You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>NB21</strong>
2<br />
Bjørnsonåret <strong>2010</strong>
Innhold<br />
Bjørnson for vår tid av Vigdis Moe Skarstein . . . . . . . . . . . . . 4<br />
Hilsen til Bjørnsonåret av Anniken Huitfeldt. . . . . . . . . . . . . . 5<br />
Kan Bjørnson leses? av Petter Aaslestad . . . . . . . . . . . . . . . 6<br />
Svaret er Bjørnson av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . . 9<br />
Dikter og aktivist av Arnfinn Åslund . . . . . . . . . . . . . . . . . 10<br />
Norge er et diktet land av Tor Bomann-Larsen . . . . . . . . . . . 12<br />
Teaterreformatoren Bjørnson av Trine Næss . . . . . . . . . . . . 14<br />
Bjørnson på de italienske scener av Giuliano D’Amico . . . . . . 16<br />
Bjørnson i Shanghai av Edvard Hoem . . . . . . . . . . . . . . . . 18<br />
Bildeserie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20-29<br />
Den politiske Bjørnson - Bjørnson som politiker<br />
av Anders Ole Hauglid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30<br />
Bjørnsons kamp for ytringsfrihet og menneskerettigheter<br />
av Knut Ødegård . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32<br />
Bjørnson og skandinavismen av Ruth Hemstad . . . . . . . . . . 34<br />
Venstremannen Bjørnson av Trine Skei Grande . . . . . . . . . . 36<br />
Nobelprisen til Bjørnson i 1903 av Eivind Tjønneland . . . . . . 38<br />
Dreyfus-saken av Marit Bjørnson Barkbu . . . . . . . . . . . . . . 40<br />
Bråkmakeren Bjørnson av Sverre Krüger . . . . . . . . . . . . . . 42<br />
Bjørnson på film av Bent Kvalvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44<br />
Nærkontakt med Synnøve av Astrid Skår . . . . . . . . . . . . . . 46<br />
Fiskerjenten av Herborg Kråkevik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48<br />
Utgiver: <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
Utgave: Nr. 1–<strong>2010</strong><br />
Ansvarlig redaktør:Tone Dahle<br />
Redaksjonen: Ingjerd Skrede og<br />
Merethe Myrvang<br />
Redaksjonen avsluttet 3. mars <strong>2010</strong><br />
Forsidefoto: Ketil Born<br />
Bjørnsons stemme av Ingjerd Skrede . . . . . . . . . . . . . . . . 50<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons manuskripter<br />
og brev i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> av Sigbjørn Grindheim . . . . . . . 51<br />
Språkstrid og Riksmålsforbundet av Tor Guttu . . . . . . . . . . . 56<br />
Omfattende restaureringsarbeid på Aulestad av Kjell Marius<br />
Mathisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58<br />
Verksoversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61<br />
«Ja, vi elsker» av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad . . . . . 62<br />
Et postkort fra Bjørnsons begravelse av Anders Ole Hauglid . . 64<br />
Bautaen Bjørnson av Daniela Büchten . . . . . . . . . . . . . . . 66<br />
Bjørnsonåret, Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68<br />
Bjørnsonåret, Aulestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70<br />
Bjørnsonåret, Bjørnsonfestivalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72<br />
Bjørnsonåret, Nesset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74<br />
Ingjerd Skrede er koordinator og<br />
journalist for <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s<br />
fagmagasin <strong>NB21</strong>.<br />
Hun er redaktør for nettsidene<br />
www.bjørnstjerne.no<br />
Design: Melkeveien Designkontor AS<br />
Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS<br />
Opplag: 6 000<br />
Alle historiske foto, postkort, avisfaksimiler,<br />
håndskrifter o.l som er gjengitt i magasinet<br />
kommer fra <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s samling med<br />
mindre annet er oppgitt i bildeteksten.<br />
www.nb.no
VIGDIS MOE<br />
SKARSTEIN<br />
Nasjonalbibliotekar<br />
4<br />
Bjørnson for vår tid<br />
I <strong>2010</strong> er det 100 år siden<br />
Bjørnstjerne Bjørnson<br />
døde. I den anledning har<br />
Kulturdepartementet bedt<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> ta et sentralt<br />
ansvar for en markering.<br />
Departementet legger til<br />
grunn at <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
planlegger og gjennomfører<br />
markeringen i samarbeid<br />
med andre institusjoner<br />
som er relevante i forhold til<br />
Bjørnsons liv og virke.<br />
På bakgrunn av dette<br />
har <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
opprettet et prosjektforum<br />
bestående av representanter<br />
fra Maihaugen/Aulestad,<br />
Bjørnsonfestivalen i Molde<br />
og forskningsmiljøene.<br />
Målet for markeringen er:<br />
• Å skape interesse for, innsikt i og engasjement for<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons dikting og samfunnsmessige<br />
innsats<br />
• Å gjøre Bjørnsons dikting mer tilgjengelig<br />
• Å aktualisere de verdier Bjørnson stod for som<br />
dikter og samfunnsaktør<br />
Med andre ord, vi er nysgjerrige på hva Bjørnson<br />
kan være for vår tid.<br />
Hvorfor Bjørnson?<br />
Da må vi spørre, som ved alle jubileer: hvorfor feire<br />
Bjørnson? Debatten har allerede startet om hans<br />
litterære kvaliteter, om hans forhold til Ibsen, om<br />
hans politiske synspunkter – ja om han er verdig å<br />
feires – i dag.<br />
Ved siden av sitt store forfatterskap var Bjørnson<br />
både en politisk tenker og aktiv i politikken. Han<br />
var en markant debattant i sin tid og markerte og<br />
engasjerte seg langt ut over Norges grenser. I det<br />
perspektivet var han så sentral at han er en viktig<br />
bærer av åndshistorie og vår politiske historie.<br />
Hvem var Bjørnson?<br />
For å svare på spørsmålet om han også er for vår tid<br />
må vi studere, helst oppleve, hvem han var. Gjennom<br />
jubileumsåret vil vi gjennom ulike innfallsvinkler<br />
få fram denne bautaen, rabulisten, sjarmøren,<br />
energien hans – og se på om det han stod for og<br />
måten han var på gir assosiasjoner til spørsmål og<br />
tendenser i vår tid. Han ytret seg blant annet gjennom<br />
i underkant av 10.000 brev. I dag ville han nok<br />
vært en ivrig tvitrer. Derfor formidler vi han gjennom<br />
det. Vi tror han ville ha deltatt aktivt i debatt<br />
om ytringsfrihet og kulturelt mangfold. Derfor blir<br />
det perspektiv i noen av arrangementene.<br />
Hvordan Bjørnson?<br />
For vi vil synliggjøre Bjørnson på mange måter<br />
for å vise flest mulig sider av denne mangfoldige<br />
personen. Analysere ham, vurdere, diskutere, finne<br />
ut hva han stod for. Vi vil at flest mulig skal ytre seg<br />
om ham slik han ytret seg om det meste. Bare da<br />
kan vi finne ut hvor verdig han er, hvor aktuell han<br />
er for vår tid. Ja, for å si det med Petter Aaslestad<br />
som har skrevet en av artiklene i dette magasinet:<br />
Vi vil filleriste Bjørnson.<br />
Det tror vi han hadde likt.<br />
Vigdis Moe Skarstein<br />
Nasjonalbibliotekar
Hilsen til Bjørnsonåret<br />
I <strong>2010</strong> markerer vi en av våre store forfattere fra den<br />
norske litterære gullalder, Bjørnstjerne Bjørnson.<br />
Prestesønnen, samfunnsdebattanten, radikaleren,<br />
forfatteren og lyrikeren Bjørnson står fram som en<br />
av de fineste representantene for norsk litteratur<br />
som vi har. Han regnes som en viktig nasjonsbygger<br />
og er derfor sentral i vår nasjons historie. Bjørnson<br />
skal markeres og minnes. Vi gjør det på grunn<br />
av hans fargerike personlighet og fordi kraften,<br />
friskheten og hans sterke politiske stemme er verdt<br />
å lytte til, også i dag.<br />
Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive allerede<br />
i 10-årsalderen og 25 år gammel gav han ut Synnøve<br />
Solbakken, den første av en rekke bondefortellinger.<br />
Senere fulgte historiske romaner, dikt, sanger og<br />
skuespill. På et tidspunkt skjedde det en tydelig<br />
radikalisering av Bjørnsons forfatterskap. Han<br />
begynte å skrive realistiske og samfunnskritiske<br />
drama. Han utfordret konge og statskirke, kjempet<br />
for nasjonal vekking og var aktiv i unionssaken.<br />
Han agiterte for allmenn stemmerett og likestilling.<br />
Bjørnson var en usedvanlig produktiv forfatter, og<br />
en engasjert debattant. Opp imot 10 000 brev antas<br />
det at han skrev i løpet av sitt virke. I 1903 mottok<br />
han Nobels litteraturpris. Da han døde i Paris i 1910,<br />
ble han hentet hjem av et norsk skip.<br />
Bjørnson lever i dag gjennom det han etterlot<br />
seg i sin store litterære produksjon. Hans sterke<br />
hyllest til fedrelandet er i dag innvevd i vår kultur<br />
og mentalitet. Han gjorde en stor innsats for å utvikle<br />
og fornye norsk litteratur. Mye av det Bjørnson<br />
skrev i løpet av sitt liv kan i dag studeres og leses i<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>, eller i digitalt format gjennom<br />
NB Digital. Det er derfor naturlig at det er nettopp<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> som har ansvaret for å koordinere<br />
Bjørnsonåret.<br />
Den beste måten å feire et forfatterskap på, er å<br />
lese forfatteren. Jeg håper at mange nå vil gjenoppdage<br />
Bjørnson og de rike tekstene hans.<br />
Jeg ønsker lykke til med Bjørnsonåret!<br />
Anniken Huitfeldt<br />
Kulturminister<br />
Kulturminister Anniken<br />
Huitfeldt flankert av<br />
Nasjonalbibliotekar<br />
Vigdis Moe Skarstein<br />
og professor Petter<br />
Aaslestad.<br />
Foto: Jina Chang<br />
5
Petter Aaslestad i Bjørnson-rommet i<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>. Foto: Anne-Tove Ørke
Kan Bjørnson leses?<br />
PETTER AASLESTAD, PROFESSOR I NORDISK LITTERATuR, NTNu<br />
«Det at jeg var med i livet, var viktigere enn å feste<br />
livserfaringene til papiret», skriver Bjørnson. Å<br />
dikte blir for ham å være menneske i livets ustadighet,<br />
skriver Petter Aaslestad.<br />
«Bjørnson for vår tid», som 100-årsmarkeringen<br />
i <strong>2010</strong> bruker som motto, betyr ikke å børste<br />
støv av forfatteren. Men kanskje lese ham?<br />
Lest Bjørnson? Dette enkle spørsmålet stilte<br />
jeg meg for et par år siden. Bakgrunnen var at det<br />
lenge hadde vært nesten helt taust om Bjørnson.<br />
Jeg leste meg gjennom hele det skjønnlitterære<br />
forfatterskapet, som ledd i en vanlig nysgjerrighetsdrevet<br />
grunnforskningsaktivitet. I bunnen lå<br />
det et minimumsmotto, lånt fra Samuel Becketts<br />
Den Unevnelige: «Det er ikke bare om å gjøre å<br />
holde kjeft, det kommer også an på hva slags kjeft<br />
man holder». Hvis vi i dag holder kjeft om Bjørnson,<br />
bør vi vite hvorfor vi gjør det. Det var mitt<br />
beskjedne utgangspunkt. Nå – to år etter – holder<br />
jeg ikke kjeft, og jeg vil her forsøke å antyde hvorfor<br />
dét ikke lar seg gjøre.<br />
En annen lesemetode<br />
Skal man komme noen vei med Bjørnson i dag, må<br />
man anvende en annen lesemetode enn den såkalt<br />
autonomiestetiske, som har vært nokså enerådende<br />
i akademia i hele min tid; der det litterære verket<br />
oppfattes som en helhetlig, lukket og selvstendig<br />
struktur. Bjørnsons forfatterskap kan nettopp vise<br />
seg som et særlig egnet sted å utforske relasjonen<br />
mellom tekst og de kontekster den inngår i; en problemstilling<br />
som i senere år har manifestert seg som<br />
en av de mest sentrale i litteraturvitenskapen. Jeg<br />
vil her forsøke å få frem at denne tekst/kontekstproblematiseringen<br />
også innebærer at man må innstille<br />
seg på en annen litterær estetikk enn den vi<br />
har tvunget oss selv til å betrakte som enerådende<br />
for det nittende århundret.<br />
Så tidlig som i 1870 skriver Bjørnson følgende<br />
verselinjer:<br />
Jeg levde mere end jeg sang;<br />
jeg tanker, harm og jubel slang<br />
omkring mig, hvor jeg gæsted;<br />
at være, hvor det netop gjaldt,<br />
det var mig næsten mer end alt,<br />
som ved min pen blev fæstet.<br />
Var med i livet<br />
Jeg levde mer enn jeg sang; det at jeg var med i<br />
livet, var viktigere enn å feste livserfaringene til<br />
papiret. Dette uttrykker Bjørnson nota bene i<br />
bunden form – i seg selv et fullkomment paradoks<br />
og en fascinerende poetikk. En slik poetikk er vi i<br />
dag uvant med: Vi kjenner oss svært komfortable<br />
i den store nordisk-protestantiske tradisjonen à la<br />
Ibsen-Strindberg-Norén-Fosse hvor det å dikte er<br />
å holde dommedag over oss selv. Dét liker vi, men<br />
Bjørnson har andre ambisjoner: Å dikte blir for<br />
ham å være menneske i livets ustadighet.<br />
Formfullendthet<br />
Vennen Jonas Lie mente Bjørnson skulle bedrive<br />
mindre politikk for derved å få til bedre verk, – og<br />
det hadde han utvilsomt rett i, hvis vi med gode<br />
7
8<br />
verk tenker på formfullendthet. I dramaet Over<br />
Ævne II legger Bjørnson inn noe helt overflødig<br />
om voldgiftsdomstol; det hadde intet med saken<br />
å gjøre og han ble da også kritisert deretter. Men<br />
Bjørnson selv var meget fornøyd med å få sagt noe<br />
for ham viktig fra de europeiske scenene.<br />
Så tidlig som i 1912 kritiserte historikeren Sars<br />
de mange som mente Bjørnson hadde sviktet dikterkallet:<br />
Sars fremholdt at diktningen til Bjørnson<br />
hadde vunnet i livsfylde, hva den kanskje hist<br />
og her hadde tapt på tekniske og formelle fortrinn,<br />
«hvorpå kunstfilisteriet setter en så overdreven<br />
høy pris».<br />
Livsfylden<br />
Selv tilhører jeg normalt kunstfilisteriet; jeg kan<br />
ikke få nok av tekniske og formelle fortrinn – men<br />
med Bjørnson utfordres man til å lytte seg frem til<br />
noe annet, kanskje nettopp det Sars kalte livsfylden,<br />
og godta at den umiddelbare formelle gleden<br />
reduseres.<br />
Videre bør vi minne oss selv om at Bjørnson ikke<br />
hører hjemme i et modernistisk paradigme. Den<br />
modernistiske tvilen til språkets referensialitet, som<br />
vi ellers vurderer så høyt, finnes ikke her. I den store<br />
episke monologen Bergljot – et av de fineste dikt i<br />
norsk litteratur – heter det i et vers at sanden fyker<br />
nedover veien. Og da – eiendommelig nok – ser<br />
og hører og kjenner vi sanden og at den fyker og<br />
gjør ingenting annet. Å lese Bergljot krever at man<br />
nettopp ikke hengir seg til spekulasjoner om betydninger<br />
bakenfor uttrykket. Denne enorme tiltroen<br />
til språket og rytmen er nok også hemmeligheten<br />
bak det allment aksepterte sangbare hos Bjørnson.<br />
Vi kan alle artikulere formuleringer som «reven<br />
lå under birkerot» – uten at det sjenerer oss at<br />
birkerot ikke lenger brukes i norsk.<br />
Selvmordsbomber<br />
Nettopp Over Ævne II kan tjene som eksempel på<br />
et verk der livsforståelsen står over det formfullendte.<br />
Stykket handler om en selvmordsbomber<br />
som er overbevist om det riktige i å sprenge seg<br />
selv og en rekke uskyldige mennesker i luften for<br />
å nå sine rettferdige mål. Stykket kan i høyeste<br />
grad forstås som aktuelt, og man kan la seg gripe<br />
av både medynk og redsel over hovedpersonen<br />
