Hurtigløpsteknikk - Norges Skøyteforbund

Tekniske 

momenter 

Hurtigløpsteknikk 

– forutsetninger og utførelse 

Redigert av 

Bjørn-Ove Indrøy 

Til bruk i 

Norges Skøyteforbunds 

Trener I-kurs, hurtigløp

Norges Skøyteforbund © Trener I-kurs hurtigløp 

Innhold 

INNHOLD .................................................................................................................................2 

FORUTSETNINGENE FOR SKØYTELØP.........................................................................3 

MEKANISKE FORUTSETNINGER ................................................................................................3 

BREMSEKREFTER.....................................................................................................................3 

Luftmotstand .......................................................................................................................3 

Friksjon...............................................................................................................................4 

ARBEIDSSTILLING....................................................................................................................5 

ARMBRUK................................................................................................................................5 

START.......................................................................................................................................6 

LANGSIDE ...............................................................................................................................7 

YTTERFASE..............................................................................................................................7 

GLIFASE...................................................................................................................................7 

SAMLINGSFASE........................................................................................................................8 

SKYVFASE ...............................................................................................................................9 

SVING......................................................................................................................................10 

YTTERFASE............................................................................................................................10 

GLIFASE.................................................................................................................................11 

SAMLINGSFASE......................................................................................................................11 

SKYVFASE .............................................................................................................................12 

SPESIELT: INNGANG TIL SVING ..............................................................................................12 

FREKVENS ............................................................................................................................13 

KILDEHENVISNINGER ......................................................................................................14 

Hurtigløpsteknikk Side 2 av 2


Forutsetningene for skøyteløp 

Det er en rekke forhold som på en eller annen måte virker inn på utøveren når han/hun går på 

skøyter. For å forstå de tekniske grunnprinsippene er det nødvendig å kjenne til disse, slik at 

man skjønner hvorfor utførelsen er slik den er, og hvorfor den ikke gjøres annerledes. 

Mekaniske forutsetninger 

I mekanikken gjelder følgende lover: 

• et legeme forblir i ro eller beveger seg videre i samme retning så lenge ingen ytre krefter 

virker på det 

• hastigheten et legeme får er avhengig av de ytre krefter som virker på det og i hvilken 

retning de virker 

• når et legeme virker med en kraft på et annet legeme, virker det andre legemet tilbake 

med like stor, men motsatt rettet kraft 

Videre vet vi fra mekanikken at: 

• hastighetstilveksten er avhengig av hvor lang tid kraften virker over 

Ut i fra dette skulle vi kunne si at det rent mekanisk ville være gunstig om vi kunne skyve rett 

bakover med størst mulig kraft i lengst mulig tid. Erfaringen tilsier at dette ikke er praktisk 

gjennomførbart. Etter hvert som hastigheten øker får vi kortere tid til hvert fraskyv. 

Fysiologisk sett er det også ugunstig, da musklene utvikler mindre kraft jo hurtigere de må 

kontrahere seg. For ikke å «gå fra» skyvet, setter vi skøyten mer i løpsretningen og skyver ut 

til siden, slik at vi får tid til å utvikle vår kraft – vi inngår et kompromiss mellom fysiologiske 

og mekaniske forhold. 

De ytre krefter som virker på en skøyteløper, er reaksjonskraften til fraskyvet, som gir 

fremdrift, og luftmotstand og friksjon, som bremser hastigheten. Vi får «svar» fra isen i 

motsatt retning, og med like stor kraft som vi skyver fra. Går fraskyvet rett ut til siden, vil vi 

kun få bevegelse til motsatt side, mens vi vil få bevegelse rett fram, dersom vi skyver rett 

bakover. 

Bremsekrefter 

De krefter som bremser hastigheten er som tidligere nevnt luftmotstand og friksjon. 

