Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Ifølge folketradisjonen samlet trollkjerringene seg
i kirkene ved midnatt, i det minste noen dager i
året, særlig på jule-, påske-, pinse- og jonsoknatten.
Da var det også mulig å se dem, om man
hadde mot til å møte opp – og tok de nødvendige
forholdsregler. Svartebøkene fra Rustad i Elverum,
Hedmark (se Evensen 1994) inneholder en slik
oppskrift, «At forsvare sig i Kirken paa Høitids Nætter,
da vil man see Trold Hexser». For sikkerhets
skyld angir den en hel rekke verneråd, inkludert
dyvelsdrek, bevergjell, korn, malt, noen sider av
en salmebok, en magisk sirkel, og påkalling av
gode krefter:
«Naar du vil see dem, skal du om Aftenen gaae ind i
Kirken, eller og kan du staa udenfor, og hav i Følge
med dig Bævergield, Dyveltræk, Korn og Malt, og
Blade af en gammel Kirke Psalme Boog. Du skal med
en Kiæp giøre en Ring omkring dig, og i det samme du
træker Ringen langsomt, saa sig: I Jesu Navn saa
staar ieg her, i Navn Faders og Søns, og den hellige
Aands Amen. (...)» (Evensen 1994:118).
Et mer jordnært eksempel på bruk av dyvelsdrek
som verneråd finnes i svarene på NEGs spørreliste
43, «Ting til legedom og vern mot sykdom».
En informant fra Renså i Skånland (Troms) oppgir
følgende:
«I gamle dager var det ofte skikk at en hadde en liten
pose på brystet bundet med en tråd om halsen. I
posen var det divelstrek eller kamfer fordi de luktet
så. Ofte brukte de slikt når de var ute på reise (f.
eks. når mannfolk var på fiske). En kunne også bruke
slikt på barn. Et stykke divelstrek eller kamfer kunne
en også ha stukket i en liten lomme f. eks. vestelomme.»
(NEG 43: 9200).
Noen utfyllende opplysninger finnes i et senere
notat fra samme sted og kilde:
«Når de var borte på fiske, hadde de ofte et stykke
«dyvelsdrekk» (uttaltes divelstrek) i (veste)lommen
for på den måten å holde borte sykdommer som de
mente kunne ferdes i luften.» (...) «Som før nevnt,
var dyvelsdrekk mye brukt som vern mot smittsomme
sjukdommer på den måten at dampen av den skulle
holde omgangssjuken borte.» (NEG 80: 16114, 2 &
8).
Dyvelsdrek som verneråd er også nevnt i en
opptegnelse fra Dyrøy i Troms:
«På brystet innenfor klærne har man også hatt sølv
og kobberkors. Videre har man hatt kapsler (gull,
sølv) med «noe» i – en hårlokk, dyvelsdrekk, kamfer,
billede.» (NEG 43: 22620, 9).
Et notat fra Jarfjord i Sør-Varanger (Finnmark) gjenspeiler
den samme tradisjonen:
«Tørr kamfer bar noen på sig og noen røkte dyvelsdrek.»
(NEG 80: 21518, 2).
Bruk av dyvelsdrek som et beskyttende (apotropaisk)
middel for mennesker forekom et godt styk-
Blyttia 62(1), 2004
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang
ke ut på 1900-tallet. Særlig sterk synes tradisjonen
om at stoffet holdt orm (slanger) på avstand å ha
vært. Dette aspektet ved folketroen skal vi se
nærmere på under.
Dyvelsdrek som legemiddel for
husdyr
Bruken av dyvelsdrek har ikke på noen måte vært
forbeholdt mennesker. Syke dyr kunne risikere å
bli behandlet på samme vis, ofte med en blanding
av sprit, dyvelsdrek og andre høyt tiltrodde medikamenter
i folkemedisinen. Formålet er ikke alltid
angitt i kildene. Bremer (1952:40) nevner f.eks.
bare at folk i Hafslo i Luster, Sogn og Fjordane på
1860-tallet «(...) gav beisti dyvelsdrek (djevlelort),
sume halla terpentin i øyro.»
Bruken av dyvelsdrek i folkelig veterinærmedisin
i Østfold er typisk for store deler av landet:
«Fra flere av Østfold-bygdene fortelles det om «sterke
saker» man kunne bruke i påkommende tilfeller,
for eksempel kamfer, terpentin, bevergjeld og dyvelstrek.
En god del av dette kunne man få kjøpt på apotek,
og det skulle gjerne gis det syke dyret – utvortes
eller innvortes – i en brennevinsblanding.» (Amundsen
1992:42).
Ofte har kurene mer preg av magi enn medisin.
Ifølge Storaker (1938) ble dyvelsdrek på Helgeland
(Nordland) gitt til kyr som hadde kalvet, for å hindre
at de skulle bli offer for onde og magiske krefter:
«Fra en enkelt Egn er det meddelt, at naar en Ko har
kalvet, giver man den en Kage af Mel og Vand, hvori
der er Dyvelsdrik. Dette Sidste indgives den som et
Middel mot «Fortrollelse», der snart træffer Koen
selv, snart dens Melk.» (Storaker 1938:109).
Nergaard (1927) har en lignende opptegnelse fra
Østerdalen (Hedmark), hvor dyvelsdrek likeens ble
brukt til å beskytte kyrne mot trolldom:
«Etter ein hadde mjølka um kvelden, laut ein korsa
over kvar ku fyrr ein gjekk fraa fjøset. Elles kom
huldra og mjølka uppatt um natta. So skulde ein og
gjerne leggja litt divelsdrekk i fjøset, so trollkjerringa
ikkje skulde ha makt til aa koma der og setja vondt
paa kyrne um natta.» (Nergaard 1927:33).
Strompdal (1929) nevner dyvelsdrek som medisin
for kyr i Brønnøy (Velfjord) i Nordland. Her fremgår
det at den kanskje først og fremst skulle hjelpe
mot plager som de underjordiske stod bak:
«I Granås vart eingong ei ku klen og sprakk inne i
fjøset. Då tok Beret og korsa med tjæra inne i fjøset,
og så brukte ho bevergall og «divelsdrekk». Det var
visst for å skræma huldra ut (Velfjord).» (Strompdal
1929:93).
Et notat fra Vefsn i Nordland inneholder den samme
oppskriften. Også her ble dyvelsdrek brukt som
medisin for kyr, men oppskriften sier ikke noe om
31