s. Werle, L. & Cox, J. 2000. Ingredienser. Könemann, Køln. 384 s. Wilse, J.N. 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydebergs Præstegield og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge. Christiania. 14 + 6 + 599 + 76 s. Wilse, M.J.N. 1796. Fortsættelse af Den Topograhiske Beskrivelse over Edsberg Præstegjeld, i Henseende til det Politiske, efter egen Undersøgning forfattet. Topographisk journal for Norge 5 (17): 1-76. Woodward, P. 1996. Garlic and friends. The history, growth and use of edible Alliums. Hyland House, South Melbourne. XVI + 248 s. Wright, W.S. 2001. Silphium rediscovered. Celator 15 (2): 23-24. Ystad, A. & Sakshaug, I. 1973. Inderøyboka. Ei bygdebok for Inderøy, Røra og Sandvollan. Bind I. Den ålmenne delen. Del II. Steinkjer trykkeri. 471 s. Ødegaard, O.K. 1911. Gamalt fraa Valdres. Aschehoug, Kristiania. 189 s. Aas, H. 1990. Om divelstrek og bøvergjel. Lokale tradisjonar. INNI GRANSKAUEN Den gamle skogs testamente Av Rune Aanderaa i SABIMA ble jeg gjort oppmerksom på en kronikk som sto i Nationen 14/7-2003: «God skjøtsel er bedre vern av skogene enn fredning» av Ivar Samset. Sjøl om denne spalten tro mot sin tittel har inneholdt svært mye stoff om barskogvern, synes redaktøren at det kan bli vel mye av dette («drep meg Herre Konge, men ikke med skau!»). Jeg har derfor prøvd å porsjonere skogstoffet etter beste evne, men synes nå at det må være rom for denne godbiten. Kronikken fortjener ikke å bli trykket i sin helhet. Jeg nøyer meg bare med noen utdrag, sjøl om jeg da står i fare for å bli beskyldt for å redigere inn bare de verste utsagnene. La gå med det. «Om man forbyr skjøtsel og drift overlater man skogen til seg selv. Skogen vokser seg gammel og kollapser før eller senere. Granskogene er minst standhaftig. Trærne tørker, faller overende gjerne i grupper, og råtner etterhvert. Det blir overflod av alle slags organismer i en periode. Samtidig med forfallet kommer den nye generasjonen. Ofte finner plantene gode voksesteder langs de oppråtnende stammene på bakken. Etter en tid Romsdal sogelag, årsskrift 1990: 151-156. Aasen, I. 1873. Norsk Ordbog. 2. utg. Mallings Boghandel, Christiania. XVI + 976 s. Utrykte kilder Norsk etnologisk gransking (NEG), Svar på spørrelister fra for emne nr. 43, «Ting til legedom og vern mot sykdom», og nr. 80, «Folkemedisin». Materialet fra spørrelistene er henvist til som NEG 43: 9200, hvor det første tallet angir spørrelisteeller emnenummer, og det siste er registreringsnummer for innkomne svar. Der svarene er angitt separat for de enkelte spørsmål, er også spørsmålsnummeret hvor opplysningen forekommer tatt med (f.eks. NEG 80: 16153, 8). Norsk folkeminnesamling, diverse opptegnelser, i teksten angitt som NFS + navn på opptegner. Opplysningene stammer fra følgende manuskripter: Anders Halten: «Gamle lækjer-råd». Edvard Langset: Folkeminne III fraa Nordmør og grannebygder, samla av Edvard Langset (1917) Knut Hermundstad: Folkeminne VI. Norsk ordbok, Seddelarkiv; i teksten referert som NOS; materialet er lagt ut på internett. blir det friskhet i ungdommens vekst, og samtidig minsker det mangfoldet bestandet hadde i forfallsfasen.» Her gjør forfatteren seg til talsmann for den merkelige, nær sagt teologiske oppfatningen om at hvis den økologiske suksesjonen får skje til «the bitter end», ja, da kollapser økosystemet (her skogen). Slår man derimot opp i en hvilken som helst lærebok i økologi, står det ingen ting om «kollaps» som følge suksesjon, men ofte som resultat av uheldige menneskelige inngrep. Altså stikk motsatt av hva kronikkforfatteren hevder. Dessverre er dette folkelige synet på økologisk