Luftmotstand 

Luftmotstand brukes som et begrep, men består i realiteten av flere sammensatte forhold: 

• et overtrykk fra luften som møter løperens front 

• et undertrykk som dannes bak løperen på grunn av turbulens og virveldannelse 

• friksjon på grunn av luftstrømningen langs kroppen 

Luftmotstanden er igjen bestemt av flere forskjellige faktorer: 

• Vind og lufttetthet 

• Løperens trikot 

• Sittestilling 

• Farten 



De fleste verdensrekordene de siste årene er satt på den innendørs høyfjellsbanen i Calgary. I 

tillegg til at det er vindstille inne, er noe av grunnen at luftens tetthet avtar med høyden over 

havet, og dermed avtar også luftmotstanden. Lufttemperaturen er også av betydning for 

lufttettheten. Varm luft stiger opp, og det er fordi den er lettere og har lavere tetthet enn kald 

luft. Derfor er det gunstig med noe høyere temperatur (som det er i innendørshaller), men 

temperaturen må ikke være så høy at isen rimer eller det blir ubehagelig å puste. 

I virkeligheten vil det også være av betydning hvor stort lufttrykket er. Begrepene høy- og 

lavtrykk brukes i meteorologien, og trykket måles i bar. Et lite bar-tall er således gunstig, 

fordi luften da er lettere. 

Løperens trikot er også viktig. I løpsreglementet heter det at «trikoten skal følge kroppens 

former», og den bør være så tettsittende som mulig uten å virke hemmende på bevegelsene 

løperen skal utføre. Overflaten må være glatt og tett, slik at den slipper minst mulig luft «inn» 

i stoffet og øker luftmotstanden. De nye syntetiske trikotene er overlegne sammenlignet med 

de gamle ulltrikotene, men hvilke av «supertrikotene» på markedet som til enhver tid er best, 

er umulig å si uten å gjennomføre regelmessige tester i vindtunnel. I den senere tid har det 

også blitt montert på «striper» på trikotene, slik at luften skal passere rundt løperens kropp på 

en slik måte at den lager minst mulig turbulens bak løperen, og dermed reduserer 

luftmotstanden. 

Løperens sittestilling har også stor betydning. Det gjelder å gjøre seg så liten og 

strømlinjeformet som mulig, og det er utført mange vindtunnelforsøk for å finne den ideelle 

sittestillingen. Som tidligere nevnt, går dette muligens noe på tvers av visse fysiologiske krav, 

slik at vi her må inngå et kompromiss, og derfor vil den mest optimale sittestillingen variere 

fra løper til løper. 

Farten løperen går i har også betydning for størrelsen av luftmotstanden. Øker farten til det 

doble, vil luftmotstanden øke til det firedoble. 

Friksjon 

Friksjonen mellom skøyte og is er forholdsvis liten, pga stålets friksjonskoeffisient med is. 

Ulike typer stål, tykkelsen på stålet, buen og ikke minst hvordan det er slipt, vil være med på 

å påvirke friksjonen. Det viktigste er uansett at «graden» fjernes, slik at skøyta ikke skjærer 

mer ned i isen enn nødvendig. Men iskvaliteten har vel så mye å si. 

Eksperimenter har vist at friksjonen mellom stål og is er minst ved en istemperatur på mellom 

–6ºC og –9ºC. Høy luftfuktighet når det er kaldt vil kunne medføre rim på isen, som gjør at 

friksjonen øker. Høy luftfuktighet når det er varmt vær vil ikke ha like stor effekt, men er litt 

avhengig av istemperaturen. Isen behøver ikke nødvendigvis være bedre ved at det ligger 

vann på den. Hvordan er så kvaliteten på vannet som er brukt til å vanne med? Vannet bør ha 

minst mulig partikler, både av metaller, oksygen og andre «urenheter». Og hvordan er 

isoverflaten? Det beste er en mest mulig plan/jevn isoverflate, og som regel oppnår man det 

ved å slipe og påføre vann vha en filtmatte. Under noe spesielle værforhold kan man også få 

endringer i overflaten. Kald is med en varm overflate, f.eks varmet opp av solen, får ofte en 

«olje-effekt» som gir glattere is. Det samme gjelder tørr snø, som kan ha en polerende effekt 

dersom den fjernes. Men vann, sludd eller snø som ligger på isen vil selvsagt øke friksjonen. 



