Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

752
Denne bekrefting finner vi nemlig i en uttrykt og hittil ukjent
,,laugrettisdom’ avsagt 1605 av åtte laugrettismænd i Fanne otting i
en sak, anlagt av Ko. Ma. ved fogden Jacob Pedersøn mot eierne av
en gård og skoug Indregiære for å ha tilegnet seg jord og skoug av
kongens alminding udi Osen udi Kleve kirkesogn udi Fanne otting.
De saksøkte legger her fram pergamentsbrever av 1525 (to) som beviser
at de har lovlig hjemmel på den skog og det saugleie som Ko.
Ma. foged, welagtede mand Jacob Pedersøn; anklager dem for å ha
wlouvligen tilegnet sig av almenningen. Deretter hører vi under saken
ikke mer om almenningen. Derimot legger fogden selv fram pergamentbrever
som beviser at han personlig er eier av en jord kaldet
Bårdalen med skoug, elv og saugleye, som han lovligen har kjøpt til
sig og sine arvinger fra en Niels Bille i Bergen og hans arvinger.
Dette var det ingen av de saksøkte som bestred.
Laugrettet gransket så de framlagte pergamenter, og etter markegang
eragtet det at det bestod lovlige skjæl for jorden Indergiæres
skog og mark mot naboenes, og at den var de saksøktes lovlige odelsjord.
Videre eraktedes at welagte Ko. Ma. foged Jacob Pedersøn og
arvinger var lovlige eiere av Bordalen med skoug, elv og saugleye.
Det vi må slutte av denne dom er at fogden på kongens vegne
har vært seg bevisst at det har bestått en almenningsstrekning i Osmarken
eller Fanneskogen, og har ment at denne i strid med almenningsreglene
var kongen frakommen. De framlagte gamle pergamentbrever
beviste imidlertid både når det gjaldt Indregiære og Bordalen,
at selv disse deler som formentlig var det siste som bestod av almenningen,
allerede forlengst (1525 - 1565) var utgått og overgått til
privat odel.*)
Til hvilken gård det siktes til i dommen av 1605 med Indergiære
er ikke sikkert. Antakelig er det Nordhaugen, hvis navn i eldre tid
var Inderhaugen. Ellers omfatter denne sydvestlige del av Osen eller
Fanneskogen almenning, gårdene Sotnakken, Sotaaen og Bordalen,
alle nu overgått til statens skogvesen sammen med den overveiende
del av det øvrige av den tidligere almenning når det gjelder Fannemorks
sydlige del.
Vi har her et eksempel på at en almenning i strid med loven
og de gammelnorske almenningsregler som tilla bygdefolket rådigheten
over almenningen, både når det gjaldt den faktiske bruk og de admini-
*) Når man studerer det passerte etter dommen får man nærmest det inntrykk
at det for welagte Ko. Ma. foged har vært mindre om å giøre å få fastslått et overgrep
mot almenningen enn å få dom for sin egen eiendomsrett til Bordalen med elv,
skoug og saugleye.