Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

11. Salmonsens store illustrerede
Konversationsleksikon.
Chr. Blangstrup, red. Bd.XV.
Kjøbenhavn: Brødrene
Salmonsen, 1904.
12. Faber K. Forord. I: Carøe K.
Medicinalordningens historie.
København: Nyt nordisk forlag,
1917.
13. Schjønsby HP. The
establishment of a Public Health
System. I: Larsen Ø, red.
Shaping of a profession. Canton
MA: Science History Publications/USA,
1996: 71-85.
14. Nordby T. Karl Evang.
En biografi . Oslo: Aschehoug,
1989.
15. Kveim Lie A. Radesykens
tilblivelse. Historien om en
sykdom. Doktoravhandling.
Oslo: Institutt for allmenn- og
samfunnsmedisin. Universitetet
i Oslo, 2008.
Chirurgos, Gjorde mødre etc. snart kan
bilægges”, og avslutter i håpet om at
”alt, hvad til Sundhedspleie og dens
bedre Indretning henhører, paa bedste
Maade og efter bedste vidende og
Samvittighed kan iagttages”.
Intern strid i kollegiet
Kirurgene mente imidlertid at kollegiet
blant annet var feil sammensatt, og
Crüger nærmest saboterte møtene. Dette
medførte at collegiet ikke fungerte etter
hensikten. Eller som det mer elegant
står skrevet: ”Ved Frd. af 9. apr.1740
var det oprettet en øverste Medicinalmyndighed
i Collegium medicum, men
denne Institution fi k paa Grund af de
Forhold, hvorunder den var oprettet, og
dens Sammensætning aldrig den
Autoritet, som var tiltenkt den.” (11).
En annen grunn har vært hevdet av
medisineren Knud Faber (1862-1956),
nemlig at legene i kollegiet var for
kravstore, og at det derved utviklet seg
et motsetningsforhold til andre viktige
grupper, spesielt juristene (12). Blant
annet krevde legene noe senere egen
jurisdiksjon og ”Domsmyndighed i
medicinale Sager”, og dette var hverken
på 1700-tallet og slett ikke i dag et
gangbart krav. Tankene går naturlig til
legenes krav om mer innfl ytelse i den
sentrale helseforvaltning her i landet i
1830-1840-årene (13), og ikke minst til
helsedirektør Evangs (1902-1981) vektlegging
av fagstyring i helseforvaltningen
(14).
2.8 Reformer i medisinalvesenet
Denne stillstanden forhindret likevel
ikke at siste halvdel av 1700-tallet ble
en reformperiode for det offentlige
helsestellet i Danmark-Norge. De forandrede
samfunnsforhold, den rådende
politiske fi losofi og fokusering på
befolkningen som produksjonsfaktor
medførte, som tidligere nevnt, at folkets
helsetilstand ble et viktigere statlig
ansvar. Medvirkende var også at fl ere
av regjeringene fi kk et mer liberalt tilsnitt,
og at helstaten mot slutten av hundreåret
ble styrt etter prinsippet om et
”opinionsstyrt enevelde” (8).
Det ble nå planlagt og etter hvert
realisert det vi kan kalle grunnlaget for
vårt nåværende helsevesen. Det ble
opprettet fl ere offentlige legestillinger
etter at den første landfysikatstillingen
ble opprettet i Christiansand i 1743.
Målet var en amtslege eller landfysikus
i hvert amt, og en suksessiv opprettelse
av distriktskirurgikater, forløperne til de
første distriktslegestillinger. Særlig
1785 var et viktig år, da kom den
”akershusiske legereform” (bilde 4).
Denne innebar opprettelse av slike
stillinger i hele Akershus stift, eller
omtrent det nåværende Østlandet. Resten
av landet fulgte etter hvert, og omkring
1800 var de viktigste delene av Norge
dekket med embetsleger. Dette gjaldt
også såkalte amtssykehus, som var
ment til pleie og behandling av venerisk
syke og radesyke. Disse var temmelig
primitive, men de var en begynnelse.
Radesyke var en smittsom sykdom
karakterisert ved blant annet alvorlige
sårdannelser. Den oppsto i de sørlige og
sørøstlige kystområder fra midten av
1700-tallet. Årsaksforholdene er uklare.
Noen mente det kunne dreie seg om en
særnorsk syfi lisvariant, men dette er
usikkert (15). Sykdommen var hyppig, og
dødeligheten var ikke ubetydelig.
I Politidepartementets innberetning for
1815-16 ble radesyken karakterisert
som: ”en frygtelig Sygdom, der saa
meget biedrager til at nedbryde saavel
den offentlige og private Lyksalighed”.
Sykdommen ble borte ved midten av
1800-tallet. Radesyken var en viktig
forutsetning for helsereformene i Norge.
Andre fremtidsrettede reformer på
denne tiden var ”Forordning angaaende
de fornødne Hielpemidler til de blant
Almuen i Danmark opkommende smitsomme
Sygdommes Helbredelse og at
forekomme deres videre Udbredelse”.
Den trådte i kraft 17. april 1782, og ble
senere gjort gjeldende også for Norge.
Ved denne bestemmelsen fi kk befolkningen
en lovbestemt plikt til å melde
smittefarlig sykdom til nærmeste
myndighet, som regel sogne presten:
”Naar nogen blant Almuen paa
Landet bliver syg, enten af Blodgang
(Dysenteri), Sprinkler (Tyfoidfeber
o.l) eller nogen anden saadan farlig
Sygdom, som udbreder sig videre
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 / 14