Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

744
Andersen Groven til Iver Andersen Røvik og Iver Knutsen Solemdalsgjerdet
på 1/3, dat. og tingl. 15/10 1891. Fra Erik Anderssønner Kleve,
Iver Andersen Røvik og Iver Knutsen Solemdalsgjerdet til den Norske
stat, dat. 3. tingl. 6/6 1898.
Baardalen - Baardalslien, bnr. 2, skyld mark 0,19. Er sammenføyet
med bnr. 1.
Gården er framleis ubebodd og ligger ikke under noe slags jordbruk.
Den ligger i sammenheng med Sotaaen og Sotnakken statsskog,
som tilsammen nu utgjør en meget betydelig del av det som i vår tid
kan kalles Osmarken statsskog, og som også omfatter betydelige skogstrekninger
på Osvatnets østside i Gussiaas m. fl. Nessetgårders utmark.
Hermed er Osengårdene beskrevet etter den leilighet våre kilder
og plassen tillater. Osengrendene er som vi har søkt å vise de yngste
av Bolsøy herreds bygdelag. Men deres historie er overordentlig interessant
i seg selv og sett i samband med Istadgrendene (Liengårdene).
Vi kan i begge disse strøk se bygden reise seg for våre øyne, hvordan
ødemarken viker og brukene vokser for små rydningsplasser i storskogen
til almindelige plassbruk, så til ødegårder (lågeste gårdklasse),
så til almindelige bruk, inntil bygden litt om senn blir sammenhengende.
Etter hva vi nu vet kan vi med sikkerhet slå fast at begge
disse bygdelag, både Istadbygda og Osenbygda er bygd, i ,,Kongens
Alminding“ til en begynnelse, og at forestillingen om dette har hengt
i helt ned til 1605 (Holsbødommen). Vi har hittil bare i forbigående
kunnet berøre sammenhengen med denne almenning som hittil har
vært ukjent eller ihvertfall bare en dunkel hypotese. Men etter nu å
ha gjennemgått alle kilder og ved å se disse i sammenheng og granske
eiendomstilhøva for de forskjellige deler av Istadbygda og Osenområdet
(Osmarka eller Fanneskogen), mener vi oss istand til å kunne levere
en framstilling som også gir et videnskapelig bevis for at Fanneskog
almenning har vært en virkelighet. Det eiendommelige er at alt tyder
på at gården Bordalen, som vi nu sist har behandlet, også er den
siste del av Fanneskogen almenning som gikk over i privat eie, muligens
samtidig med andre deler av almenningen. Denne framstilling
skal vi søke å gi ganske kort ved slutten av dette avsnitt.