Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

innhente informasjon om forhold som
angikk helsevesenet og helsetilstanden
”af enhver Læge og til Medicinal
Væsenet tilhørende Person i Norge
der skal være pligtig til at afgive den
forlangte Oplysning, og at følge de
Raad og Anvisninger, som Collegiet
fi nder fornødent at meddele”.
Så kollegiets overordnede posisjon i
forhold til medisinalvesenet i Norge ble
her presisert og stadfestet. Det som også
fremgår, er forventninger fra kanselliet
om at kollegiet skulle være aktivt og
initiativtagende når det gjaldt innsamling
av informasjon til bruk i den politiske
beslutningsprosessen. Og for så
vidt i tråd med den holdningen som ble
innvarslet med innføringen i 1803 av de
årlige medisinalmeldingene, betegnende
for en moderne og aktiv forvaltning.
3.3.9 Epidemier og smittsomme
sykdommer
Mens forordningen av 17. april 1782
mer beskrev befolkningens og øvrighetens
rolle og plikter og hvordan de
skal forholde seg ved epidemier, så
omhandlet kollegieinstruksens § 27
legenes og sunnhetskollegiets oppgaver
”ved indtræffende Epidemier i Norge”.
Legen ble forpliktet til umiddelbart
etter at epidemien er observert å gi
melding og beskrivelse av epidemien til
kollegiet. Legen måtte rette seg etter
henstillinger fra kollegiet, mens kollegiet
meldte til ”vedkommende Øvrighed”
dersom ”fl ere Foranstaltninger end
de almindelige, eller af Lægen iværksatte,
behøvdes…”
At radesyken fortsatt sto sentralt hos
myndighetene fremgikk av at denne
sykdommen fi kk et eget avsnitt i § 27:
”Sundheds Collegiet bør ogsaa være
fortrinlig opmærksomt paa Radesygen,
og bestræbe sig for alt hvad der
kan ansees tjenligt til dens Standsning;
det bør derfor, foruden de befalede
Beretninger fra Lægerne, der ere
ansatte ved Radesyge Hospitalerne,
tillige modtage den aarlig Indberetning
om denne Gjen stand fra
Professor Horn*, og led saget med
Collegiets Betænkning, sende den til
Sundhedscollegiet i Kiøbenhavn,
hvorfra den gjennem det Danske
Cancelli skal forelægges Kongen.”
*Amtsfysikus Hans I. Horn ble i 1807 ansatt
som reisende lege for radesyken i det øst- og
sydlige Norge, og ble i 1814 overinspektør
for tilsynet med denne sykdommen.
3.3.10 Jordmorvesenet
Sunnhetskollegiets forhold til jordmorvesenet
ble regulert i instruksens § 28.
Administrativt ble det påpekt at ”Gjorde -
moder Væsenet i Norge staaer…under
Sundheds Collegiets særdeles Opsyn…”,
og når det gjelder oppgaver ønsker regjeringen
at kollegiet skal ”opmuntre til
fl ere examinerede Gjordemødres
Ansættelse…”.
Ellers var paragrafen kortfattet, og det
hadde nok sammenheng med at det
senere samme år ble etablert en offentlig
jordmortjeneste i Norge gjennom
”Reglement for Gjordemoder on
Væsenets Indretning og Bestyrelse i
begge Riger, Kiøbenhavn undtagen”.
3.3.11 Koppevaksinasjon
En egen paragraf 29 i instruksen var
viet koppevaksinasjonen. Kollegiet ble
bedt om ”at befordre Vaccinationens
Fremgang og Udbredelse, deels ved at
opmuntre Lægerne dertil, og paalægge
dem at samle Materie og forvare den
paa bedste Maade…”. Kollegiet fi kk
også ansvaret for å samle vaksinasjonslistene
fra legene og videresende dem
til ”Vaccinations Commissionen i
Kiøbenhavn”, som hadde ”Overopsynet”
med vaksinasjonen i helstaten.
Danmark-Norge var tidlig ute med koppevaksinasjon.
Allerede i 1802, altså
kort tid etter Jenners oppdagelse i 1799
ble den første koppevaksinasjon foretatt
her i landet, og de offentlige legene ble
fra første stund anmodet om å innføre
denne i sine embetsdistrikter.
Regjeringen så klart hvilken betydning
en gjennomvaksinert befolkning kunne
ha for folkehelsen, og i 1810 ble koppevaksineringen
lovfestet i ”Forordning
for Danmark og Norge, angaaende
Vakcinationen”.
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 /
23