Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

foreløbig ved en overrettsdom av 1850, som med meget tvilsom begrunning
la store strekninger på sydsiden av Ranna, mest nedover til
Istadgårdenes hjemmemark, til nordmøringene som slåtter. Som nevnt
i bind I. skyldes dette - ihvertfall for en del - misforståelse av
grenseoppgangen av 1658, idet denne ble oppfattet som en oppgang
gjeldende de private eiendomsbyter, mens det i virkeligheten bare gjaldt
å angi hovedpunktene i fogderibytet. Gårdene her inne er også jevnlig
bra utstyrt med skog, både tømmer og bjerkeved. - Det er en
sterk, arbeidsom og meget nøysom befolkning i denne grenda som i
Kleivebygda i det hele. Og det inntrykket en har når en har reist
gjennem bygda er at de driver sine gårder med stor kyndighet og omhu.
Husene er som regel rummelige og velholdte, og helt fra Kleive
til fogderibytet har en inntrykket av at en farer fram gjennem en rik
og veldyrket bygd, som ikke i noen måte står tilbake for de mer
sentrale deler av Bolsøy.
Steinløysen, gård no. 80.
Om navnet se foran s. 33. Gården grenser i vest til Ødegård, i
nord til Øre grense, i øst til Hatlen og i syd til gårdene i Osen
(Aspelund og Asphol). Steinlløysen er en gårdskiping som skriver seg
fra middelaldeten. Navnet tyder på at gården er utskilt fra eldre gårds
område og antakelig fra Istad. Den kan også være opptatt som bøkselgård
i almenning. Men da vi må gå ut fra at Istad er ihvertfall en
oldtidsgård og vel også fra forhistorisk tid, har denne gårds enemerker
opprinnelig vært så vide at de også omfattet Steinløysen. Vi har her
det merkelige forhold at det er tre gårder av samme navn i eldre tid:
Yttersteinløysen (senere Ødegård) Indersteinløysen (det nuværende
Steinløysen) og Llllesteinløysen (det nuværende Aspelund hvortil er
lagt en eldre gård Øyen). Dette tyder på at det hele område som nu
utgjør disse tre gårder opprinnelig har tilhørt en og samme eier. At
denne felleseier har vært Istadmannen er ikke sikkert. Det som gjør
det tvilsomt er særlig eierforholdet i etterreformasjonstid. Det viser seg
nemlig at Istad ikke har tilhørt det geistlige gods. Så langt vi kan
følge gården bakover er det private eiere, og gården er oppdelt i små
lodder. Som før antydet peker dette henimot at kongen har eid både
Istad og nabogårdene i vest i eldre tid, og at dette krongods er blitt