Prolog - Lunde Forlag

Indre Mongolia, 1980
Prolog
En søyle av sand føyk langs stien mot fjellet, virvlet oppover og
forsvant i løse luften. Himmelen var askegrå.
Xiao Yang Shan. Lille Geitefjell. I demringslyset før soloppgang
var det så vidt hun kunne skimte hodet og kroppen på fjellformasjonen.
Om hun tøyde fantasien, kunne hun skjelne bakpartiet.
Ved foten av dette fjellet hadde hun for veldig lenge siden hatt
piknik, med kokte egg og melonskiver. I skyggen av det hadde hun
vadet i den lille bekken, samlet rullesteiner og klappet de gresskledde
knollene som om de var tykke, pelskledde dyr.
Klokketårnet og yttermuren skulle egentlig ha sperret for utsikten.
Men nå var det ikke noe klokketårn og ingen mur lenger. Bare
teglsteinshuset var det samme, fasongen var umiskjennelig; ni rom
på rekke og rad med ett vindu for hvert rom. Det femte vinduet til
venstre for døren hadde vært klasserommet, hvor mor hadde gitt oss
så mange lekser og vært så nådeløs med rødblyanten.
Det var fortsatt for tidlig på dagen for større aktiviteter, så da
inngangsdøren gikk opp, gispet hun og brystet knøt seg av forventning.
Så mange ganger som far hadde kommet ut av nettopp den
døren og gått mot kirken, til landsbyen eller til jernbanestasjonen
for å hente posten.
Men det var en fremmed som steg ut, en gammel kineser som
klødde seg på overkroppen og hutret. Han spyttet i sanden og fomlet
med snorene på buksene.
Hun vendte seg bort og smatt inn i skyggen av den gamle kirkebygningen.
Da det knirket i døren igjen, fortsatte hun ferden rundt
7

huset. Her var det ingenting som var kjent lenger. Der hvor det en
gang hadde vært en bakgård, sto det nå rekker med leirhytter. Pipene
på de flate takene pustet ut tynne røykstriper. Antakelig drev kvin-
nene og matet teglsteinsovnene med strå for å tilberede morgente til
mennene sine og koke vellingen som ble kalt yanmai zhou.
Hun sonderte avstandene. Ett av husene var litt større enn de
andre; kunne det være stallen? Bortenfor hadde iskulpen ligget, og
på motsatt side huskene og hagen. Og grønnsakskjelleren.
Alt var borte. Til og med trærne var borte, de staute morbærfikentrærne
som var plantet i rette rader langs hagegangene. Hvordan
skulle hun noensinne klare å finne det igjen når muren og trærne
ikke var der?
Hun lukket øynene og talte skrittene. Yi, er, san, si, wu, liu, qi, ba.
Yi, er, san, si, wu, liu, qi, ba. Yi, er, san, si, wu, liu, qi, ba. Hun gjentok sekvensen
to ganger til og la til fire ekstra tellinger. Omtrent her hadde
muren vært. På den ene siden bakporten; på den andre siden …
Hun løp fremover og holdt pusten.
Så mange tap – venner, familie, landet hennes og folket som hun
hadde vært så glad i. Blindet av tårer falt hun ned på knærne og
klappet bakken på leting etter spor. Det måtte være her.
Men det var borte. Til og med graven var borte.
8

Shungtau, Sør-Kina, mai 1933
Kapittel 1
Eksplosjonene sønderrev den varme sommerluften. «Fyrverkeri!»
hylte Elsa Meier.
Fra toppen av et kastanjetre ved yttermuren til misjonsstasjonen
kunne hun se veien som gikk opp fra Han-elven. Kunne det være
et opptog på gang? Hun elsket de store papirdragene som kastet de
skjeggete hodene hit og dit og buktet seg med et hav av menneskeføtter
under seg, de morsomme mennene på stylter, danserne med de
fryktinngytende løvemaskene.
I stedet så hun en bondekone som løp barbent med bæreåket
over én skulder. I den ene enden dinglet og skvulpet en vassbøtte, i
den andre klynget en liten krabat seg fast i den svingende kurven.
Kvinnen hastet mot klyngen av hytter hvor hun forsvant og etterlot
seg en krøllete hale av dråper i ettermiddagsstøvet.
På risåkrene bak hyttene rettet kuliene opp de bare ryggene, kjempet
seg ut av gjørmen og flyktet nedover stien bort fra elven. De
spisse hattene danset opp og ned.
Forvirret kikket Elsa mot byen. Kanskje det var bryllup. Bruden
pleide å sitte skjult i en rødkledd bærestol som ble båret på bambusstenger
på kulienes skuldre. Elsa lyttet etter lyden av den klagende,
tostrengede pipaen, gongene og cymbalene til bryllupsorkesteret og
masingen til barna som håpet på å få et regn av dadler og sukkertøy
over seg. Men alt hun hørte var flere skarpe smell, pipelyder og svake
dunk. Og rop i det fjerne.
Det virket som om lydene kom fra den andre siden av elven,
fra de frodiggrønne fjellene hvor pilegrimene klatret langs gjørmete
10