og hans logikk, men mye i stykket virker samtidig<br />
så forstyrrende i dag at en oppførelse er utenkelig<br />
uten bearbeiding av grunnteksten.<br />
Over Ævne I, med den legendariske Johanne<br />
Dybwad i hovedrollen, betraktes som et av Nationaltheatrets<br />
største suksesser noensinne. Men<br />
tragedien om den lamme sengeliggende Klara<br />
Sang, som etter ektemakens bønner og mirakeltro<br />
omsider kommer vaklende over scenen for å falle<br />
død om, fremføres aldri lenger. Bjørnson hadde,<br />
i likhet med Sigmund Freud, vært til stede på<br />
nevrologen Charcots berømte fremvisninger av<br />
hysterikere på Salpêtrière-hospitalet i Paris. Boken<br />
Over Ævne I slutter da også med en fotnote til<br />
Charcots verk. I dag kjenner vi ikke igjen Klara<br />
Sang. Min påstand er at Bjørnsons drama ofte<br />
hadde en så umiddelbar nærhet til det virkelige<br />
liv, at det ikke gir rom for virkelighetens senere<br />
forandringer. Men samtidig er vi jo i dag fortsatt<br />
omgitt av hysteri, og mer enn noen gang av mirakeltro.<br />
Kan ingen teaterfolk ta utfordringen å lage<br />
et Over Ævne I for vår tid?<br />
Børste støv av<br />
«Bjørnson for vår tid», som den nasjonale markeringen<br />
i <strong>2010</strong> bruker som motto, betyr ikke å<br />
børste støv av forfatteren. Å sjekke om alle komma<br />
i teksten er i overensstemmelse med originalmanus,<br />
er en meningsløs aktivitet i Bjørnsons tilfelle. Her<br />
må man gå attakkerende til verks for å finne det<br />
vesentligste, livsfylden om man vil. Jeg har brukt<br />
bildet «filleristing» heller enn «støvavtørring»<br />
– og jeg har merket at teaterfolk også tenker i de<br />
baner, om enn forbausende få har satt tenkningen<br />
om til praksis.<br />
Både nærheten til en mer shakespearsk estetikk<br />
(i dramatrilogien om Sigurd Slembe) og til episkbrechtsk<br />
teater avant la lettre (i Over Ævne II)<br />
hører til et estetisk repertoar vi for tiden er dårlig<br />
trent til å assosiere med norsk drama i det nittende<br />
århundret. Her har jeg antydet noe av bredden<br />
i Bjørnsons estetikk, men intensjonen er ikke et<br />
øyeblikk å benekte at forfatterskapet rommer mye<br />
uinteressant.<br />
Uansett har lesningen min av forfatterskapet<br />
overbevist meg om at det er vårt og ikke Bjørnsons<br />
problem om vi ikke lenger ser oss i stand til å lese<br />
ham.<br />
Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 31.01.10
Svaret er Bjørnson<br />
INGJERD SKREDE<br />
Dersom du ikke har peiling, så svarer du bare<br />
Bjørnstjerne Bjørnson, tipset en hjelpsom spørrekonkurransedeltager.<br />
I nitti prosent av tilfellene er<br />
Bjørnson rett svar. Hvem skrev romanen Synnøve<br />
Solbakken, hvem fikk Nobelprisen i litteratur i 1903,<br />
hvem har skrevet Norges nasjonalsang, En glad gutt,<br />
Ingerid Sletten, Brede seil over Nordsjø’ går, Killebukken<br />
lammet mitt? Romaner, noveller, skuespill,<br />
dikt og sanger. Bjørnson, Bjørnson og Bjørnson.<br />
Kanskje ikke like kjent i dag som da han i 1902<br />
fylte 70 år, og det ble utgitt et festskrift til ære for<br />
ham. Eller da han døde i Paris i 1910, hjemsendelse<br />
med panserskipet Norge, og storslått begravelse<br />
betalt av den norske stat. Og kanskje får du spørsmål<br />
om de fire store – Ibsen, Bjørnson, Kielland<br />
og Lie – som tilhørte samme krets som Knut<br />
Hamsun, Amalie Skram og Aasmund Olavsson<br />
Vinje. Folk han var venn med og uvenn med, for<br />
Bjørnson var visst ikke alltid så lett og omgås. Noe<br />
skuespillerinnen Karoline Reimers, som han giftet<br />
seg med og fikk seks barn med, fikk erfare. På tross<br />
av hans mange kvinnehistorier hoppet hun aldri<br />
fra verandaen eller noe annet sted, men ble hos<br />
ham til han døde. Og han var for kristendom og<br />
mot kristendom, mot monarki og for monarki,<br />
for landsmål og mot landsmål, støttet husmenn og<br />
fyrstikkarbeidersker, kjempet for dømte og undertrykte<br />
i landet, og utenfor landet. Han var opptatt<br />
av småfugler, insekter og størrelsen på pukken som<br />
ble brukt på veiene rund Aulestad i Gausdal hvor<br />
han bodde når han ikke var i Italia, eller var på reise<br />
i Frankriket, Amerika eller et annet sted. Og alt<br />
skrev han om. Bare i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> finnes<br />
tusenvis av brev og artikler.<br />
Og, vi leser til øyet blir stort og vått, og gjentar<br />
ordene kanskje uten å vite at de er hans; «Hvem<br />
teller vel de tapte slag på seierens dag», «Løft ditt<br />
hode du raske gutt» og «De gode gjerninger redder<br />
verden».<br />
Så svar «Bjørnson» dersom du ikke er helt sikker.<br />
Det er sannsynligvis rett.<br />
Ingjerd Skrede,<br />
redaktør for<br />
bjørnstjerne.no<br />
9
10<br />
Dikter og aktivist<br />
Han var den første nordmann som fikk nobelprisen i litteratur.<br />
Med «Ja, vi elsker» er han fremdeles på alle nordmenns lepper.<br />
ARNFINN ÅSLuND, DR.PHILOS<br />
Som femtenåring publiserte Bjørnson sin første<br />
tekst i Romsdals Budstikke: «Frihedens Tale til<br />
Moldenserne» sto å lese på forsiden 12. mai 1848.<br />
Dette er en allegorisk preget appell om å ta 17. maifeiringen<br />
på alvor. Dette var bare begynnelsen på et<br />
liv viet til litteratur og samfunnsengasjement.<br />
Etter flere år med journalistisk virksomhet og<br />
diverse skjønnlitterære forsøk, begynte han 1856<br />
å publisere fortellinger i Illustreret Folkeblad. Her<br />
gikk også Synnøve Solbakken som fortsettelsesfortelling<br />
før den ble hans debutbok i 1857. Den<br />
markerer noe nytt med sin objektive og sammentrengte<br />
stil, inspirert av eventyr og saga, men også<br />
av romsdalsdialekten, ifølge Bjørnson selv.<br />
På 1850-tallet utgjorde Ibsen og Bjørnson en fortropp<br />
for det som skulle bli den profesjonelle forfatterstand<br />
i Norge. Men, det er Ibsens produksjon<br />
som er blitt stående som Norges viktigste bidrag til<br />
verdenslitteraturen. I samtidens litterære utvikling<br />
var imidlertid Bjørnson den som ofte gikk foran.<br />
I dramatrilogien Sigurd Slembe (1862) ser vi<br />
hvordan Sigurds kall, hans rettmessige krav på tronen,<br />
fører ham ut i en selvødeleggende strid, som<br />
ender med hans grusomme død. Dette verket står<br />
som høydepunktet innen den nasjonalhistoriske<br />
dramatikken i Norge.<br />
I retrospekt kan vi fastslå at Bjørnson er treffsikker<br />
når han tar opp modernitetens utfordringer:<br />
Det første han vender seg mot, er medier og<br />
finans – med de to stykkene Redaktøren og En<br />
Fallit (1875). Han fortsetter å ta opp en rekke<br />
kontroversielle temaer. Han kritiserer monarkiet,<br />
forsvarer kvinnens rett til skilsmisse, kritiserer<br />
religion og kirke, tar opp spørsmål om seksualitet<br />
og klassekamp.<br />
I flere av sine verker viser Bjørnson stor forståelse<br />
for den usikre og unnvikende karakter. I kampens<br />
hete var han ikke selv like hensynsfull. Mange<br />
mente for eksempel at Bjørnsons frittalenhet var<br />
en medvirkende årsak til statsminister Ole Richters<br />
selvmord. I en tale gikk Bjørnson til kraftig angrep<br />
på regjeringen, og senere brukte han et personlig<br />
brev fra Richter som bevismateriale for sine påstander.<br />
Richter ble bedt om å søke avskjed, og tok<br />
senere samme år livet sitt på statsministerkontoret<br />
i Ministerhotellet. 1898 gav Bjørnson ut skuespillet<br />
Paul Lange og Tora Parsberg, der handlingen er<br />
delvis bygd opp over Richters siste dager.<br />
Bjørnson legger mindre vekt på lyrikken enn på<br />
sin fortellende og dramatiske diktning, men det er<br />
noe med den korte formen som passer ham. Hans<br />
kamplyst kan raskt få uttrykk i meislede linjer med<br />
agitatorisk kraft, en lyrisk stemning kan utvikles til<br />
en fullendt romanse over noen få strofer. Flere av<br />
diktene ble trykket i aviser og blader straks de var<br />
skrevet, andre gikk inn i fortellinger og skuespill,<br />
før de beste ble samlet i Digte og Sange, for første<br />
gang i 1870, men deretter i flere utvidede utgaver.<br />
Som tittelen på samlingen understreker, skriver<br />
Bjørnson gjerne sangbar lyrikk. Ved en rekke<br />
komponisters hjelp har han da også bidratt stort til<br />
norsk sangtradisjon.
Bjørnson klarte ikke å velge mellom litteraturen<br />
og politikken.<br />
Dette gir seg utslag i to strategier. På den<br />
ene side skriver han verker der han forsøker<br />
å gå direkte inn i den politiske strid, på den<br />
annen side trer han ut av litteraturen og tyr<br />
til avisene og talerstolen for å gjøre sin innvirkning<br />
gjeldende. Den første strategien<br />
medførte at flere av hans verker kanskje<br />
bærer et for tydelig preg av den aktuelle<br />
diskusjonen. Men hans taler og artikler<br />
øvde en sterk virkning. En av hans første<br />
seire var benådningen av den dødsdømte<br />
valdresbonden Arne Kulterstad (1860).<br />
Etter hvert som hans berømmelse vokste,<br />
skulle den eldre Bjørnson gjøre sin innflytelse<br />
gjeldende for utsatte enkeltmennesker<br />
og undertrykte folkegrupper over hele<br />
Europa.<br />
«Jeg levde mer end jeg sang», heter det i<br />
«Siste sang». Her berøres et problem som<br />
også gjør seg gjeldende når man forholder<br />
seg til Bjørnson i dag. Han var på ferde<br />
overalt. Man må bli imponert over hvordan<br />
han tok konsekvensen av sitt samfunnsengasjement,<br />
både nasjonalt og internasjonalt.<br />
Dette var så omfattende, og hans person var<br />
så allestedsnærværende og omdiskutert at<br />
det i ettertid har en tendens til å stille diktningen<br />
i skyggen. Bjørnson selv mente at<br />
hans politiske aktivitet ga lærdom og kraft<br />
som styrket diktningen.<br />
Sine siste ord skrev han på sykesengen<br />
i Paris 1910: «De gode gjerninger redder<br />
verden». Dette skulle være tittelen på et<br />
dikt «tilegnet de polske fabrikpiger» som<br />
hadde samlet inn gaver til dem som var enda<br />
vanskeligere stilt. 62 år skiller denne lille<br />
setningen fra «Frihedens Tale til Moldenserne»,<br />
men ideene finnes i hele Bjørnsons<br />
produksjon.<br />
Femten år gammel fikk Bjørnson sin første artikkel på trykk i Romsdals Budstikke<br />
11
12<br />
Norge er et diktet land<br />
TOR BOMANN-LARSEN, FORFATTER<br />
Bjørnstjerne Bjørnson. Hvor finner vi Bjørnsons<br />
levende diktning? I bondefortellingene, dramatikken<br />
eller lyrikken?<br />
Svaret skal legge grunnlaget for en meningsfylt<br />
jubileumsfeiring. Og hvis ingen av diktverkene<br />
lever (det har vært antydet), så må vi nøye oss med<br />
å markere den historiske, den døde Bjørnstjerne<br />
Bjørnson.<br />
Tverrfaglig<br />
Edvard Hoem (godt han finnes) har svart at det er<br />
hele mannen som skal markeres, både dikteren og<br />
samfunnsbyggeren. Bjørnson var mildt sagt tverrfaglig.<br />
Å fatte hans format fordrer litteraturvitere<br />
med samfunnskunnskap og historikere med øye for<br />
litteratur.<br />
Et diktet land<br />
Mer enn noen kan Bjørnson lære oss at Norge er<br />
et diktet land. Som ingen annen skapte han – i<br />
skjæringspunktet mellom det fantaserte og det faktiske,<br />
det poetiske og det politiske – vårt nasjonale<br />
selvbilde.<br />
Mens Wergeland endte som arkivar på Akershus<br />
og Ibsen som administrerende direktør for sine<br />
dramatiske skikkelser, fortsatte Bjørnson utrettelig<br />
å forme folket.<br />
Han nøyde seg ikke med å dikte sitt eget liv, han<br />
ville dikte oss alle – i sitt eget bilde. Bjørnstjerne<br />
Bjørnson ville styre og regjere, men fremfor alt ville<br />
han dikte Norge.<br />
Verd å dø for<br />
Fedrelandet måtte gjenreises og befestes i forestillingenes<br />
verden som noe stort og betydningsfullt,<br />
verd å leve for, verd å dø for. Derfor skrev han<br />
bondefortellingene, sagadramaene og fedrelandssangene.<br />
Først måtte nasjonen formuleres for det<br />
indre øye, så kunne den realiseres i den ytre verden.<br />
Når Bjørnson – Harald Hårfagres ætling og<br />
Oscar IIs likemann – valgte skrivebord fremfor<br />
stortingssal eller regjeringstaburett, var det fordi<br />
diktningen i hans øyne var den viktigste arena for<br />
samfunnets utforming. Bjørnson var den overparlamentariske<br />
fanebærer for: «Et handlings-folk, et<br />
selvstyrt gå-på-folk!»<br />
Fiksjon<br />
Bevisst eller ubevisst lever vi fortsatt i forlengelsen<br />
av den bjørnsonske fiksjon, i hans gigantiske<br />
selvbilde. Fortsatt, i globaliseringens epoke, er<br />
nasjonen halvt en geografisk realitet, halvt en imaginær<br />
forestilling. I jubileumsåret må spørsmålet<br />
stilles om det kan finnes noe Norge uavhengig av<br />
Bjørnson, uten Ja, vi elsker? Og i så fall: Hvilket<br />
Norge skal det være, i hvis bilde skal det skapes? I<br />
økonomens, teknokratens eller kommunikatorens?<br />
Levende diktning<br />
Det er 100 år siden nasjonalskalden ble stedt til<br />
hvile. Hvis verket fortsatt lever, så finnes det ikke<br />
i bøkenes reoler, men i forestillingenes verden,<br />
i fiksjonen om Norge. Vi er Bjørnsons levende<br />
diktning.<br />
Denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 26.01.<strong>2010</strong>
Postkort. Mittet & Co. 1914<br />
13
14<br />
Teaterreformatoren Bjørnson<br />
TRINE NæSS, NASJONALBIBLIOTEKET<br />
Bjørnson første skuespill heter<br />
«Mellom slagene», og er en<br />
middelalderhistorie med Kong Sverre<br />
i hovedrollen. Men, tittelen sier også<br />
noe om kampene som foregikk rundt<br />
teatret på den tiden.<br />
Da Christiania Theater begynte sin virksomhet,<br />
besto ensemblet av danske skuespillere, fordi det<br />
ikke fantes profesjonelle norske. Men litt etter litt<br />
begynte det å komme norske talenter, og teatrets<br />
ledelse lovet i 1853 at det ikke skulle ansettes flere<br />
danske. Allerede i 1850 hadde Bjørnson som student<br />
vært med på å pipe ut en ny dansk skuespiller.<br />
I 1854, det året han begynte som teaterkritiker,<br />
skrev han en artikkel i Krydseren hvor han kritiserte<br />
at den eldre danske Madam Schrumpf fikk<br />
roller som den unge norske Laura Svendsen (senere<br />
Gundersen) burde fått spille. Da en dansk skuespiller<br />
så ble engasjert – riktignok bare angivelig som<br />
gjest, ble det opphav til et nytt stort «teaterslag»,<br />
som sto den 6. mai 1856. Da blåste – bokstavelig<br />
talt – Bjørnson til strid fra første rads snipplosje,<br />
signalet til at en øredøvende pipekonsert brøt løs.<br />
Lyset ble slukket, og politimenn strømmet inn<br />
mellom benkeradene med blendlykter. Under<br />
forsøkene på å fravriste piperne deres «instrumenter»,<br />
kom det til håndgemeng. Slaget endte med<br />
at piperne toget jublende gjennom gatene med<br />
Bjørnson i spissen til Kristiania Torv hvor han<br />
holdt en flammende tale.<br />
Dagen etter sto det en artikkel i Morgenbladet,<br />
«Pibernes Program», hvor Bjørnson forklarte<br />
hvorfor man pep. Innledningsvis ga han uttrykk<br />
for takknemlighet overfor de danske kunstnerne<br />
