Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

39. Kobro I. Fra ca. 1800 til vår
tid. I: Reichborn-Kjennerud I,
Grøn Fr., Kobro I. Medisinens
historie i Norge. Oslo: Grøndahl
& Søn, 1936: 240-51.
40. Dyrvik S. Den lange fredstiden
1720-1784. Bd. 8 i :
Mykland K, red. Norges historie.
Oslo: Cappelen, 1978.
41. Utheim J. Det civile Lægevæsens
Udviklng før 1814.
Forarbeider til lov om utførelsen
av de offentlige lægeforretninger
av 1912. Kristiania: Justisdepartementet,
1901.
4 Helsepersonell i Norge 1809
4.1 Legene
Bilde 16: Embetslegene i Norge 1809.
Statskalenderen for 1809
Det var embetslegene som utgjorde det
lokale helsetilsynet i 1809. I eneveldets
tid var disse statsansatt og underlagt
amtmannens instruksjonsmyndighet.
I statskalenderen for helstaten i 1809 er
disse angitt som ”Provincial og Stads-
Physici samt Chirurgi i Norge” (bilde
16). De var fordelt slik:
”Aggershuus stift” (tilsvarende fylkene
Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland,
Østfold, Buskerud og Vestfold): 15
”Christianssands Stift” (Telemark,
Agderfylkene og Rogaland): 7
”Bergens Stift” (Bergen, Hordaland,
Sogn og Fjordane og Sunnmøre): 5
”Trondhjems Stift” (Romsdal og Nord-
Møre, Trondheim, Trøndelagsfylkene,
Nordland, Troms og Finmark): 9.
Til sammen var dette 36 embetsleger,
som altså utgjorde den lokale tilsynsmyndighet
for helsevesenet i riket.
I tillegg til disse, ble landet også forsynt
med legetjenester av militærleger (feltskjærere
og avdelingskirurger av ulik
utdannelse og kvalitet). Antallet av
disse økte under krigen og nødsårene
fordi det ble tatt inn mange, ofte
”uexaminerede” militærleger utenfra.
I 1815 er det således angitt at det var
ca. 160 leger i landet, hvorav 42 i sivile
legeembeter (39). Av de 36 leger i 1809
var 19 danskfødte, 8 tyskfødte og 9
eller 25 % var norske. De utenlandsfødte
hadde i 1809 oppholdt seg gjennomsnittlig
13 år i Norge. Fordelingen
nordmenn/utenlandsfødte hos legene
skilte seg noe fra øvrige embedsmenn,
som for eksempel jurister og teologer.
Hos disse var antall norske prosentvis
større. Andelen norskfødte sorenskrivere
økte til 80 % i løpet av 1700-tallet, og
sogneprester til ca. 90 % i 1800 (40). Den
store forskjellen beror rimeligvis på at
en legeetat var nokså ny her i landet,
ca.1750 var det bare et par håndfull utdannede
leger ansatt i Norge (41).
Rekrutteringen måtte skje utenfra.
Etter at sunnhetskollegiet hadde mottatt
sin instruks, måtte det lokale tilsynet og
amtmennene snarest bli informert om
omorganiseringen og den nye tjenesteveien.
Det gikk da ut to skriv fra kollegiet
til amtmennene, ett til amtmannen
selv og ett til legene. Dette siste ble
amtmannen bedt om å fordele:
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 / 28