Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

102. Ibid. Nr. 311.
103. RA.SK kopibok 1809-12.
Pk. 4, nr. 619.
104. RA.SK kopibok 1813-15.
Pk. 19, mappe 14, nr. 777.
ernæring, minte kollegiet i alt styret
omkring surrogatene om at
”Man maa desuden tage Hensyn paa
Almuens Vane; Brød, Grød og
Velling er Almuens almindeligste og
kiæreste Spiise. Om man endog forskaffer
den ferskt Kjød og Fisk, som
er meere nærende, vilde den dog
foretrække Meelspiserne og vilde ikke
fi nde sig i at undvære disse, eller at
nøyes med mindre Qvantiteter deraf,
end sædvanlig.”
Kollegiet var utrettelig. Så sent som 29.
november i 1813, altså like før Kielerfreden
og avståelsen av Norge til
Sverige, sendte det et rundskriv til fl ere
av embetslegene, denne gangen om
hvilke erfaringer de hadde gjort med
blandingsmel (102). Dette besto av
benmel – altså mel laget av dyreknokler
– og bark. Benmelet var det igjen
Schandorff som hadde fremstilt.
”Man bede sig underrettet om
1) hvilke Barkarter der ere benyttede,
2) naar Fyrrebarken benyttes, om da
al Barken anvendes, eller om kun de
inderste Dele der yde grov Bark sig
befi nder og benyttes til Meel,
3) endelig paa hvad Maade Beenmelet
almindeligst er bleven brugt til
Fødemiddel, og med hvilke andre
Midler det har været blandet.”
6.20 Sunnhetskollegiet som
nærings middelkontrollør
Sunnhetskollegiets virkelyst kunne
synes meget omfattende, iallfall å
dømme etter den anmodningen det
sendte til politimesteren i Christiania
8. oktober 1812 (103):
”Da det nu er paa den Aarstid at
Frugt fallbydes paa Gaderne, og det
jevnligen indtræffer at meer eller
mindre deraf er umodent; saa maae
Collegiet i følge de af saadanne
Frugters Spisning skadelige Følger
for Sundheden, have Deres Velbaaren
hed anmodet, at De behageligst
ville ved offentlig Bekiendtgiørelse
og øvrig Politie-Foranstaltninger
lade forebygge at saadan
Frugt ikke sælges til Menneskeføde.”
Man kan trekke på smilebåndet og gjøre
seg litt lystig over slike anmodninger,
men de kan nok ha sin seriøse bakgrunn
i datidens opptatthet av næringsmidlenes
”Beskaffenhed” som sykdomsårsak.
Det er nok å henvise til rundskriv fra
kanselliet til øvrighetene 20. desember
1803 om innføring av medisinalberetninger.
Her ble legene blant annet bedt
om å svare på ”hvilke af disse (sykdommene)
der have havt deres Grund enten
i Fødemidlernes Beskaffenhed, eller i
mangel af disse”. Det vises også til
Kveim Lies omfattende diskusjon om
datidens syn på forholdet mellom kosthold
og sykdom (12).
6.21 Helsetjenesteproposisjonen av
1815
Som en av sine aller siste oppgaver utarbeidet
sunnhetskollegiet i 1815 et
forslag for departementet om
nødvendige tiltak i landets helsetjeneste,
en form for NOU (104). Det var
hovedsakelig basert på informasjon
gjennom meldesystemet, slik som embetslegenes
medisinalmeldinger. Tiltakene
var begrunnet, og dreide seg
stort sett om ansettelser av fl ere leger
og videreutbygging av sykehusene på
grunn av økningen av kjønnssykdommer
og radesyke. Blant annet var det
tale om å øke antall kirurger, eller
distriktsleger, fra 38 til 55; og det ble
foreslått opprettelse av nye sykehus i
Hedemarkens, Christians, nordre
Bergenhuus, nordre Trondhjems og
Finmarkens amter. Endelig ble det
foreslått at de andre amtssykehusene
ble fl yttet til Christiania og slått
sammen til en nytt sykehus med
Fødselsstiftelse i Christiania. Det var
altså tale om spirene til et rikshospital.
Forslaget ble lagt til grunn for en
proposisjon, som gjennom Kongen ble
forelagt Stortinget. Dette var den første
proposisjon om det offentlige helsevesen
i den unge nasjons historie.
Proposisjonen het ”Hans Kongelige
Majestæts naadige Proposition til
Norges Riges Storthing angaaende fl ere
Districts Lægers Anskaffelse og Indretningen
af de for Riget nødvendige
Sygehuuse”. Den begynte slik:
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 / 66