som var blitt «akklimatiserede», men det var<br />
«nye Fremmede» man tok avstand fra. En avisdebatt<br />
fulgte, hvor noen ga uttrykk for at man heller<br />
ville se «en god Dansk, end en slet Norsk Skuespil-<br />
ler», slik det ble formulert i Christianiaposten den<br />
9. mai 1856. Uansett fortsatte fornorskningsprosessen.<br />
Noen oppfattet det som et «tilbakefall» da<br />
Christiania Theater i 1874 engasjerte en kunstnerisk<br />
leder som var svensk, Ludvig Josephson. Da<br />
ble det igjen voldsomme tumulter i teatret, som<br />
angivelig Bjørnson sto bak.<br />
Men stort sett kan man si at hans rolle i norsk<br />
teater fra og med høsten 1857 antok en mer konstruktiv<br />
karakter, idet han lot seg engasjere som<br />
kunstnerisk leder for Det norske Theater i Bergen,<br />
som Ole Bull hadde tatt initiativet til i 1850, som<br />
bare hadde norske aktører.<br />
Bjørnson tiltrådte etter en periode med bitre<br />
konflikter mellom Ole Bull og teatrets styre, og<br />
overtok et teater i krise. Men Bjørnson kom med<br />
nye ideer om spill og instruksjon,<br />
Han ville få skuespillerne bort fra den tradisjonelle<br />
dansk-inspirerte deklamatoriske, patospregete<br />
spillestilen. Han forsøkte å sette sammen et repertoar<br />
som var mindre basert på ren underholdning.<br />
Han ivret bl.a. for at teatret måtte ha en elevstokk.<br />
Skuespillerne skulle lære seg samspill, de skulle<br />
unngå å spille på tillærte floskler, og i stedet venne<br />
seg til en naturlig replikkføring. Det gjaldt ikke å<br />
satse på sterke ytre effekter, men å få frem det dramatiske<br />
i undertonene. Tragedier skulle fremføres<br />
«ædruelig norsk opfattet».<br />
Med sin fascinerende personlighet og sine talegaver<br />
kom Bjørnson et stykke på vei i sitt reformarbeid,<br />
men sluttet allerede sommeren 1859.<br />
I 1865 lot Bjørnson seg igjen engasjere som<br />
teaterleder, denne gang på Christiania Theater.<br />
Siden han opptrådte som kombattant der, hadde<br />
fornorskningen av ensemblet fortsatt, især ved at<br />
Det norske Theater i Møllergaten måtte opphøre,<br />
og skuespillerne herfra fikk engasjement på<br />
Christiania Theater. Nå fortsatte han sitt fornyelsesarbeid<br />
som instruktør etter samme prinsipper<br />
som i Bergen. Men som der, var det et problem at<br />
det faste teaterpublikumet utgjorde kun en mindre
krets. I Aftenbladet den 25. juni 1866 skriver Bjørnson<br />
en lang artikkel, «Vort Publikum», om denne<br />
problematikken, hvor han bl.a. hevdet at teatret<br />
ikke er blitt noen «Folkesag», fordi den egentlig<br />
er en innført kunstart. Men han håper og tror at<br />
det bare er en «Overgangstid», og siden vil alle<br />
komme med.<br />
Bjørnsons tid på Christiania Theater varte bare til<br />
sommeren 1867. Etter et par sesonger ble det ansatt<br />
en kunstnerisk leder der, som mange mente i for stor<br />
grad prioriterte dansk dramatikk. Noen av teatrets<br />
ledende skuespillere brøt ut, og under Bjørnsons<br />
ledelse spilte de i Møllergaten Teater i en periode fra<br />
1870 til 1872. Som teaterleder og sceneinstruktør var<br />
Bjørnsom både inspirerende og autoritær.<br />
I sine memoarer har skuespillerinnen Lucie Wolf<br />
gitt en begeistret beskrivelse av hans arbeid med<br />
skuespillerne. Hun forteller hvordan han kunne<br />
forklare en rolles karakter, hvordan han greide<br />
å få noe ut av selv de ubegavede og kunne gi en<br />
skuespiller et nytt og interessant syn på gamle roller.<br />
«Det var virkelig festdage at arbeide sammen<br />
med Bjørnson. Han viste os ikke bogstavelig det, vi<br />
skulde udføre i vore roller, nei, han talte kun med<br />
os; men paa en saadan maade, at der ligsom blev<br />
trukket et slør fra vort syn, saa vi tydelig og klart<br />
Lucie Wolf. Gravering av Albert Møller i<br />
Skilling-Magazin 6. juni 1891.<br />
Kobberstikk av Laura<br />
Gundersen fra Illustreret<br />
Nyhedsblad 1865<br />
Kongebrødrene – festforestilling på Nationaltheatret i<br />
anledning Bjørnson-jubileet i 1932 Foto: ukjent<br />
saa og følte, at saadan, og kun saadan var den rette<br />
maade at tage rollen paa.»<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons eldste sønn, Bjørn,<br />
fulgte i farens fotspor som teatermann, og fikk stor<br />
betydning for utviklingen av sceneinstruksjon i<br />
Norge.<br />
Christiania Theater, 1860.<br />
15
16<br />
Bjørnson på<br />
italienske scener<br />
1878–2009<br />
GIuLIANO D’AMICO, STIPENDIAT I ALLMENN LITTERATuR-<br />
VITENSKAP VED INSTITuTT FOR LITTERATuR, uIO<br />
En mandagskveld i februar 1878<br />
gikk teppet opp som vanlig på Teatro<br />
Manzoni i Milano. Teaterplakatene<br />
annonserte La crisi, un classico del<br />
teatro norvegio, som, hvis vi skal tro<br />
anmelderne, neppe ble en suksess.<br />
Det ble altså ingen strålende start for Bjørnstjerne<br />
Bjørnsons skuespill på italiensk scene: man satte<br />
opp hans Fallit, som han hadde skrevet i Roma<br />
høsten 1874, med en annen tittel og uten å nevne<br />
forfatteren. Det er bare fra handlingsresymeet i<br />
anmeldelsene man forstår at bak La crisi egentlig<br />
ligger En fallit. Dette var typisk for den italienske<br />
teaterverden, for selv om den såkalte Bernkonvensjonen<br />
for internasjonal beskyttelse av åndsverk<br />
ennå ikke hadde blitt underskrevet, var det ikke<br />
uvanlig at teatertruppene betalte uformelle royalties<br />
til forfatteren. Bjørnson, som hadde flyttet tilbake<br />
til Norge tre år tidligere, hadde sannsynligvis ingen<br />
anelse om denne oppførelsen, som ble spilt kun én<br />
gang og forble ukjent fram til 2008.<br />
Det tok tid før Bjørnson ble en kjent forfatter og<br />
dramatiker i Italia, sine gjentatte opphold i landet<br />
til tross. Bortsett fra en bokutgivelse av Gli sposi<br />
novelli (De nygifte) i 1881, som ser mer ut som en<br />
tilfeldighet enn begynnelsen på en resepsjon, måtte<br />
man vente til slutten av november 1893 for igjen å<br />
se et stykke av Bjørnson på scenen. Det var flere<br />
grunner til Bjørnsons fremmarsj i Italia: under hans<br />
tredje opphold i landet (1893–95) ble han kjent i<br />
de romerske kretsene, samt at teaterkonjunkturene<br />
hjalp ham stort. Un fallimento ble nemlig spilt i<br />
kjølvannet av de første oppsetningene av Ibsens<br />
og Strindbergs stykker, som hadde vekket både<br />
applaus og oppstyr. Høsten 1893 hadde italienske<br />
teatertrupper turnert med Ibsens Bygmester<br />
Solness og Strindbergs Faderen, som samlet fiasko<br />
etter fiasko på grunn av sin «uklarhet» og sine<br />
«symboler». Da Un fallimento ble satt på scenen,<br />
med sin velsmurte struktur arvet fra den franske<br />
pièce bien faite og sin forsonende og nokså patetiske<br />
happy end, fikk Bjørnson en hyllest. Endelig var det<br />
slutt med denne nordiske tåken og disse kjedelige<br />
symboler, ropte kritikken, «denne Bjørnson er så<br />
naturlig og følsom som bare et latinsk menneske<br />
kan være». Riktignok hadde oversetteren gjort sitt<br />
for å hjelpe stykket til å vinne sin kamp på den italienske<br />
scenen. Gian Domenico Bartocci Fontana,<br />
en advokat bosatt i Roma, hadde oversatt stykket og<br />
tatt bort første akt, slik at handlingen ble kortere og<br />
mer oppsiktsvekkende. Til forskjell fra hva André<br />
Antoine hadde gjort på Théâtre Libre, der man kut-
tet den sentimentale fjerde akten, hadde Bartocci<br />
Fontana insistert på det patetiske ved stykket, ikke<br />
minst med å finne på en dobbel forlovelse i slutten<br />
(i originalen fantes det bare én).<br />
Un fallimentos suksess åpnet dørene til den italienske<br />
litterære verden for Bjørnson. I denne perioden<br />
ble han kjent med Ugo Ojetti, en ung forfatter<br />
og journalist som kom til å bli en av de fremste<br />
italienske intellektuelle i første delen av 1900-tallet:<br />
sammen oversatte de Over Ævne, som kom ut i 1895<br />
for toppforlaget Treves under tittelen Oltre il potere<br />
nostro. Dette ga resultater: da Bjørnson kom tilbake<br />
til Roma i 1898, var han blitt en kjendis – nordiske<br />
og italienske forfattere oppsøkte ham stadig for å<br />
få autograf eller anbefaling, og hans navn var ikke<br />
sjelden å se i romerske aviser. Etter nobelprisen i<br />
Scene fra Over Ævne, Nationaltheatret, 1918, fra venstre: August<br />
Oddvar som Elias, Aagot Didriksen som Rakel, Halfdan Christensen<br />
som Sang, Agnethe Schibsted-Hansson som Hanna Roberts og<br />
Johanne Dybwad som Klara Sang. Foto: ukjent<br />
1903 steg Bjørnsons berømmelse enda mer, og hans<br />
verk ble trykt fram til 1967; men til tross for dette<br />
ble hans navn mindre og mindre omtalt gjennom<br />
andre delen av det tjuende århundret. I de siste<br />
førti årene har Bjørnson praktisk talt forsvunnet fra<br />
bokhyllene; Claudio Magris skrev en lidenskapelig<br />
artikkel om ham i Corriere della sera sommeren<br />
1995, men den fungerte mer som en introduksjon av<br />
en hittil ukjent forfatter enn et forsøk på å ta opp en<br />
eksisterende litterær debatt. I 2009, 42 år etter hans<br />
siste italienske utgivelse, ble ett verk av Bjørnson<br />
publisert i en ny oversettelse (nok en gang En fallit),<br />
og våren <strong>2010</strong> blir han feiret i Roma, hans gamle<br />
bosted, med en rekke foredrag og en ny italiensk<br />
oversettelse av Over Ævne I. Man får håpe det blir<br />
begynnelsen på en ny bjørnsonsk vår i Italia.<br />
17
Foto: Ketil Born<br />
18<br />
Bjørnson i Shanghai<br />
EDVARD HOEM, FORFATTER OG BIOGRAF<br />
I Kina vart Bjørnsonåret <strong>2010</strong> opna på ein uoffisiell<br />
og uvanleg måte, da Teaterakademiet i Shanghai<br />
torsdag 4. desember 2009 hadde premiere på De<br />
Nygifte, Bjørnsons ekteskapskomedie frå 1865.<br />
For ein norsk observatør som har til gode å sjå De<br />
Nygifte på scenen i forfattarens heimland, var det<br />
underleg å vera vitne til korleis stykket engasjerte<br />
eit kinesisk publikum. Den unge Laura i stykket er<br />
også etter bryllaupet først og fremst dotter av sine<br />
foreldre, og det fører til smertefulle konfliktar da<br />
ektemannen Aksel forlanger at dei må få sin eigen<br />
heim og han ei sjølvstendig stilling.<br />
Tradisjonsbanda i norske borgarskapet for<br />
hundre og femti år sidan blir aktuelt teater for eit<br />
kinesisk publikum, og eit tankevekkande møte<br />
med nær fortid for oss.<br />
Den tjue år gamle tolken min forklarte engasjement<br />
rundt framsyninga ved å seia: Det handlar jo<br />
om oss! Ho viste til dei stadige tradisjonskonfliktane<br />
som oppstår når unge kvinner og menn gifter<br />
seg med ektefeller frå den kinesiske landsbygda.<br />
Kanskje kan framsyninga i Shanghai gi oss ei<br />
aning om kvifor Bjørnson i samtida framstod som<br />
ein makelaus fortolkar av livsrealitetar som vi har<br />
gløymt saman med De Nygifte?<br />
Framsyninga i Shanghai kunne varte opp med<br />
elghovud på veggen og Jesus-figur på stuebordet,<br />
men låg likevel eit stykke unna det ein i Vesten<br />
forbind med realisme. Da Aksels frustrasjon kulminerte,<br />
dansa han med stolane i svigerfarens hus.<br />
Det var ein storarta teatral augneblink.<br />
Kina vil omskapa det vestlege dramaet til noko<br />
som er vestleg, kinesisk og globalt på ein gong.<br />
Dagen før premieren på De Nygifte var underskrivne<br />
til stades på ei framsyning i Hanzhou,<br />
der Sofokles’s Kong Oidipus vart framført som<br />
Peking-opera. Peer Gynt er blitt Peking-opera<br />
tidlegare, Fruen fra havet er musikal, og no har<br />
dei tenkt å gå laus på Hedda Gabler. Jon Fosse<br />
spøker i framtidskulissane. Som leiaren for Teaterakademiet,<br />
professor Han Sheng uttrykte det:<br />
Vi moderniserer for på nytt å kunne oppdaga våre<br />
eigne skattar.<br />
Det er ikkje sikkert Norge heller treng meir vidløftig<br />
motto for Bjørnsonåret enn akkurat det.
Fra premieren<br />
på De Nygifte<br />
av Bjørnstjerne<br />
Bjørnson på<br />
Teaterakademiet i<br />
Shanghai.
På bildet ser vi Bjørnson<br />
Familien Bjørnson. Fra venstre: Dagny, Karoline, Bjørn, Einar, Bjørnstjerne Bjørnson (midten foran), Berglijot og Erling, 1882,<br />
Foto: ukjent<br />
Bjørnson fikk tatt en mengde bilder av seg selv og sine omgivelser. I tillegg<br />
til å vise Bjørnson selv, hans familie og omgangskrets, gir de en interessant<br />
tidskoloritt. I 1910, da Bjørnsons døde kropp ble fraktet fra Paris via<br />
København til Christiania, ble han fulgt og møtt av titusenvis av mennesker.<br />
Blant dem fotografer og filmteam. Noen av disse filmene er restaurert og<br />
digitalisert i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> og kan sees på <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s nettside,<br />
bjørnstjerne.no.
Hos fotografen, 1862<br />
Foto: H. Mathaus (München)<br />
Portrett av Bjørnstjerne<br />
Bjørnson, 1875 – 1880<br />
Foto: H. Mathaus (München)<br />
1858: Teaterinstruktøren Bjørnstjerne<br />
Bjørnson forlover seg med Karoline<br />
Johanne Elisabeth Reimers 16. mai<br />
1858. 11. september samme år ble de<br />
viet av Peder Bjørnson i Søgne kirke.<br />
Foto ukjent. Eier: Gyldendal forlag.
Bjørnstjerne<br />
Bjørnson med<br />
skinnfrakk.<br />
Sannsynlig forlegg<br />
for Lenbachs<br />
senere tegning og<br />
maleri 1896
Bjørnstjerne Bjørnson på vei til barndomshjemmet Nesset prestegård. Bildet er tatt på en reise Bjørnson gjorde med sønnen<br />
Einar rundt i Romsdalen sommeren 1896. Foto: Einar Bjørnson (1864-1942)<br />
I Romsdalen ble det gjensyn med en husmann som var på Nesset prestegård da Bjørnstjerne Bjørnson var en liten gutt. 30.<br />
juli 1896. Foto: Einar Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson sammen med Alexander Kielland, 1896. Foto: Jacob Hegel (1851-1918)
Første møte i Den norske nobelkomite, 1897, Fra venstre: Bjørnstjerne Bjørnson, John Lund, Hans Horst, Jørgen Løvland,<br />
Christian Lange og Carl Berner. Foto: Ernest Rude (1871-1948)<br />
Bjørnstjerne Bjørnson ved skrivebordet Paris 1901.<br />
Foto ukjent.
Bjørnstjerne Bjørnson på verandaen sammen med barnebarnet Bjørnstjerne Albert Bjørnson Langen. Aulestad 1902-03
Bjørnstjerne Bjørnson sammen med datteren Dagny, tjenestepike og barnebarn. Nedre Aulestad ca 1903<br />
Amatørfotografi. Eier: Maihaugen.
Bjørnstjerne og Karoline i stua på Aulestad, 1908. Foto: Anders Beer Wilse (1865-1949)<br />
Karoline og Bjørnstjerne på vei ut av Larvik bad hvor han hadde oppholdt seg etter et slagtilfelle, sommeren 1909.<br />
Foto: Jacob Emanuel Ludwigsen (1869-1951)
Båre fraktes fra jernbanestasjonen til havna, København, mai 1910. Båren forbi Politikens kontorer,<br />
Foto: Holder Damgaard (1870-1945)<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons båre fraktes med panserskipet «Norge» fra København til Kristiania. Fra innseilingen inn<br />
Oslofjorden. Akterdekket hvor Bjørnstjerne Bjørnsons båre sto. 1. mai 1910.<br />
Foto: Anders Beer Wilse (1865-1949) Eier: <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>.