suksesjon svært utbredt, og jeg møter det titt og ofte i samtaler om emnet, sjøl fra folk som jeg trodde visste bedre. Kronikkforfatteren får kanskje tilgis på kontoen «allmenn oppfatning», men ikke på kontoen økologisk kunnskap. I en leder i ei Oslo-avis sto det for ca. 25 år siden at hvis skogen fikk vokse fritt, ble den «uframkommelig for mennesker og dyr». Hvorpå en vittig innsender svarte, «uframkommelig for hvem; redaktøren og hans puddel?» «En skjøtsel som gir rik variasjon og likelig fordeling av skogtyper i alle alderstrinn er den beste garanti for bevaring av skogenes mangfoldighet på langt sikt. Den tilsvarende variasjon i biotopene gir livsbetingelser for artsmangfoldet. 48 Blyttia 62(1), 2004
En god skogskjøtsel gjennomføres best ved en hensiktsmessig driftsmetode. Skogen er levende og endrer seg hele tiden.» Jeg skal innrømme at visse typer skjøtsel, f.eks. bledningshogst og beiting fra husdyr, gir en interessant fordeling av skogtyper i ulike alderstrinn. Jeg ser absolutt poenget i anvendelse av frøstillings- og skjermstillingshogst og andre mer eller mindre miljøvennlige hogstformer, framfor reine snauflater. Men da snakker vi om kulturskog som ledd i en bevaring av visse typer kulturlandskap, og ikke om bevaring av gammelskog som skal få rå seg sjøl. Jeg innser klart at det er behov for vern av de kulturbetingete skogtypene, men dette må sees helt uavhengig av ønsket om vern av de siste restene av tilnærmet urørt barskog. «Du kan frede en død gjenstand, en bauta, et fjell, en bygning. Men skogen lar seg ikke frede, den vokser hele tiden og er dessuten full av planter og dyr, iberegnet kryptogamer og invertebrater med videre. Det eneste man freder er menneskelig virksomhet. Er det ikke rimelig at også mennesket får bidra til mangfoldigheten med sine kunnskaper?» Her er teologien igjen framtredende. «Det er mennesket, og bare mennesket som kan styre naturen.» Det er riktig at Skapelsesberetningen inneholder en setning om at mennesket skal underlegge seg naturen: «Bli mange, fyll Jorden og legg den under dere». Men kan vi ikke la teologi være teologi, og biologi, biologi? Allerede på 1300tallet hevdet William Ockham at fornuften hadde det best på fornuftens område, like godt som troen på troens område – og at fornuft og tro skulle holdes unna hverandre. «En skog som er overlatt til seg selv kan vokse seg fast. Gammelskogen kan kollapse. Under tiden kan sykdommer og insektangrep herje med bestandene på forskjellige alderstrinn, og katastrofer i form av snøbrekk, sterk vind, storm, skogbrann og andre katastrofer kan herje stygt med skogen. Total fredning kan føre til alvorlige katastrofer i løpet av en omløpstid. Vi husker skogkatastrofen i Namdalen 1837, granens «gulsott» over Østlandet i 1830-årene og billeangrepene på gammelskogene over søndre delen av landet i 1960-årene. I alle disse katastrofene var granskogene blitt gamle og lite motstandsdyktige mot billeangrep. Tar man ikke lærdom av katastrofene? Hvem skal rette opp skadene etter katastrofer i en fredet skog?» Her utdypes suksesjonens forferdelige ende- Blyttia 62(1), 2004 INNI GRANSKAUEN likt i dramatiske ordelag: katastrofer, sjukdommer, gulsott, biller og andre fæle insekter – huff! Ja, det er nær som om Pesta i egen uhyggelig person kommer sveipende nedover liene med fastvokst skog og kravlende kryp. Hvordan skog kan vokse seg fast og samtidig kollapse, er meg litt uklart – men det må være veldig dramatisk. Og hvem skal rette opp skadene etter katastrofene i en fredet skog? Mitt svar: Ingen! Dersom skogen er fredet, og den ikke er fredet som ledd i vern av kulturlandskap med spesiell skjøtsel, er det