Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

Figur 2. Dyvelsdrek kjøpt som krydder
i Norge. Mild utgave til matbruk, blandet
med ris. Foto: Jan Wesenberg.
Asafoetida bought as a spice in Norway.
A mild variant for consumption, mixed
with rice.
dyvelsdrek, utvilsomt vært kjent og brukt lenge før
den dukker opp i skriftlige kilder. Den eldste dokumenterte
bruk var i det gamle Assyria, rundt 2000
f.Kr. I kinesiske og hinduiske skrifter er dyvelsdrek
nevnt i det 7. århundre e.Kr. (Lawless 1995:143,
Chevalier 1996:209), mens bruk i Arabia er dokumentert
i det 2. århundre e.Kr. (Polunin & Robbins
1999:102).
Ferula-arter synes i det hele å ha spilt en viktig
rolle i klassisk tradisjon. I det gamle Hellas gikk
Ferula communis under navnet narthix (gresk:
íáñèçî), og Theophrastos (bok VI, 2,7, sml. Hort
1926:13) omtaler denne arten som selve «mønsteret»
på en skjermplante. Ifølge greske myter
var det ved hjelp av den hule stengelen av Ferula
communis at Prometheus lyktes med å bringe
ilden fra himmelen og ned til menneskene (Baumann
1993:60-61, Hjortsø 1998:26-27, Raven
2000:86). Opphavet til ilden kan nok diskuteres,
men margen inne i stengelen hos Ferula communis
er lett antennelig, samtidig som stengelen er
solid nok til at den kan brenne innvendig uten at
ilden slår gjennom veggen (se omtale og foto i
Baumann 1993:60-61).
Deltakerne i seremonier til ære for vinguden
Dionysos bar forøvrig staver laget av stengelen
på Ferula communis, med en kongle på toppen.
Valget av Ferula-stengler var fornuftig nok – det
skulle hindre at noen ble alvorlig skadet av kjeppene
i eventuelle fylleslagsmål (Baumann 1993:
61).
Hos Theophrastos (se særlig bok VI, 2), Dioskorides
(bok III, 84) og en rekke andre klassiske
forfattere (se Gemmill 1966) omtales silphion,
som var en av antikkens viktigste legeplanter.
Blyttia 62(1), 2004
Dyvelsdrek i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang
Identiteten er usikker, men det er nokså stor
enighet om at det må ha vært en Ferula-art (sml.
Andrews 1942, Vikentiev 1954, Brøndegaard
1963, 1977, Gemmill 1966:299ff, Lysebraate
1988, Arndt 1993, Rätsch 1998:615, Dalby 1993,
2000:17). Silphion er avbildet på mynter fra Kyrene
(Cyrenaica), som ble grunnlagt av greske utvandrere
fra dagens Santorini (Thera) i det 7. århundre
f.Kr. (Andrews 1942:234, Gemmill 1966:296,
Tameanko 1992, Favorito & Baty 1995, Koerper &
Moerman 2000, Tatman 2000), se figur 3. Selve
landområdet inngår i dag i Libya (Brøndegaard
1963:685ff, 1977:69, Koerper & Kolls 1999); for
en naturgeografisk beskrivelse, se Arndt (1993:28)
og Baumann & Baumann (2001). Fjellene her utmerker
seg ved høyere nedbør og en rikere vegetasjon
enn det som preger de indre delene av
Libya.
Etter legenden (gjengitt bl.a. hos Theophrastos)
skal silphion ha blitt oppdaget i Kyrene bare 7
år før den greske kolonisasjonen fant sted, dvs. i
638 f.Kr. (Dalby 1993:71-72). De eldste myntene
fra Kyrene med silphion som motiv ble laget rundt
570 f.Kr., mens motivet gikk ut av bruk i det 3. århundre
e.Kr. (Gemmill 1966:300, Arndt 1993:29,
Penn 1994:79ff, Koerper & Kolls 1999, Baumann
2000:56-57). Dessverre er hverken illustrasjoner
eller gamle beskrivelser tilstrekkelig nøyaktige til
å muliggjøre en sikker identifikasjon. Tegningene
av både stengel, blomst og frukt er opplagt i noen
grad «idealiserte» og stiliserte (Koerper & Kolls
1999).
Noen mynter viser et hjerteformet «emblem»,
som dels er blitt tolket som fruktene – selv om det
knapt er noen skjermplanter som har frukter med
17