1908.<br />
Foto: Anders Beer Wilse
Den politiske Bjørnson<br />
– Bjørnson som politiker<br />
ANDERS OLE HAuGLID, MAIHAuGEN<br />
Bjørnson formulerer selv sitt politiske engasjement<br />
i poetisk form. Omformingen av det norske samfunnet<br />
var et program og et mål, der diktningen,<br />
poesien, dramatikken og fortellingene var midlene<br />
i kampen, ikke selve målet! Avisartiklene, talene,<br />
de mange tusen brevene til venner, bekjente og<br />
aktuelle politiske aktører viser en nesten altomfattende<br />
Bjørnson som ville alt, samtidig, – og av<br />
egen vilje og kraft. Dikterkollega Henrik Ibsen<br />
formulerte det slik i et brev ved 25-årsfeiringen av<br />
Synnøve Solbakken: «Du har en mektig begavelse<br />
for politikken og en ustyrlig trang til å lede den. Jeg<br />
har ikke engang anlegg til å være statsborger; jeg er<br />
fullstendig talentløs i den retning. Det er følgelig<br />
likeså naturlig for deg å stille deg i spissen som det<br />
er for meg å stille meg utenfor.»<br />
Bjørnsons engasjement i politikken var resultatet<br />
av et bevisst valg, han kunne ikke la være! Men<br />
manglende vilje, kanskje også evne, til å innordne<br />
seg andres regime, gjorde at Bjørnson ble oppfattet<br />
som «en løs kanon på dekk». Som folketaler og<br />
oppildner til kamp var han en ener. Han kunne<br />
begeistre massene og skape sinnsstemninger og vilje<br />
til handling hos tilhørerne. Under de dramatiske<br />
kampårene på 1880-tallet var Bjørnson agitatoren<br />
som reiste «som et danseband» omkring på<br />
Østlandet og samlet folket om sin talerstol. Helge<br />
Lervik har i forbindelse med sin hovedoppgave<br />
registrert at Bjørnson talte ved 23 folkemøter<br />
i valgåret 1882 i tidsrommet mars–juli. VG og<br />
Dagbladet er kildene for omtale fra møtene. Andre<br />
kilder vil kunne øke antallet møter.<br />
Men så avbryter Bjørnson sitt politiske engasjement<br />
og flytter utenlands, til Paris, innunder jul<br />
1882. Her forblir han i et frivillig eksil til høsten<br />
1887, da familien atter er tilbake på sitt kjære<br />
Aulestad. Fra Paris har Bjørnson fulgt forfatnings-<br />
kampen her hjemme og etter beste evne prøvd å<br />
påvirke den. Helge Lervik skriver: «Med sikkerhet<br />
kan man bare konstatere Bjørnsons heftighet og<br />
hans hang til å dramatisere sin rolle under forsøket<br />
på å påvirke avgjørelsene. Sammenfattende tør det<br />
nok sies at hans korrespondanse i utlendigheten i<br />
dobbelt forstand er et produkt av avstanden til de<br />
politiske begivenheters sentrum; den forteller mer<br />
om avmakt enn om makt.»<br />
Bjørnsons egenvurdering av handlingsforløpet<br />
er imidlertid:<br />
«Uten mine mangeårige foredrag om republikken havde vi<br />
ikke fåt flagfrykten; uten flagspetaklerne ingen store frisinnede<br />
valg i 1879. Uten store frisinnede valg i 1879 intet<br />
frygtens absolutte veto i 1880; uten dette ingen 9de juni,<br />
og sælv det sto en stun på vægtskålen; da husker du mine to<br />
æggende opsæt i ‘Verdens Gang’.»<br />
Kanskje er Dagbladets oppsummering og presisering<br />
i forbindelse med Bjørnsons store tale på<br />
Eidsvoll i juli 1880 betegnende for Bjørnson:<br />
«Enhver ved, og Bjørnson har selv sagt, at<br />
hva han siger og gjør, det gjør han for egen Regning:<br />
Han tilhører intet Parti i den Betydning,<br />
at han udtaler noget Partis Program. Skulde man<br />
indordne Bjørnson under den politiske Partistilling<br />
her til lands, maatte man strengt taget gjøre ham<br />
alene til et parti for sig selv ved siden af det bureaukratiske<br />
Parti og Folkepartiet.»<br />
Den tidligere redaktøren Hagbard Emanuel<br />
Berner ga Bjørnson dette råd:<br />
«Du skulle holdt dine taler på Lillestrømmen og<br />
Augedals Bro og saa gjort som Vor Herre; hvilet Dig<br />
og seet at det var godt gjort. Du maa give Folk Tid<br />
til at fordøie. Du er for urolig Kjære Bjørnson. Gi<br />
andre raad og Vink; men skriv ikke saa meget selv!»<br />
31
32<br />
Bjørnsons kamp for ytringsfrihet<br />
og menneskerettigheter<br />
INGJERD SKREDE<br />
Knut Ødegård er president for<br />
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet<br />
som han startet i 2003. Akademiet<br />
viderefører Bjørnstjerne Bjørnsons<br />
arbeid for menneskerettigheter og<br />
ytringsfrihet.<br />
–En av hans store inspirasjonskilder i norsk litteratur<br />
var nok Henrik Wergeland – som ikke minst<br />
minnes for sin kamp mot den såkalte «jødeparagrafen»<br />
i Grunnloven, forteller Ødegård.<br />
Hvilke saker var han opptatt av?<br />
–Det er nesten lettere å nevne det han ikke var<br />
engasjert i enn å telle opp alle de sakene han sloss<br />
for. Og blant hans store saker kan nevnes kampen<br />
mot fattigdom og klasseundertrykkelse. For eksempel<br />
hans støtte til de streikende fyrstikkarbeiderskene,<br />
hans arbeid mot rasisme som var et tydelig<br />
element i Dreyfus-saken, arbeidet for de små nasjoners<br />
rett til selvbestemmelse som tydeligst kommer<br />
frem i hans engasjement for slovakenes sak og for<br />
kvinners likestilling.<br />
Hans kamp for ytringsfrihet ligger som et<br />
grunnleggende element i hele hans store engasjement<br />
– også ved at han selv påtok seg å være<br />
stemme for de som var fratatt sin talerett. I dag kan<br />
Bjørnson lett misforstås i retning av norsk selvdyrking,<br />
men da han diktet «Ja, vi elsker» og de andre<br />
nasjonale dikt og sanger, var det som talsmann for<br />
en nasjon som fremdeles var i en påtvunget union<br />
med Sverige etter århundrene under dansk styre.<br />
Hans kamp for Norge må forstås som del av hans<br />
totale engasjement for frihet for alle land og folk.<br />
Hva slags posisjon hadde han i sin samtid?<br />
–Hans posisjon i det norske samfunnet varierte<br />
fra å være den mest utskjelte og latterliggjorte i<br />
hovedstadsmiljøet til å være den mest elskede av<br />
alle nordmenn ved sin død. Tilmed Hamsun skrev<br />
beveget «når han tier, blir det tyst».<br />
Og, det er ingen tvil om at den eldre Bjørnson<br />
ble hørt og at hans ord hadde større vekt enn de<br />
fleste statsmenns, det gjelder særlig rundt århundreskiftet<br />
1800/1900, og med enda større tyngde<br />
etter at han fikk nobelprisen.<br />
Hva slag status hadde han utenfor landets<br />
grenser?<br />
–Dette var en norsk dikter som fikk førstesideoppslag<br />
i ledende europeiske aviser for sine artikler<br />
om små nasjoner og om justismord.<br />
Hvordan videreføres hans arbeid i dag?<br />
–Jo, som en impuls i en rekke organisasjoner og<br />
representert ved flere forfattere og andre intellektuelle.<br />
Lenge var det ikke på moten å nevne Bjørnson,<br />
han var ansett for å være både for nasjonal og for<br />
gammeldags både i sin direkte aksjonsvirksomhet<br />
og i sin litterære form. Men i akademia og i Bjørnsonforbundet<br />
stod først og fremst dr. Per Amdam<br />
utrettelig på for å vise frem den engasjerte Bjørnson<br />
og ikke minst den store lyrikeren. Bjørnson-<br />
Akademiet arrangerer årlig seminarer inspirert av
det bjørnsonske engasjement. Vi har hatt seminarer<br />
om så forskjellige temaer som brobygging mellom<br />
religioner i Egypt/Midt-Østen, sigøynerne som<br />
Europas største og mest undertrykte minoritet, den<br />
ny-gamle antisemittismen, om armenerne og folkemordet<br />
i Tyrkia, om poesien som erkjennelsesspråk<br />
og utrydningstruet genre og om yrtringsfrihetens<br />
vilkår i Russland.<br />
Av forfattere som er tydelig inspirerte av den<br />
bjørnsonske impuls, kan nevnes en lang rekke<br />
som kombinerer sitt forfatterskap med kamp<br />
for menneskerettigheter og ytringsfrihet, blant<br />
dem finner vi skjønnlitterære forfattere som for<br />
eksempel Thorvald Steen og Eugene Schoulgin, og<br />
faglitterære forfattere som Kari Vogt, Peter Normann<br />
Waage og Jahn Otto Johansen – alle aktive i<br />
Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet.<br />
Bjørnsons diktning og Bjørnsons politiske og<br />
sosiale virksomhet bør sees som en enhet: De er<br />
begge deler av det vi godt kan kalle «det bjørnsonske<br />
prosjektet». Det er først når vi ser disse dimensjonene<br />
i sammenheng, at Bjørnsons virkelige<br />
storhet går opp for oss. Han «skrev» jo også, og<br />
ikke minst, med sitt liv og sitt engasjement.<br />
Likestilling for kvinner<br />
var en av Bjørnsons<br />
kampsaker. Her<br />
sammen med Karoline<br />
på verandaen på<br />
Aulestad 1897<br />
Fotograf: Einar Bjørnson<br />
33
Bjørnson og skandinavismen<br />
34<br />
RuTH HEMSTAD, NASJONALBIBLIOTEKET<br />
Bjørnstjerne Bjørnson var både nasjonalist, skandinavist<br />
og pangermanist. Han var en drivende<br />
kraft i norsk nasjonsbygging, han trodde på en<br />
skandinavisk samling og han så for seg en større<br />
sammenslutning av alle germanere. Hvordan klarte<br />
Bjørnson å holde sammen disse tilsynelatende<br />
uforenlige posisjonene?<br />
Bjørnsons nasjonale program kom til uttrykk<br />
både i hans skjønnlitterære virksomhet, hans innsats<br />
for å bygge opp norsk teaterliv og hans virke<br />
som samfunnsdebattant og politisk aktør. Bjørnson<br />
ønsket å vekke og styrke en norsk nasjonal bevissthet<br />
i et Norge preget av tette kulturelle bånd til<br />
Danmark, og et politisk avhengighetsforhold til<br />
Sverige i den norsk-svenske unionen siden 1814.<br />
Men Bjørnson ønsket også at et nasjonalt mer<br />
selvbevisst Norge skulle inngå i et tettere samarbeid<br />
med sine skandinaviske naboland, og i perioder<br />
støttet han tanken om en nordisk politisk union.<br />
Pangermanismen var en videreføring av tanken om<br />
behovet for større sammenslutninger, begrunnet i<br />
felles opprinnelse og kultur og motivert med hensynet<br />
til bevaring av verdensfreden.<br />
Skandinavismen var en nasjonal enhetsbevegelse,<br />
en alternativ nasjonalisme, med en tettere<br />
Med setningen «Nu vi staa tre Brødre sammen/og skal<br />
saadan staa!» fra diktet «Ja, vi elsker», understreker<br />
Bjørnson tanken om brorskap i Norden. Tre soldater i<br />
svensk, dansk og norsk uniform, hver med sitt nasjonale<br />
flagg, rekker hverandre hånden.
forbindelse mellom de tre skandinaviske landene<br />
som mål. Den hadde en viss oppslutning midt på<br />
1800-tallet, mer i Danmark og Sverige enn i Norge.<br />
Skandinavismen ble ikke minst dyrket på de store<br />
studentmøtene, arrangert jevnlig siden 1843.<br />
Tusenvis av nordmenn, svensker og dansker samlet<br />
seg til fest og feiring av seg selv og skandinavismens<br />
ideer. Skandinavismen ble mer politisert i takt med<br />
eskaleringen av konflikten om det nasjonalt blandete<br />
grenselandet mellom Danmark og det tyske<br />
området – hertugdømmene Slesvig og Holstein.<br />
Etter to kriger, 1848–51 og 1863–64, tapte Danmark<br />
kampen om det danskpregede Slesvig. Skandinaviske<br />
frivillige deltok, men den forventede<br />
hjelpen fra norske og svenske myndigheter uteble.<br />
Krigen i 1864 ble raskt betraktet som skandinavismens<br />
dødsstøt, men skandinavismen levde videre<br />
som et kulturelt prosjekt og i form av skandinavisk<br />
samarbeid. Bjørnson var en av skandinavismens<br />
støttespillere i Norge, særlig i perioden 1856–1872,<br />
men også rundt 1900.<br />
Et sterkere Norge som kunne bidra til nordisk<br />
samhold, var Bjørnsons budskap også i 1905. I en<br />
tale i Aalborg understreket Bjørnson: «Jeg holder<br />
paa de tre Rigers Forening, men Foreningens Art<br />
er mig foreløbig ligegyldig. Kun maa vi holde<br />
sammen. Vi er bare 9 Millioner Mennesker, men<br />
af de bedste» (Berlingske Tidende 29.5.1905). Etter<br />
unionsoppløsningen mente mange fra svensk<br />
side at skandinavismen – som hadde hatt en<br />
viss gjenoppblomstring i årene rundt 1900 – nå<br />
definitivt var død og begravet. Men Bjørnson tok,<br />
i Samtiden i 1905, til orde for et norsk-svensk, eller<br />
nordisk, forsvarsforbund. Fremtiden var imidlertid<br />
et germansk forbund, helst med Storbritannia og<br />
Amerika involvert. Dette var «Nordens Fremtid»,<br />
gjentok Bjørnson i sin tale på Skamlingsbanken i<br />
Danmark i 1906, heller ikke denne gang uten danske<br />
reaksjoner. Fire år etter ble Bjørnson begravet,<br />
og han ble hyllet som en nasjonalhelt – både i<br />
København og i Norge.<br />
For Bjørnson kunne nasjonal innsats, skandinavistisk<br />
orientering og pangermanske visjoner<br />
gå hånd i hånd, ikke som konkurrerende og<br />
motstridende, men som komplementære og utfyllende<br />
størrelser. I dette sammensatte bildet er det<br />
imidlertid den nasjonale Bjørnson som er blitt den<br />
mest dominerende i ettertid, og som også hadde<br />
størst gjennomslag i sin samtid.<br />
35
36<br />
Foto: Caroline Roka<br />
Venstremannen Bjørnson<br />
TRINE SKEI GRANDE, PARLAMENTARISK LEDER<br />
OG NESTLEDER I VENSTRE.<br />
For ett års tid siden markerte Venstre, som landets<br />
eldste parti, 125-års jubileum i Gamle Logen i Oslo.<br />
I forkant av denne markeringen var stortingsgruppa<br />
samlet til hyggelig lag på Engebret Cafe<br />
– stedet hvor Venstre ble stiftet i januar 1884. Det<br />
er ikke få Venstrefolk som i tidenes løp har vært<br />
innom Engebret, og en av de mest markante av<br />
disse er dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.<br />
Både som folketaler, skribent og ideolog var<br />
Bjørnstjerne Bjørnson med på å mobilisere folkelig<br />
deltakelse og å sette preg på Venstres politikk<br />
i begynnelsen av vårt partis historie, og jeg er på<br />
trygg grunn når jeg sier at Bjørnson ikke bare lever<br />
videre i litteraturen.<br />
Bjørnsons mest aktive politiske periode var fra<br />
omkring 1880 til begynnelsen av 1890-tallet. Fram<br />
mot valget i 1882 var Bjørnson en av de viktigste<br />
folketalere til det som ganske snart skulle bli<br />
partiet Venstre. Han tilhørte den radikale fløyen i<br />
Venstre, og holdt fram blant de «rene» etter partisplittelsen<br />
med de «moderate» i 1888. Utover på<br />
1890-tallet deltok Bjørnson i mindre grad i norsk<br />
politikk, før han i 1903 brøt med Venstre.<br />
Det politiske engasjementet til Bjørnson var<br />
preget av to hovedsaker: Kampen for demokrati,<br />
og kampen for nasjonal selvstendighet og likeverd i<br />
forhold til Sverige. Bjørnson hadde tidligere kjempet<br />
for «det rene norske flagg», og engasjerte seg fra<br />
slutten av 1880-tallet sterkt i spørsmålet om norsk<br />
utenriksstyre og likestilling i unionen. Bjørnson var<br />
en unionsradikaler, og på Venstres landsmøte i 1891<br />
gjorde han det klart at målet måtte være å få en egen<br />
norsk utenriksminister. Likevel mente han også at<br />
man måtte gå gradvis fram, og inntok etter hvert en<br />
mer pragmatisk holdning i dette spørsmålet.<br />
Ved siden av kampen for demokrati og unionskamp<br />
var Bjørnson republikaner. Han var også<br />
opptatt av kulturelle spørsmål – kanskje ikke så<br />
ulik dagens Venstre-folk. Bjørnson foreslo for<br />
eksempel, sammen med Jonas Lie, at Alexander<br />
Kielland skulle få diktergasje fra Stortinget i 1885.<br />
De «rene» ble imidlertid stående alene mot de<br />
«moderate» og Høyre i denne saken, og forslaget<br />
falt. Mens Bjørnson i ungdommen næret en viss<br />
sympati for målsaken, ble han gjennom årene stadig<br />
mer skeptisk. I 1899 gikk han åpent ut til kamp<br />
mot målstrevet og for riksmålet. Med det fjernet<br />
han seg også fra en av Venstres kjernesaker.<br />
La meg avslutningsvis peke på et annet område<br />
der den politiske Bjørnson satte sitt preg – ikke bare<br />
i forhold til Venstre, men også i forhold til politikken<br />
i vår tid. I forkant av Venstres landsmøte i 1889<br />
engasjerte nemlig Bjørnson seg sterkt for at Venstre<br />
skulle vedta et «detaljert program», og sammen<br />
med Dagbladets redaktør Lars Holst la han fram et<br />
eget programforslag. Bjørnson utfordret med dette<br />
det tradisjonelle synet om at det var en eller to merkesaker<br />
og allmenne mål som skulle markere partiet.<br />
Forslaget led mange nederlag, men på møtet<br />
hadde de likevel – som Leiv Mjeldheim skriver i<br />
Folkerørsla som vart parti – «greidd å slå ein bresje i<br />
den gamle programpolitikken: minimumsprogrammet».<br />
Det skulle bli styrende for årene som kom,<br />
og slike programmer er i vår tid «standarden».