Arbeidsstilling 

Arbeidsstillingen kan variere fra distanse til distanse. De fleste går med dypere bøy i knærne 

på de korte distansene enn på de lange distansene. Som regel går man også med større vinkel 

(det vil si litt mindre bøy) både i hofte- og kneledd i svingene i forhold til på langsidene. God 

«spissing» av knærne er gunstig fordi mindre vinkler i kneledd og ankler gir muligheter for et 

lengre skyv. At overkroppen er framoverbøyd gjør at luftmotstanden reduseres. 

Det er en rekke fysiologiske og mekaniske forhold som må tas med i betraktning når man skal 

definere en gunstig arbeidsstilling for hurtigløp på skøyter. Det skal stor muskelkraft til for å 

få til et kraftig fraskyv. Jo dypere vi bøyer knærne, jo tyngre er det å utvikle stor kraft, og 

løperen skal være veldig sterk for å utvikle mye kraft med stor bøy i knærne. På den annen 

side vil nesten rette knær gi musklene kort vei å virke på. En knevinkel der forholdet er 

balansert slik at musklene kan virke over lang vei uten at det stilles for store krav til dem vil 

således være det beste. 

Fra et mekanisk synspunkt kunne det tenkes at en kunne oppnå en bedre strømlinjeform ved å 

senke løperens overkropp slik at den ligger horisontalt. Dette er ikke så gunstig sett ut fra 

fysiologiske forhold. Hjertet har behov for best mulige arbeidsforhold for å utføre det store 

arbeid med blodtilførselen til de viktigste arbeidsmusklene. Videre har åndedrettsorganene 

dårligere arbeidsforhold, pga. endringer i bukhulen. Og dessuten vil nakkemuskulatur måtte 

brukes i langt større grad. 

¾ Diskusjon: Hvordan er sittestillingen på korte kontra lange distanser? 

Armbruk 

Armene kan brukes for å øke frekvensen og til dels kraften i de øvrige bevegelsene, men 

armene er også med på å påvirke balansen. Armbruk er samtidig ressurskrevende, så med 

mindre man har «bruk for» dem vil det være fornuftig å legge dem på ryggen for å spare på 

kreftene. Det stiller igjen ekstra krav til bruk av overkroppen for å oppnå god balanse. Derfor 

er armbruk individuelt, og bør brukes bevisst i forhold til løperens tekniske og koordinative 

ferdigheter. 

De fleste av verdens beste løpere går med begge armene løse i starten, under hele 500m-løpet 

og i innspurten på alle distanser. På de fleste andre distansene er det vanlig å gå med en arm 

løs eller med begge armene på ryggen. I svingene går de fleste med en arm løs bl.a for å drive 

opp tempoet og farten. 

Når man går med begge armer på ryggen, bør armene ligge mest mulig i ro. Enkelte løpere 

har en tendens til å la armene gli fra side til side på ryggen, spesielt tydelig er dette når de går 

med en arm på ryggen. Dette bør unngås dersom det er med på å forringe balansen og 

teknikken for øvrig. 

¾ Diskusjon: Er det en fordel å slippe begge armene løs i en spurt når man er veldig 

sliten? 



Start 

Når starteren sier «gå til start», skal man stille seg rett bak startstreken. Tyngden skal være 

fordelt slik at man har god balanse, og man skal stå oppreist med armene ned langs siden. 

Når starteren sier «ferdig», inntas startstillingen (bildet til venstre) der man bøyer knær og 

hofte, og armene føres litt ut fra kroppen. Noen løpere velger også å «støtte» seg på isen med 

den ene hånda (bildet til høyre). Plasseringen av skøytene er individuell, men det viktigste er 

at den bakre skøyta er plassert slik at tyngdepunktlinjens utgangsretning fra streken er 90 

grader på det bakre blad (det vil si at skøyta står på tvers). Hvis man ikke er nøyaktig med 

dette, vil man få en brytning/rotasjon i utgangen på starten. 