stier for å tilbe feng shui, åndene over vind og vann. Men stiene opp
til huletempelet var også forlatt. Bortsett fra … hva var de røykdottene?
Nå kunne hun skimte en mann som løp i buskene. Så én til
og enda en.
Plutselig visste hun det. Hjertet galopperte og magen knøt seg.
Det var geværskudd! Det var dette far og mor hadde tisket og hvisket
om da de trodde hun ikke kunne høre dem. Røde soldater. Kamper.
Krig. De røde ønsker å fordrive alle utlendinger fra Kina – spesielt misjonærer.
Elsa hadde ikke trodd dem. Dette var jo hjemmet hennes! Hun
hørte til her. Hun stappet kjolen oppi buksene og begynte å klatre
ned fra treet for å si ifra til far.
Da husket hun det: For to dager siden hadde han dratt på besøk
til en utstasjon. Vanligvis syklet han, men denne gangen skulle han
opp i fjellene, så han hadde gått til fots med spaserstokken i den ene
hånda og den kinesiske bibelen sin i den andre.
Frykten fikk nakkehårene til å reise seg. Kom soldatene til å finne
ham? Hva ville de gjøre med ham da?
Mor var i nærheten, hun underviste på pikeskolen på nordsiden
av misjonsstasjonen. Til å begynne med hadde Elsa ønsket at hun
kunne gå på skole med de andre kinesiske jentene i stedet for å lese
alene med mor etter skoletid, men nå var hun glad for at det ikke var
blitt noe av – mor drev klassen som en mandarin i retten. Og hun
hadde en særdeles streng regel: Undervisningen hennes måtte ikke
under noen omstendigheter bli avbrutt.
Elsa kikket mot portnerhuset hvor Huang tilbrakte dagene med
å avgjøre hvem som fikk slippe inn på misjonsstasjonen. Han ville
nok vite hva som var lurest å gjøre.
På denne tiden av ettermiddagen pleide portneren å sitte på huk
og kaste terninger med tjenestegutten. Men nå var han ikke der. I
stedet sto han ute på den støvete veien – sammen med tre menn i
uniform.
11

Var det de røde soldatene, så nær stasjonen? Ville Huang slippe
dem inn? Elsa søkte tilflukt oppe i et annet tre og vurderte avstanden
til den store, buede verandaen til hjemmet hennes. Var det trygt å
løpe bort dit?
En bevegelse bak det røde mursteinshuset fanget oppmerksomheten,
og hun rykket bakover og hektet det ene kjoleermet fast i en
gren. Der nede i grønnsakshagen, mellom de skinnende bladene –
Men det var bare Ho Fen, kokken, som løp tilbake til huset med
hendene fulle av spinat som han hadde plukket til middagen. Endene
bykset kvekkende ut av en dam i nærheten og spaserte på rekke og
rad mot inngjerdingen sin. En flokk kvitrende spurver hastet forbi
og stanset ikke for å raste, slik de pleide.
Noe traff Elsa på armen. Hun gispet og rev seg desperat løs fra
grenen. Hun så ned og oppdaget at det bare var tre år gamle Jasper
som sto under treet og kastet fløyelsbønner på henne. Buksedressen
var krøllete etter middagsluren, og han hadde et fast grep om den
brune teddybjørnen sin.
«Hva er det du gjør?» spurte han.
«Hysj,» sa hun og så seg rundt. Soldatene var ikke kommet inn
porten, så hun klatret ned langs grenene og hoppet ned på bakken.
«Bli med meg.» Hun tok lillebroren i hånden, og de løp sammen
over gresset til huset deres.
Men Jasper rev seg løs og løp i motsatt retning, til mors skole.
Han åpnet døren og buste rett inn uten å skrape på dørstolpen for å
be om tillatelse. Vel vitende om at det ville følge straff, fulgte Elsa etter
og kikket inn i klasserommet. De kinesiske jentene satt rake som
bambusrør i rekker etter hverandre, alle med sorte fletter nedover
hvite skjorterygger. Med skingrende stemmer ropte de i kor: «Gege,
Didi, shang shan, xia shan – storebror, lillebror, gå opp i fjellet, kom
ned fra fjellet.»
Hadde mor hørt skuddene? Var det greit å bryte reglene og spørre
henne?
12