August 1905. Foto ukjent. Eier: Maihaugen, Dikterhjemmene Aulestad og Bjerkebæk<br />
37
38<br />
© ® Nobelstiftelsen<br />
Nobelprisen<br />
til Bjørnson i 1903<br />
EIVIND TJØNNELAND, PROFESSOR I NORDISK LITTERATuRVITENSKAP<br />
Da Bjørnson mottok nobelprisen i<br />
Stockholm i desember 1903, var<br />
han 71 år, og kanskje den mest<br />
kjente nordmann overhodet<br />
– både nasjonalt og<br />
internasjonalt.<br />
Nobelkomiteen skriver i sin uttalelse<br />
fra 14.09. 1903 at man diskuterte<br />
å dele prisen mellom Ibsen og<br />
Bjørnson. Begge forfatterne sies å<br />
være for betydningsfulle for bare<br />
halve prisen.<br />
Komiteen fremhever at Bjørnson<br />
«är stor som episk och dramatisk<br />
skald; han är måhända än större som<br />
lyriker». Han er i «främsta ledet bland<br />
nutida folklifsskildrare». Bjørnson har i<br />
sin diktning «ställt sig i rena och upphöjda<br />
idéers tjänst», og at han «förenar etisk och<br />
poetisk hälsa». Han har skapt viktige verk «i<br />
idealisk riktning», som Alfred Nobel krevde i sitt<br />
testamente.<br />
Komiteen kommenterer avslutningsvis at Bjørnson<br />
ifølge noen avisnotiser har ytret ønske om at<br />
Ibsen burde få prisen i sin helhet – hvis man hadde<br />
hatt til hensikt å dele den mellom de to dikterne.<br />
Bjørnson hadde reagert på insinuasjoner om at hans<br />
endrede politiske stilling til Sverige var bestemt av<br />
tanken på senere å kunne motta nobelprisen. Han<br />
hadde tidligere samme år brutt med Venstre som var
motstandere av en union med Sverige. Komiteen<br />
ønsket av flere grunner ikke å forholde seg til slike<br />
rykter. Hvis Bjørnson skulle avslå prisen, hadde<br />
man bestemt seg for den franske poeten Mistral,<br />
som jo også faktisk fikk prisen i 1904.<br />
Torsdag 10. desember 1903 var det gråvær i<br />
Stockholm, men byen var kledd til fest, og det ble<br />
flagget fra offentlige og private bygninger. Prisutdelingen<br />
fant sted i Akademiens store sal, som var<br />
dekorert med girlandere og laurbærkranser. Salen<br />
var fylt til siste plass, og til stede var medlemmer av<br />
den svenske regjering og den norske statsrådsavdeling.<br />
Klokken halv åtte ankom de kongelige: Kongen<br />
sammen med prinsesse Ingeborg, kronprinsen<br />
sammen med prinsesse Therese og til slutt de to<br />
prinsene Carl og Eugen.<br />
Bare tre av nobelprisvinnerne reiste til Stockholm<br />
for å motta prisen personlig, nemlig Becquerel,<br />
Arrhenius og Bjørnson. Bjørnson mottok<br />
prisen som sistemann fra kong Oscar IIs hånd:<br />
Anvisningen på pengebeløpet, diplomet og Nobels<br />
store gullmedalje. Alle prisvinnerne fikk applaus,<br />
men da «Bjørnson sist av alle traadte frem voksede<br />
Applausen i Styrke og Vedholdenhet». Bjørnson<br />
hadde knapt satt seg igjen før «Ja vi elsker» tonet<br />
kraftfullt fra galleriet.<br />
I sin presentasjon av Bjørnson ved selve overrekkelsen<br />
gjentok Akademiens sekretær Wirsén<br />
poenget fra komitéuttalelsen om at «Bjørnson is<br />
so generally known and his works are so familiar<br />
to educated Swedes that it is unnecessary to give a<br />
comprehensive appreciation of his universally and<br />
gladly acknowledged merits».<br />
I takketalen konsentrerte Bjørnson seg om<br />
litteraturens rolle som en del av menneskehetens<br />
fremskritt. Det er nødvendig at «vi maa faa vort<br />
Mod paa Livet styrket, ikke minsket». I kunsten<br />
leter vi etter et meningsfullt liv. Dikterens ansvar er<br />
større enn andres fordi han leder utviklingens tog.<br />
Uten å nevne navn, avgrenser Bjørnson seg både fra<br />
Ibsen og Tolstoj, som begge hadde vært kandidater<br />
til prisen.<br />
Han avsluttet talen med å utbringe en skål for<br />
det svenske Akademis «Fremgang i alt, som gjør<br />
Literaturen sund og sterk». Talen ble fulgt av<br />
sterk og langvarig applaus. Bjørnson sluttet med et<br />
«leve!» det svenske Akademi, som ble etterfulgt<br />
av firedobbelt hurra.<br />
Bjørnson tar i mot nobelmedaljen fra Kong Oscar<br />
Tegning av Andreas Bloch. Eier: Gyldendal Norsk Forlag<br />
Nobeldiplomet<br />
Når det gjelder de senere vurderinger av tildelingen,<br />
så har man naturligvis vært skeptisk til at Ibsen<br />
ble forbigått. Spørsmålet om Bjørnsons endrede<br />
holdning til Sverige rett før han fikk prisen, har<br />
blitt stående åpent og sådd mistanke om Bjørnsons<br />
motiver.<br />
39
40<br />
Dreyfus-saken<br />
Dreyfus-affæren utspant seg fra<br />
høsten 1894 og ble avsluttet<br />
først sommeren 1906. Mange av<br />
åndslivets menn rundt om i Europa<br />
gikk i bresjen for den franske<br />
offiseren. Bjørnstjerne Bjørnson<br />
var en av dem.<br />
MARIT BJØRNSON BARKBu<br />
Av dem som kjempet for Alfred Dreyfus, var i<br />
første rekke Émile Zola, og ellers størrelser som<br />
Anatole France, Leo Tolstoi, Georges Clemenceau,<br />
Jean Jaurès, Guiseppe Verdi og altså, Bjørnstjerne<br />
Bjørnson. Også innenfor den franske hærs generalstab<br />
fantes mennesker med stort mot og godt<br />
utviklet rettferdighetssans, og særlig gjaldt dette<br />
oberst Georges Picquart.<br />
De argeste motstanderne av Dreyfus var oberst<br />
Joseph Henry, commandant du Paty de Clam,<br />
og generalstabsoffiser grev Ferdinand Walsin-<br />
Esterhazy som alle tilhørte hærens generalstab.<br />
Dreyfus, som var av jødisk ætt, hadde fra 1893<br />
arbeidet i etterretningstjenesten i den franske<br />
generalstab. I oktober i 1894 ble han anklaget for<br />
høyforræderi mot den franske stat. Årsaken var<br />
at han skulle ha tilbudt den tyske militærattaché<br />
å kjøpe militære topphemmeligheter. Forut for<br />
anholdelsen vurderte en ekspert på håndskrift det<br />
opprinnelige beviset, et dokument som gikk under<br />
navnet «Le bordereau». Dette var håndskrevet, og<br />
angivelig tilhørte skriften nettopp Dreyfus. Hans<br />
konklusjon var klar: Le bordereau var ikke skrevet<br />
av Dreyfus. Deretter ble en mindre kompetent<br />
mann innenfor militæret satt på oppgaven, og han<br />
kom da til motsatt resultat.<br />
Alfred Dreyfus<br />
Dommen Dreyfus ble idømt, bestod i offentlig<br />
degradering og deretter livsvarig opphold på den<br />
franske straffekolonien Djevleøya i Fransk Guyana<br />
i Sør-Amerika. Dommen ble satt i verk den 22.<br />
desember i 1894.<br />
Fra de før nevnte Dreyfusarder, og fra mange<br />
flere, ble etter hvert et massivt krav reist om å få<br />
saken gjenopptatt, både for å få Dreyfus frikjent,<br />
og for å finne den skyldige. Den som pekte seg ut<br />
som skyldig, var en annen generalstabsoffiser, grev<br />
Esterhazy.<br />
De som i første rekke kjempet for at Dreyfus<br />
skulle frifinnes, var oberst i generalstaben, Georges<br />
Picqart sammen med Émile Zola og Georges Clemenceau.<br />
Men dessverre førte deres fremstøt til det<br />
nedslående resultat at Picquart først ble forflyttet<br />
og siden utstøtt av armeen, mens Zola, etter sin<br />
svært modige og treffsikre artikkel 13. januar 1898,<br />
«J’accuse», ble stilt for retten og idømt fengselsstraff<br />
og en sviende bot. Prestisjen i saken spilte<br />
inn, og her fantes i tillegg et underliggende motiv,<br />
nemlig at Dreyfus var jøde. Grev Esterhazy ble riktignok<br />
stilt for krigsrett, men prosessen mot ham<br />
førte til full frifinnelse. Ikke desto mindre gikk grev<br />
Esterhazys anseelse nedoverbakke blant generalstabens<br />
offiserer, og det endte med at han ble avsatt.<br />
Bjørnson fulgte våkent med, og takket offentlig<br />
Zola for hans mot, der han blant annet skrev:
Høistærede Mester, som jeg nu misunder Dem!<br />
Hvor g jerne vilde jeg have været i Deres Sted; hvor<br />
g jerne vilde jeg have kundet yde Fædrelandet og<br />
Menneskeheden en Tjeneste så stor, som den De nu<br />
har ydet begge! I mars 1898 skrev han en ny artikkel<br />
om Dreyfussaken. Her plukker han fram tegn på<br />
tegn som viser at Dreyfus må være uskyldig. Han<br />
understreker at Dreyfus aldri, om han var skyldig,<br />
under degraderingen ville stått rank og stolt, slik<br />
han gjorde de ti uendelige minuttene overfor en<br />
rasende folkemengde som spyttet, skrek skjellsord,<br />
truet; folk var ustyrlige, mens Dreyfus uten stans<br />
ropte ut: «Je suis innocent! Vive la France! Vive<br />
l’Armée!»<br />
Bjørnson tok også for seg det opprinnelige beviset,<br />
Le bordereau, det håndskrevne dokumentet. I<br />
Bjørnsons artikkel føres detaljerte og omhyggelige<br />
bevis for at dette dokument bærer grev Esterhazys<br />
håndskrift.<br />
Dreyfus ble hentet hjem fra Djevleøya, og den<br />
9. september 1898 igjen stilt for retten. Nok en<br />
gang blir han dømt for høyforræderi. Dommen på<br />
ti års fengsel ble ikke iverksatt, og han ble tilbudt<br />
benådning, noe han nølende gikk med på. Først<br />
12. juli 1906 erklærte kassasjonsretten Dreyfus for<br />
uskyldig. Da hadde saken pågått i nærmere 12 år.<br />
Bjørnson skrev i disse årene etter hvert flere artikler,<br />
og han brevvekslet med Alfred Dreyfus i fengselstiden,<br />
og hadde kontakt med familien.<br />
I forbindelse med frifinnelsen i 1906 ble Dreyfus<br />
både tildelt den franske æreslegion og gjeninnsatt i<br />
hæren under æresseremonier. Ikke desto mindre var<br />
han en nedbrutt mann resten av livet, og motstanden<br />
mot seg som jøde, den følte han alltid.<br />
Alfred Dreyfus, ca. 1900<br />
Foto: William M. Vander Weyde Eier: George Eastman House Collection<br />
41
42<br />
Bråkmakereren Bjørnson<br />
SVERRE KRüGER, TV-PRODuSENT OG PROFESSOR VED<br />
NTNu<br />
Bjørnstjerne Bjørnson var en skikkelig bråkmaker<br />
når det gjaldt. Og det gjaldt ofte for ham. Ved<br />
inngangen av 1900-tallet ser han med bekymring<br />
at store nasjoner er i ferd med å valse over de små<br />
folkegrupper. Denne «kultur- assimilering», som<br />
prosessen ofte ble kalt, provoserte Bjørnson grenseløst.<br />
Fra de store nasjonene kom der ingenting,<br />
hevdet han. Det er først når de små nasjoner får frihet<br />
og selvstendighet at evnene deres kan utvikles,<br />
og derfor er det så viktig at stemmene deres blir<br />
hørt. For dem gikk Bjørnson villig på barrikadene -<br />
tross skrantende helse og med risiko for å tape både<br />
anseelse og marked som dikter.<br />
Slovakene var en folkegruppe som for tusen år<br />
siden hadde slått seg ned vest for Ukraina og sør<br />
for Polen - med eget språk og egne kulturuttrykk.<br />
Fra 1867 var de i dobbeltmonarkiet Østerrike-<br />
Ungarn blitt underlagt Budapest og madjarene der.<br />
I 1902 bestemte madjarene at skolene i de slovakiske<br />
områdene ikke skulle ha morsmålundervisning.<br />
Derimot skulle minst 2/3 av all undervisning<br />
dreie seg om fagene madjarsk skriving, lesing og<br />
konversasjon. Selv trommeslagere i musikkorps<br />
fikk ikke lov å tromme på slovakisk, het det.<br />
Frontfigur i denne storstilte madjariseringen<br />
var undervisningsministeren grev Albert Apponyi,<br />
som i disse årene ofte var å se på fredskongresser<br />
i Europa der han talte om fred, frihet og<br />
framskritt for alt folk. Dette er reneste humbug,<br />
skrev Bjørnson, og kalte fredskonferansene<br />
«Kongressturisme».<br />
Våren 1907 fikk Apponyi vedtatt en lov som sikret<br />
lærerlønningene i skolene - under forutsetning<br />
av at undervisningen ble gjennomført på madjarsk.<br />
Bjørnson reagerer kompromissløst, og legger all<br />
sin retoriske kraft inn mot denne madjariseringen.<br />
Fra Aulestad sender han ut sine anklager som straks<br />
trykkes i europeiske hovedstadsaviser. Grev Apponyi<br />
forsvarer seg med at han har god samvittighet<br />
og at han kan møte for enhver domstol med «oppreist<br />
hode». Med bitende ironi svarer Bjørnson i<br />
Neue Freie Presse i Wien: «Grev Apponyi har svart<br />
meg ’med oppreist hode’. Det å rive barn bort fra sitt<br />
morsmål, er jo som rive hungrige små barn bort fra<br />
deres mors bryst. Nettopp det er det grev Apponyi i<br />
denne lov står og befaler - med oppreist hode.»<br />
I denne og andre artikler river Bjørnson i filler<br />
Apponyis argumentasjon. Rett foran øynene på det<br />
intellektuelle Europa kler han av det feirede ungarske<br />
aristokrati. Ungarerne svarer tilbake med å kalle<br />
ham en «senil pensjonær fra Parnasset» - som ikke<br />
er ansvarlig for sine handlinger. Grev Apponyis forsvarte<br />
seg med å hevde at Bjørnson umulig kunne<br />
kjenne sakens klare fakta. Men en høstdag i 1907<br />
i Cernova - en liten landsby nord i landet, veltes<br />
det ungarske selvforsvar overende. Den 27 oktober<br />
1907 skulle den nye kirken i landsbyen innvies.<br />
Den slovakiske befolkning ville at deres egen prest<br />
Andrej Hlinka skulle foreta den høytidelige handling.<br />
Men mens Hlinka var på reise ble det brått<br />
bestemt at en madjarsk prest skulle dra til Cernova<br />
og foreta innvielsen. Sammen med ham kom politistyrker<br />
med skarpladde geværer. Den slovakiske<br />
lokalbefolkningen møtte opp og stengte gaten opp<br />
til kirken. Det endte med at 15 slovakiske sivile ble<br />
skutt og drept av de madjarske politistyrkene.<br />
Forfattere og intellektuelle i Praha varslet Bjørnson<br />
bare få dager etter massakren, og straks kastet<br />
han ut sin flammende kritikk mot de ungarske<br />
overgriperne. Han hadde åpne linjer til europeisk<br />
hovedstadspresse, og med kraftfull retorikk og bit-
Bjørnstjerne Bjørnson brukte all sin retoriske kraft når det var nødvendig. Her fotografert idet han taler for 12–15 000<br />
mennesker om Nordens fremtid på Skamlingsbanke, Danmark, 4. juni 1906. Foto: ukjent<br />
ende ironi, gjorde han både tragedien i Cernova og<br />
andre madjarske overgrep, kjent for hele Europa.<br />
Nå kunne ikke Apponyi lenger avfeie ham og hevde<br />
at han ikke var godt nok underrettet.<br />
Cernova ligger i utkanten av byen Ruzomberok<br />
helt oppunder Tatra-fjellene, ved grensen mot<br />
Polen. Borgermesteren i byen snakker i dag om vår<br />
norske nasjonalskald som en av byens store sønner.<br />
Ungdommer omtaler ham som en av deres idealer,<br />
og i byen finnes et eget Bjørnson-hus. Også i<br />
hovedstaden Bratislava er Bjørnsons navn å se. Han<br />
har fått sin egen gate, og rundt om i byen finnes<br />
inskripsjoner, sitater og utsagn av bråkmakeren fra<br />
Aulestad.<br />
43
44<br />
Bjørnson på film<br />
BENT KVALVIK, NASJONALBIBLIOTEKET<br />
Første gang man fikk se et filmatisert<br />
Bjørnson-verk på kino, for nitti år<br />
siden nå, skjedde det forunderlige,<br />
at en svensk film fikk avgjørende<br />
innflytelse på norsk filmhistorie.<br />
Svenskenes Synnøve Solbakken løste<br />
startskuddet for nasjonalromantikken<br />
i norsk film.<br />
Den svenske stumfilmen Synnøve Solbakken ble<br />
av naturlige grunner en formidabel suksess også<br />
i Norge, og norske filmskapere, som i de første<br />
pionérårene hadde rettet seg mer mot universell<br />
storbytematikk, skjønte plutselig hvilken dramatisk<br />
kraft som lå i norsk natur og fortellinger fra norske<br />
bygder, fjell og vidde. Slik kom Synnøve Solbakken<br />
til å løse startskuddet for nasjonalromantikken<br />
i norsk film, som startet allerede året etter med<br />
Rasmus Breisteins Fante-Anne.<br />
Selv om Synnøve Solbakken var en svensk film,<br />
hadde norske kinogjengere langt mer enn det<br />
litterære forelegget å kjenne seg igjen i. Eksteriøropptakene<br />
var gjort i vår egen Gudbrandsdalen, som<br />
seg hør og bør, og på rollelisten tronet blant andre<br />
Nationaltheatrets fornemme Egil Eide som Sæmund<br />
Granliden, og en annen talentfull ung norsk skuespiller,<br />
Einar Røed, som Aslak. Og ikke nok med<br />
det, filmen tok også i bruk tablået som bildeeffekt,<br />
blant annet med en scene der Adolph Tiedemands<br />
maleri Haugianerne er gjenskapt med imponerende<br />
detaljrikdom. Tablå-ideen ble også videreført i norsk<br />
nasjonalromantisk spillefilm, mest tydelig i Breisteins<br />
Brudeferden i Hardanger fra 1926.<br />
Men svenskene lot det ikke bli med Synnøve<br />
Solbakken. Allerede samme år, 1919, laget de en film<br />
basert på Bjørnsons lille to-siders novelle Et farlig<br />
frieri. Historien er egentlig bare en liten anekdote<br />
om en ung gutt som klatrer opp en fjellvegg for å<br />
komme usett opp på setra til kjæresten sin – og får<br />
svigerforeldrenes velsignelse, fordi han har vist seg<br />
så modig og sprek. Filmen bygget ut det klassiske<br />
motivet med gutt og pike som tilsynelatende ikke<br />
kan få hverandre, fordi foreldrene har andre planer,<br />
og denne gangen la de historien til Sørfjorden i<br />
Hardanger. Her skiltet de ikke med norske skuespillere<br />
på rollelisten, men også denne filmen gikk<br />
rett hjem hos folk på kino i Norge.<br />
Om lag ti år senere, da lydfilmen gjorde sitt<br />
ugjenkallelige inntog, ble igjen Bjørnsons diktning<br />
et brennaktuelt prosjektområde. Synnøve Solbakken<br />
var et av norsk films første ønskeprosjekter,<br />
men svenskene hadde fremdeles filmrettighetene<br />
til denne. Den første norske spillefilmen basert på<br />
et Bjørnson-verk ble derfor En glad gut i 1932. Det<br />
krediterte produksjonsselskapet het A/S National<br />
Tonefilm, men det nyopprettede Norsk Film A/S<br />
var også involvert. Produksjonsleder var Aud Egede-<br />
Nissen, som nylig var kommet hjem fra en ærefull<br />
stumfilmkarriere i Tyskland. Regien ble tiltrodd<br />
svenske John W. Brunius, som med så stor suksess<br />
hadde regissert Synnøve Solbakken i hjemlandet. I<br />
ettertid virker pussig nok filmen En glad gut mer<br />
primitiv enn den stumme Synnøve Solbakken, men<br />
grunnen er enkel: lydfilmen var ennå i sin barndom.<br />
Dialog og lydkontentum fungerte ennå ikke helt<br />
som det skulle. Publikumstilstrømningen var likevel<br />
upåklagelig også denne gangen; det var kjent og<br />
kjært materiale, og Tore Foss, som spilte tittelrollen,<br />
var en av tidens mest populære skuespillere.<br />
To år etter kom den første lydfilmversjonen av<br />
Synnøve Solbakken, laget av det svenske selskapet<br />
Ire-film. Norsk lydfilms første wonder-boy, Tancred<br />
Ibsen, ble engasjert til å regissere filmen. Manuskriptet<br />
var imidlertid ikke hans eget, og han gikk nok til<br />
oppdraget med en viss ambivalens, siden han åpenbart<br />
var engasjert mer eller mindre som en PR-jippo:
Fra 1934-innspillingen av Synnøve Solbakken. Fritiof Billquist som<br />
Torbjørn Granliden og Randi Brænne som Synnøve Solbakken.<br />
Torbjørn som barn ble spilt av Nils Granberg, mens Victor Sjöström<br />
spilte Sæmund Granliden. Regi: Tancred Ibsen.<br />
Bjørnsons dattersønn regisserer bestefarens bok!<br />
Etter dette gikk det mange år før Bjørnson ble<br />
filmaktuell igjen i Skandinavia. Tyskerne laget i<br />
1943 en filmversjon av hans siste skuespill, Når<br />
den ny vin blomstrer, med den legendariske Henny<br />
Porten i rollen som fru Arvik, men Wenn der junge<br />
Wein blüht ble ikke engang vist i Norge.<br />
Så, i 1957, var det igjen tid for Synnøve Solbakken<br />
på filmduken, fremdeles i svensk produksjon,<br />
fremdeles med eksteriører fra Vågå – og nå endelig<br />
i farger. I likhet med de tidligere filmversjonene<br />
valgte man også denne gangen litt norsk krydder i<br />
rollelisten; tittelrollen ble gitt til den nyutdannede<br />
norske skuespillerinnen Synnøve Strigen. I Gunnar<br />
Hellströms versjon (regissøren spilte også selv<br />
Aslak), ble historien flyttet til nåtiden, og intrigen<br />
ble utfylt med en kjærlighetshistorie mellom Aslak<br />
og Torbjørns lillesøster Ingrid (Harriet Anders-<br />
son). Motivet fra novellen Et farlig frieri ble også<br />
lagt inn mot slutten av handlingen. I Norge brakte<br />
filmen adskillig oppmerksomhet mot Synnøve<br />
Strigen, men ellers var den ingen stor suksess. Arne<br />
Hestenes’ dom over filmen er kanskje det som huskes<br />
best: «Dette er så fælt at Bjørnstjerne kunne ha<br />
likt det. Død og pine, Karoline!»<br />
I norsk film har en altså, bortsett fra det ene<br />
forsøket med En glad gut, holdt seg i tiår etter tiår<br />
langt unna Bjørnson som leverandør av filmforelegg,<br />
helt fram til Thomas Robsahms filmatisering<br />
av Fiskerjenten i 2001: Det største i verden – med<br />
Herborg Kråkevik i hovedrollen. Dette var en film<br />
som, etter manges mening, i lidenskap og fortellerenergi<br />
var langt på vei dikterhøvdingen verdig.<br />
45
46<br />
Nærkontakt med Synnøve<br />
ASTRID SKÅR<br />
I 1957 kom verden til Vågå i form<br />
av en gul sportsbil og skuespillere fra<br />
Sverige. Astrid Skår var ti år og midt<br />
i begivenhetens sentrum.<br />
I 1957 bodde jeg fortsatt i hjembygda mi Lalm,<br />
et lite tettsted i Vågå kommune. Vi hadde verken<br />
tv eller internett den gang. Nyheter ble spredt via<br />
radio (for de som hadde det) eller aviser. I tillegg<br />
var jungeltelegrafen en viktig kommunikasjonskilde.<br />
Derfor visste alle i bygda hva som skulle<br />
skje akkurat denne sommeren. Bjørnsons Synnøve<br />
Solbakken skulle filmatiseres – i bygda vår. Tenk<br />
det, en filminnspilling!<br />
Jeg var ti år gammel – og hva visste jeg om<br />
Bjørnson? Å jo, vi hadde en særdeles dyktig lærer.<br />
Vi hadde et bra skolebibliotek, og innen denne<br />
alderen hadde jeg faktisk fått lest samtlige av bondefortellingene<br />
til Bjørnson. Og så hadde jeg mor.<br />
Mor som trallet og sang bestandig. Vi kunne vel<br />
omtrent alt som var av Bjørnsons sanger i tillegg til<br />
salmer, skillingsviser, folkeviser … «Nu takk for alt<br />
ifra vi var små,» kunne ofte høres fra kjøkkenet der<br />
mor kokkelerte.<br />
Ettersom vi barna ikke kunne få underholdning<br />
på samme måte barn får i dag, måtte vi ta fantasien<br />
i bruk. Og en av beskjeftigelsene var å sitte i veikanten<br />
og skrive bilnummer. Jeg kan ikke huske at<br />
det var noen slags konkurranse forbundet med det,<br />
eller hva som i det hele tatt var hensikten. Trafikken<br />
og farten var ikke større enn at vi fint rakk å<br />
skrive ned numrene på de bilene som for forbi. Og<br />
denne sommeren fikk vi notert et spesielt nummer.<br />
Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det<br />
en gul sportsbil. I alle fall er det det jeg alltid har<br />
innbilt meg. Og registernummeret var svensk.<br />
Senere skulle vi oppleve å se bilen parkert i<br />
hjembygda vår, og få vite at den tilhørte Gunnar<br />
Hellström. Mannen som både spilte Aslak og som<br />
regisserte filmen om Synnøve Solbakken. Tenk,<br />
en ordentlig FILMSTJERNE! Og utenlandsk,<br />
attpåtil. Vi ville vel ikke ha vært stoltere om<br />
bilnummeret hadde tilhørt Esther Williams eller<br />
Clark Gable.<br />
Åstedet for innspillingen var den fredede gården<br />
Sandbu i Vågå, og med de ærverdige gamle husene<br />
og det smaragdgrønne Vågåvatnet kunne man ikke<br />
få et mer nasjonalromantisk bakteppe. Men det<br />
skjedde litt på Lalm også. Like ved Snerle stod et<br />
spesielt tre, kalt Bannlyubjørka. Den stod helt nede<br />
ved elva, og var et yndet fotomotiv. Her skulle det<br />
utspille seg en kjærlighetsscene mellom Synnøve og<br />
Torbjørn.<br />
Selvsagt var alle nysgjerrige på hva denne filmingen<br />
egentlig var. Vi var ikke akkurat bortskjemt<br />
med film og kino. Flere fra bygda var hyret inn<br />
som statister, blant annet min egen onkel, Jakop<br />
Skogum, som spilte fele. Vi andre fikk naturlig nok<br />
ikke komme særlig nær innspillingsområdet, men<br />
måtte nøye oss med å se det på avstand. Det var en<br />
magisk stemning i hele bygda mens dette stod på.<br />
Uansett om hukommelsen min svikter på<br />
enkelte punkter eller detaljer, så vil denne hendelsen<br />
være med meg – slik den er i mitt sinn – «opp<br />
mot de grånende dage».
