Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
En italiensk botaniker har nylig foreslått at silphion<br />
var Cachrys ferulacea (Manunta 1996), men<br />
denne identifikasjonen har så langt ikke fått noe<br />
stort gjennomslag. Arten har en viss likhet med<br />
avbildningene av silphion, og forekommer i den<br />
aktuelle delen av Libya. Den vokser imidlertid<br />
mange andre steder ved Middelhavet, også på<br />
europeisk side (Balkan og deler av Italia). Ifølge<br />
Manunta (1996, sml. Wright 2001) dro en lokal<br />
beduin som ble vist en mynt med silphion av to<br />
italienske arkeologer straks kjensel på planten.<br />
Han satte av gårde til en avsidesliggende wadi,<br />
og kom tilbake med C. ferulacea – uten at det skal<br />
tillegges altfor stor vekt, sml. omtalen av Thapsia<br />
ovenfor. Cachrys ferulacea har knapt noe større ry<br />
hverken som mat- eller medisinplante.<br />
At silphion var sterkt etterstrebet i oldtiden, er<br />
sikkert nok. I lang tid var planten et av de viktigste<br />
eksportproduktene fra Kyrene, og opphav til lokal<br />
rikdom (Andrews 1942:235, Brøndegaard 1963:<br />
685, 1977:68). Den ble utnyttet både som parfyme<br />
og krydder, og stilken som grønnsak. I det gamle<br />
Hellas ble silphion særlig brukt sammen med<br />
grønnsaker, og i ulike kjøttretter (Dalby 2000:17).<br />
Ifølge Plinius skulle silphion også gjøre nytte som<br />
konserveringsmiddel. De klassiske forfatterne<br />
nevner videre en rekke medisinske anvendelsesområder<br />
– til behandling av infeksjoner, dysenteri,<br />
sår hals, og mer generelt som motgift (Gemmill<br />
1966:309, Brøndegaard 1977:70, Koerper & Moerman<br />
2000). Koerper & Kolls (1999:138) har sammenstilt<br />
en lang liste over de medisinske bruksområdene<br />
som er oppgitt for silphion i klassisk<br />
litteratur; selv i stikksordform fyller den nesten en<br />
hel tekstside.<br />
Hos romerne hadde silphion ry som prevensjons-<br />
og abortmiddel (Chevalier 1996:209, Kiple<br />
& Ornelas 2000:1722, Koerper & Moerman 2000).<br />
Soranus, antikkens største ekspert på området,<br />
nevner at inntak av silphion forhindret graviditet –<br />
eller avbrøt denne (Riddle & Estes 1992:230, Riddle<br />
1992:26ff, 1997:46). Dette er en interessant observasjon,<br />
og støtter opp under tolkningen av silphion<br />
som en Ferula-art. Et ekstrakt av dyvelsdrek<br />
F. assa-foetida er vist å hindre graviditet hos mus<br />
og rotter (Kubeczka & Bohn 1998:703, Keshri et<br />
al. 1999), og en tilsvarende effekt hos mennesker<br />
kan tenkes å være en del av forklaringen på tidligere<br />
etterspørsel (Riddle & Estes 1992:226-228;<br />
Arndt 1993:32). Singh et al. (1985, 1988) har påvist<br />
en slik effekt også av innholdsstoffene i Ferula<br />
jaeschkeana. Det virksomme innholdsstoffet i Ferula-artene,<br />
ferujol, er nær 100 % effektivt mot gravi-<br />
<strong>Blyttia</strong> 62(1), 2004<br />
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang<br />
ditet hos rotter, og mer enn antyder at både silphion<br />
og dyvelsdrek kan ha spilt en viktig rolle for å<br />
begrense antallet barnefødsler i eldre tid, før man<br />
fikk tilgang på moderne prevensjonsmidler (Sumner<br />
2000:21).<br />
Koerper & Kolls (1999:139ff) tolker de romerske<br />
kildene i retning av at silphion først og fremst<br />
var et kjærlighetsstimulerende middel eller afrodisiakum.<br />
Det er ikke nødvendigvis noen stor<br />
motsetning her, i og med at et prevensjonsmiddel<br />
ville hindre uønskede virkninger av kjønnslivet.<br />
Bruk av dyvelsdrek som abortmiddel er kjent mange<br />
steder, blant annet i sentral-Asia (Sumner 2000:<br />
21). I tibetansk folkemedisin regnes forøvrig dyvelsdrek<br />
som det sterkeste av alle afrodisiaka<br />
(Rätsch 1990:59). Dyvelsdrek brukes også – i likhet<br />
med andre planter – som tilsetning til opium for å<br />
forsterke dennes virkning som afrodisiakum<br />
(Rätsch 1990:107).<br />
Som følge av høy etterspørsel, begrenset tilgang<br />
og en nøye kontrollert handel, var silphion<br />
en meget kostbar vare. I likhet med dyvelsdrek,<br />
var produktet svært holdbart, og forholdsvis store<br />
kvanta (hundrevis av kilo) ble i perioder oppbevart<br />
i skattkammeret i Roma – sammen med gull og<br />
andre kostbarheter (Andrews 1942:235). Cæsar<br />
skal ved sin maktovertagelse i 49 f.Kr. ha funnet<br />
store mengder silphion i skattkammeret. Brøndegaard<br />
(1977:70) angir mengden til halvannet tonn;<br />
ifølge Dalby (1993:71, etter Plinius) var det 1500<br />
pund, dvs. snaut halvparten så mye.<br />
Det ble gjort flere forsøk på å dyrke planten i<br />
andre områder, blant annet i Hellas, men disse<br />
slo uten unntak feil – om vi skal tro de klassiske<br />
forfatterne, med Hippokrates som hovedkilde (se<br />
Gemmill 1966:304).<br />
Aleksander den stores felttog mot Persia og<br />
India fra 334 f.Kr. fikk avgjørende innflytelse på<br />
oldtidens historie (Fox 1997) – og kom også til å<br />
få konsekvenser for handelen med silphion. Muligheten<br />
for å finne og hente hjem nye nytteplanter<br />
var riktignok en underordnet en del tankegodset<br />
bak felttoget, men ideen fantes (sml. Arndt 1993:<br />
30, Dalby 1993:69ff, Briant 1996; Roger 2000:<br />
1145). Sikkert er det i hvert fall at felttoget åpnet en<br />
østlig handelsvei for dyvelsdrek Ferula assa-foetida<br />
til markedene i Hellas (Koerper & Moerman<br />
2000), men klassiske kilder levner ingen tvil om<br />
at den ble oppfattet som en billigere og mindreverdig<br />
erstatning for silphion (Brøndegaard 1963:<br />
687, Dalby 2000:110). Grekerne betegnet denne<br />
nye varen som silphion medikon, dvs. silphion fra<br />
Media, i dagens Iran (Davidson 1999:37).<br />
19