Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Torbjørn Alm<br />
prøvd den. En brukte den helst mot opphovning etter<br />
bit av innsekter som hvepsestikk eller når en ble<br />
brendt av en homle og liknende, også mot hevelser.<br />
Den ble smurt utenpå huden eller omkring såret.<br />
Kjenner ikke til hvad den ble laget av, men man kunne<br />
få kjøpt den på apotekene.» (NEG 80: 15697, 8).<br />
Dyvelsdrek som lokkemiddel for<br />
fugl og fisk<br />
Det er trolig dyvelsdrek (alias silphium) som opptrer<br />
i en svartebokoppskrift fra Jeløya ved Moss<br />
(Østfold) rundt 1800, selv om navnet i svartebøkene<br />
visstnok også har vært brukt for mesterrot<br />
Peucedanum ostruthium (se Gjermundsen 1980:<br />
179). Det inngår i en oppskrift på et magisk middel<br />
for å få fugler til å samle seg («At forsamle mange<br />
Fugle paa et Sted i et Træ»), med krøll-lilje Lilium<br />
martagon som et alternativ:<br />
«Bland Egeblade med Martegon eller Silphium og<br />
Svale-Fedt og hæng det paa et Træ. Daa forsamler<br />
sig der alle Slags Fugle nogle Mile fra.» (Bang 1902:<br />
307, nr. 704).<br />
Den samme oppskriften går igjen i Ole Steensen<br />
Hotvets legebok fra Telemark 1794, men med to<br />
av de fire ingrediensene angitt i noe forvansket<br />
stand:<br />
«(...) at forsamle mange fugle paa et tre. Bland Egeblade<br />
med Nastegon eller Silfium og Svalefil og heng<br />
det paa et Tree da forsamle sig alle fugle nogle miile<br />
fra.» (Gjermundsen 1980:125).<br />
En opptegnelse fra Jølster i Sogn og Fjordane<br />
kan tyde på dyvelsdrek også er blitt tillagt evne til å<br />
lokke fisk. Her smurte man nemlig dyvelsdrek på<br />
agnet:<br />
«Dei s[m]urde det på makkana når dei – folket – fiska<br />
aure um sumrane.» (NEG 80: 16239).<br />
Denne tradisjonen var også kjent i Sør-Trøndelag.<br />
En opptegnelse fra Melhus gir en tilsynelatende<br />
rasjonell begrunnelse for bruken:<br />
«Men eg har kjent ein – som no er død – som hadde<br />
dyvelsdrekk i meitemark-øsja når han skulle fiska. Eg<br />
kan helse og seia at dette midlet fær liv i meitemarken.<br />
Eg har sjølv prøvd det.» (NEG 80: 15890, 8).<br />
Dyvelsdrek som botemiddel for<br />
redskaper<br />
En opptegnelse fra Balestrand (Sværefjord) i Sogn<br />
og Fjordane viser at dyvelsdrek også ble tiltrodd<br />
evne til å verne redskaper mot trolldom – og det<br />
kunne nok trenges, «forgjøring» av skytevåpen er<br />
et velkjent tema i norsk folketradisjon:<br />
«Dei hadde mange måtar å gjera ei skjemd eller fortrolla<br />
børsa god att. Dei skulde laga ein ring av divelsdrek<br />
med ei opning for børsepipa. So skulde dei leggja ein<br />
orm inni ringen. Han greider ikkje å koma over divels-<br />
drek. Skulde han koma seg or ringen, måtte han krjupa<br />
inni pipa. Børsa måtte vera ladd med laust, og so<br />
skaut dei ormen utatt.» (Bøyum 1934:116).<br />
Dyvelsdrek i samisk folketradisjon<br />
Det nordsamiske navnet på dyvelsdrek er birobaika,<br />
med samme betydning som det norske<br />
navnet: «djevelmøkk» (Kåven et al. 1995:62). Navnet<br />
er kjent fra alle de tre viktigste dialektene innen<br />
det nordsamiske språkområdet, med små forskjeller<br />
i uttale (Nielsen & Nesheim 1979:182).<br />
Navnet djevelstrikka (hos Thomassen 1999:117)<br />
er opplagt lånt inn fra norsk.<br />
I samisk folkemedisin ble dyvelsdrek regnet<br />
som et godt «desinfeksjonsmiddel», dvs. som<br />
medisin for ulike smittsomme sykdommer (sml.<br />
Thomassen 1999:117). Fra Ibestad i Troms oppgir<br />
Qvigstad (1932:95) at man i slike tilfeller spiste<br />
gammelost, små doser dyvelsdrek, eller drakk rom<br />
tilsatt spansk pepper Capsicum annuum. I Ofoten<br />
røkte man dyvelsdrek (Qvigstad 1932:95). Det<br />
samme gjorde man i Guovdageaidnu/Kautokeino,<br />
men her kunne man også legge en klump dyvelsdrek<br />
under tunga (Qvigstad 1932:95). Som påpekt<br />
av Reichborn-Kjennerud (1940:143), var det særlig<br />
medisiner som luktet vondt – som dyvelsdrek og<br />
gammelost – som ble antatt å kunne hjelpe mot<br />
smittsomme sykdommer. En opptegnelse fra<br />
Guovdageaidnu/Kautokeino gir noen utfyllende<br />
detaljer:<br />
«Dyvelsdrek ble røkt i sygdomstider.» (...) «På brystet<br />
skulde man ha dyvelsdrek i pose for å beskytte sig<br />
mot sygdommen.» (notat ved Yngvar Mejland, NEG<br />
80: 22163).<br />
I Ole Thomassens omfattende manuskript om<br />
samiske forhold i Nord-Troms og Finnmark, skrevet<br />
rundt 1900 (og utgitt nær 100 år etter), beskrives<br />
brennevin med dyvelstrek som ett av tre spritbaserte<br />
midler mot alskens plager. Han fremhever<br />
imidlertid særlig bruken av dyvelstrek mot diaré:<br />
«Endelig skal jeg nevne enkelt brennevin med tilsetning<br />
av, enten av kamfer, eller av spansk pepper, durkebihpporviidni,<br />
eller også av dyvelstrekk; – det brukes<br />
kun en sort av nevnte tilsetninger. Denne blanding<br />
brukes, så snart man føler seg upassende, dog med<br />
bemerkning, at djevelstrikkaviidni [dyvelsdrekbrennevin]<br />
benyttes almindelig under diaré.» (Thomassen<br />
1999:117).<br />
I Guovdageaidnu/Kautokeino ble dyvelsdrek brukt<br />
som hostemedisin, blandet i et utkok av vierbark<br />
(Qvigstad 1932:30). Bruken av vierbark mot forkjølelse<br />
og andre sykdommer er ellers typisk for<br />
samisk folkemedisin (se Alm & Iversen 1998:16)<br />
– og lett å forklare; vierbarken inneholder salicin,<br />
40 <strong>Blyttia</strong> 62(1), 2004