Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
for våre neser. Selv om lukten og smaken av dyvelsdrek<br />
Ferula assa-foetida i dag gjerne oppfattes<br />
som vond, er det ikke sikkert at romerne så det på<br />
samme vis. Den stramme lukten er dels blitt oppfattet<br />
som et tegn på potens, og som vi skal se,<br />
anvendes dyvelsdrek fortsatt både i asiatiske og<br />
vestlige kjøkken.<br />
Lukten er forøvrig ikke verre enn at dyvelsdrek<br />
brukes i parfymeindustrien både i Europa og Nord-<br />
Amerika (Swahn 1991:23, Saberi 1993:233, Kubeczka<br />
& Bohn 1998:703); denne bruken av Ferulaarter<br />
har røtter helt tilbake til det gamle Egypt (Manniche<br />
1999:28, 83). Et annet Ferula-ekstrakt, galbanum,<br />
som utvinnes fra F. gummosa og noen<br />
andre arter (Mabberley 1997:280), brukes utelukkende<br />
til parfyme og røkelse (Groom 1999:17,<br />
Dalby 2000:112). Denne arten er giftig i forholdsvis<br />
små doser (Rätsch & Müller-Ebeling 2003:673).<br />
Ifølge Küster (2000:432) strekker den eldste<br />
kjente bruken av dyvelsdrek i mat seg tilbake til<br />
rundt 2000 f.Kr. Dyvelsdrek inngikk i flere matretter<br />
under perserriket (Roger 2000:1144-1145). I en<br />
assyrisk urtebok nevnes det at planten vokste nær<br />
Babylon (Campbell Thompson 1924, Manniche<br />
1993:101-102).<br />
Når det gjelder den kulinariske bruken av dyvelsdrek<br />
og silphion under romertiden, stammer<br />
nesten all vår kunnskap fra Marcus Gavius Apicius’<br />
bok De re coquinaria, «Om kokekunsten». Her<br />
inngår dyvelsdrek i mer enn halvparten av oppkriftene<br />
(Dalby 1993, 2000:110). Det romerske kjøkkenet<br />
brukte også mye liquamen eller garum, dvs.<br />
gjæret fiskesaus (se Notaker 1987:89-91), antakelig<br />
ikke så ulik dagens nam pla i det thailandske<br />
kjøkkenet – et stoff knapt noen vesteuropeer i utgangspunktet<br />
vil synes lukter særlig godt. I tillegg<br />
er det stor forskjell på «rå» dyvelsdrek brukt som<br />
medisin og produktet tilberedt som mat; oppvarmet<br />
og i små mengder gir dyvelsdrek både god lukt og<br />
smak (Morris & Mackley 1999:51, Davidson 1999:<br />
37, Dalby 2000:111). Den stikkende sulfidlukten<br />
forsvinner ved forsiktig oppvarming (Ortiz 1992:85),<br />
og erstattes av en mild, løk-aktig duft (Saberi 1993:<br />
233).<br />
Dyvelsdrek inngår fortsatt i kjøkkenet i mange<br />
land, ikke minst i India (Saberi 1993:232, Dalby<br />
2000:110, Davidson 1999:37, Kiple & Ornelas<br />
2000:1722), hvor noen folkegrupper av religiøse<br />
grunner ikke kan spise hvitløk og løk – ifølge Werle<br />
& Cox (2000:16) fordi de nevnte plantene regnes<br />
for å ha afrodisiakisk virkning. Dyvelsdrek brukes<br />
særlig i vegetariske retter (Morris & Mackley 1999:<br />
51). Bladverket brukes noen steder som grønnsak<br />
<strong>Blyttia</strong> 62(1), 2004<br />
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang<br />
(Lawless 1995:143). I Nepal anvendes dyvelsdrek<br />
som en mellomting av krydder og medisin (Eigner<br />
& Scholz 1999). Dyvelsdrek er forøvrig ikke helt<br />
forsvunnet ut av det vestlige kjøkkenet heller – den<br />
inngår visstnok som en av bestanddelene i worcestershire-saus<br />
(Chevalier 1996:209, Davidson<br />
1999:37, Polunin & Robbins 1999:102).<br />
Så lenge dyvelsdrek blir inntatt i små mengder<br />
gjennom mat eller drikke, synes den å være ufarlig<br />
for voksne mennesker. Det er ikke kjent noen<br />
alvorlige bivirkninger – med unntak av illeluktende<br />
pust. Små barn bør derimot unngå dyvelsdrek<br />
(Chevalier 1996:209). I store doser kan dyvelsdrek<br />
fremkalle diare, nummenhet og stinkende ånde<br />
(Roth et al. 1994:352).<br />
Dyvelsdrek i folkemedisinen – og<br />
noen medisinske egenskaper<br />
Dyvelsdrek er blitt flittig brukt i folkemedisinen både<br />
i Asia og Europa. Formål og bruk veksler sterkt,<br />
men dyvelsdrek tillegges evne til å helbrede en<br />
lang rekke sykdommer og andre plager, både hos<br />
mennesker og dyr (Saberi 1993:233). Kubeczka<br />
& Bohn (1998:703) ramser opp tallrike bruksområder,<br />
mot astma, bronkitt, hoste, kolikk, kramper,<br />
epilepsi, klimakteriebesvær, svulster m.v.<br />
Nyere forskning har bekreftet at dyvelsdrek<br />
hemmer veksten av svulster (Kubeczka & Bohn<br />
1998:703). Innholdsstoffene gjør dyvelsdrek til en<br />
sterk antioksydant, som hindrer kreftceller i å utvikle<br />
seg (Saleem et al. 2001). Dyvelsdrek hemmer<br />
også veksten av HIV-virus (Abd el-Rasek et al.<br />
2003).<br />
I likhet med en rekke andre bitre urter, virker<br />
dyvelsdrek gunstig på fordøyelsen (Chevalier<br />
1996:209). Også bruken mot hoste og astma kan<br />
gis en medisinsk forklaring. Ved at innholdsstoffene<br />
dels skilles ut gjennom pusten, har dyvelsdrek<br />
en gunstig, slimløsende effekt (Chevalier<br />
1996:209). Dette forklarer den tradisjonelle bruken<br />
mot hoste, astma og lignende plager. Ifølge indisk<br />
tradisjon skal dyvelsdrek dessuten ha gunstig virkning<br />
på sangstemmen (Bharadwaj 2000:50).<br />
Dyvelsdrek var trolig en av ingrediensene i en<br />
medisin for øyensykdommer i det gamle Egypt<br />
(Manniche 1993:103). I Afghanistan brukes dyvelsdrek<br />
som ormemiddel (Saberi 1993:233, Hocking<br />
1997:30) og til behandling av sår (Saberi 1993:<br />
233). I mange land regnes stoffet også som et<br />
afrodisiakum eller kjærlighetsstimulerende middel<br />
(se Rätsch 1990, Saberi 1993:233, Rätsch &<br />
Müller-Ebeling 2003:672ff). Et hårvekstmiddel som<br />
21