Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
med omtrent samme egenskaper som salisylsyre,<br />
kjent syntetisk som et bakteriedrepende og<br />
feberdempende middel i form av aspirin (= acetylsalisylsyre)<br />
og lignende legemidler (sml. Alm &<br />
Engelskjøn 2003).<br />
Qvigstad (1932:30) nevner også bruk av dyvelsdrek<br />
mot hoste i Ohcejohka/Utsjok (Finland); her<br />
skulle man innta dyvelsdrek og holde den i munnen.<br />
I medisinalberetningen for Måsøy i Finnmark<br />
1892 heter det at «Lapperne skal efter sigende<br />
bruge Asa foetida som Tilsætning» i kaffen (Forsdahl<br />
1991:111), i så fall ganske sikkert som et<br />
botemiddel mot sykdom; det er i hvert fall ikke noen<br />
oppskrift på god kaffe.<br />
Hunstadbråten (1986) nevner i sin samling av<br />
folketro om tenner og tannverk i Norge at man i<br />
samisk folkemedisin stundom behandlet tannpine<br />
ved å smøre en blanding av dyvelsdrek, aske og<br />
tobakksolje på tannen. Kilden er Qvigstad (1932),<br />
men her fremgår det klart at opplysningen stammer<br />
fra Karesuando. Tilsvarende behandling synes<br />
ikke å være kjent fra Norge, mens behandling<br />
av tannpine med tobakk Nicotiana tabacum har<br />
vært nokså vanlig (se Hunstadbråten 1986:94-96);<br />
den fungerer nok i praksis som en form for lokalbedøvelse.<br />
Også i samisk tradisjon er dyvelsdrek blitt brukt<br />
til å behandle sykdom hos husdyr. Thomassen<br />
(1999) oppgir at dyvelsdrek ble brukt som medisin<br />
mot diaré hos buskapen:<br />
«Har man brennevin, blandet med dyvelsdrek (...),<br />
gis det av denne.» (Thomassen 1999:159).<br />
Den samme opplysningen finnes hos Helland<br />
(1906) og Qvigstad (1932:215); begge trolig med<br />
Thomassen som hovedkilde.<br />
På samme vis som i norsk tradisjon, oppgir<br />
Svare (1950:58, 1973) at samene i Vefsn i Nordland<br />
brukte dyvelstrek for å holde ulven unna:<br />
«Finnane nytta dyvelstræk imot vargen. Dei hadde<br />
dyvelstræk rundt reinlegra.<br />
Vargen har det slik at han fér visse vegar når<br />
han er på vandring. Finnane visste om desse vegane.<br />
Fekk dei tidend av at det var varg i vegane, la dei ut<br />
dyvelstræk.<br />
Det gjer dei enno.<br />
Det kom varg austån-etter ein vinter. Ein finn som<br />
låg med rein i Haustreisdalen og på Reinfjellet, la ut<br />
dyvelstræk i Appfjellet og Jamtfjellet, der han visste<br />
vargen ville koma. Vargen kom, men då han fekk<br />
ferten av dyvelstræk’en, la han tvi-tanet austetter<br />
att.<br />
Dei gjette på vargen og såg etter.» (Svare<br />
1973:287-288).<br />
I Finnmark har dyvelsdrek også gjort tjeneste som<br />
<strong>Blyttia</strong> 62(1), 2004<br />
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang<br />
myggmiddel. Slik bruk er nevnt i en opptegnelse<br />
fra Guovdageaidnu/Kautokeino:<br />
«Man brukte den også mot mygg. Da lot man den<br />
ligge og brenne på ovn eller helle.» (notat ved Yngvar<br />
Mejland, NEG 80:22163).<br />
Det er trolig denne opplysningen som ligger til<br />
grunn når Holck (1996:113) oppgir at dyvelsdrek i<br />
Finnmark er blitt brukt til å holde myggen på avstand.<br />
Dyvelsdrek i finsk/kvensk<br />
folketradisjon<br />
Som nevnt over, angir Holck (1996:113) birumbaska<br />
som ett av flere norske navn på dyvelsdrek.<br />
Kilden er muligens Jansen (1940:8), hvor Birum<br />
Baska er oppgitt som et folkenavn på dyvelsdrek i<br />
Vadsø (Finnmark). Betegnelsen kan nok ha funnet<br />
innpass også i norsk tradisjon, men i virkeligheten<br />
er det et finsk navn, pirunpaska, med samme betydning<br />
som dyvelsdrek (= «djevelmøkk»). Om<br />
andre finske navn på dyvelsdrek har vært brukt i<br />
Norge er usikkert. På finsk går produktet også<br />
under navn som hajupihka («lukttjære») og pirunpihka<br />
(«djeveltjære»).<br />
Etnobotaniske tradisjoner hos den finske<br />
(kvenske) minoriteten i Norge er foreløpig lite uutforsket<br />
(se Alm & Piirainen 2003). Opptegnelsene<br />
fra Finnskogen i Solør (Hedmark) hos Matson<br />
(1908) viser imidlertid – ikke uventet – at dyvelsdrek<br />
hadde funnet veien også inn i deres folketradisjon,<br />
og ble flittig brukt mot sykdommer både<br />
hos folk og fe:<br />
«Di’velstrekk å kjiruveie [tjærevann] brukte finna mie<br />
tell meddesiner både åt folk å krøtter.» (Matson 1908:<br />
202).<br />
I beretningen om «Hann Him’jas-Pålå 'n Krak-<br />
Lars» fremgår det at sistnevnte brukte dyvelsdrek<br />
som medisin mot mageplager (originalen har<br />
lydskrift, denne er ikke gjengitt her):<br />
«Menn da de lei ut på haust’n, tell de folk hadde møli<br />
å kokt tå joravlingen, vart 'n Krak-Lars i Kjinnsøn<br />
klein.<br />
De bi’i’ne litt smått me magarev, menn de auke på<br />
å vart vær’re. Mat’n hann åt, var 'n itte stann tell å<br />
behaul'le; de sto tur’n som i reip. Han drakk både<br />
pepparmjolk, di’velstrækkbrennvin å anne stærtt,<br />
menn ittnå hjæltte, å da de lei-på tell de kåmm snø, så<br />
do 'n.» (Matson 1908:216).<br />
Ifølge et notat fra Grue Finnskog (Hedmark) ble<br />
dyvelsdrek også forsøkt mot tannpine – uten særlig<br />
hell:<br />
«Je brukte både naftadråpar og dævelsdræk og<br />
magadråpår. Men det hjel’te ittnå.» (Holt 1956:94).<br />
En opptegnelse gjort på Bugøynes i Sør-Varanger<br />
41