Untitled

se n var derfor en jubileumskongress. Nal' en unntar den fØrste dag,
var det ikke jubileet, men et intenst og samvittighetsfullt arbeid
som preget Landsorganisasj onens 17. ordinære kongress. I da 4 år
som er gått siden den gang, har framgangen i organisasjonslivet
fortsatt, selv om en kunne Ønsket noe større aktivitet fra medlemmenes
side. Det har riktignok alltid vært slik at et lite mindretall
har båret dagens byrde og hete på arbeidsplassen, i avdelinger og
1 de andre grener av organisasjonslivet, men i forhold til medlemstallets
størrelse, tror jeg at antallet har vært mindre enn fØr krigen .
De samme erfaringer har de også i andre land som vi kan sammenlikne
oss med.
Vi som har med ledelsen å gjøre, enten det nå er i Landsorganisasjonen,
forbund eller samorganisa Sjoner, har ikke noe hØyere
Ønske enn at flest mulig av medlemmene blir mer aktive. Spesielt
gjelder dette når betydelige saker skal behandles. Det viktigste fundament
som en demokratisk organisasj on har å bygge på, er medlemmenes
aktive medvirkning. Bare på den måte kan en skape virkelig
levende organisasjoner.
Vi har ikke noe å klage over når det gjelder oppslutn In gen om
våre organisasjoner. Me dlemstallet har stadig Økt, selv om stigningen
pr. år ikke har vært så stor som 1 de fØrste år etter krigen. Pr.
28 . februar 1949 var medlemstallet 457.14 2. I februar i år nådde vi
opp til 522. 175. Det er en stigning på 65.033 medlemmer. Vi begynner
nå å få en hØY organisasjonsprosent, idet 15,6 % av den samlede
befolkning er medlemmer av Landsorganisasjonen. Av den
arbeidsfØre befolkning, d.v.s. alle over 15 år, er 21 % medlemmer.
FØr krigen var det slik at når 10 % av et lands befolkning var
fagorganisert, ble dette regnet for et bra resultat. Det er naturligvis
ikke noen nØyaktig beregningsmåte. Ri ktigere vil det være A.
bedØmme det ut fra et lands økonomiske struktur og dets næringsveier.
I et meget sterkt industrialisert land er det naturlig at organisasjonsprosenten
er større av den samlede befolkning enn i et
land med en svakt utviklet industri. Sett ut fra vårt lands Økonomiske
struktur har vi derfor ikke noen grunn til å klage på den orga ­
nisasjonsmessige utvikling. Vi må bare ikke slå oss til ro med de
QPpnådde resultater. Der er ennå mye å gjøre.
Vi kan gi melding til kongressen om at Norsk Støperiarbeiderforbund,
som meldte seg ut av Landsorganisasjonen 1 1948, nå har funnet
veien tilbake igjen, og forhåpentlig blir det bare med denne
kortvarige separasjon. Gleden var gjensidig ved gjenforeningen J
ja nuar i år.
17