Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

verdien for kirkeanleggene, men serlig for de mange hundre garder
og parter som utgjorde kirkenes jordgods.
Dette resulterte i at landets kirker og kirkegods fra 1723 blev
solgt og innbragte millionkapitaler i kongens kasse. Veøy, Bolsøy,
Vestnes og Nesset sogne- og annekskirker blev allerede i 1723 solgt
til Rådmann i Trondhjem, Lorentz Hansen Holst. Etter ham overgikk
de sammen med kirkegodset til sønnen Hans Holst og kom
senere i Cammerråd Alsings eie. Det var nu - i 1780 årene -
hengått ca. 55 år hvorunder kirkeholdet hadde påligget private. Ennskjønt
staten var betydelig strengere i kravet til vedlikehold etter
1723 enn den hadde vært overfor sig selv i de to hundre år kirkene
var statseiendom, gjorde kirkeeierne også nu minst mulig. Og kirkeforfallet
vedblev. Men samtidig gjorde godseierne den erfaring at det
var ingen serlig forretning å være kirkeeier. Menighetene fulgte bedre
og bedre med, og statens krav på vedlikehold og straffetrussler for
forsømmelse blev skarpere og skarpere. Og da Cammerråd Alsings
sammenbrudd kom i 1781 var tiden moden til avskaffing av dette
rovdriftsystem, som nu hadde vedvart i snart 250 år.
For å sette en stopper for uvesenet og samtidig legge forholdene
tilrette for rimelige vilkår for kirkens leilendingsbønder, serlig med
sikte på å bli odelseiere av sine brukende gårder, gikk nu bønderne
i de forskjellige kirkesogn sammen om å kjøpe kirkene og kirkegodset
selv. Det er resultatet av dette samyrke som er uttrykt i de nedenfor
optrykte kirkeskjøter m. v.
Den Sr. (Seigneur) Andreas Nordløff, som i formen optrer som
kjøper for kirkene i Bolsøy og deres jordgods kjenner vi ikke nærmere
til. Han må ha vært en ansett og sosialt høitstillet mann å dømme
etter seigneurtitelen (fransk og betyr herre). Vi har ikke støtt på
ham oftere i Bolsøykilderne. Han var altså bøndernes representant
under den offentlige auksjon i Cammerråd Alsings bo og har derfor
muligeds vært commissær eller procurator.
* *
Da kirkeskjøtene og dertil knyttede dokumenter betegner et stort
systemskifte, som grep på det dypeste inn i bygdens og bygdefolkets
liv og utgjør det rettsgrunnlag hvorpå bygdens kirkelige, sosiale og
økonomiske utvikling i stor utstekning er bygget på, har vi ment at
disse dokumenter burde optrykkes:
55