Artikkelforfatteren Astrid Skår (lengst til høyre) avbildet en sommerdag i Lalm. Eventyret kom til Lalm den sommeren Synnøve Solbakken<br />
ble spilt inn i bygda. Her er Astrid sammen med søskenbarnet Ole (nummer to fra venstre) og søsknene Øystein, Ingrid og Mads. Foto: privat<br />
47
48<br />
Fiskerjenten<br />
HERBORG KRÅKEVIK, SKODESPELAR<br />
I 2001 blei boka Fiskerjenten filmatisert.<br />
Herborg Kråkevik spela huvedrolla som<br />
fiskerjenta Petra.
Då Norsk film skulle filmatisera Bjørnson-romanen<br />
Fiskerjenten, var eg så heldig at eg fekk spela hovudkarakteren<br />
Petra.<br />
Det viktigaste eg lærte av å spela Petra, var å<br />
koma nær att det barnlege i meg sjølv. Dei beste<br />
skodespelarane-og eg trur Petra vart nett ein<br />
slik ein- er dei som klarar å halda barnet inni seg<br />
levande heile livet.<br />
I den barnlege leiken spelar me jo ikkje-me<br />
ER. Me trur fullt og heilt på det me seier og<br />
gjer sjølv om me godt veit det er ein leik.<br />
Eg trur dikting handlar om det same; ein<br />
må vera så inni stoffet sitt at det karakterane<br />
skal seia og gjera kjem heilt av<br />
seg sjølv.<br />
Som forfattar må ein naturlegvis også ha uvanleg<br />
god sans for språk, struktur og det tekniske. For<br />
spelaren på ei scene er teknikken også viktig, men<br />
som for forfattaren er det den inderlege trua og<br />
innlevinga som er avgjerande.<br />
Avgjerande for om publikum skal tru på det<br />
som vert laga. På sitt beste klarte Bjørnson akkurat<br />
dette; å skapa karakterar og handlingar som me<br />
trur fullt og heilt på. For eksempel i bondeforteljingane<br />
og i Fiskerjenten. Bjørnson hadde nok stoff<br />
i seg til å verta ein stor skodespelar, men sikkert<br />
altfor stor; han ville ha sprengt scenerammene. Det<br />
hadde ikkje vore plass til medspelarar<br />
eller kulissar, det svære<br />
hovudet<br />
hans<br />
hadde<br />
pressa seg<br />
på oss og<br />
gjort det<br />
umogeleg å<br />
konsentrera<br />
seg om noko<br />
som helst<br />
anna enn han:<br />
Bjørnstjerne!<br />
Det vert sagt<br />
om Edith Piaf at ho<br />
var eit kraftverk. Ingen<br />
kom nær henne utan å<br />
verta stråleskadd. Slik trur<br />
eg kanskje Bjørnson var òg.<br />
Heldigvis brukte han<br />
evnene sine til å dikta, både på<br />
papiret og i livet. Saman med andre<br />
glødande kunstnarar på slutten av<br />
1800 talet dikta han fram eit nytt<br />
Norge, bygd på gammalnorsk arv og<br />
inspirasjon frå dei nye, store idèane ute i<br />
Europa.<br />
Diktinga var så sterk at folk trudde på det og<br />
slik fekk me ein heilt ny nasjon. Trua er livsavgjerande,<br />
ikkje berre for ein skodespelar eller ein<br />
diktar, men for alle menneske som vil noko med<br />
livet sitt og verda omkring dei.<br />
Foto:Cecilie N. Seiness<br />
49
50<br />
Det sies han var en dyktig taler med en fyldig tenor<br />
som bar godt, men hvordan hørtes egentlig Bjørnsons<br />
stemme ut?<br />
I Vidar Vanbergs bok om Norsk grammofonhistorie<br />
kan vi lese følgende:<br />
«I 1890-årene var Gjøvik-mannen Edvard<br />
Kyseth i Amerika og kom tilbake med en Edisonfonograf.<br />
Redaktør Filseth på Lillehammer, som<br />
var omgangsvenn med Bjørnstjerne Bjørnson,<br />
formidlet kontakt mellom Kyseth og Bjørnson<br />
for å få Bjørnson til å lese inn noe på fonografen.<br />
Kyseth dro opp til Aulestad og fikk Bjørnson til<br />
å lese inn to salmer. Den ene var «Ære det evige<br />
foraar i livet». Det er ikke kjent hvilken salme den<br />
andre var. Opptaket ble gjort på altanen på Aulestad.<br />
Kyseth ville komme tilbake til Aulestad for<br />
å gjøre flere opptak, men det satte sønnen, Bjørn<br />
Bjørnson, seg imot. Det ble derfor ikke noen flere<br />
opptak.»<br />
Bjørnsons<br />
stemme<br />
I 1928 eller 1929 ble rullene solgt til Emil Alfei<br />
på Løten, som i sin tur solgte dem til noen i Oslo.<br />
Hvem disse «noen» er, har ingen klart å finne ut.<br />
Det er altså helt sikkert at det er gjort opptak<br />
på voksrull ved hjelp av en Edison-fonograf. Men,<br />
hvor er voksrullen?<br />
Flere spør etter Bjørnson-opptakene, og<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har helt tilbake til 1927 fått<br />
henvendelser fra folk som ønsker å høre opptak av<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons stemme, men voksrullen<br />
er ikke her. <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> har snakket med<br />
samlere og tatt kontakt med andre som kanskje kan<br />
vite hvor rullene befinner seg, men uten resultat.<br />
Dersom du har informasjon om rullene, ta<br />
gjerne kontakt med bjornson@nb.no<br />
Mens vi venter på å finne igjen Bjørnstjerne<br />
Bjørnsons stemme kan vi lytte til det nærmeste vi<br />
kommer; stemmen til sønnen hans, Bjørn. Disse<br />
opptakene kan høres på bjørnstjerne.no.
Bjørnstjerne Bjørnsons manuskripter<br />
og brev i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
SIGBJØRN GRINDHEIM, NASJONALBIBLIOTEKET<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> eier vel 800 manuskripter av Bjørnstjerne Bjørnson,<br />
nesten 6500 brev fra ham, rundt 12.000 brev til ham og 190 manuskripter<br />
om ham. Det aller meste er originaler.<br />
Ved siden av originalene er vel tusen av brevene<br />
kopier eller avskrifter av originaler som er oppbevart<br />
andre steder, særlig i utlandet. I tillegg har<br />
biblioteket en overveldende mengde hilsener til<br />
hans fødselsdager og ved andre anledninger.<br />
Det aller meste av originalmaterialet i Bjørnsonarkivet<br />
er donasjoner fra familien, fra Dagny<br />
Bjørnson Sautreau bl.a. i 1930, 1934 og 1937 og fra<br />
Karoline Bjørnson i 1930. I arbeidet med å sikre<br />
dette materialet for ettertiden spilte også Francis<br />
Bull og Øyvind Anker en sentral rolle, og det<br />
ble tatt initiativ til å opprette et Bjørnsonrom i<br />
Universitetsbiblioteket (nå <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>)<br />
med egen innredning og møblement. Ankers søster,<br />
billedkunsteren Synnøve Anker Aurdal, bidrog med<br />
tekstiler. I hyllene står trykte bøker, småskrifter,<br />
oversettelser, bøker om Bjørnson og et utvalg fra<br />
hans egen boksamling på Aulestad. Rommet ble<br />
innviet 21. november 1934. Blant gavene fra familien<br />
ved åpningen var manuskriptene til skuespillene<br />
Paul Lange og Tora Parsberg, Naar den ny vin<br />
blomstrer, Kong Eystejn og flere andre, til operaen<br />
Olav Tryggvason og en rekke artikkelmanuskripter<br />
og brev.<br />
Rundt 1930 ble det satt i gang et arbeid med<br />
støtte fra Nansenfondet med sikte på å registrere<br />
og kopiere alle Bjørnsons artikler i aviser og tidsskrifter.<br />
Dette resulterte i en samling på omkring<br />
3000 artikler og taler, men dette er neppe det hele,<br />
bl.a. kan man ikke vite om man har funnet alle artikler<br />
i utenlandske aviser; likevel finnes det neppe<br />
en mer komplett samling av de trykte artiklene<br />
hans noe annet sted.<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons arkiv, som er det største<br />
forfatterarkivet i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s håndskriftssamling,<br />
er et enestående rikt kildemateriale, ikke<br />
bare til hans eget liv og diktning, men også til<br />
norsk historie i de 60 årene han mer enn noen<br />
annen satte dagsorden i norsk offentlighet. Og<br />
man finner selvfølgelig mange spor etter hans<br />
internasjonale engasjement, i form av manuskripter<br />
og korrespondanse med intellektuelle, politikere<br />
og andre engasjerte personer i Europa og Amerika.<br />
Francis Bull sa i sin tale ved åpningen: «Hans<br />
hersker-røst lød noen til henrykkelse, andre til<br />
forargelse, – men ingen til likegyldighet»<br />
En del av brevene og manuskriptene lå i lukkede<br />
konvolutter den første tiden etter 1934, og<br />
heller ikke det andre originalmaterialet kunne<br />
benyttes uten tillatelse fra professor Francis<br />
Bull, som også måtte gi tillatelse til publisering.<br />
Francis Bull skriver til en som ønsket å se bl.a.<br />
Ellen Keys brev til Bjørnson: «Men vilkåret for<br />
enhver benyttelse av Bjørnsonarkivet er at jeg før<br />
en eventuell offentliggjørelse skal se hvad som<br />
aktes citert og referert. (Bestemmelsen er fattet<br />
for å hindre at privatissima om B.B.s familie o.a.<br />
skal serveres for publikum).» Nå er ingen brev<br />
fra og manuskripter av Bjørnson klausulert lenger.<br />
Hvor mange brev Bjørnson skrev i sitt liv, har vi<br />
ikke noe grunnlag for å beregne, men hvis vi for<br />
moro skyld gjør det tankeeksperiment at han i<br />
51
54<br />
gjennomsnitt skrev bare ett brev pr. dag i de mest<br />
aktive 50 år av sitt liv, kommer vi opp i et tall på<br />
over 18.000 brev; skrev han to pr. dag, ville tallet<br />
være over 36.000. I sin dagbok den 27. august<br />
1881 skriver huslæreren Paal Kahrs på Aulestad at<br />
Bjørnson sa «han havde besvaret 10 brever i dag,<br />
og havde ligemange igjen». Men vi må vel anta at<br />
dette var noe over gjennomsnittet pr. dag.<br />
I lange perioder var Bjørnstjerne og Karoline<br />
Bjørnson borte fra Aulestad. I desember 1882 slo de<br />
seg ned for lengre tid i Paris, og var der, med noen<br />
avbrudd, helt til 1887. Vinteren 1884–85 bodde<br />
også Christian Skredsvig i Paris, men reiste hjem til<br />
Norge om våren. På vei til et rekreasjonsopphold<br />
på Gausdal Sanatorium i juni fikk han og hans<br />
kone, Maggie, overnatte på Aulestad. I et brev<br />
St.Hans-dag 1885 har han laget en akvarell med<br />
utsikt fra Aulestad mot nabogården Bø, og han<br />
skriver begeistret til Bjørnson:<br />
Ja, her er vi, her, hjemme hos Bjørnsons! go Dag, go Dag<br />
og Tak for sist. Med Roser i Vinduerne og Slyngplanter om<br />
sorte Søiler i Dagligstuen er det et dejligt Hjem her, synes<br />
jeg og fra Balconen ejer man jo hele Bygden. Først kom<br />
Frøken Seeberg og spurgte om det ikke var os, og derover<br />
blev vi jo straalende; for det var saa rart at komme Fremmede.<br />
Saa sad Victor Hugo med fem fede Fingre paa hvært<br />
Knæ i Gangen – og en sentimental Gemsebuk over Døren.
Og et Soveværelse – ja det er for fint! med et prægtigt<br />
Ulveskind –. Digterværelset liker jeg bedst – Göhtebusten<br />
derover saa prægtigt – Min Compliment til Fru Bjørnson,<br />
som har havt en decorativ Finger med i Spillet. Fra de to<br />
Kjør paa det gule Bogskab skal jeg hilse saa flittig – Der var<br />
bare Sorg – og den store havde en Ultraad om Bagbenet –.<br />
Det er Sankthansdag idag, men graakoldt med lidt fin<br />
Regn af og til – men en slig en fin graablaa Ro – og en<br />
masse Markblommer og nysprungne Bregner paa Vejen til<br />
Solbakken. Alt staar saa saftig og friskt – Ja, her er overmaade<br />
vakkert – Det er lidt trist at al denne Skjønhed ikke<br />
bliver beundret af Jer nu!<br />
Vi bliver trakterte af Frk. Seeberg – saa mange dejlige<br />
Ornamenter jeg alt har faat i Maven. Goro mener jeg –<br />
En liden Hund av Finneracen kom springende, «det var<br />
en rap Hund det» sa jeg – «Ja, han hetter Rap og», sa<br />
Reimers –<br />
Brevet er gjengitt i sin helhet på side 52 - 53.<br />
Bjørnson samlet til å begynne med ikke på egne<br />
kladder og renskrevne manuskripter. Først fra<br />
begynnelsen av 1860-årene har vi bevart vesentlige<br />
mengder med manuskripter, bl.a. til dikt fra tiden i<br />
Roma. Fra samme tid er også diktet «Havet», dette<br />
er ett av tre manuskripter til diktet. Det var ferdig i<br />
1861 og hadde da tittelen «Længsel mod Havet». I<br />
noten nederst på manuskriptsiden blir det opplyst at<br />
diktet er «Af Eposet Arnljot Gelline» Alt i oktober<br />
1859 hadde Bjørnson planer om et slikt epos, men<br />
det skulle enda gå mange år før det ble fullført. Det<br />
gjengitte manuskriptet ble trykt separat i Aftenlæsning<br />
II, København 1861. Det inngår som femte<br />
sang med tittelen «Arnljots længsel mod havet» i<br />
det ferdige verket som først kom ut nesten ti år etter,<br />
i desember 1870. Disse og flere andre manuskripter<br />
og brev er vist på bjørnstjerne.no og vil bli supplert<br />
med andre utover i <strong>2010</strong>.<br />
Sigbjørn Grindheim. Foto: Ketil Born/<strong>Nasjonalbiblioteket</strong><br />
På et enkelt stort manuskriptblad står på hver<br />
sin side to av hans kjente dikt, det ene en erindring<br />
om hans ungdomskjæreste Augusta Mjøen,<br />
«Rejste forbi». skrevet etter en reise forbi hennes<br />
barndomshjem i Oppdal sommeren 1869, det<br />
andre et kjærlighetsdikt til Karoline, «Mit følge»,<br />
skrevet samme sommer.<br />
Originalt brev- og manuskriptmateriale må<br />
brukes i bibliotekets Spesiallesesal.<br />
55
Paris, 1901. Foto ukjent.
