Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

68. RA. SK. Kopibok 1809-12.
Pk. 4, nr. 30.
6.2.6 Om befolkningens fordommer og
mistro til leger
I forbindelse med epidemiene i
Smålenene i 1809 har vi sett at amtsfysikus
Munk uttalte seg kritisk til godtfolks
uvilje mot myndighetenes og
legenes forordninger ved epidemier.
Dette gjorde distriktskirurg Petersen
også, men han var betydelig skarpere i
tonen. I sitt brev til sunnhetskollegiet
kom han med en kraftsalve rettet mot
befolkningens vrangvilje, motstand mot
å bruke medisiner, deres fordommer og
manglende forståelse av de råd som bli
gitt dem av øvrigheten:
”Det er ikke sielden at Almuen af
Vranghed ikke æstimerer Lægemidler,
eller af Fordom ikke vil bruge
Medicin, og saaledes forvolder en
skrækkelig om sig gribende Epidemie,
for verken Læge eller Præst med al
deres Virksomhed neppe noget kan
udrætte. Hvor gysende er det ikke at
Almuen, uagtet Epidemien er i
Bøygden, begraver sine Døde med
den største Ceremonie, spiser og
drikker i samme Værelse, hvor det
Afdøde smittende Legeme ligger og
aabner Ligkisten om endnu meer at
betragte Liget, saa naturlig Epidemien
meer forøges istedenfor at
aftages. Saaledes ved jeg med Vished
at Almuen har levet efter sin gamle
fordomsfulde Skik og ikke har brydt
seg om Forordningen angaaende
smitsom Sygdom.”
Når det gjaldt frustrasjonene over befolkningens
holdninger overfor det nye
helsevesenet, så er det ikke så sjelden vi
møtte disse i sunnhetskollegiets korrespondanse.
Allerede i de første medisinalberetningene
fra 1804 var det fl ere
av embedslegene som var kritiske til
befolkningens motstand mot ”Lægekonsten”.
Mange embetsleger bemerket
også den samme uviljen hos befolkningen
når det gjaldt jordmødrene. Motstanden
hadde naturlig nok forutsetninger
i en konservativ og tradisjonsrik
agrarbefolknings møte med moderniteten.
Men det gikk seg til etter hvert.
6.2.7 Sluttord om Lomepidemien
Lomepidemien i 1809 er et eksempel på
rask saksbehandling og godt samarbeid
mellom lokale, regionale og sentrale instanser
i det offentlige helsevesen ut fra
den tids forutsetninger. Tiltakene ble
iverksatt relativt snart, og de var relevante
ut fra datidens kunnskapsnivå.
Levestandarden og ressursmangelen i
riket medførte at tiltakene vanskelig
kunne bli fl ere.
Prestens rolle i epidemibekjempelsen
ble også tydelig dokumentert. I denne
saken møtte vi for øvrig sunnhetskollegiet
som initiativtagende instans
der en vanskelig folkehelsesituasjon ble
analysert, og man fremmet et forslag til
overordnet myndighet om forbedring av
slike prosesser.
Det er ellers verd å merke seg at Lomepidemien
oppsto som følge av smitte
fra en soldat som kom fra et sykdomsbefengt
område. Dette var selvsagt ikke
uvanlig, og vi har sett i fysikus Munks
redegjørelse at det var sannsynlig at
epidemien i Smålenene hadde sammenheng
med troppeforfl ytninger og innkvartering
av tropper, altså smitte fra
soldatene til sivilbefolkningen.
Et tredje eksempel på en større epidemi
der intervensjon fra sunnhetskollegiet
viste seg nødvendig, var i Valdres
omtrent samtidig.
6.3 Valdresepidemien i 1809-10
6.3.1 Innledning
Den 6. januar 1810 fi kk sunnhetskollegiet
et brev fra amtsfysikus Carl
Michelsen (1771-1817) i Christians amt
(68). Han meldte at det i prestegjeldene i
Aurdal, Slidre og Land var utbrutt
”Epidemie af Blodgang, Forraadnelsesfeber
og de naturlige Kopper”.
Saken begynte med at han fi kk melding
fra prestene i området om oppstått
sykdom, og påfølgende ordre fra
amtmann Sommerfelt om å vurdere
situasjonen. Han reiste så ”til i Dag i 3 á
4 Uger” og fant
”mange liggende af Blodgang og
Forraadnelsesfeber. Paa en Gaard
Stranden* laae alleene 17 Mennesker
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 /
43