Fra huset hørtes den klagende stemmen til barnepiken, amahen,
som ropte på dem på Shungtau-dialekt: «Ho, hoo! Lille Tiger, Evige
Dyd!» Hun kom løpende med flagrende, sorte bukser. «Bu, bu! Nei!
Nei! Ikke gå inn,» ropte hun, «ellers flår jeg dere levende!»
Xiao Popo skjelte og smelte ofte, men straffet aldri. Elsa ignorerte
henne og kikket inn i klasserommet igjen, så slo hun hånden
for munnen.
Jasper hadde gått helt bort til kateteret! Mor ville garantert gi
henne skylden for dette.
Mor satt der streng og verdig i et mørkeblått skjørt og hvit bluse,
med det brune håret rullet opp i en liten knute i nakken. De mørke
øynene hennes saumfarte rommet bak sorte hornbriller. Et par kinesiske
satengsko stakk frem under kateteret. De var pyntet med
sommerfugler brodert i gull. Mor elsket pene sko.
Lille Tiger klatret opp i morens fang, slo de lubne armene sine
rundt halsen hennes og la de gylne hårlokkene på brystet hennes.
Elsa ventet på skjenneprekenen, men uten å komme ut av takten
i deklameringen eller slippe klassen med blikket, ga mor Jasper en
klem og satte ham mildt ned. Så skulte hun på Elsa.
Elsa lurte på om hun turte å løpe bort og hviske nyhetene til
moren sin. Hun løftet foten for å liste seg inn, men det rykket i mors
lepper. Det betydde vanligvis at mor var sint på henne, og Elsas
modige øyeblikk smuldret bort.
Så kom hun igjen til å tenke på soldatene og far som var oppe i
fjellene. «Men, mor!» utbrøt hun. «Skuddene! Hørte du ikke –»
Mors øyne for over klassen før de landet på Elsa igjen. Uttrykket
hennes var strengt, og hun nikket med hodet mot døren. Hun klapset
Jasper lett på baken og sendte ham mot Elsa. Klassen fortsatte
å deklamere i kor som om ingenting var hendt, med rake rygger og
øynene klistret til tavlen.
Jasper løp tilbake til døren og gliste bredt som om han hadde fått
et stykke sesamgodteri.
13

Brydde ikke mor seg? Elsa kjente at brystet strammet seg som
om hjertet hennes ble klemt i en skrustikke, og hun rygget ut døren
etter Jasper mens hun lurte på hva hun skulle gjøre.
Hender grep henne om skuldrene, og hun spant rundt. Men det
var bare Xiao Popo som hvisket: «Gå bort til huset. Kuai, kuai, skynd
dere!»
På veien bort knurret amahen: «Ai-ya, jeg har lett etter dere overalt!
Evige Dyd,» kvekket hun, «du er en utemmet geit. Du skulle
heller vært kalt Evige Ugagn.» Hun føyset dem forbi urtebedene og
den klatrende karsen som Elsa elsket å smake på, opp verandatrappen,
gjennom dagligstuen og inn i spisestuen.
Ho Fen kom inn fra kjøkkenet med et fat ingefærkjeks. Det luktet
tørket saltfisk av ham, og forkleet hans var flekkete etter frokost og
lunsj.
Akkurat idet Elsa skulle til å forsyne seg med en kjeks, knitret
en ny skuddrekke, denne gangen mye nærmere. Hånden til Ho Fen
rykket til så kjeksene fløy rett i været. Han dyttet fatet over i hendene
på amahen og løp tilbake til kjøkkenet.
Xiao Popo ble stående urørlig med fatet presset inntil brystet
mens den frie hånden dekket munnen. Bekymringsrynker omkranset
øynene hennes.
«Hva er det som skjer?» hvisket Elsa med galopperende hjerte.
Xiao Popo bøyde seg ned og plukket opp kjeksene som hadde falt
på gulvet, blåste av støvet og la dem tilbake på fatet. Da hun så på
Elsa, var øynene hennes blitt klare og rolige igjen. «Det er ingenting.
Skyteøvelser oppe i fjellene.»
Elsa var ikke videre overbevist og studerte ansiktet til Xiao Popo.
Hvis det var skyteøvelser, hvorfor var alle så redde da?
«Nå må dere holde dere inne,» sa amahen. «Er det forstått, Yong
de?» Hun tok tekannen som ventet på kullet, og skjenket en kopp
blekgrønn te til hver av dem. Så satte hun seg på en lav skammel.
Fra en hylle på veggen tok hun ned en skomakerramme av bambus
14