Språkstrid og Riksmålforbundet<br />
TOR GuTTu, SPRÅKVITER OG RIKSMÅLSMANN<br />
Under dansketiden mistet vi norsk som skriftspråk,<br />
og det var bare lov å skrive dansk i offisiell sammenheng.<br />
I redsel for at det norske språket skulle<br />
forsvinne, samlet Ivar Aasen norske dialektprøver,<br />
og landsmålet ble en realitet i løpet av 1850-årene<br />
ved Aasens grammatikk (1848), ordbok (1850) og<br />
Prøver af Landsmaalet i Norge (1853).<br />
Noen bevegelse av betydning ble det imidlertid<br />
ikke før i 1877, da Arne Garborg gjorde seg til<br />
ideologisk leder for landsmålsflokken med skriftet<br />
Den nynorske Sprog- og Nationalietsbevægelse. I<br />
1880-årene satte Venstre målsaken på programmet.<br />
Deres politikk gikk ut på å erstatte landets skriftspråk<br />
med landsmålet. Bjørnson hadde selv bidratt<br />
til å lede skriftspråksutviklingen i norsk retning<br />
både stilmessig og ortografisk. Han var overbevist<br />
om at en fornorskning av dansknorsken var veien å<br />
gå, men at landsmålet var å gå for langt.<br />
Landsmålet var i langsom, men jevn fremgang.<br />
Målet var at det en gang skulle bli Norges eneste<br />
skriftspråk.<br />
I 1885 fattet Stortinget det såkalte likestillingsvedtaket,<br />
og landsmålet vant en rekke politiske<br />
seirer i 1890-årene. Det ble innført som fag i<br />
lærerskolen, Blix’ landsmålssalmer ble autorisert,<br />
skolestyrene fikk bestemme målformen i elevenes<br />
skriftlige arbeider, alle elever skulle lære å lese<br />
landsmål, den første lovteksten på landsmål så<br />
dagens lys og så videre.<br />
Språksaken ble en av Bjørnsons viktigste<br />
kampsaker i 1890-årene. Han skrev artikler og<br />
holdt foredrag og innarbeidet riksmål som navn på<br />
språket; tidligere hadde man blant annet omtalt<br />
det som «det skrevne Sprog» og «det almindelige<br />
Bogmaal». Han fikk i stand et stort møte i<br />
Kristiania i 1899, hvor det ble fattet en resolusjon<br />
til Stortinget og dannet en forening, «Norsk rigsmaalsforening»,<br />
med professor Hjalmar Falk som<br />
formann. Bjørnson deltok ikke i foreningsarbeidet,<br />
men fortsatte å skrive og tale. Foreningen var aktiv<br />
flere steder i landet, men oppnådde lite; lovene<br />
og bestemmelsene fra 1890-årene ble stående. I<br />
1904 døde virksomheten ut, og i mars 1907 foreslo<br />
formannen å nedlegge foreningen.<br />
Men, da Noregs Mållag (stiftet 1906), fikk<br />
Venstre til å gå inn for tvungen skriftlig prøve i<br />
landsmål til examen artium, en ordning Stortinget<br />
vedtok 24. mai 1907, kom Riksmålforbundet på<br />
banen igjen.<br />
Gymnasiastene holdt et stort protestmøte i<br />
Akershus festnings gymnastikksal 7. april. Bjørnson<br />
var en av talerne. Etter møtet ble «Riksmålsforeningen»<br />
nystiftet, nå som landsomfattende organisasjon,<br />
og Bjørnson ble formann. I 1909 ble navnet<br />
endret til «Riksmålsforbundet». Etter Bjørnsons<br />
død ble skolebestyrerinne Ragna Nielsen formann<br />
(1910–11) og deretter stortingsmann og sogneprest<br />
Alfred Eriksen (1911–16).<br />
57
58<br />
Omfattende restaureringsarbeid<br />
på Aulestad<br />
KJELL MARIuS MATHISEN, ARKITEKT OG KONSERVATOR VED MAIHAuGEN<br />
Vinteren 2007 ble det avdekket store råteskader i hovedbygningen på<br />
Aulestad. Trolig skrev skadene seg fra taklekkasjer midt på 1800-tallet.<br />
Reparasjon av tømmerkonstruksjonen begynte på senvinteren 2008, og det<br />
meste av arbeidene sluttføres i løpet av <strong>2010</strong>.<br />
Omkring 2000 ble det konstatert at det var bevegelser<br />
i tømmerkonstruksjonen i hovedbygningen<br />
på Aulestad. Bygningen ble undersøkt, men det var<br />
ingen synlige skader. Vinteren 2007 ble panelet<br />
omkring inngangssvalen demontert, og det ble<br />
avdekket store råteskader, spesielt i laftene. Dette<br />
var tørre råteskader som trolig skrev seg fra taklekkasjer<br />
midt på 1800-tallet. Reparasjon av tømmerkonstruksjonen<br />
begynte på senvinteren 2008, og<br />
det meste av arbeidene sluttføres i løpet av <strong>2010</strong>.<br />
Aulestad gikk direkte fra å være Karoline og<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, til å bli et statlig<br />
museum i 1935. Hus og inventar er derfor et av de<br />
best bevarte hjemmene i Norge. Hovedbygningen<br />
på Aulestad ble fredet i 1923 fordi det var nobelprisvinneren<br />
Bjørnstjerne Bjørnsons hjem fra 1875.<br />
Huset fungerte som bolig helt fram til Karoline<br />
Bjørnsons bortgang i 1934. Restaureringen foregår<br />
derfor slik at alle endringer fram til 1934 forsøkes<br />
bevart. Enkelte rom og overflater kan ha blitt endret<br />
i perioden 1910–1934. Fredningsintensjonen, som<br />
er knyttet til Bjørnstjerne Bjørnsons liv, åpner for at<br />
disse rommene kan tilbakeføres til 1910-situasjonen<br />
der hvor det finnes tilstrekkelig god dokumentasjon.
Slik ville den nye hovedbygningen sett ut dersom Bjørnsons planer om nytt hovedhus hadde blitt realisert. Den svenske<br />
arkitekten Victor von Gegerfelt tegnet huset. I 1874 var Gegerfelt stadsarkitekt i Göteborg. Han var blant de første til å<br />
anvende gammelnordisk ornamentikk i kombinasjon med moderne formspråk og byggeteknikk. Gegerfelts fornnordiske<br />
arkitektur regnes som forløperen til den norske dragestilen. Planene ble aldri realisert.<br />
Det ser imidlertid ikke ut til å ha skjedd vesentlige<br />
endringer i denne perioden. Enkelte inngrep utført<br />
i museumsperioden etter 1934 er derimot ønskelig å<br />
tilbakeføre. Ellers er hovedintensjonen å sette i stand<br />
interiøret til slik det var før reparasjonsarbeidene ble<br />
startet opp i 2008. Denne situasjonen ble dokumentert<br />
med foto og beskrivelse i oktober 2007.<br />
Årringsdateringer viser at tømmeret skriver seg<br />
fra tre ulike perioder, eller byggetrinn. Veggtømmeret<br />
i den østre halvdelen av huset ble datert til 1777<br />
og 1778. Det betyr at tømmeret her kommer fra<br />
en bygning som ble reist kort tid etter 1778. Tømmeret<br />
vest for midtgangen er noen år eldre. Disse<br />
trærne ble felt på vinterhalvåret 1761–1762, og byggingen<br />
av dette huset ble trolig påbegynt allerede i<br />
1762. Der er det imidlertid en del reparasjoner med<br />
nyere tømmer. Syllstokken under kjøkkenvinduene<br />
i veggen mot tunet, og tømmeret som er brukt til<br />
å tette gamle åpninger i vestveggen, ble datert til<br />
vinteren 1813–1814. Det samme gjelder for takkonstruksjonen<br />
som dekker hele midtgangsbygningen.<br />
De øverste omfarene i andre etasje, takåsene og<br />
veggene på loftet er fra vinteren 1813–1814.<br />
Fotografier fra 1870-tallet tyder på at bygningen<br />
ble lite endret fra 1850-tallet og fram til<br />
Bjørnstjerne Bjørnson overtok i 1874. Den første<br />
store endringen skjer i regi av Karoline Bjørnson<br />
mens mannen er på utenlandsreise i 1880–1881. Da<br />
får hun bygget den store verandaen rundt hele bygningen.<br />
Samtidig ble det også gjort mye innvendig,<br />
59
Den grønne silkedamasken i stua fra 1880 har holdt seg<br />
godt bak bildene, men er ellers preget av solbleking og<br />
mekanisk slitasje. Foto: Kjell Marius Mathisen<br />
Reparasjoner av store råteskader i stua ble utført ved å jekke<br />
veggen opp fra grunnmuren og overføre lasten av huset til<br />
innvendige stolper som ble boltet fast til tømmeret. Dermed kunne<br />
skadet tømmer fjernes og erstattes med nytt. I juli 2009 manglet<br />
fremdeles de to nederste stokkene i østveggen, og i slutten av<br />
august var tømmerreparasjonene fullført . Foto: Kjell Marius Mathisen<br />
60<br />
med fjerning av veggen mellom musikkværelset og<br />
stuen, nytt veggtrekk av silkebrokade i stuen og ny<br />
frisk grønnmaling i spisestuen. Et mer moderne<br />
preg fikk bygningen i 1900 da det gamle tegltaket<br />
med «vipp» ble skiftet ut med et plant skifertak<br />
med større takutstikk. Den siste endringen skjedde<br />
i 1904 da glassverandaen på den vestre gavlveggen<br />
ble bygget. Samtidig ble vinduene i stuen og<br />
spisestuen byttet ut. Til tross for disse endringene<br />
og andre moderniseringer, er vinduer fra sent<br />
på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet fremdeles<br />
på plass i bygningen. Vinduene og det intakte<br />
vekselpanelet gjør at hovedbygningen på Aulestad<br />
framstår som en midtgangsbygning med empirepreg,<br />
typisk for våningshusene på de store gårdene<br />
i Gausdal og Fåberg fra tidlig på 1800-tallet.<br />
Panel og vinduer ble reparert mens det var demontert.<br />
I november 2009 ble stuevinduer, listverk og kledning<br />
plassert tilbake nøyaktig i samme posisjon som før arbeidene<br />
begynte. Foto: Kjell Marius Mathisen<br />
I sørveggen er de fire nederste stokkene ved stua skiftet ut. Panel og vinduer<br />
måtte demonteres for å få utført reparasjonene. Foto: Kjell Marius Mathisen
Bjørnsons bøker utgitt i hans levetid<br />
1857 Synnøve Solbakken<br />
1858 Mellem Slagene<br />
1858 Halte-Hulda<br />
1858 Arne<br />
1860 Smaastykker (Innhold: Min første Fortælling<br />
[Thrond]; Mellem Slagene; Ei faarleg Friing; Faderen;<br />
Ørneredet; En glad Gut)<br />
1861 Kong Sverre<br />
1862 Sigurd Slembe<br />
1864 Maria Stuart i Skotland<br />
1865 De Nygifte<br />
1868 Fiskerjenten<br />
1870 Digte og sange<br />
1870 Arnljot Gelline<br />
1872 Sigurd Jorsalfar<br />
1872 Fortællinger (Innhold: B. 1: Arne; Synnøve<br />
Solbakken; Jernbanen og Kirkegaarden; Smaastykker;<br />
(Blakken, Thrond, Faderen, Ørneredet,<br />
Trofasthet, En Livsgaade, En ny Feriefart, Bjørnejægeren,<br />
Ej faarlig Friing, Et farlig Frieri), B. 2: En<br />
glad Gut; Fiskerjenten; Brude-Slaatten)<br />
1874 Redaktøren<br />
1874 En fallit<br />
1877 Kongen<br />
1877 Magnhild<br />
1878 Det ny system<br />
1879 Kaptejn Mansana<br />
1879 Leonarda<br />
1883 En hanske<br />
1883 Over ævne. Første stykke<br />
1884 Det flager i byen og på havnen<br />
1885 Geografi og kærlighed<br />
1887 Støv<br />
1889 På guds veje<br />
1888 Engifte og mangegifte<br />
1892 Fred!<br />
1894 Nye Fortællinger<br />
1895 Lyset<br />
1895 Over Ævne. Andet Stykke<br />
1898 Paul Lange og Tora Parsberg<br />
1901 Laboremus<br />
1901 To Fortællinger (Innhold: Støv, Ivar Bye)<br />
1902 På Storhove<br />
1904 Daglannet<br />
1906 Mary<br />
1909 Når den ny vin blomstrer<br />
Bjørnstjerne<br />
Bjørnson med<br />
familie på Aulestad,<br />
1897.<br />
Foto: Vinsnes & Dahl<br />
61
Rikard Nordraak døde<br />
ung, bare 23 år gammel,<br />
men rakk å utforme klare<br />
visjoner om hvordan<br />
norsk musikk burde<br />
utvikle seg.<br />
62<br />
«Ja, vi elsker»<br />
ANNE JORuNN KYDLAND, NASJONALBIBLIOTEKET OG VIGDIS YSTAD, PROFESSOR, uIO<br />
I anledning 50-årsjubileet for den norske grunnloven,<br />
17. mai 1864, ble «Ja, vi elsker» første gang fremført<br />
offentlig. 24 sangere fra Kristianias største mannssangforeninger<br />
opptrådteunder en høytidelighet<br />
i Eidsvollsbygningen. Senere på dagen holdt 200<br />
sangere festkonsert fra søylehallen foran universitetet<br />
i Kristiania. Sangpedagog og dirigent Johan D.<br />
Behrens (1820–90) ledet konserten som var svært<br />
godt besøkt. Den nye fedrelandssangen falt umiddelbart<br />
i god jord. Snart begynte gateguttene å plystre på<br />
melodien, laget av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard<br />
Nordraak (1842–66). Det tok ikke lang tid før «Ja, vi<br />
elsker» utkonkurrerte de to mest kjente fedrelandssangene,<br />
Den kronede norske Nationalsang, «Sønner<br />
af Norge», fra 1821 og Johan Nordahl Bruns drikkevise<br />
fra Det norske Selskab i København på slutten<br />
av 1700-tallet, «For Norge, Kjæmpers Fødeland».<br />
I kraft av sin popularitet fikk «Ja, vi elsker» med en<br />
gang status som selve fedrelandssangen.<br />
Diktet<br />
Diktet «Ja, vi elsker» er blitt til over tid, preget<br />
av ulike politiske situasjoner. Så vel tittel som tekst<br />
har endret seg. Den første versjonen ble trykt i<br />
Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften<br />
Norsk Fædrelandssang, og var et leilighetsdikt til<br />
kong Carl 15. i anledning Stortingets åpning. På<br />
samme avisside sto en artikkel som oppfordret<br />
Stortinget til å sette seg imot svenske unionskrav.<br />
Selv om både artikkel og dikt var usignert, har vi<br />
bevis for at den 27-årige Bjørnstjerne Bjørnson var<br />
opphavsmannen. Han hadde nettopp fått stilling<br />
i avisen som politisk medarbeider. 20. desember<br />
1863 ble en omarbeidet versjon av diktet trykt i<br />
Illustreret Nyhedsblad. Da er diktet signert, og kong<br />
Carl er fjernet, både i tilegnelsen og i selve diktet.<br />
Utforming diktet fikk i Bjørnsons samling Digte og<br />
Sange fra 1870, er blitt stående som den endelige.<br />
Der har diktet åtte strofer og heter «Ja, vi elsker».<br />
Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i<br />
Digte og Sange i 1904 under tittelen Sang for Norge.<br />
Slik sangen til slutt ble stående, rettes oppmerksomheten<br />
ikke bare bakover i tid og mot samtidens<br />
politiske forhold, men også mot fremtiden. Fokus<br />
dreies over på ansvars- og pliktfølelse og mot det<br />
allmenngyldige.<br />
Musikken<br />
Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk<br />
Fædrelandssang ligger i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> og<br />
stammer trolig fra høsten 1863, men strofe fem<br />
og seks kan ha kommet til senere. Komponisten<br />
har brukt den versjonen av diktet som sto trykt i<br />
Aftenbladet 1859, dog med noen små tekstlige avvik<br />
i radikal retning.<br />
Nordraak har ikke gitt «Ja, vi elsker» noen<br />
tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens<br />
som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks<br />
manuskript og i den trykte versjonen. Bjørnson<br />
selv kalte sin fedrelandssang en hymne, ja, han skal<br />
flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring.<br />
De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om<br />
foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke<br />
skulle synges for hurtig og bastant. Kanskje han på<br />
denne måten snarere ville gi rom for ettertanke enn<br />
selvhevdelse?<br />
Nasjonalt symbol<br />
Det er tette bånd mellom grunnlovsdag og fedrelandssang<br />
i Norge. Dette kan bidra til å forklare<br />
hvorfor knapt noen har kommet på å foreslå en<br />
annen melodi til Bjørnsons tekst. Kun et par-tre<br />
ganger er det blitt lansert et nytt forsøk. Som Norges<br />
nasjonalsang har ingen annen tonesetting hittil<br />
maktet å gjøre Nordraaks melodi rangen stridig. Det<br />
har dertil bydd på problemer å gi sangen en parodisk<br />
gjengivelse. Når «Ja, vi elsker» i så stor grad har fått<br />
«være i fred», skyldes det, ifølge den utenlandske<br />
iakttaker, F. Gunther Eyck, at det var folket selv som<br />
gjorde «Ja, vi elsker» til sin nasjonalhymne: Folket<br />
identifiserer seg så sterkt med innholdet at sangens<br />
liv er uløselig forbundet med nasjonens liv.
