Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag
Share Embed Flag
Download ePaper

Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

romsdal.sogelag.no
from romsdal.sogelag.no More from this publisher
22.07.2013 Views

557 litt mindre (1/8 del) enn et markaboll, fordi det var otte aura i en mark. Et markaboll hadde en verdi alt etter gårdens beliggenhet på østlandet, i nordland eller på vestlandet, fra 24 til 88 kjyrlag, d. e. kuverd. Her i Romsdal var vel verdien i middelalderen så midt i mellem, fordi melet etter vekt var omtrent verdt en fjerdepart av samme vekt i smør. Opdøls verdi i kjyrlag - hvis gården var sju auraboll - var altså i 13 h. tallet ca. 45 kjyrlag. Kuprisen uttrykt i myntmetall er overordentlig vanskelig å fastsatte, fordi myntens verdi var så høyst forskjellig alt etter dens sletthet. Som regel var de myntede penger meget underverdig, og ved handel forbeholdtes oftest enten veid sølv eller brent sølv. En mark veid sølv svarte til ca. 32 spesiedaler i metallverdi. Men da sølvets kjøpekraft var det mangedobbelte i middelalderen mot nu, gir dette oss ingen forestilling om hvilken pengesum en sølvmark egentlig var dengang. Vi må derfor holde oss til kuverdet som det best begripelige. Storparten av Opdøl - om ikke den hele gård - var altså i relativt tidlig middelalder gått over til erkestolen. Når dette skjedde kan vi ikke si nærmere. Heller ikke grunnen. Det kunde være lån, sjelegave eller bot for kirkelige forgåelser - for å ha spist kjøtt på fredag eller i fasten eller andre alvorlige ting. Se herom første bind 25 kapitel. Et hundre år etter Erkebiskop Aslak tid ser vi av Olav Engelbregtsons jordbok (ca. 1530) at erkestolen eller Sancte Olluff eier bol for eitt pund smørs, d. v. s. at erkestolens part i gården motsvarer 24 merker smør årlig i landskyld. Dette ser ut til å være adskillig mindre enn erkestolens del i gården etter Aslak Bolts jordbok. Det kan komme av at resten er innløst lgjen eller overdradd til andre. Ved reformasjonen (ca. 1540) inndras erkestolens gårder og gårdparter under kongen. Det ser imidlertid ut til at en hel del av dette gods av kongen er blitt skjenket geistligheten. lhvertfall er hele gården gått over til Veøy prestebord (til sognepresten i Veøy til personlig underhold) ved midtten av 16 h. tallet. Gårdens eldste kjente fiskeleielandskyld er tre voger. Gårdens stilling som bondeodel var altså opphørt i tidlig middelalder. Siden da var den alltid brukt av leilendinger, som regel bønder. Den første av gårdens brukere og beboere som vi får rede på er Narffue Oppedall som er leilending i 1596. Narffue har ingen tjener eller husmann. Han er enebruker av gården. I 1603 finner vi Guri Opdall. Hun er antakelig Narffues enke. Det viser seg av et skatteregnskap av 1604 at kongen fremdeles er eier, idet fogden gir slik kvittering ,,Annammit av Chresten Saugmester for en spandtz ,,leige vdj Opdall pendinge 12 daller“. Dette gir oss mange opplys-

558 ninger: For det første at det er drevet sagbruk på gården, og at denne nu bøksles av kongen til nevnte Chresten saugmester. Om han driver saugen selv eller for andres regning står det intet om. Chresten har imidlertid ikke hele gården som var på 1½ spand - 3 voger. Hvem som bruker den resterende vog vet vi ikke. I et skattemanntall 1609 sees det at Chresten nu eier sagen og svarer sagtiende til kongen etter 35 thillters skur. Det ble 2 dlr. I 1611 oppføres landskylden av Opdøl med 3 voger fiskeleie og Chresten som leilending. Ledingsskatten (gårdsskatten) var ½ wett korn og 8 merker smør. I 1614 sees Christen Opdall å være jordeier selv med 7½ pund fiskeleieskyld eller 2 voger 1 pund og 12 merker. Det kan ikke være i Opdøl han har sin jord. For i sktmt. 1620 oppføres fremdeles 3 voger fiskeleies landskyld innkassert av fogden for kongen av samme Chresten for Opdøl. Samme år må den gode Chresten bøte med ,,8 daller for hand haffuer brugtt en saug wlougligh” (ulovlig). I samme regnskap sees det at den tredje vogen av gårdens skyld nu er bortbøkslet til en Arnbiørn Ollufsen, det bemerkes samtidig at hans stedfader tilforn opgaff denne gårdpart for Arnbiørn. Det var altså denne Olluff som var bruker av den tredjeparten, mens Chresten bruker 2/3 parter som han fornyer bøkslen for samtidig med at Arnbiørn bøksler i 1620. I 1621 sees en Christopher Opdall å eie sag på Opdall; dette er neppe en feilskriving for Chresten som også har sag, idet han atter bøksler gården eller svarer tredje års bøksel i 1622. Arnbiørn tituleres i 1621 som øddegårdsmandt, det vil si hans brukende gårdpart er under 1½ vog. I 1623 er Chresten Opdall eier av nesten 3 voger i odelsgods. I 1633 er også Arnbiørn blitt eier av nesten 2 voger odelsgods, men bruker framleis minsteparten av Opdøl som øddegård. Ved denne tid overtar sorenschriffuer Niels Michelsøn Opdøl som embedsgård, og blir samtidig innehaver av saugen. Her opplyses dessuten at det foruten skriversaugen er ,,noch tuende sauge uij Opdallsellff, som tilhøre Casper Christophersøn och Anders Iffuersern.” Den sistnevnte er futen Anders Iversøn på Gjermundnes. Hvem Casper Ch. er vites ikke. I kopskattmanntallet av 1645 sees Niels Michelsøn Opdall, d. e. sorenskriveren, å være alene bruker av gården. Han har hustru og ,,fierre thienistedrenger (derav antakelig minst to skrivekarle) og threj thienistepiger.” I 1646 står Opdall saug i Inger sal. Anders Iffuersøns og Casper Christophersens navn. Som sorenskrivergård ble nu Opdøl skattefri, og dette bevidnes ved et tingsvidne i 1650. Gårdens landskyld eller matrikulskyld er 3 voger. I samme skattemanntall oppføres også sorenskriverens fire tjenestedrenger som skattefri fordi ,,de thienner soreu-

