Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag
Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag
gen til å utvide sig, og det kommer nye rydninger til Jordens brukere blir litt etter litt og serlig fra 2. halvdel av 17 h. tallet også jordens eiere; de kan selge og dele sin jord til jordløse, men sålenge det fullstendige sameige rår i innmark går det enda smått med rydning av nye tun eller utflytting fra de gamle. Kornjorden rundt det var verdifull, ja den var hellig; det syntes ugjørlig å sette bu uten gammel åkerjord. Det var en forestilling som var nedarvet fra de tidligste tider, og er stadfestet i sagaenes frasagn om at landnamsmennene på Island tok med sig mulljord fra sine gamle åkrer på gården hjemme i Norge, som de forlot for derved å vigsle jorden på den nye bustad over havet. Først gjennem innføring av tvungen utskifting av sameige - serlig i åkrer og innmark - og gjennem utskiftingsstellets forbedring fra loven av 1821 gjennem loven av 1857 til loven av 1882 blir tilhøva lagt tilrette for en spredning og utviding av bygden. Det blir framleis motstand mot å flytte ut av gamletunet og serlig mot å forlate den gamle åkerjorden, og de som blir tvunget til det, regner sig selv og blir regnet som uheppne. Det viste sig imidlertid at det gikk, og gikk meget bedre enn ventet. Det viste sig at det å få sin jord samlet for sig med eget tun sentralt i driftsjorda var en like stor foremon, ja mye større enn å ha del i gammeltunet og de spredte gamle åkrer. Samstundes var kunsten å grøfte opfunnet, og bonden hadde lært at med grøfting og gjødsling kunde ny kornjord skapes. Ikke minst de såkallte husmenn - plassbrukerklassen, har gitt eksempler på at jorden utenfor gamletunet og gamleåkrene kunde bære avlinger når den blev rett skjøttet. Etterhvert som innmarkutskiftningene skrider fram rundt fjorden, lysner det i skogen og vides rydningene ut; fram på 18 h. tallet tar Boløybygda til å bli sammenhengende, ihvertfall grendevis; det ytterste utkantbruk på den ene gard får sin dyrkingsjord mot det ytterste bruk av nabogården, og tunene blir jevnt fordelt langs fjorden eller i dalen. Vi kan derfor trygt si at intet har bidradd så effektivt til skipinga av bygden vår som sjøleigarrettens atterreising i samband med utskiftningsverket. 53
54 Bolsøy og Kleive kirkeskjøter m. v. Som oftere omtalt i første del og foran, inntraff det rundt 1780 en hending som hadde den største eiendomsrettslige og sosiale betydning for Bolsøy, Veøy og andre bygder i Romsdal. Det var Cammerråd Ole Alsings fallitt og død. Alsing var ved denne tid uten sammenligning Romsdals amts største jordgodseier. Foruten Vestnesgodssamlingen med et stort antall gårder og parter, serlig i Vestnes, Veøy og Bolsøy eiet han samtlige det gamle Veøys prestegjelds kirker med tilhørende kirkegods, d. v. s. alle sognekirker i de daværende kirkesogn Veøy med Rødven, Bolsøy med Kleive, Nesset med Eresfjord og Vistdal og Vestnes med Sylte. Som kirkeeier pålå det Alsing å vedlikeholde kirkene og kirketjenesten, Chr. V.s Norske Lov med senere tillegg, serlig reskript av 1733. Etter disse lover var det forbudt for kirkeeierne å fraselge noe av kirkenes jordgods, idet dette alt