På skuddet (som skal komme 1-1,5 sekunder etter at begge løperne står helt rolig) føres det 

fremre benet et kort stykke frem og settes ned på isen, samtidig som det andre benet strekkes 

hurtig. Deretter følger noen få forholdsvis raske skjær. 

Etter hvert settes skøytene mer i løpsretningen, og skjærene blir gradvis lengre. Det er viktig 

at kreftene brukes på fremdrift, og man bør unngå å «reise seg opp» for mye under de første 

skjærene. For å få til dette må man forsøke å ha kroppen i fall fremover og utnytte dette til 

akselerasjon. Etter hvert som skjærene blir lengre, setter man seg gradvis ned i vanlig 

arbeidsstilling. 

¾ Diskusjon: Hvilke fordeler/ulemper kan det ha å starte med den ene hånda nedi? 



Langside 

Bevegelsesforløpet på langsiden er en syklusen med forskjellige faser. Inndelingen i faser kan 

gjøres på forskjellige måter, men er her delt opp i fire faser for hvert ben: 

1. Ytterfase 

2. Glifase 

3. Samlingsfase 

4. Skyvfase 

Ytterfase 

I ytterfasen har løperen avsluttet skyvet, skøytestålet har nettopp forlatt isen og løperen har 

akkurat satt ned beinet og begynt å gli på standbeinet i en stabil ytterskjærposisjon (som kan 

variere fra distanse til distanse og løper til løper). I denne posisjonen skal vi kunne trekke en 

rett linje gjennom nese, hofte, kne og ankel. I tillegg er dette den stillingen hvor knevinkelen 

er på sitt høyeste (der løperen står høyest i hele bevegelsesforløpet). Denne posisjonen er den 

aller viktigste for at løperen skal lykkes med en avspenning av pendelbeinet og for å få en 

riktig og god begynnelse på de neste fasene. 

Glifase 

Fra den absolutte ytterfasen vil løperen falle kontrollert innover mot «senter». Skøyta vil først 

gå over fra å gli i ytterskjærstilling til å gli på flat skøyte, og deretter fortsette mot innerskjær. 

Også i denne fasen må linjen gjennom nese, hofte, kne og ankel holdes – det er meget viktig 



for å få utnyttet kraften i fallet innover fra ytterskjær riktig. Samtidig med at ytterfasen går 

over i glifasen skjer det også noe med det andre beinet: en pendelfase. 

Beinet har utført et skyv, forlater isen og går i en form for sirkel samtidig som kneet er lett 

bøyd og spenner av. Deretter trekkes kneet fremover og inntil det andre. Fremdeles er leggen 

og ankelen avslappet. Beinet går nå mot «treffpunktet» i samlingsfasen. «Timingen» av denne 

bevegelsen vil kun bli riktig hvis løperen har vært innom den absolutte ytterfase. Hvis løperen 

ikke er innom den absolutte ytterfase, vil det bli ubalanse mellom fallet fra ytterskjær til 

innerskjær og pendel – fordi man faller for tidlig og må trekke til seg pendelen isteden for at 

pendelen faller naturlig på plass gjennom en form for sirkel og en naturlig akselerert 

bevegelse. 

Noen løpere har ingen tydelig pendel, men mer noe som kan kalles et «inntrekk». Pendelbenet 

trekkes rett inn til standbenet i stedet for å pendle avslappet bakover, og det er spesielt vanlig 

for sprintere. Noe av årsaken kan være at løperen ikke har tid til gjennomføre hele bevegelsen, 

og på korte distanser ikke har behov for den avspenningen pendelen gir. Likevel skal man 

være forsiktig med å ikke fullføre pendelbevegelsen, fordi det er lett for at man blir liggende 

med tyngdepunktet imellom bena, fordi man ikke tar seg tid til å komme over hvert skjær (og 

dermed kan miste effekten fra kraften i fallet innover fra ytterfasen). 

