Untitled

HØsten 1951 ble konvensjonen av Sosialdepartementet sendt til
de interesserte organisasjoner i vårt land med spØrsmål om deres
stilling til den.
Landsorganisasjonen ga i skriv av 2l. desember 1951 sådan
uttalelse :
«Arbeidskonferansen 1951.
Norges stilling til konvensjon nr. 100 og rekommandasjon nr. 90 om
lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av samme verd.
Under henvisning til Sosialdepartementets brev av 4. desember 1951 vil
vi med dette gi følgende uttalelse :
1. Konvensjon nr. 100.
Når det gjelder denne konvensjon kan det, så vidt vi forstår, ikke
være noe i vegen for at Stortinget ratifiserer den. Vi vil også på det
beste anbefale det.
Naturligvis er vi klar over de innvendinger som vil bli reist mot rati­
fisering, bl. a. med omsyn til vanskelighetene med, at lik lønn med en
gang skal gjennomføres i arbeidslivet. Imidlertid tror vi ikke slike inn­
vendinger vil ha så mye for seg når en tar i betraktning den utforming
som konvensjonens hovedartikler 1, 2 og 3 har fått - for så. vidt en
utforming som svarer noenlunde til Landsorganisasjonens syn.
Grunntanken i konvensjonens hovedartikler er at det er arbeid av
samme verd - kvantitativt og kvalitativt - som skal betales likt, uan­
sett hvem som utfører det. Mot dette hovedsyn kan det neppe reises sær­
lige innvendinger, idet det i stor utstrekning er anerkjent på forhånd. Vi
viser i så måte til lønnsprinsippet som er gjeldende i den offentlige for­
valtning, staten så vel som kommunene.
Når det gjelder arbeidslivet for øvrig, er det også slik at for hånd­
verksfagenes vedkommende er det ingen skilnad i lønningene for kvin­
ner og menn. Det som kan innvendes i den sammenheng er at kvinner i
liten utstrekning er plasert i håndverksfagene, men det er nærmest en
følge av de samfunnsmessige hindringer som er til stede og som for så
vidt også er nevnt i rekommandasjonens pkt. 6 b.
I yrker hvor akkordordninger er gjennomført, gjelder også i stor ut­
strekning at akkordsatsene er ens, uansett hvem som utfører arbeidet.
På. den annen side er det ennå slik for enkelte yrkers vedkommende at
en i alminnelighet skiller mellom mannsarbeid og kvinnearbeid. TarIffav­
tal n har for disse yrker ogsa fått preg av det, idet en har nyttet
betegnelser som : oksne kvinner betales med. - «voksne menn betales
med '. Dette er dog etter vår mening gamle synsmåter som lett kan endres.
Hovedvurderingen må derfor være når det gjelder arbeidslivet i sin almin­
nelighet, at det ikke gjøres skilnad mellom kvinnearbeid og manns-
295