Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

Lien- og Markagårdene.
I oldtiden og til langt ut i middelalderen slutter bygda med gårdene
Kleive og Holsbøs enemerker. Innenfor lå Osmarkan, eller som
det tidligere hette Fanneskoghen, omkring Osen og Osvatnet (Fannewatnet).
Osmarkan betyr Osenskogene, skogene i Osen eller omkring
Osen og ved Osen. Området heter ennu Osmarkan (altså i flertall)
- og ikke Osmarka - i bygdens sprog. De nuværende grenser for
dette område er usikre. Bestemte linjer kan ikke påvises hvor Osmarkan
begynner i vest og slutter i øst, eller hvor langt til side i retning
nord/syd strøket rekker. Det kan være et spørsmål om på den
ene side den nuværende Kleive øverbygd - strøket Skalle/Botterli -
hørte under omfatningen Osmarkan. Til den annen side kan det være
tvilsomt om gårdene Ytterhaug og Holsbøen hørte med.
I oldtiden og middelalderen ser det ut til at Osmarkan eller som
bygda kalte det ,,Markan“, har hatt en videre omfatning og gjaldt
praktisk talt hele strøket mellem Fannefjorden i vest og Tingvoll (Øre)
og Nesset grenser i n.ø. og syd. Som navnet forteller var dette en
stor sammenhengende skogstrekhing (mork er oldnorsk og betyr skog).
Dette strøk har både en egen bureisingshistorie og en egen eiendomshistorie.
Stort sett ser hele strøket ut til å være et nybygge. Mens
Bolsøybygda det tidligere Fanne Ottings gårder som regel er opptatt
i oldtiden, ble Osmarkan eller Fanneskogen i den videre omfatning
som er nevnt foran ikke bebygget før på et langt senere tidspunkt, og
neppe før på 14 / 15 h.tallet. Enkelte untakelser for gårder som Istad
i Bolsøy og Heggem i Øre, samt Gussiaas i Nesset forekom. Men
preget av en veldig ødemark mellem Fannefjorden og Heggem / Gussiås
rådde ubrudt ellers over disse milevide skogstrekninger. Den nordre
del av disse skoger var Lia d.v.s. en ubrudt skogli mellem Skalle og
Istad, og deretter ubrudt igjen fra Istad til Heggem. Her var i middelalderen
ingen vei. Muligens en sti, men den lå annerledes enn den
nåværende riksvei. Ødemarken og urskogen stod uberørt. Fra Holsbøen
og langs Osens nordside, samt videre omkring det store Osvatnet
(Fannewatnet) stod også urskogen veiløs og tett.
Både jordsmonnet - den sidlente myren - og skogen med det