Samlingsfase 

Her er fallbevegelsen definert til å begynne i det absolutte ytterpunkt, fordi dette er det eneste 

punkt hvor det skjer en ørliten stopp og vi «vender» fallbevegelsen. Fra dette ytterpunktet vil 

fallbevegelsen akselerere og fallhastigheten vil være størst rett før samlingsfasen. På samme 

måte vil pendelbevegelsen akselerere mot og gjennom samlingsfasen – noe som igjen vil sette 

trykk på skyvbevegelsen. 

Alt dette må være «timet» riktig, og som sagt før – det skjer kun gjennom å ha vært skikkelig i 

den absolutte ytterfase. I selve fallbevegelsen ligger mye kraft. For å bli god til å utnytte 

denne kraften, bør løperen trene dette i lav hastighet og mange repetisjoner. Det vil f.eks si å 

gå en del runder hvor man føler at det bare er kraften i fallet som driver en fremover. Denne 

bevegelsen og «timingen» bør man også trene en del på i oppreist stilling på skøyter (og også 

på barmark med joggesko foran et speil). Det vil gi en god tilbakemelding på om man har 

forstått og/eller får det til. Dette er en svært viktig del av den tekniske basistreningen for en 

allround/langdistanseløper. 



Samlingsfasen er det absolutte samlingspunkt som utgjøres av disse tre momentene: 

1. Pendelbeinet er i tett samling med skyvbein og i akselerasjon 

2. Fallet er på innerskjær (10-15º) og i akselerasjon 

3. Den eksentriske bevegelsen på skyvbeinet er på sitt laveste og kneleddet på dette 

beinet er på sitt spisseste (klar til å jobbe konsentrisk, dvs skyve) 

Her kreves god bevegelse i ankelleddet, slik at tyngdepunktet ligger på toppunktet på 

skøytestålets bue. Det er viktig å legge til at all sideveis forskyvning skjer ved å holde linjen 

nese, hofte, kne og ankel. I samlingsfasen vil det også være en opprunding av skjæret når alt 

det ovenstående klaffer. Det vil si at denne opprundingsbevegelsen går lettere. 

Det er viktig å nevne at det selvfølgelig er viktig å ha den rette buen på stålet og ikke minst ha 

buens toppunkt på riktig sted. Når løperen får «timet» dette, vil dette antakelig være å få 

følelsen av å treffe. Det er denne gode følelsen man teknisk sett alltid skal jobbe mot. Men 

igjen, denne følelsen vil aldri kunne inntre uten at man har vært innom den absolutte ytterfase. 

Skyvfase 

Skyvfasen er en fase som må sees i sammenheng med de andre fasene, og det ligger en viss 

fare i å se denne isolert. Skyvfasen kommer som et komplement til og forlengelse av fall- og 

samlingsfasen. Det vil si at skyvfasen egentlig påbegynnes før samlingsfasen og pendelfasen 

– og vil gi størst fartsøkning rundt samlingsfasen (før og etter), slik at skyvefasen egentlig 

ikke bare er den reine utstrekkingen av beinet. «Timingen» i samlingsfasen er avhengig av at 

løperen på stand-beinet utfører en eksentrisk bevegelse mot det laveste punkt hvor man er på 

fall og vender skyvet. Herfra og «ut» skjer en akselerert utstrekking av beinet. For å få skape 

nødvendig stabilitet under skyvet er to faktorer viktige: 

1. Stabilitet i bekkenet – det vil si en stabil horisontal linje gjennom bekkenet under hele 

skyvet 

2. Skøytestålet rundes opp gjennom skyvet slik at nødvendig mottrykk skapes. Dette er 

individuelt og må balanseres med utstrekkingshastighet og naturlig 

muskelsammensetning i beina. Som en avslutning på skyvet brukes også leggen som 

en forlengelse av skyvet og en naturlig avslutning. I denne posisjonen går vi igjen mot 

den absolutte ytterfase og starten på ny syklus. 



