Prolog - Lunde Forlag

og begynte å lime små tøystykker på et grovt bomullsstoff. Senere
skulle det klippes og formes til såler til nestemann som trengte nye
sko. «Og forlat for all del ikke stasjonen alene. Ai-ya, for en mafan
du alltid steller i stand, bare trøbbel.»
Elsa satt sammen med Jasper på gulvet med kjeksfatet i fanget.
Hun tygget sakte og tenkte tilbake. Sist uke hadde hun oppe fra treet
sitt sett en gruppe kinesiske barn som gikk langs elvebredden. Uten å
tenke seg om hadde hun lurt seg ut gjennom porten, fulgt med dem
hjem og lekt sammen med dem.
Da Elsa hadde kommet tilbake, hadde hun fått ris av mor. Men
det hadde ikke hindret henne fra å snike seg ut igjen. På veien hjem
hadde hun lagt merke til et eller annet rundt som var plassert på toppen
av en høy påle. Et ekte menneskehode med tjafsete hår, tomme,
sorte øyehuler og en munn som var forvrengt i et stumt skrik.
I en av fars bøker var det bilder av det forferdelige Bokseropprøret
– misjonærer som flyktet, gjemte seg bak klipper, halvnakne og
blodige – og historier om kinesere som hadde hjulpet dem og var
blitt henrettet for sin barmhjertighet.
Det stemte alt det mor og far hadde hvisket om, det skjønte hun
nå. Soldatene, skytingen, det forferdelige hodet. Det måtte være veldig
vondt å dø. Hvis far døde, ville han komme til himmelen. Men
hun var ikke god nok for himmelen. Ville hun da noen gang få se
far igjen?
Elsa betraktet amahen som strøk enda mer mellim på sålen og
la nok et lag med stoff på. De høye kinnbena til Xiao Popo endte
i en spiss munn, leppene hennes dekket knapt de store, utstående
tennene. Mor hadde sagt at kjeven hennes var deformert, men Elsa
syntes det var et elegant ansikt, som på en prinsesse. Noen ganger
suget hun selv inn kinnene sine for å lage munnen sin like spiss.
Nest etter far var Xiao Popo den Elsa elsket aller høyest her i
verden. Amahen hadde vært hos dem så lenge hun kunne huske,
holdt henne varm og trygg, beskyttet henne fra fare mens foredrene
15