Blyttia_200401_skjer.. - Universitetet i Oslo

BLYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Dyvelsdrek Ferula assa-foetida
i folketradisjonen i Norge
– med noen klassiske sidesprang
Innledning
Ondt skal ondt fordrive, heter det, og dyvelsdrek er
på sett og vis selve innbegrepet på ubehagelige
medisiner (sml. Tillier 1923:247-248, Swahn
1991:23, Johannessen & Skeie 1995:123, Alm
2003a). Navnet høres fremmedartet ut, og gir knapt
noen mening for dagens nordmenn – og antakelig
var det bare få av dem som brukte dyvelsdrek som
visste hva det var. Ordet som sådan er avledet av
det tyske Teufelsdreck – som ganske enkelt betyr
djevelmøkk. Med andre ord, et lite flatterende navn
på en medisin, og neppe noe dagens markedsbevisste
legemiddelindustri ville ha valgt som
merkevarenavn.
Og her kunne historien ha endt for vår del – for
enten man tror på djevelen eller ikke, er det ingen
Torbjørn Alm
Alm, T. 2004: Dyvelsdrek Ferula assa-foetida i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske
sidesprang. Blyttia 62: 14-48.
Devil’s dung Ferula assa-foetida in folk tradition in Norway – with some classical digressions.
Asafoetida or devil’s dung (the resin of Ferula assa-foetida) is one of several imported plant extracts that
have found a role in folk medicine in Norway. The foul-smelling resin was used in both Norwegian, Sámi,
Quain (Finnish) and gypsy folk medicine, to treat diseases in both humans and animals. The main uses were
for ailments affecting digestive organs or the respiratory tract (e.g. coughing). Asafoetida was also used as
a cure for parasites, to treat rashes, and for mental disorders. In Norwegian folk tradition, the extract was
usually eaten or drunk, except in North Norway, where smoking was a frequent alternative method; this was
also the case in Sámi and Quain tradititon. Asafoetida was generally regarded as an effective remedy for
contagious diseases, in particular in North Norway. To prevent disease, it was placed on a warm oven,
mixed with tobacco for smoking, or carried on the body, e.g. in a pocket or a small bag on the chest. The latter
use reflects its reputation and use as an apotropaic, protecting both people and animals from the forces of
evil. In Western and Central Norway, asafoetida was used to keep snakes away, especially from children,
by applying it to shoes or clothes, or by spraying it on the summer-farm buildings. A frequent practice in many
areas was to spray asafoetida on sheep, in order to protect them from predators (foxes, wolves, bears).
Some considered this harmful, as herds that had not been treated would become restless if they met animals
that had. Asafoetida is also mentioned as one of several ingredients in an ointment supposed to attract foxes,
making them easy to hunt. Related uses include a black book prescription for attracting birds, and applied to
bait (especially earthworms) to attract trout.
Torbjørn Alm, Fagenhet for botanikk, Tromsø museum, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø; e-post:
torbjorn@tmu.uit.no
hittil som har henført nevnte herre til planteriket.
Den gamle apotek- og handelsvaren dyvelsdrek
er imidlertid av klart botanisk opphav. Det folk
kjøpte, var seige og gummiaktige klumper av tørket
melkesaft. Den utvinnes fra ulike arter av slekten
Ferula (i skjermplantefamilien), men kanskje først
og fremst Ferula assa-foetida L. – i hvert fall når
det dreier seg om ekte vare (for en oversikt over
de aktuelle artene, se Holmes 1888).
Artsoppfatningen innen Ferula er imidlertid
omstridt, og slekten er moden for revisjon. En del
forfattere skiller Ferula foetida fra F. assa-foetida
som en egen art. Under enhver omstendighet vil
opphavsplanten (eller -plantene) for dyvelsdrek
trolig variere en del avhengig av hvor produktet
kommer fra (Arndt 1993:32, Saberi 1993:228,
14 Blyttia 62(1), 2004