Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

på dyvelsdrek finnes i tabell 1; den store variasjonen
i dialektformer skyldes nok mest at navnet
ikke har gitt noen mening for brukerne.
En sjelden gang kan dyvelsdrek også snike
seg inn i litteraturen mer som begrep og uttrykk
for vond lukt enn som et folkemedisinsk vidundermiddel
– f.eks. på et såpass usannsynlig sted
som i en bok om bokbinding (Moen 1930). I et
avsnitt om «Gamle og rivne bøker» beskrives et
ille medfart eksemplar av Snorre (utgaven fra
København 1819) som følger:
«– Denne boka, sa klokkaren, fann eg på eit myrkeloft.
Og da såg ho ut, skal du tru! Ho var gul og raud,
morkna og mygla, og med ei lukt som var verre enn
den ramaste dyvelstrik.» (Moen 1930:39).
Når Hagen (2002:34) i en artikkel om tillaging av
rakefisk antyder at produktet «stinker kanskje
slemmere enn «Dyvelsdræk» (djevelens møkk)»,
er det forhåpentlig bare for å understreke at fisken
ikke er helt luktfri. God rakefisk bør kunne serveres
uten at folk utstyres med neseklipe.
Dyvelsdrek i norsk skjønnlitteratur
I skjønnlitteraturen spiller dyvelsdrek knapt noen
stor rolle. Stoffet er imidlertid nevnt i Ragnar Solbergs
diktsamling «Is-gud. Dikt på Dovremål», i
det lange diktet «Mot ljoset» – som blant annet
handler om krøtterstell og trolldom:
«Ho spring rondt veggen
i djupe graset
ti solleie og syreåker
med dyvelstrøk
og bøvergjel
i kvar si hånd.» (Solberg 1937:151)
I den tilhørende ordlisten er dyvelstrøk og bøvergjel
forklart som «Gamle medisiner som kunde
gjøre underverker» (Solberg 1937:300).
Dyvelsdrek som handelsvare
Dyvelsdrek skiller seg ut fra storparten av de flittigst
brukte plantestoffene i norsk folkemedisin ved at
opphavsplanten hverken vokser vilt eller kan dyrkes
(annet enn som en ren kuriositet) i Norge.
Produktet har alltid vært en ren handelsvare, med
apotekene som hovedleverandør. Et norsk «Medicinal-Vare-Depot»
ble opprettet i 1809, som følge
av Napoleonskrigene – og i stor grad forsynt med
beslaglagte varer. Et utdrag av den første varefortegnelsen
er gjengitt hos Moe (1981:244). Av denne
fremgår det at depotets lager av dyvelsdrek var
på 50 pund (1 pund = 489.1 gram), dvs. 24.5 kilo,
med en angitt salgspris på 1 riksdaler og 48 skilling.
Blyttia 62(1), 2004
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang
På steder uten apotek er dyvelsdrek og lignende
varer utvilsomt ofte blitt omsatt av omreisende
handelsmenn, både med og uten faglig utdannelse.
Et avsnitt i medisinalberetningen for Helgeland
for året 1835, skrevet av distrikslege J.F. Winther,
gir et lite innblikk i denne virksomheten; dyvelsdrek
er en av varene som nevnes:
«Om Sommeren indfinde sig her på Lensbiergene
Biørn og Tilrum, 2de Apoteker Svende fra Trondhjem
og udsælge, foruden Materialer til Farverier, Specerier,
Vine, Liquerer og saadanne Medicamenter som
ere tilladte i Haandkiøb, men afsætter også noget
Campher [kamfer], Asa Foetida [dyvelsdrek], Oleum
terebinthinæ, Oleum Laurini, og den saakaldte Rigabalsam
og Gratia probata, som Almuen bruger paa
egen Haand, ofte til meget Skade for deres Sundhed
under hidsige Febre.» (sitert etter Arnekleiv 1976:55,
en lesefeil fra originalen er rettet her).
I sine skildringer av gammelt gårdsliv i Hallingdal
nevner Opsata (1972:85) dyvelsdrek og «nieslagsolje»
blant varer folk som dro på bytur gjerne fikk i
oppdrag å kjøpe inn, trolig på apotek.
Ifølge Dragøy (2001) ble dyvelsdrek hos noen
handelsmenn i Nord-Norge oppbevart sammen
med kassabeholdningen. Forklaringen er noe tvetydig;
dyvelsdrek kommenteres som følger:
«(et) mørkebrunt desinfeksjonsstoff som lå i pengeskoffa
i krambuan.» (Dragøy 2001:24). – «Bruktes i
gammeldaga også som desinfeksjonsmiddel i pengeskoffa
i krambua.» (Dragøy 2001:28).
At penger skulle ha nevneverdig behov for å bli
desinfisert, synes lite trolig. Om slik oppbevaring
var vanlig, må man heller tenke seg andre forklaringer
– f.eks. av dyvelsdrek skulle beskytte mot
tyveri, enten ved at stoffet ble tillagt magiske evner,
eller rett og slett ved at noe av lukten slapp ut om
skuffen ble åpnet. Den mest sannsynlige årsaken
er likevel at dyvelsdrek var forholdsvis kostbart, og
at de små mengdene en krambod kunne ha på
lager, godt kunne oppbevares sammen med andre
verdisaker.
Som det fremgår av teksten over, nøt bevergjell
og dyvelsdrek en særlig høy anseelse i folkemedisinen.
Det er verdt å få med at apotekenes «bevergjell»
sjelden eller aldri var ekte vare, dvs. et kjertelsekret
av bever Biber castor. Allerede midt på
1700-tallet var det helst dyvelsdrek apotekene omsatte
som «bevergjell» (se sitatet fra Pontoppidan
1753 under). På 1900-tallet var ekte bevergjell
knapt til å oppdrive, og erstattet av en simpel forfalskning
– basert på dyvelsdrek og kloolje; sistnevnte
er utvilsomt den gamle apotekoljen laget
av diverse dyreavfall (bein, brusk, horn og hår),
hos Jansen (1940:25) også kalt klauolje eller klovdyrolje:
23