fra middelalderen var bestemt til kirkenes og kirketjenestens vedlikehold. Det var også pålagt menigheten, jfr. bokens første del, å bidra til kirkeholdet, serlig når det gjaldt hovedreparasjoner og med en part av tienden (kirkeluten). Bønderne hadde derfor umiddelbar interesse i å påse at kirkeeierne gjorde sin plikt med et nøiaktig vedlikehold, derved forminskedes byrden ved hovedreparasjoner og nybygg av kirker eller nyanskaffelser av inventar. Det var ,,kirkens verge eller forsvar” som her representerte kirkens og menighetens interesser. Men kirkeeierne var som regel høitstillede embedsmenn og godseiere, i det hele ,,storfolk” som betraktet kirkeeierskapet som en forretning, hvor det gjaldt å få størst mulig netto. Om det samme må sies om tiden fra 1536 til 1723, da kongen var kirke- og kirkegodseier skal vi ikke bestemt påstå. Men forholdet var allerede i 1733 - altså 10 år etter at kongen hadde solgt landets kirker til private godseiere, at de jevnt over etter hvad reskriptet viser, var i sterkt forfall. Forholdet var at landskylden av kirkenes leilendingsgårder som tidligere inngikk i ,,kirkestolen“ - d. e. kirkekassen fra 1537 etterhånden mer og mer blev tatt til inntekt i statskassen uten at tilsvarende bevilgninger blev ydet til kirkenes vedlikehold. Det måtte derfor gå galt, hvad regjeringen i Kjøbenhavn snart blev opmerksom på. For da å slå to fluer med ett smekk, resolverte kongen, Fredrik IV i 1723 at kirkene med tilh. gods skulde realiseres for statskassens regning men med plikt for kjøperne til å holde kirkene vedlike. Derved opnåddes at staten blev fritatt for kirkeholdsplikten og fikk penge-
- Page 1 and 2: JØRGEN OLAFSEN-HOLM BOLSØYBOKA AN
- Page 3 and 4: 6 ne i gardenes skiping og rettslig
- Page 5 and 6: 8 Bolsøybokas forfatter, overretts
- Page 7 and 8: Finnes det at den da har tilhørt e
- Page 9 and 10: 12 prestebord samt Bolsøy kirke me
- Page 11 and 12: 14 de fleste gårdes vedkommende va
- Page 13 and 14: 16 At det er det for knappe kildema
- Page 15 and 16: 18 neppe det. Solomdalen er ikke ut
- Page 17 and 18: 20 utlegger derfor navnet av Biorku
- Page 19 and 20: 22 den. Navnet må derfor antas å
- Page 21 and 22: 24 1596 Jelsett, 1623 Jelszet, 1633
- Page 23 and 24: antas at sammensetningen ellers er
- Page 25 and 26: Gnr. 63, Eide: I sølvskattemannt.
- Page 27 and 28: 30 Gnr. 75 Lien øvre, 1633 Lien,,
- Page 29 and 30: 32 skrives navnet Wedelffuen og opf
- Page 31 and 32: 34 formen Hatlelien i eldre tid, so
- Page 33 and 34: 36 Gnr. 90, Øren: 1633 Ørenn, 164
- Page 35 and 36: 38 møg i denne forbindelse et gans
- Page 37 and 38: 40 ingen av disse gårder noen gang
- Page 39 and 40: 42 fisk. Dette siste var nettop lan
- Page 41 and 42: 4 4 Bolsøya. Torhus blir da det si
- Page 43 and 44: 46 etter all sannsynlighet i utmark
- Page 45 and 46: 48 øygaren, hattlen (nysetra i mot
- Page 47 and 48: 50 fra 1650 --- 1669. I 1723 er Ann
- Page 49: 52 tallet (og antakelig alt fra ref
- Page 53 and 54: Bolsøe kirke skjøte til Sr. Andre
- Page 55 and 56: 58 Ingen af ovenmeldte har deklarer
- Page 57 and 58: 29. KAPITEL. Gårdene i Røvik sogn
- Page 59 and 60: 62 1617 Joen og Størcker og husman
- Page 61 and 62: 64 Erichsdtr. 34 ugivt, tjenestefol