Sving 

Teknikken i svingene skiller seg en del fra langsideteknikken. Det er likevel gunstig å dele 

syklusen inn i noenlunde samme faser som på langsiden: 

1. Ytterfase 

2. Glifase 

3. Samlingsfase 

4. Skyvefase 

Fallet kan sees på som en konstant som ligger der hele tiden. De fire fasene er delt inn slik det 

går an å se det teknisk. Men fasene må henge sammen og bevegelsene må sees som en helhet. 

Ytterfase 

Svingens absolutte ytterfase skjer ved nedsettet, og fasen får vi både på høyre og venstre bein. 

Om vi tar for oss venstre bein først, vil løperen her sette ned skøyta på ytterskjær. På høyre 

bein vil løperen sette skøyta på innerskjær. For at løperen skal være 100% i angrepsposisjon, 

blir posisjonen i denne fasen viktig for resten av syklusen. 

Posisjonen sett forfra (for venstre bein): 

- Løperen må sette skøyta under seg slik at vi har en linje nese, hofte, kne, ankel og slik at 

nedsettet er utenfor loddlinjen fra tyngdepunktet (TP). I nedsett av skøyta skal løperen 

søke mot tangentlinjen (i forhold til svingkurven). Den horisontale linjen gjennom 

bekkenet skal stå 90º på denne linjen. Høyre bein er nå i ytterstilling, er ferdig med skyv 

og går mot pendel. 

Posisjonen sett fra senter (fra innsiden): 

- Tyngdepunktslinjen treffer stålets toppunkt, det betyr at kneet må presses fram og 

bevegeligheten i ankelleddet bør være god. Dette er imidlertid ikke den absolutt dypeste 

knevinkel i fasen, den kommer i samlingsfasen. 

Hvis løperen inntar denne posisjonen i nedsettfasen har han et utmerket utgangspunkt for en 

riktig og aggressiv start på syklusen. Vi vil få en tilsvarende utførelse for nedsett av høyre 

bein. 



Glifase 

I glifasen står løperen og «rir» på standbenet, mens det andre beinet får en kort pendel- 

/hvileperiode og vil her få god blodgjennomstrømming – noe det er viktig å sørge for i denne 

fasen. I glifasen utnyttes sentrifugalkraften (egentlig tyngdekraften), og det er viktig at 

tyngdepunktet ligger riktig i forhold til toppunktet på buen på stålet, slik at skjæret rundes noe 

i forhold til svingkurven. Stabilitet i hofta er også viktig, slik at det ikke oppstår noen form for 

rotasjon i kroppen, men at løperen derimot «står imot» tyngdekraften. 

Samlingsfase 

I denne fasen er den eksentriske bevegelsen på sitt laveste (som for langsiden) og man utfører 

en slags samling med pendelbeinet. Det vil også si at kneet er på sitt spisseste. Når løperen får 

«timet» dette vil han ha en følelse av å ha truffet med starten av skyvet. Selve skyvet/trykket 

mot isen starter rett før samlingsfasen; den starter ved at man setter skøyta riktig i isen og 

dermed umiddelbart har trykk ved å innta den riktige posisjonen. Det vil også i samlingsfasen 

skje en opprunding av skjæret slik at skøyta følger med kurven. Det største trykket mot isen er 

i denne fasen, og det er viktig å videreføre prinsippene fra glifasen. 