Ved gode og tunge stunder har «Ja, vi elsker» vært en samlende hymne. Fra de fem tusen norske fangene på Grini som hadde<br />
stilt opp til appell for aller siste gang frigjøringsdagen 8. mai 1945, lød nok en gang Nordraaks melodi og Bjørnsons tekst.<br />
Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til<br />
mannskorsangen «Ja, vi elsker». Johan D. Behrens<br />
har eid manuskriptet og har notert i det både med<br />
penn og blyant med tanke på trykking.<br />
«Ja, vi elsker» spredde seg raskt.<br />
Snart kom den inn i allsangbøker<br />
og skolesanghefter. Også i Norden<br />
forøvrig ble «Ja, vi elsker» tidlig<br />
brukt som konsertsang.<br />
63
Et postkort fra Bjørnsons begravelse<br />
Postkort i privat eie.<br />
Dette er et postkort fra Bjørnsons begravelseseremoni<br />
i Trefoldighetskirken den 3. mai. Kortet<br />
er poststemplet i Kristiania 7.5.10, altså fire dager<br />
seinere, og datert dagen før, den 6/5.<br />
Kortet er et originalt fotografi som Mittet & Co<br />
har enerett til og som de må ha masseprodusert og<br />
fått ut i omløp umiddelbart.<br />
Teksten «Bjørnstjerne Bjørnsons Begravelse 3.<br />
Mai 1910.» er risset inn i emulsjonen i fotografiet<br />
med rissenål. Det er også «Enerett Mittet & co»<br />
sammen med et sekstall.<br />
Kortet er sendt til «Frøken Helga Mathiesen<br />
c/o Thv. Bjerknes Sarpsborg» med et 5 øres frimerke,<br />
et posthornmerke. Den øvrige teksten er<br />
som følger:<br />
«Kristiania 6/5 1910<br />
Kjære Helga<br />
Har modtaget pakken<br />
i god behold og tusind<br />
tak for naalen den<br />
var rigtig nydelig. Du<br />
kan tro her har været<br />
livlig i byen hele<br />
denne uge. Søndag<br />
var jeg ude paa fjorden<br />
og mødte liget til<br />
Bjørnson og i Onsdag<br />
aften var jeg paa<br />
Theatere og saa storken<br />
og hanen. Ja nu<br />
er jeg ogsaa Reiseferdig<br />
skal skrive naar jeg kommer<br />
over»<br />
Mange hilsninge fra Valbor»
Bautaen Bjørnson<br />
DANIELA BüCHTEN, NASJONALBIBLIOTEKET<br />
Elever ved Haugenstua skole, klasse 10 A. Fra venstre til høyre: Laksha<br />
Ranshon, Feven Yohannes, Shangave Balendran, Archana Ananthaharan<br />
og Jennifer Obeng. Foto: Daniela Büchten<br />
66<br />
Bjørnstjerne Bjørnson har i motsetning til Ibsen og<br />
Hamsun liten oppslutning. Bøkene hans blir lite<br />
lest og skuespillene sjeldent satt opp. Kontrasten<br />
til den triumfale begravelsesferden fra 1910, da<br />
titusener av mennesker kom for å ta avskjed med<br />
dikteren, kunne ikke vært større. Den gang sto<br />
Bjørnson fortsatt som bautaen i norsk og nasjonal<br />
historie. En rolle han fikk på bakgrunn av sin<br />
forfattergjerning, men like mye for sitt enorme<br />
samfunnsengasjement.<br />
Temaene i utstillingen er valgt med utgangspunkt<br />
i dette. Vi viser blant annet Bjørnson som<br />
forteller, lyriker, språkreformator og dramatiker,<br />
hans engasjement for kvinnesak og menneskerettigheter,<br />
for minoriteter i internasjonal politikk,<br />
hans rolle i prosessen for å utvikle en egen, nasjonal<br />
identitet og ikke minst Bjørnson som samfunnskritiker,<br />
som angriper kirken, kongen og økonomiske<br />
eliter. Bjørnsons iscenesettelse av seg selv og sin<br />
rolle i samfunnet som «dikterhøvding» står i sterk<br />
kontrast til hvordan de fleste forfattere oppfatter<br />
sin rolle i dag.<br />
Vi bruker deler av <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s omfattende<br />
samling av bøker, manuskripter, noter,<br />
plakater, film og annet bjørnsonrelatert materiale<br />
sammen med nye intervjuer med kjente og ukjente<br />
som vises på skjermer i utstillingslokalet.<br />
Synnøve goes Bollywood<br />
Med utgangspunkt i temaene har vi lett etter<br />
Bjørnsons betydning for mennesker i <strong>2010</strong>. Noen<br />
av funnene overrasket oss. Synnøve, den norskeste<br />
av alle litterære figurer, den skjønne søndagsdraktkledte<br />
fra seteren som pryder osten, er populær<br />
hos unge jenter med minoritetsbakgrunn. Hvorfor<br />
fascinerer denne blasse skikkelsen disse elevene?<br />
Fem femten år gamle jenter med bakgrunn fra Sri<br />
Lanka, Gambia og Eritrea fra Haugenstua skole i<br />
Oslo øst forklarer interessen med at Bjørnson tar<br />
opp temaer som angår dem: barneoppdragelse,<br />
sosial ulikhet, valg av ektefelle. Problemstillingene<br />
kjenner jentene igjen fra sin egen og sine foreldres<br />
virkelighet – og ikke minst fra Bollywood filmene.<br />
Jentenes velformulerte og reflekterte synspunkter<br />
kan sees og høres i utstillingen.<br />
Du kan se hvordan regissør, Pia Maria Roll,<br />
forteller om hvordan hun og Bjørnson ønsker det<br />
samme, et teater med samfunnsrelevans, og hva<br />
leder for Norsk språkråd, Sylfest Lomheim, mener<br />
om Bjørnsons rolle i språkdebatten. En debatt som<br />
er like aktuell i dag, bare med andre fortegn: Hvordan<br />
skal vi forholde oss til sms-språk, kebab-norsk,<br />
nynorsk, eller dialekter i NRK?
Bjørnson and all that jazz<br />
Bjørnsons sanger og dikt er høyst levende i hverdagskulturen<br />
uten at man nødvendigvis forbinder<br />
dem med Bjørnson. Diktene hans ble tonesatt av<br />
mange ulike komponister, noe vi viser i utstillingen.<br />
Når den unge skuespilleren og jazzsanger Nina<br />
Andreassen lar seg inspirere av blant annet Dulgt<br />
kjærlighet, er det uvant – men verdt å høre på. Kom<br />
og hør selv.<br />
Bautaen Bjørnson står som et minnesmerke som<br />
alle vet om, men få kjenner. <strong>Nasjonalbiblioteket</strong> gir<br />
deg anledning til å bli kjent med Bjørnson i <strong>2010</strong>.<br />
Utstillingen «Bautaen Bjørnson. Stridsmann,<br />
fredsvenn, dikterhøvding» vises fra 26. april til<br />
2. oktober i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>s utstillingssal.<br />
Et variert arrangementsprogram med foredrag,<br />
debatter og konserter ledsager utstillingen. Følg<br />
med på www.nb.no eller bjørnstjerne.no, eller<br />
abonner nyhetsbrevet vårt på nb.no/nyhetsbrev.<br />
For omvisninger etter forespørsel, ta kontakt med<br />
Liv Anniken Stavik, liv.stavik@nb.no.<br />
Utstillingen lages også i en web-versjon som<br />
finnes på bjørnstjerne.no, og som plakat-utstilling<br />
som institusjoner, skoler og biblioteker kan låne. Ta<br />
kontakt med Marte-Kine Sandengen, marte-kine.<br />
sandengen@nb.no.<br />
Plakat fra 1931. Illustratør Gustav Lærum (1870–1938) Plakat (Litografi etter oljemaleri av Peter Severin Krøyer 1851–1909.)<br />
Ca. 1910<br />
67
Åpningshelg for<br />
Bjørnsonåret i Oslo 24. april<br />
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong> og<br />
Nationaltheatret vil i Oslo sammen<br />
markere 100-årsdagen for Bjørnsons<br />
død med åpning av en stor Bjørnsonutstilling<br />
i <strong>Nasjonalbiblioteket</strong>,<br />
etterfulgt av festforestilling i<br />
Nationaltheatret samme kveld.<br />
Visjonen til den nasjonale markeringen er Bjørnson<br />
for vår tid, og dette vil gjenspeiles både i utstillingen<br />
og festforestillingen, hvor man med moderne<br />
uttrykk skaper interesse for, innsikt og engasjement<br />
rundt Bjørnsons diktning og samfunnsmessige<br />
innsats. Samtidig søker man i markeringen å aktualisere<br />
de verdier Bjørnson sto for som dikter og<br />
samfunnsaktør.<br />
Utstillingen tar utgangspunkt i menneskers<br />
møte med Bjørnson i dag. Hvem leser hans verk og<br />
hvor blir teaterstykkene hans fremført? Hvorfor er<br />
det verdt å lytte til ham og hva kan vi gjenoppdage<br />
i hans litterære og dramatiske verker? I utstillingen<br />
vil du møte en Bjørnson som snakker til deg og<br />
som engasjerer mer enn du kanskje hadde trodd.<br />
Festforestillingen skal foregå på Nationaltheatrets<br />
hovedscene, men også teatrets hovedbygning<br />
tas i bruk i markeringen.<br />
Temaet «Bjørnson for vår tid» innebærer at<br />
forestillingen skal vise spennet i Bjørnsons liv<br />
og virke, og de mange motsetninger i mannen:<br />
Nasjonalisten – Skandinaven<br />
Hjemmekjær - Internasjonal<br />
Prestesønnen – Darwinisten<br />
Ektemannen – Rundbrenneren<br />
Patrioten – Nynorskhateren<br />
Republikaneren – Monarkisten<br />
Forbildet – Bråkmakeren<br />
Statsmannen – Høyforræderen<br />
Radikaleren – Teatersjefen<br />
Dramatikeren – Kritikeren<br />
Politikeren – Opportunisten<br />
Romantikeren – Modernisten<br />
Den refuserte – Nobelprisvinneren<br />
Det er Per Olav Sørensen som er engasjert av<br />
Nationaltheatret som konseptutvikler og regissør<br />
av forestillingen.<br />
Som regissøren selv uttrykker det:<br />
«Hvis man skal prøve å oversette dette spennet<br />
hos et menneske på en 100 minutters scenegalla/<br />
produksjon så vil det nesten være en forbrytelse<br />
mot Bjørnsons minne og ikke forsøke å være<br />
moderne, uberegnelig, politisk, påståelig, fargerik,<br />
provoserende og internasjonal. Det vil også være<br />
en forbrytelse å ikke bruke Bjørnsons rike liv og<br />
enorme produksjon som en kilde.»<br />
69
70<br />
Bjørnsons stue på Aulestad. Foto: Jan Haug. Maihaugen<br />
Aulestad <strong>2010</strong> – et eventyrlig år<br />
Aulestad er en del av Dikterhjemmene/<br />
Maihaugen. Bjørnsonåret <strong>2010</strong><br />
markeres både på Aulestad i Gausdal og<br />
på Maihaugen i Lillehammer.<br />
«Å som Aulestad nu er deilig som hus, som klima,<br />
som matbord, som vinfat, som lekestue for barn og<br />
barnlige sjeler, som skrivestue for meg» (Bjørnson 1900)<br />
Folkefest<br />
Den 15. mai <strong>2010</strong> gjenåpnes Aulestad i all sin<br />
bjørnsonske prakt. Ved siden av de faste og daglige<br />
opplevelsene som omvisninger og utstillinger,<br />
kommer det opplevelser i mange format på mange<br />
arenaer. Ute og inne. Konserter og opplesninger.<br />
Spesialomvisninger. Temaforedrag. Program under<br />
Norsk Litteraturfestival. De største arrangementene<br />
blir åpningsdagen 15. mai, 17. mai-feiringen og<br />
Aulestadspillet.<br />
Engasjement og informasjon<br />
Det er et glødende engasjement om Bjørnsons liv<br />
og litteratur i Gausdal, og Aulestad har et tett og<br />
godt samarbeid med Gausdal kommune på mange<br />
områder. Alle skole- og barnehagebarn leser og<br />
lærer og lar seg inspirere av den store sambygdingen.<br />
På Aulestad får vi se og høre resultatene i<br />
forestillinger og utstillinger.<br />
På Aulestads parkeringsplass nede ved riksvegen,<br />
RV255 – Bjørnsonvegen, har et helt nytt hus reist<br />
seg, Dikterportalen. Arkitektonisk er det inspirert<br />
av Bjørnsons vognskjul. Her vil alle gjester få god<br />
informasjon om regionens, bygdas og Aulestads<br />
tilbud.<br />
Bjørnsonåret på Maihaugen<br />
Den 15. mai starter feiringen på Aulestad og fortsetter<br />
på Maihaugen med festforestilling og åpning<br />
av utstillingen «Måneskinskåpen opunder pol».<br />
Borgny Farstad Svalastog er Maihaugens<br />
inviterte kunstner til Bjørnsonåret <strong>2010</strong>. Hennes<br />
inntrykk av Bjørnsons litterære verk er klangbunnen<br />
for utstillingen som er et møte mellom<br />
Bjørnstjerne Bjørnson og kunstneren selv.<br />
Maihaugens årbok <strong>2010</strong> vil i sin helhet bli viet<br />
Bjørnstjerne Bjørnson og Aulestad. Den kommer<br />
ut i mai.
«Aulestadspillet – en vandring i Bjørnsons liv og litteratur»<br />
Kai Remlov som Bjørnstjerne Bjørnson.<br />
Foto: Kristoffer Øverli Andersen/Maihaugen
Festivalsjef i Bjørnsonfestivalen,<br />
Silje Engeness er glad for å ha<br />
med seg Henning Mankell og<br />
Edvard Hoem i programrådet.<br />
Foto: Bjørn Brunvoll, Romsdals Budstikke
Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset,<br />
29. august til 5. september <strong>2010</strong><br />
SILJE ENGENESS, FESTIVALSJEF<br />
Sammen med den nye festivalsjefen Silje Engeness,<br />
som tiltrådte 1. november 2009, skal Henning<br />
Mankell, Guri Sørumgård Botheim og Edvard<br />
Hoem utvikle programmet for festivalen i det<br />
nasjonale Bjørnsonåret <strong>2010</strong>.<br />
Bjørnson var internasjonal, radikal, troende og<br />
gudløs, forkjemper for kvinnesaken og undertrykte<br />
minoriteter i Europa og han stod alltid på ungdommens<br />
side.<br />
En festival i <strong>2010</strong> må tørre å ta opp viktige spørsmål.<br />
Og vi må stille spørsmålet hvem Bjørnson er for<br />
vår tid og framtiden. Bjørnsonfestivalen jobber nå<br />
med å få inn aktuelle innledere fra Norge og verden.<br />
I anledning Bjørnsonåret <strong>2010</strong> blir åpningen av<br />
festivalen en festaften i Bjørnsonhuset søndag 29.<br />
august. Dette blir et stort arrangement i samarbeid<br />
med Teatret Vårt. Hele staben på teatret vil medvirke<br />
i produksjonen. I tillegg er det kontakt med<br />
nasjonale og internasjonale teaterkrefter.<br />
Musikalsk vil festaftenen legge vekt på Molde<br />
som jazzby. I samarbeid med Moldejazz vil det bli<br />
satt sammen et orkester med profilerte solister.<br />
Flere av de medvirkende på festaftenen vil også<br />
dukke opp i andre sammenhenger under festivalen<br />
senere i uka.<br />
Nina Andreasssen og hennes trio arbeider med en CD med<br />
ny musikk til Bjørnsons tekster. De vil medvirke på festaften<br />
som markerer åpningen av Bjørnsonfestivalen <strong>2010</strong>.<br />
Foto: Bjørnsonfestivalen.<br />
73
Foto: Mimi Bang Foto: Opplysningsvesenets fond<br />
74<br />
Bjørnsonåret i Nesset kommune<br />
BJØRN ØLANDER , KuLTuRSJEF I NESSET KOMMuNE<br />
Bjørnstjerne Bjørnson kom til Nesset som fem åring<br />
og forlot kommunen då han var 20 år. Familien<br />
flytta då til Søgne i 1853 etter at faren Peder Bjørnson<br />
hadde vore gjennom ein opprivande strid med<br />
andre embetsmenn i bygda (Kapteinstriden).<br />
I denne perioden gjekk han óg på middelskole<br />
i Molde og var eit år i Kristiania på Heltbergs<br />
studentfabrikk, men her vaks han opp og her samla<br />
han inntrykk og haldningar som seinare kom ut i<br />
prosa, poesi og handling.<br />
Innbyggarane i Nesset er stolte av Bjørnstjerne<br />
og har eit omfattande program i samband med<br />
Bjørnsonåret <strong>2010</strong>. Nesset kommune sitt slagord<br />
er: «Jeg velger meg Nesset» – etter diktet «Jeg<br />
velger meg april».<br />
Bjørnsonfilmen<br />
86 ungdomsskuleelevar frå heile kommunen har i<br />
samarbeid med Robert Hansen i Fargefilm AS laga<br />
film om Bjørnstjerne: «Jeg velger meg Bjørnson».<br />
Arbeidet med filmen starta hausten 2008 og hadde<br />
premiére 20. november 2009.<br />
Nesset Prestegard, museum og kultursenter<br />
Nesset kommune har i mange år brukt Nesset<br />
Preste gard til formidling av Bjørnson og prestegardshistorie.<br />
Etter to år med ombygging opna<br />
vi fjøsen på Prestegarden den 11. april <strong>2010</strong> som<br />
museum og kultursenter. Det er brukt om lag 7<br />
mill. på ombygginga. Fjøsen inneheld forsamlingslokale,<br />
formidlingsrom, kjøkken toalett og møterom.<br />
Det vert lagt vekt på web-baserte utstillingar<br />
og audiovisuelle formidlingsformer.
Nasjonalbibliotekar,<br />
Vigdis Moe Skarstein.<br />
vigdis.skarstein@nb.no<br />
23 27 60 01<br />
Direktør ved avdeling for informasjon,<br />
utstillinger og jubileer,<br />
Tone Dahle<br />
tone.dahle@nb.no<br />
23 27 60 86<br />
Rådgiver,<br />
Marte-Kine Sandengen<br />
marte-kine.sandengen@nb.no<br />
23 27 60 60<br />
Redaktør for bjørnstjerne.no<br />
Ingjerd Skrede<br />
ingjerd.skrede@nb.no<br />
23 27 60 38
<strong>Nasjonalbiblioteket</strong>, Postboks 2674 Solli, 0203 Oslo<br />
www.bjørnstjerne.no<br />
Vil du lese flere <strong>NB21</strong>?<br />
Gå til: www.nb.no/<strong>NB21</strong><br />
ISSN 1890-7970 (online)<br />
ISSN 1890-3185 (trykt utg.)<br />
www.nb.no