Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Torbjørn Alm
kjøpe dyvelsdrek i dagens Norge, kan imidlertid
like gjerne lete i innvandrerbutikker, med størst
sjanse for treff hos dem som leverer ingredienser
til indisk mat.
Dyvelsdrek i norsk folkemedisin
I norsk tradisjon er dyvelsdrek blitt brukt som medisin
for en lang rekke sykdommer både hos mennesker
og dyr. Vi skal først se på bruken mot menneskets
mange plager. Ikke så rent sjelden ble
dyvelsdrek regnet som et rent vidundermiddel, egnet
mot alle slags sykdommer.
I Snåsa i Nord-Trøndelag hørte dyvelsdrek, ifølge
Svend Busk Bruns opptegnelser fra 1812, til et
utvalg av medikamenter som kunne brukes mot
det meste. I et avsnitt om legemidler mot sykdommer
heter det som følger:
«Disse ere enten universalia som: Aareladen, Brændeviin
med og uden Peber og Krudt, Bævergjeld,
Dyvelsdræk, Viineddikke, Terpentin, Linolie, Salver
af Tjære og Tran, samt Plastere av Grankon, (...)»
(Brun 1817:181-182, sml. Quisling 1918).
Rundt midten av 1800-tallet inngikk dyvelsdrek
som et av mange midler Dordi Gunnarsdotter
Bortpå-Egga i Sollia (Hedmark) brukte mot innvortes
sykdom:
«Om Dordi Gunnarsdotter heksa litt, så var det berre
kvit magi ho dreiv, og ho vart mykje søkt som «lækekone».
Til innvortes bruk mot ymse plager gav ho
asa foetida eller dyvelsdrek, (...)» (Frey 1958:80).
I Finnmark ble dyvelsdrek ifølge Rode (1842) regnet
som et probat middel mot all slags innvortes
sykdommer – sammen med ulike andre «legemidler»
som utmerker seg ved sterk smak eller
lukt:
«Almuen mangler derfor i paakommende Tilfælde ikke
Raad og Lægemidler, hvoraf nogle aabenbar grunde
sig paa Overtro, andre derimod, skjønt Hestekure,
dog maaskee for haardføre Folk kunne være vel saa
tjenlige som Piller og Mixturer. Især er stødt Peber,
Ingefær, Kampfer og Dyvelsdræk i en Dosis Brændeviin
et meget yndet Lægemiddel, som skal hjælpe for
alle mulige «Hjerte-Sygdomme,» det vil sige: indvortes
Sygdomme.» (Rode 1842:315).
Fra Rakkestad i Østfold nevnte Karen Holtet (f.
1885) «dyvelstrek, løkdråper» blant en rekke medisiner
som var «vanlig brukt», uten noen nærmere
angivelse av bruksområdet (Borchgrevink
1975:165).
Bevergjell og dyvelsdrek ble fortsatt brukt mot
alskens plager i Leirfjord i Nordland i noe nyere
tid:
«Så mye visste man iallfall å kunne si at som kurmiddel
bruka han Mons i allminnelighet: ormefett, hundefett,
bømergjell (bevergjell) og dyvelsdrikk. Disse fire ting
var nesten uunnværlig i en hver husholdning.» (...)
«Til innvortes bruk var bømergjell og dyvelsdrikk nesten
alminnelige universalmiddel.» (Jenssen 1982:147-
148).
Som vi skal se, er det stor variasjon i måten dyvelsdrek
ble brukt på, både innvortes (oftest som
et sprituttrekk, dels ved røyking) og utvortes (ved
påsmøring eller røyking). Det er ellers sjelden at
kildene går særlig i detalj med hensyn på hvordan
medisinen ble laget til; unntaket stammer karakteristisk
nok fra en apotekkyndig informant i Beiarn
(Nordland):
«I gamle dager fikk de de rødbrune harpiksklumper
på apotek som husråd. De skavet av den til fint pulver
med en skarp kniv og hadde det i brendevin.» (NEG
80: 18084, 8).
Det er ikke bare innen folkemedisinen at dyvelsdrek
var flittig brukt. Også utdannete leger så seg
nytte i dyvelsdrek som medisin. Et eksempel er
interimskirurg Leinich, som var medisinsk ansvarlig
ved Vardøhus festning i perioden 1808 til 1818.
Han hadde ikke noe godt ord på seg, og omtales
i eksisterende arkivmateriale (ved Statsarkivet i
Tromsø) dels som «Qvaksalver». Leinich ble blant
annet beskyldt for ikke gi annen medisinsk hjelp
enn kurer med brennevin, dyvelsdrek og hvitløk.
Den folkemedisinske bruken av dyvelsdrek flyter
delvis over i anvendelsen som verneråd (apotropaisk
middel) mot onde krefter, gjerne ved at man
bar dyvelsdrek på seg, ofte i en pose rundt halsen.
Dyvelsdrek ble dels brukt alene, men ofte sammen
med andre «sterke» stoffer.
Generelt synes inn- og utvortes røyking med
dyvelsdrek å ha vært vanlig i Nord-Norge, både i
norsk, samisk og finsk tradisjon (for en nærmere
behandling av de to siste, se egne avsnitt), mens
man lenger sør i landet nøyde seg med å bruke et
sprituttrekk (innvendig), eller å bære dyvelsdrek
på seg som et verneråd.
Røyking skjedde kanskje oftest ved at man la
dyvelsdrek på en varm ovn, men stoffet kunne også
bli blandet i tobakken, slik tilfellet var i Øst-Finnmark,
hvor den: «Røyktes i pipe blandet med tobak.»
(NEG 80: 15633).
Dyvelsdrek var fortsatt i flittig bruk i Finnmark
tidlig på 1900-tallet, både som legemiddel og
verneråd. En oppskrift fra Sarnes på Magerøya
(Nordkapp kommune) rommer mange av de
aspektene vi skal se nærmere på under:
«Her brukte man meget dyvelsdrek før i tiden, både
til å røke og til å bære på sig i en liten pose på brystet.
Dyvelsdrek ble også lagt på ovnen (varm) for å holde
sygdom borte. Den ble også gitt i brennevin for indre
sygdommer (mave og bryst).» (NEG 80: 21747).
26 Blyttia 62(1), 2004