Hans Petter Schjønsby - Helsetilsynet

Bilde 2: Thomas
Bartholinus (1616-1680).
Det kgl. bibliotek,
København
3. Rian Ø. Den aristokratiske
fyrstestaten 1536-1648. Bd. II i
Danmark-Norge 1380-1814.
Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
4. D yrvik S. Truede tvillingriker
1648-1720. Bd. III i Danmark-
Norge 1380-1814. Oslo:
Universitetsforlaget, 1998.
”Medicinalordning”. Det er i denne
bestemmelsen eller forordningen vi for
første gang blir konfrontert med et
statlig tilsyn av helsepersonell, for som
det sto i forordningens første setning:
”Så som stor Uorden dagligen bemærkes
mellem Medicis, Chirurgos,
Empiricos og Apothekere, haver dette
foranlediget os til ved følgende
Forordning med Guds Bistand dette at
forebygge”. Det er særlig tre forhold
forordningen ønsker å rette på:
For det første at apotekene, særlig i
København, hadde dårlig kvalitet,
medisinene var ofte for gamle, tilgjengeligheten
utilfredsstillende og de var
dyre. For det annet ble det pekt på at
ikke utdannede leger ”dristede sig til at
forordne Syge indvortes Medicamenta”.
Det siste ankepunktet gjelder leger,
nemlig at ”Medici undertiden nægter
fattige Trængende deres Hjælp”.
Som kvalitetsbedrende botemidler ble
det forordnet tilsynsbesøk på apotekene,
og de som skulle utføre tilsynet var
”vort Universitets facultas medica og
andre her practiserende approbati
medici”. Det ble også gitt regler om
utskrivning av resepter, samtidig som
apotekene ble pålagt ”at gemme alle
venena (gifter) og farlige Medicamina”.
Det ble presisert for legene at de hadde
plikt til å besøke syke (”undtat i Pest-og
Blodsotstid”) og det ble fastsatt maksimaltakster
for resepter.
2.3 Innføring av eneveldet i 1660
Tilsynet som er nevnt ovenfor var ikke
tilfredsstillende. Legene fi kk fortsatt
drive sin virksomhet som før, apotekene
solgte fortsatt for dyrt, og klagene til tok.
Dette medførte at tilsynet med apotekene
ble utvidet til å gjelde hele landet,
og kongen (Frederik 3, 1609-1670,
konge fra 1648) igangsatte arbeidet med
den første danske farmakopé.
De politiske forandringene på denne
tiden fi kk stor betydning for utviklingen
av et offentlig helsevesen. Fra reformasjonen
(1536) og frem til 1660 ble riket
styrt av et adelsmonarki (3). Samtidig
var Danmark-Norge et valgrike. Dette
betydde at kongens handlefrihet var
bundet ved at maktutøvelsens tyngdepunkt
lå hos adelen eller riksrådet.
Fremskyndet av rikets elendige fi nansielle
situasjon etter krigene på 1650tallet,
allierte kongen seg så med det
voksende og økonomisk sterke byborgerskapet,
og i 1660 ble valgriket et
arverike og et kongelig enevelde ble
innført, nærmest ved et statskupp (4).
2.4 Forordningen om leger og
apotekere av 4. desember 1672
Ifølge medisinalhistorikeren Kristian
Carøe (1859-1920) var Peder
Griffenfeld (1635-1699) på embetsmannssiden
og professor Thomas
Bartholin (1616-1680) på fagsiden de
viktigste enkeltpersoner bak helselovreformen
i 1672 (bilde 2). Griffenfeld –
som i sin ungdom studerte medisin –
var eneveldets første store embetsmann.
Han skrev bl.a. Kongeloven, eneveldets
legale grunnlag, mens Bartholin var en
dominerende professor ved universitetet
i København og verdenskjent for sin
oppdagelse av lymfesystemet.
Forordningen var preget av at den var
resultatet av et opprydningsarbeid av
tildels tilfeldige bestemmelser om
helsepersonell, helsevesen og ikke
minst apotekervesenet (bilde 3). Av 30
paragrafer var 20 forbeholdt apotek og
apotekere. De ti øvrige var presiseringer
og sementering av de viktigste bestemmelsene
i 1619-forordningen. Særlig
gjaldt dette lovbestemte krav for å
kunne praktisere som leger, deres tilsynsplikt
i forhold til apotekene, og
autoriserte legers reseptrettigheter.
Legene ble i prinsippet også pålagt en
meldeplikt til overordnet myndighet, i
dette tilfellet det medisinske fakultet.
Nytt var at jordmødrene nå var kommet
inn under det medisinske scepter ved at
legene fi kk et tilsynsansvar over jordmødrene
i forordningens § 6. Tidligere
var jordmødrene tilknyttet Kirken
gjennom kirkeordningen av 1537. Her
ble det bestemt at prestene skulle føre
tilsyn med jordmødrene og sørge for at
de var kjent med sine kristenplikter.
Selve faget lærte de hos en eldre
jordmor.
HANS PETTER SCHJØNSBY: SUNDHEDSCOLLEGIET 1809-1815. DET FØRSTE SENTRALE ADMINISTRASJONS- OG TILSYNSORGAN FOR HELSEVESENET I NORGE
/ RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 1/2009 /
11