og begynte å lime små tøystykker på et grovt bomullsstoff. Senere
skulle det klippes og formes til såler til nestemann som trengte nye
sko. «Og forlat for all del ikke stasjonen alene. Ai-ya, for en mafan
du alltid steller i stand, bare trøbbel.»
Elsa satt sammen med Jasper på gulvet med kjeksfatet i fanget.
Hun tygget sakte og tenkte tilbake. Sist uke hadde hun oppe fra treet
sitt sett en gruppe kinesiske barn som gikk langs elvebredden. Uten å
tenke seg om hadde hun lurt seg ut gjennom porten, fulgt med dem
hjem og lekt sammen med dem.
Da Elsa hadde kommet tilbake, hadde hun fått ris av mor. Men
det hadde ikke hindret henne fra å snike seg ut igjen. På veien hjem
hadde hun lagt merke til et eller annet rundt som var plassert på toppen
av en høy påle. Et ekte menneskehode med tjafsete hår, tomme,
sorte øyehuler og en munn som var forvrengt i et stumt skrik.
I en av fars bøker var det bilder av det forferdelige Bokseropprøret
– misjonærer som flyktet, gjemte seg bak klipper, halvnakne og
blodige – og historier om kinesere som hadde hjulpet dem og var
blitt henrettet for sin barmhjertighet.
Det stemte alt det mor og far hadde hvisket om, det skjønte hun
nå. Soldatene, skytingen, det forferdelige hodet. Det måtte være veldig
vondt å dø. Hvis far døde, ville han komme til himmelen. Men
hun var ikke god nok for himmelen. Ville hun da noen gang få se
far igjen?
Elsa betraktet amahen som strøk enda mer mellim på sålen og
la nok et lag med stoff på. De høye kinnbena til Xiao Popo endte
i en spiss munn, leppene hennes dekket knapt de store, utstående
tennene. Mor hadde sagt at kjeven hennes var deformert, men Elsa
syntes det var et elegant ansikt, som på en prinsesse. Noen ganger
suget hun selv inn kinnene sine for å lage munnen sin like spiss.
Nest etter far var Xiao Popo den Elsa elsket aller høyest her i
verden. Amahen hadde vært hos dem så lenge hun kunne huske,
holdt henne varm og trygg, beskyttet henne fra fare mens foredrene
15

arbeidet for Guds rikes fremme. Men kunne amahen beskytte dem
fra denne nye faren? Hun fikk vondt i magen og skjøv kjeksfatet langs
gulvet til Xiao Popos føtter.
Amahen la skorammen til side, plukket opp fatet og satte det
på bordet. Hun trakk ut en nål som var festet i den hvite tunikaen
sin, trædde i en tråd og huket seg ned igjen. Med Elsa tett inntil seg
stoppet hun flengen i ermet hennes.
Elsa så ut av vinduet og ventet på at klassen til mor skulle ha
gymnastikktime utenfor. De ville telle og synge i kor: «Yi, er, san,
si, wu, liu, qi, ba,» armene opp, armene ned, snu til venstre, snu til
høyre. De talte alltid til åtte, et magisk tall, det hadde i alle fall Xiao
Popo sagt. Elsa hadde trodd at når hun ble åtte, ville hun bli vakker
og god og gjøre seg fortjent til navnet Evige Dyd. Og da ville mor
bli stolt av henne.
Men sist tirsdag hadde hun fylt åtte. Far hadde gitt henne en
vakker porselensdukke som han hadde bestilt fra en katalog, og hun
hadde kalt henne Gloria etter englene i det høyeste.
Mor hadde kjeftet på far. «Porselen? Det er en altfor kostbar gave
til en sånn guttejente. Den kommer til å være knust innen uken er
omme.» Og Elsa hadde måttet innse at det magiske tallet ikke hadde
forvandlet henne til Evige Dyd likevel.
Nå hørte hun en lyd og snudde seg. Forundret så hun moren
komme opp verandatrappen og inn i stuen.
«Jeg har sendt klassen hjem,» sa mor.
Elsa stirret på henne. Det hadde aldri skjedd at mor avsluttet
undervisningen før tiden. Noe var forferdelig galt. Stille ba hun: Vær
så snill, Gud, få far trygt hjem igjen.
Så hørte hun mor hviske til Xiao Popo: «Skyv slåen for alle dørene.»
16