Skyvfase 

Skyvfasen, der benet strekkes, er en fase som må sees i sammenheng med fasene nedsett- og 

samlingsfase. Som tidligere nevnt må vi alltid ha mottrykk i svingen; det vil si at vi alltid må 

ha skyv/motkraft på et av beina. Etter et riktig nedsett er det tre faktorer som er viktig å passe 

på: 

1. Stabilitet i bekkenet – det vil si en stabil linje som står tilnærmet 90º på linjen hofte, kne, 

ankel 

2. Holde hofta i stabil dybde gjennom skyvet – det vil skape det beste mottrykk og den 

største fartsøkningen i utgangen av svingen 

3. Skøytestålet rundes opp gjennom skyvet slik at nødvendig mottrykk opprettholdes. Dette 

er individuelt og må balanseres med den enkelte løpers utstrekkingshastighet og naturlig 

muskelfiber-sammensetning i beina. Som avslutning på skyvet brukes også leggen som en 

forlengelse av skyvet og en naturlig avslutning. Etter denne fasen går vi igjen mot en ny 

nedsettfase på motsatt bein. 

Spesielt: Inngang til sving 

Inngangene til svingene er et kritisk punkt, og det kreves trening for å få de til. Og til og med 

flere av verdens beste løpere nøler og taper dermed tid på at de ikke utfører denne delen av 

løpet godt nok. Årsaken kan være at de har ofret for lite tid og oppmerksomhet på å trene 

denne viktige «detaljen». I en god inngang skal man ha full effekt i hvert eneste skyv, og 

overgangen mellom langside og sving skal gjøres slik at tyngden flyttes rett dit den skal ligge 

gjennom svingen, slik at man har fall innover og bruker «sentrifugalkraften» allerede fra det 

første svingskjæret. Dermed vil man også lettere kunne holde svingkurven, og slipper å bruke 

krefter på å «gå seg inn» i løpet av svingen. I siste del av svingen vil det gi utslag i at man har 

et bedre utgangspunkt for fartsøkning ut av svingen. 



Frekvens 

Med frekvens menes tiden det tar å utføre en bevegelse. Ved fartsøkning og ved mindre gode 

is- og værforhold, vil frekvensen være høyere enn ved jevn hastighet og ved gode is- og 

værforhold. Frekvensen varierer også med distansen som skal gås. 

Frekvensen må tilpasses løperens teknikk og fysikk, bl.a styrke og utholdenhet. Høy frekvens 

vil normalt føre til øket blodsirkulasjon i muskulaturen, og større belastning av 

åndedrettsorganene, mens en lav frekvens innebærer en mer statisk bevegelse som gir 

dårligere blodsirkulasjon i muskulaturen (og dermed fare for stivhet). 

Frekvensen i svingen er normalt høyere enn på langsiden, først og fremst fordi løperen bør 

arbeide for å øke farten ut av svingen, men også for at musklene skal få variasjon fra 

belastningen på langsiden. I tillegg virker det større krefter på løperen når han stadig foretar 

retningsforandring (du husker kanskje loven om legemer i bevegelse?), og det er nødvendig å 

fordele belastningen på flere skyv. 

Noen ganger kan det virke som om et løp går «lekende lett». Sannsynligvis har løperen da en 

frekvens som passer godt til fysikken, distansen og de ytre forhold. Frekvensen er med på å 

balansere forholdet mellom arbeid og hvile (i pendel/samlingsfasen – se dette). Den jevne 

rytmen gjør det normalt også enklere å koordinere bevegelsene. 

¾ Diskusjon: Hvilke distanser har normalt lavest/høyest frekvens? 



Kildehenvisninger 

Hval, Stein: «Hurtigløpsteknikk» - Norges Skøyteforbund 1982 

Kristiansen, Hans Trygve: «Tanker og erfaringer i teknikk for hurtigløp» 

– Norges Skøyteforbund 1996 

Nestegård, Arne: «En analyse av skøyteis» – Skøytesport 4/1998 

Sletten, Svein-Håvard: Videoen «Tekniske momenter i hurtigløp på skøyter» 

– Norges skøyteforbund 1998 

Svensson, Sven Åge: «Studie av skøyteteknikk» – C-trener oppgave 1995

Hurtigløpsteknikk - Norges Skøyteforbund

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?