Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Torbjørn Alm
hva den skulle hjelpe for:
«Dei brukte og å gjeva kyrne divelsdrekk og bøvergjeld.»
(Strompdal 1938:69).
Lenger nord i Nordland, på Mjelde ved Bodø, var
dyvelsdrek ifølge Mo (1936) blitt plassert i dørstokken
på et fjøs, slik at husdyrene skulle få fred for
de underjordiske:
«Det fyrste eg kom hit til Mjele, stod det ein gammalfjøs
her nordum stua; det var ein dette kårfolket vårt hadde
havt. Då det bar til å ta ned denne fjøsen, kom vi over
ei lita flaske som låg i eit hol [i] dørstokken; i denne
var det kviksylv og dyvelstrek» (Mo 1936:123).
Også på Vestlandet ble dyvelsdrek brukt til å beskytte
buskapen mot onde krefter:
«Kreaturene have efter Overtroen en farlig Fiende i
Dværgen. Denne har Tilhold i et eller andet Fjøs,
hvorfra den endog ved høilys Dag gjør Udfald for at
skade Kreaturene. Falder Dyret formedelst Afmagt i
Bagbenene, saa har det faaet «Dværgslag». Det
forebygges ved at hænge en Skjor i Baasen, samt
ved at bruge Dyvelsdræk, thi derfor maa Dværgen
fly.» (Huus 1872:101).
På samme vis som hos mennesker, kunne dyvelsdrek
bli brukt sammen med en hel rekke andre
«sterke» medisiner. Ole Steensen Hotvets legebok
fra Telemark 1794 inneholder en typisk oppskrift:
«At ingen Trolddom skal skade en Hæst, eller betage
ham sin magt. Da bind, eller indsye i en Klud Hvideløg,
Dyvels-dræk, Bevergeld og Spandsgrøn [basisk
kobberacetat]: Dette skal syes fast i Rumpe-haarene,
op i mod arset, eller røven, da gaaer den fri fra saadant
onde.» (Gjermundsen 1980:57).
Hotvets oppskrift er påfallende enkel, med bare
fire ingredienser. Oftest omfatter disse oppskriftene
en lang rekke plante-, dyre- og mineralstoffer
med stort ry i folketradisjonen, helst av syv eller ni
slag – slik mange magiske oppskrifter har. Svello
(1961) beskriver en slik tradisjon fra Gol i Buskerud:
«Til medisin for krøtera hadde dei med seg på stølen
posar, trøllpøsa, fulle av ormeoske og andre medikament,
so som dyvelstrek, bøvergjeld, kvitlauk, spansk
pepar, johannesbrød, merrekaku og tjørepreparat.»
(Svello 1961:527).
En oppskrift fra Sigdal og Eggedal i Buskerud,
datert 1820, omfatter i hovedsak viltvoksende plantearter
– og dyvelsdrek:
«Gudbrand Albjørk eller Åsen noterte i 1820 hva han
skulle bruke «at tage råd for mine Creature. Som er
Jord-ved og bierkenever vievang og tisbas og divelstreg
og kiere.» Han har dessverre glømt å ta med
hvordan disse midlene skulle brukes.» (Mørch 1964:
130)
En tilsvarende medisin er kjent fra Land i Oppland:
«Det var jo ikke så meget med dyrleger den gangen,
og den medisin en greide seg med, var vel helst
«krøtterbuttelen», som inneholdt middel mot all slags
vondt, og som måtte finnes på hver gard. Det skulle
være ni slag i den, og deriblant skulle det iallfall være:
mjølkepulver, St. Johannesbrød, divelsdrekk, og bøvergjel.»
(Christiansen 1952:174-175).
Rise (1951) gjengir flere oppskrifter på kukur fra
Oppdal i Sør-Trøndelag, noen enkle og andre
svært kompliserte, med opptil 22 komponenter. I
to tilfeller er dyvelsdrek spesifisert som en av ingrediensene;
den første er kort og konsis:
«Ein munnleg recept lydde slik: «Ku-kur var samensett
tå divelstrekk, Johanneskaku og franskbrennevin».»
(Rise 1951:193)
En annen oppskrift i samme bok, etter Martin Lien,
inneholder derimot en lang rekke ingredienser:
divelstrek, jomfruhonning, avondspepper, polikrekium,
qvalsukker, finsk treak, melkerot, dessmør,
johanneskaku, hvitløk, bøvergjeld, melkepulver,
springkorn, frikorn, avondskrut, surstenolje, smørpulver,
befrielsesolje, bufred, rødlepolys, drageblod
og egenister (Rise 1951:193). De aller fleste
av disse stoffene var tilgjengelige via apotek, men
oftest under mindre folkelige (og i oppskriften til
dels sterkt forvrengte) navn.
Alfnes (1984:45) presenterer en tilsvarende
oppskrift fra Oppdal, etter Ingeborg Hoel. Den
omfatter mange av de samme ingrediensene, inkludert
divelstrøk-ekstrakt, og bygger nok opprinnelig
på samme kilde. Rekkefølgen i oppskriften
er imidlertid en annen, flere navn et feiltolket på
annet vis, og noen av ingrediensene skiller seg ut
(bl.a. gullfiskolje).
Røstad (1931) har en utførlig, men adskillig
enklere opptegnelse fra Verdal i Nord-Trøndelag
(sml. Høeg 1974:309):
«Dei brukte ofte «kukur» til kyrne. Det var ein krøttermedisin
som dei laga tå sju slag sterke saker: dyvelsdrekk,
bøvergjell, kvitløk, tived, vennelrot, spanskpepper
og Johannesbrød.» (Røstad 1931:97).
Blokkeskar (1984:20) gjengir en detaljert oppskrift
på en tilsvarende medisin, kuflaska, fra Meldal i
Sør-Trøndelag. Den inneholder 11 ingredienser –
eller 12, om vi regner med «ei halv flaske brennevin»,
slik Blokkeskar gjør. Oppskriften skiller seg
på flere punkter fra dem som er gjengitt over, og
inneholder dyvelsdrek, bevergjell, salmiakk,
bukkehornkløver, noen messingspon, sterk kaffe
med krutt, noen rustne spiker, riktig surt øl, noe
råmelk, en stang lakris, og en liten neve salt.
«Flaska måtte ristes godt før bruken», heter det –
og selv da skal det godt gjøres å få de rustne
spikrene til å løse seg opp.
I en svartebok fra Hurum i Buskerud rundt 1780
inngår dyvelsdrek i en kur for hestekopper – sam-
32 Blyttia 62(1), 2004