Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Torbjørn Alm
(Finnmark) av Yngvar Mejland rundt 1960 viser at
dyvelsdrek her i stedet ble røkt:
«Dyvelsdrek – pirunpaaska ble røkt for å holde sykdom
borte.» (NEG 80: 19722)
Antakelig er det lignende hensyn som ligger bak
bruken av dyvelsdrek i snus, slik den fremgår av
medisinalberetningen for Sør-Varanger for året
1890:
«Selv yngre Kvænkoner er ivrige Tobaksrøgere. Til
snus er seet anvendt en Blanding af Brændevin,
Tobak og Dyvelsdræk.» (Forsdahl 1976:29).
Dyvelsdrek i sigøyner- og
omstreifertradisjon
Det fremgår av Eilert Sundts klassiske beskrivelse
av sigøynerne og andre omstreifere i Norge (Sundt
1852) at kvinnene delvis livnærte seg som «kloke
koner». Dyvelsdrek var et av hjelpemidlene de
hadde til rådighet:
«Vel har en forsynlig taterske altid en drabbeskemokti
hos sig, det er, en æske, hvori man kan finde
f.ex. lidt dyvelsdræk og bævergjæl, salpeter, svovl,
en tørret kalmusrod eller to og deslige naturalier, som
siges at være virksomme for mindre onder; men i
vanskeligere tilfælder anvendes alene besværgelsen,
ragusta, (...)» (Sundt 1852:152).
Noen utfyllende opplysninger om denne virksomheten
finnes hos Flekstad (1949:30, 47-48, 56,
73, 90, 181). «Legemidlene» er ikke spesifisert,
men det fremgår klart at de delvis ble kjøpt på
apotek. Stortyven Gjest Baardsen traff på sine
vandringer på Vestlandet noen kvinnelige omstreifere;
en av dem livnærte seg nettopp ved å helbrede
husdyr:
«Ser De vel, således må vi stakkars vandrere slå
oss igjennom i verden. Det er vår lykke at bøndene
er så overtroiske og lar seg så lett ta ved nesen.
Skulle jeg med mine små betale allting med penger,
ville det se galt ut, ti hvorfra skulle jeg ta dem? Jeg
måtte da betale, og dertil har jeg dog aldri vært vant.
Ved slike småknep og ved å ha atskillige småsaker
jeg kjøper på apoteket å selge, slår jeg med godt
igjennom.» (Baardsen 1835, sitert etter Flekstad
1949:30).
Et annet omstreiferpar livnærte seg på lignende
vis:
(...) «i virkeligheten agerte Christian Fredriksen dyrlæge,
og hun drev med kvakksalveri, signen, manen
og det å spå. Hun hadde urter, røtter, pulvere, små
flasker fylt med ukjente væsker og noen underlige,
mystiske gjenstander hvis bruk hun ikke ville oppgi.»
(Flekstad 1949:57).
Fredrik Larsen Hartman var en sentral kilde for
Sundts bok om sigøynerne i Norge. Også han
skaffet seg remedier på apotek:
«Han kunde have levet godt her. Men den medfødte
Taternatur var ham vel for sterk. Da Sommeren første
Gang vendte tilbage med varme Solskinsdage og
lyse Nætter, saa strøg han afsted igjen. I Nabobyens
Apothek kjøbte han sig Urter og Draaber, agerede
dermed Mirakeldoktor for Folk og Fæ i Omegnen og
blev komplet Fant igjen som før eller værre end før.»
(Sundt 1852, sml. Flekstad 1949:90).
Vi kan antakelig trygt gå ut fra at dyvelsdrek var
med i medisinkisten til de fleste slike omreisende
folkelige helbredere.
Bruk av dyvelsdrek i noen andre
land
Det ligger utenfor rammene av denne artikkelen å
gi noen oversikt over tradisjonell bruk av dyvelsdrek
i andre land – i så fall ville den raskt svulme
til en bok. Noen sammenligninger med nabolandene
kan imidlertid være av interesse.
Den norske tradisjonen om dyvelsdrek er nokså
lik den danske. Også i Danmark har dyvelsdrek
vært brukt både som medisin for sykdom hos
mennesker, og mer generelt som et vern mot onde
krefter; en pose med dyvelsdrek og andre stoffer
med sterk lukt om halsen skulle verne mot trollskapen
(Brøndegaard 1987a:82-83). I Danmark
inngikk dyvelsdrek dessuten, sammen med sevenbom
Juniperus sabina, i preparater som skulle
hindre graviditet (Brøndegaard 1987a:81). Begge
er abortfremkallende; sevenbom er beryktet som
abortplante i store deler av Europa (se Brøndegaard
1959, 1964, Alm 2003b). Denne anvendelsen
har gitt opphav til ordtak som «dyvelsdræk og
sevenbom, gjør så mangen hore from» (Brøndegaard
1987a:81). I Norge synes slik bruk å ha
vært sjelden, men svartebøkene fra Rustad i Elverum
(Hedmark) nevner både bevergjell, dyvelstrek
og sevenbom som midler som kunne fremkalle
abort (Evensen 1994:99).
Også i Danmark ble dyvelsdrek flittig brukt om
det var problemer med husdyrene, enten disse
skyldtes sykdom (Brøndegaard 1987a:78), eller
ble tilskrevet trolldom og onde krefter (sml. Brøndegaard
1987b:194, 1987c:80, 1987d:216, 264,
274) – f.eks. når det var noe galt med melkeproduktene,
særlig om fløten ikke ga smør (Brøndegaard
1987a:82, 1987b:292, 1987c:290).
Innen det svenske språkområdet er dyvelsträck
blitt som verneråd mot sykdom og onde
krefter, gjerne ved røyking (Tillhagen 1958:121),
eller i form av magisk smurning, ofte som én av ni
ingredienser (Tillhagen 1958:124). På samme vis
som i Norge, var dyvelsdrek et vanlig inventar i
trollposer (Tillhagen 1958:135, 147). Bruken mot
42 Blyttia 62(1), 2004