Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Denne medisinen bestod av kameliaolje, divelstrek,
bøvergjeld og kropspulver. (det var sagt at det
var flytende). Fikk kyrne av denne medisin skulle de
bli døgdigere. Det vil si at det ble mer fløte på melken.
Når kyr som hadde fått slik medisin ble sluppet ut om
våren, var andre buskaper helt ville for å komme
sammen med dem. Fremmedkyrne kunne lukte det,
og når disse da kom sammen førte det til at «døgdin»
ble tatt fra disse buskapene og ført over på de kyrne
som hadde fått av medisinen. Det er fortalt at kona
skaffet slik medisin til mange buskaper rundt om i
bygda.» (Røstadsand 1981:320).
En lignende opptegnelse fra Nord-Trøndelag finnes
hos Solheim (1952):
«Dei som trolla, blanda saman 11 sortar på ei flaske.
Det var bøvergjel, divelstrek, johannesblod o.s.b.
Denne blandinga strauk dei på sine eigne krøter og
gav dei inn også. Grannebuskapane vart heilt fortrolla
av dette. Dei fór berre og rende etter den «innsmurde»
buskapen. Ikkje åt dei, og ikkje mjølka dei. Det
vart eit lag blod mellom rjomen og mjølka, og så var
det så bort i natta tråkinna.» (Solheim 1952:309, etter
spørreliste).
Virkningen på andre folks buskap er også nevnt i
en opptegnelse fra Verdal i Nord-Trøndelag:
(...) «det skulle ha seg slik, at kom det andre dyr
saman med dei som hadde fått av denne medisinen,
vart dei helt ville, og kom seg ikkje før dei hadde fått
noko av den.» (NEG 80: 16898).
Dyvelsdrek som verneråd mot orm
Ifølge folketradisjonen skal dyvelsdrek ha en
avskrekkende virkning på orm (slanger), slik at de
holder seg unna både mennesker og buskap.
Særlig på Vestlandet og i Trøndelag nøt dyvelsdrek
stor tiltro til slik bruk.
En informant fra Telemark nevner bare at stoffet
ble brukt «mot ormebit» (NEG 80: 15566). Ormens
redsel for dyvelsdrek fremgår også av et notat
fra Nissedal i Telemark, men her synes hensikten
med å «ringe inn» ormen å ha vært glemt:
«Det var snakk om slik, – ein kunde ringa inne ein orm
med den, sa folk. Han måtte då bora seg ned i jordi
for å kome vekk.» (NEG 80: 16046, 8).
På Smøla i Møre og Romsdal ble dyvelsdrek brukt
som vern mot huggorm (NEG 80: 15615). Karl
Henry Hovland fra Strande ved Molde (Møre og
Romsdal) mintes følgende fra sine barneår:
«De som bodde nær ved eller i skogen, brukte å
skvette litt dyvelsdrek rundt huset og på føttene –
særlig på ungene når de gikk barføtt eller kippskodd
i skog og fjell – for at de ikke skulle bli stukket av
orm.» (Austigard & Parelius 1984:84).
Enkelte kunne nok bruke stoffet mer direkte mot
hoggormen, for å få den til å sky unna sine vante
tilholdssteder, slik det fremgår av Arne Inge Torviks
Blyttia 62(1), 2004
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang
barndomsminner fra Møre og Romsdal:
«Frå barndommen min i 1920-åra hugsar eg det rare
ordet «divilstrek». Eg meiner at dette var eit stoff
som vart lagt ut for å skremme hoggormen bort frå
ormebol ved setra.» (Aas 1990:153).
Aas (1990:151-152) fikk tilsvarende opplysninger
fra flere hold i Møre og Romsdal. Fra sin egen
barndom husket han at bøndene pleide å smøre
husdyrene med dyvelsdrek for å unngå ormebitt.
Andre sydde stoffet inn i en pose, som ble festet
på lammene med en strikk. Dette skulle skremme
bort både orm og rev. I tillegg var det vanlig at
gjeterne smurte skoene inn med dyvelsdrek for å
holde orm på avstand. Den sistnevnte bruken er
også nevnt i en opptegnelse fra Agdenes i Sør-
Trøndelag:
«Dyvelsdrekk eller «dyvelstrek» som det har vore
sagt her, har vore godt kjendt før, men ikkje omtala
eller brukt i seinare tid. Det var å få på apotek og vart
smurt eller skvetta på føterne og fotbunaden åt gjetarbonna
til vern og skremsle for ormen.» (NEG 80:
15994, 8).
To notater fra Sør-Trøndelag viser at tradisjonen
også fantes der. De stammer henholdsvis fra
Melhus og Oppdal:
«Dyvelsdrekk brukte dei helst å ha i skoene sine for
at hoggormen skulle halda seg frå dei.» (NEG 80:
15890, 8). – «Divelstrekk. Noko å skremme ormen
med.» (NOS).
Fra Åfjord i Sør-Trøndelag beskriver Nesheim
(1979) bruk av dyvelsdrek for å beskytte setra og
dyrene der:
«Dyvelsdrek ble kjøpt på apotek som middel mot orm.
Det hadde en vederstyggelig lukt. Der det var mye
orm, skvettet de det rundt setertufta. Likeså på geitene.
Ble smurt på mulen til kyrne. Det hendte også at
de gav kyrne litt inn av det, for at det skulle lukte
ekstra skarpt av dem når de beitet.» (Nesheim
1979:104).
En opptegnelse fra Hemne i Sør-Trøndelag gir en
utfyllende beskrivelse av bruken av dyvelsdrek som
verneråd mot orm:
«Jau den [dyvelsdrek] var vel kjend. Han vart kjøpt
på apotek, men eg har ikkje fått veta kva den var laga
av. Har ikkje høyrt frå nokon at det var brukt som
medisin. Men alle fortel at det var brukt mot orm. Dei
drøypte nokre dropar nedpå stakkefallen eller buksekanten
når dei skulle ut og ferdast i lende der det
var ormelende, helst da når dei var born. Anna Stolsmo,
75 år, fortel at dei brukte å drøype dyvelsdrekk
på marka i ein ring rundt høybua når dei låg i marka
på foring. Likeeins fortel andre at dei gjorde likeeins
kring seterbua, så ormen ikkje skulle smyge seg inn
under seterbua.» (NEG 80: 16018, 8).
På Støren i Sør-Trøndelag brukte man dyvelsdrek
på seterhusene for å holde ormen på avstand:
«Det vart bruka til mange ting. Mellom anna vart det
37