Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

761
på kjøp av trelast som verket hadde gjorde det forhatt, idet prisen bestemtes
av verket, praktisk talt. Dertil kom at verket kunde kreve at
bøndene innenfor cirkumferensen hvert år leverte et visst kvantum trekull
ferdigbrent, ved verket. Det pliktige kvantum avhang av vedk.
gårds skog og kunde gå like opp i 60 læster. (Sotnakken med tils.
120 læster på to bruk). Betalingen var 16 skilling pr. læst levert ved
verket.*) Bøndene streiket som rimelig var, når vi vet at kullet måtte
føres helt fra Hengnes i Veøy til Osen og fra Kringstad. De ble stevnet
til retten av Alsing, og en endeløs prosess utviklet seg. Alsing forlangte
erstatning for manglende levering, 40 riksdaler av hver mann.
Det ble endog forbudt å brenne tjære av gamle fururøtter. Bøndene
tapte såvidt forståes prosessene. Lov var lov og privilegium var monopol.
Dette var jo i enevoldstiden. Men så omsider klaget bøndene
til kongen. To fannebønder drog ,,til Kongs“, d.v.s. til Kjøbenhavn
og frembar personlig klagen. Her fikk de medhold etter at forholdene
var gransket. Det ble utstedt en kongelig forordning (placat)**) som
forbød oppretting av jernverker i Romsdals amt, og påbud at Osens
jernverk skulde nedlegges. (Alsing var da død i 1780). Jernverket
ruinerte ham totalt. Det meste av sitt store jordgods måtte han selge
til Hilmar Meinckes arvinger, og resten ble solgt mer spredt ved off.
auksjoner og underhånden, Kirkegodset med tilhørende kirker ble
solgt til vedk. bygders bønder. Osen jernverk med Bordal gård og skog,
sag m. m. ble solgt til fire bønder fra Kleive og Øren, se under Øren
hvor skjøtet er delvis avtrykt.
En av hovedårsakene til det uheldige utfall av jernverkdriften var
at den jernmalm som ble ført til verket, dels fra Romsdal, var fattig
og hårdsmeltbar. Største delen av malmen kom frå Fiskå i Vannylven.
Verket klarte ikke å utvinne mer jern årlig enn 16 skippund som smiddes
til stangjern. I 1761 viser Molde tollregnskap at 35 skippund og
3 lispund stangjern utføres fra verket. Det ble tatt malm også fra Eid
(Mjønesset under Straume) og fra Nesje. Romsdalsmalmen var enda
ringere en Sunnmørsmalmen. Amund Helland sier i sin omtale av
jernverket at dets arbeidere også var svikaktige. Om han hermed
sikter til bøndenes kulstreik framgår ikke. Muligens mener han at arbeiderne
stjal jern eller snøt Alsing på kullvekten.
Osen jernverks saga var altså ute i 1783, og dets grunnlegger
var allerede død. Han var neppe noen gammel man, antakelig såvidt
70 år, snarere under. Selve jernverksanlegget fulgte med i salget til
*) Se herom og om Alsing i det hele O. Olufsen: Veøyboka I s. 383 ff.
**) af 27. september 1783.