Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

644
tette rotlag gjorde her dyrkning eller endog bare rydning økonomisk
umulig så lenge skogen ingen verdi hadde. Slik skog som lå så avleides
var verdiløs gjennem hele middelalderen og ned til 15 h. tallet.
Oldtidens og middelalderens bureisere så etter kornjord, det vil si solvarme,
tørre glenner og paller i skogen hvor kornjord kunne ryddes
noenlunde lett, og hvor vatnet seg vekk av seg sjøl. For grøfting av
grunnvatn var ukjent. Ettersom skogen fikk verdi og dyrkingsteknikken
steg ble disse forhold endret. Men før ute i 15 h. tallet da vasssagen
kom i bruk, tok ikke utviklingen på dette felt særlig fart.
Strøket var altså stort sett øde forbi 14 h. tallet. Det lå unyttet.
Det lå også så langt unna fra nærmeste bygd, Kleive og Hollsbøen i
vest og Istad langt inne i ødet, at disse nærmeste gårder ikke hverken
kunde bruke eller trengte den skog som her fantes i uhyre mengder.
Litt kunde det vel av og til bli tatt i områdets utkanter, og en del
lausfe kunde vel forville seg inn i Markann. Men stort sett lå strøket
der som en almenning - en strekning som ingen i særdeleshet eide,
men hvor alle fra de omstøtende bygder tok det de syntes trenge.
Her har vi nettopp allmenningens eller almerkets kjennetegn. Det ligger
i ordets opprinnelse: almenning av almuge, d. e. alle mann (i bygda)
at retten til å nyttigjøre seg slike ikke opptatte strekninger, tillå bygdefolket
som sådant. Men heri inntraff det en endring allerede da Harald
Haarfagre samlet en riksmakt idet han etter sagaens uttrykkelig beretning,
både i Harald Haarfagres saga hos Snorre, og i Eigla (Eigil Skallagrimsons
saga) underla seg og tok til sin eige alle audn (ødemarker),
skoger og ubygder.
Fra nu av vokser begrepet kongens almenning litt etter litt fram,
dog slik at bygdefolkets bruksrett blir respektert av kongen eller staten.
Fra middelalderens lovsetninger finner vi kongen eller statens rådighetsrett
- overeiendomsrett -- til almenningene klart fastslått.
Det er tydelige spor etter at Osmarkan eller Fanneskogen har vært
kongens almenning i middelalderen. For det første har vi bemerkningen
i Erkebiskop Aslak Bolts jordbok (1440) om at erkestolen eier
,,fiskewatn i almerkit nordr yfir fjellen a Ryadom”. D.e. nordenfor fjellene
fra Rød (i Nesset). Men vi finner også klare dokumenter som viser
at store deler av dette området har ligget direkte under kongen så
sent som på 16 h. tallet. Dessuten er det den merkverdighet med hele
strøket, både når det gjelder Lia og Osen, at det er på bare 2 eieres
hånd i kjent tid. Nemlig kongen og Wedøe prestebord. Vi henviser
forsåvidt til framstillingen under hver enkelt gård. Fra og med Skalle
til og med Amundsgård eies Liagårdene 1650 av Rosenkranzene og