557<br />

litt mindre (1/8 del) enn et markaboll, fordi det var otte aura i en<br />

mark. Et markaboll hadde en verdi alt etter gårdens beliggenhet på<br />

østlandet, i nordland eller på vestlandet, fra 24 til 88 kjyrlag, d. e.<br />

kuverd. Her i <strong>Romsdal</strong> var vel verdien i middelalderen så midt i mellem,<br />

fordi melet etter vekt var omtrent verdt en fjerdepart av samme<br />

vekt i smør. Opdøls verdi i kjyrlag - hvis gården var sju auraboll -<br />

var altså i 13 h. tallet ca. 45 kjyrlag. Kuprisen uttrykt i myntmetall<br />

er overordentlig vanskelig å fastsatte, fordi myntens verdi var så høyst<br />

forskjellig alt etter dens sletthet. Som regel var de myntede penger<br />

meget underverdig, og ved handel forbeholdtes oftest enten veid sølv<br />

eller brent sølv. En mark veid sølv svarte til ca. 32 spesiedaler i metallverdi.<br />

Men da sølvets kjøpekraft var det mangedobbelte i middelalderen<br />

mot nu, gir dette oss ingen forestilling om hvilken pengesum<br />

en sølvmark egentlig var dengang. Vi må derfor holde oss til kuverdet<br />

som det best begripelige.<br />

Storparten av Opdøl - om ikke den hele gård - var altså i<br />

relativt tidlig middelalder gått over til erkestolen. Når dette skjedde<br />

kan vi ikke si nærmere. Heller ikke grunnen. Det kunde være lån,<br />

sjelegave eller bot for kirkelige forgåelser - for å ha spist kjøtt på<br />

fredag eller i fasten eller andre alvorlige ting. Se herom første bind<br />

25 kapitel. Et hundre år etter Erkebiskop Aslak tid ser vi av Olav<br />

Engelbregtsons jordbok (ca. 1530) at erkestolen eller Sancte Olluff eier<br />

bol for eitt pund smørs, d. v. s. at erkestolens part i gården motsvarer<br />

24 merker smør årlig i landskyld. Dette ser ut til å være adskillig<br />

mindre enn erkestolens del i gården etter Aslak Bolts jordbok. Det<br />

kan komme av at resten er innløst lgjen eller overdradd til andre. Ved<br />

reformasjonen (ca. 1540) inndras erkestolens gårder og gårdparter under<br />

kongen. Det ser imidlertid ut til at en hel del av dette gods av<br />

kongen er blitt skjenket geistligheten. lhvertfall er hele gården gått<br />

over til Veøy prestebord (til sognepresten i Veøy til personlig underhold)<br />

ved midtten av 16 h. tallet. Gårdens eldste kjente fiskeleielandskyld<br />

er tre voger. Gårdens stilling som bondeodel var altså opphørt<br />

i tidlig middelalder. Siden da var den alltid brukt av leilendinger,<br />

som regel bønder. Den første av gårdens brukere og beboere som vi<br />

får rede på er Narffue Oppedall som er leilending i 1596. Narffue<br />

har ingen tjener eller husmann. Han er enebruker av gården. I 1603<br />

finner vi Guri Opdall. Hun er antakelig Narffues enke. Det viser seg<br />

av et skatteregnskap av 1604 at kongen fremdeles er eier, idet fogden<br />

gir slik kvittering ,,Annammit av Chresten Saugmester for en spandtz<br />

,,leige vdj Opdall pendinge 12 daller“. Dette gir oss mange opplys-

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!