meningen at den skal rå seg sjøl. Det er jo nettopp det som ligger i fredningen. Faren for skader er forresten ikke så overvettes stor heller. I en gammelskog med harmoni mellom artene, skjer det sjelden «katastrofer» som medfører skader. Det vil alltid være trær av ulike aldersklasser, og vanligvis vil insekter og sopper (som kan medføre skade) bare angripe bestemte aldersklasser. Etter f.eks. stormfelling blir det få trær i rett alderklasse å angripe. Og derfor heller ikke mange skadeorganismer til å angripe nye trær. Da er faren atskillig større i kulturskoger hvor trærne har samme, eller nesten samme alder. «Det er for lite veger i de norske skogene. Fløtningsvassdragene i Buskerud og Østfold hadde en tetthet på omtrent 10 meter per hektar. Regner vi med hestevegene var tettheten nærmere 20 meter per hektar. Den gang var det faktisk en større gjennomsnittlig tetthet enn det som vårt nåværende vegsystem har. Det er et skrikende behov for å bygge ut skogvegnettet i Norge. I det vanskeligste terrenget er behovet størst. Etter mine beregninger bør de nåværende 12 m/ha økes til minst 20 m/ha.» Argumentet om å bygge flere skogsveger lar jeg stå uimotsagt. Det taler for seg sjøl. «Norske miljøfolk har søkt samarbeide med sine kolleger i Tyskland, blant annet for å fremtvinge en sertifisering av norsk tømmer. I tyske og i østerrikske skoger varierer skogsvegenes tetthet fra 20 til 45 meter per hektar.» «Miljøfolk», hvem er det? Mulig at jeg er spydig og urettferdig, men jeg aner en tydelig nedvurdering i betegnelsen (godt støttet av kronikkens øvrige innhold). Sammenlikningen mellom tyskernes interesse for at tømmeret skal være miljøsertifisert, og at det er større tetthet av skogveger i Tyskland enn i Norge, kan jeg ikke forstå har noe med hverandre å gjøre. Kanskje tyskerne har tatt lærdom av egne feilgrep i skogen…? Klaus Høiland 49
Page 1 and 2: BLYTTIA NORSK BOTANISK FORENINGS TI
Page 3 and 4: Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORSK B
Page 5 and 6: Arbeidsdeling i rødlisteprosjektet
Page 7 and 8: Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORGES
Page 9 and 10: Blyttia 62(1), 2004 Kvitblikk, berg
Page 11 and 12: Fra flyet kan vi oppleve å se skog
Page 13 and 14: Blyttia 62(1), 2004 NORSK BOTANISK
Page 15 and 16: Davidson 1999:37), og det samme gj
Page 17 and 18: Figur 2. Dyvelsdrek kjøpt som kryd
Page 19 and 20: En italiensk botaniker har nylig fo
Page 21 and 22: for våre neser. Selv om lukten og
Page 23 and 24: på dyvelsdrek finnes i tabell 1; d
Page 25 and 26: Blyttia 62(1), 2004 Dyvelsdrek i fo
Page 27 and 28: Et notat fra Talvik i Alta (Finnmar
Page 29 and 30: ling om man hadde «støtt» eller
Page 31 and 32: Ifølge folketradisjonen samlet tro
Page 33 and 34: men med ymse andre «medisiner», i
Page 35 and 36: Kjennerud 1933a:3). Et typisk sympt
Page 37 and 38: Denne medisinen bestod av kameliaol
Page 39 and 40: Blyttia 62(1), 2004 Dyvelsdrek i fo
Page 41 and 42: med omtrent samme egenskaper som sa
Page 43 and 44: sykdom har likeens mange felles tre
Page 45 and 46: Ranens Beskrivelse 1834. Rana museu
Page 47: Rätsch, C. 1999. Räucherstoffe. D
Page 51 and 52: Blyttia 62(1), 2004 BLYTTIA NORGES
Page 53 and 54: Figur 24. BU Kongsberg: (Store) Mys
Page 55 and 56: Vestfold Berggrunnen i fylket best
Page 57 and 58: 499,996) er tjønnakssjøer uten kr
Page 59 and 60: på 10-12 meter. Her vokser kjempes
Page 61 and 62: ville det ikke være urimelig å pl
Page 63 and 64: Historien om et levende fossil, urt
Page 65 and 66: Hvor ble det av Wangs materiale fra
Page 67 and 68: En merkelig hvitveis med grønnprik

Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?