- Page 63 and 64: 66 Bnr. 7, Torshaug, sk. M. 0.02, l
- Page 65 and 66: 68 kelsdtr. kår. Erik Lassesen sel
- Page 67 and 68: sen skjøter til Andreas Jensen Sol
- Page 69 and 70: 72 ,,Når en af mine foreldre ved d
- Page 71 and 72: Han styrer framleis gården når de
- Page 73 and 74: 76 Franssæde, lnr. 175 a. Arne Haa
- Page 75 and 76: 78 Fransgjerdet, gård nr. 6. Sees
- Page 77 and 78: 80 behov. Intet fiskerie uden af ha
- Page 79 and 80: 82 sammen den annen halvgard med 2
- Page 81 and 82: 84 2 pund fiskeleie - i 1603 og sen
- Page 83 and 84: 86 Andersdtr., deres datter, 27. Hu
- Page 85 and 86: 88 dersen 51, givt 1. gang, Elisabe
- Page 87 and 88: 90 1838: Dvergsnes, gnr. 12, bnr. 2
- Page 89 and 90: 92 Ole Knutsen på 12 m. Do. fra Jo
- Page 91 and 92: ten Rasmus Rasmussen 4 vog, leding
- Page 93 and 94: 96 24, Ole Olsen, tjenestekarl, 28,
- Page 95 and 96: 98 Røvik-gårdene. Røvik, gnr. 14
- Page 97 and 98: 100 Røvik (fra bnr. 1) gnr. 14, bn
- Page 99 and 100: 102 Steinsrud (fra bnr. l), gnr. 14
54<br />
Bolsøy og Kleive kirkeskjøter m. v.<br />
Som oftere omtalt i første del og foran, inntraff det rundt 1780<br />
en hending som hadde den største eiendomsrettslige og sosiale betydning<br />
for Bolsøy, Veøy og andre bygder i <strong>Romsdal</strong>. Det var Cammerråd<br />
Ole Alsings fallitt og død. Alsing var ved denne tid uten<br />
sammenligning <strong>Romsdal</strong>s amts største jordgodseier. Foruten Vestnesgodssamlingen<br />
med et stort antall gårder og parter, serlig i Vestnes,<br />
Veøy og Bolsøy eiet han samtlige det gamle Veøys prestegjelds kirker<br />
med tilhørende kirkegods, d. v. s. alle sognekirker i de daværende<br />
kirkesogn Veøy med Rødven, Bolsøy med Kleive, Nesset med Eresfjord<br />
og Vistdal og Vestnes med Sylte. Som kirkeeier pålå det Alsing<br />
å vedlikeholde kirkene og kirketjenesten, Chr. V.s Norske Lov<br />
med senere tillegg, serlig reskript av 1733. Etter disse lover var det<br />
forbudt for kirkeeierne å fraselge noe av kirkenes jordgods, idet dette<br />
alt fra middelalderen var bestemt til kirkenes og kirketjenestens vedlikehold.<br />
Det var også pålagt menigheten, jfr. bokens første del, å<br />
bidra til kirkeholdet, serlig når det gjaldt hovedreparasjoner og med<br />
en part av tienden (kirkeluten). Bønderne hadde derfor umiddelbar<br />
interesse i å påse at kirkeeierne gjorde sin plikt med et nøiaktig vedlikehold,<br />
derved forminskedes byrden ved hovedreparasjoner og nybygg<br />
av kirker eller nyanskaffelser av inventar. Det var ,,kirkens<br />
verge eller forsvar” som her representerte kirkens og menighetens interesser.<br />
Men kirkeeierne var som regel høitstillede embedsmenn og<br />
godseiere, i det hele ,,storfolk” som betraktet kirkeeierskapet som en<br />
forretning, hvor det gjaldt å få størst mulig netto. Om det samme<br />
må sies om tiden fra 1536 til 1723, da kongen var kirke- og kirkegodseier<br />
skal vi ikke bestemt påstå. Men forholdet var allerede i<br />
1733 - altså 10 år etter at kongen hadde solgt landets kirker til<br />
private godseiere, at de jevnt over etter hvad reskriptet viser, var i<br />
sterkt forfall.<br />
Forholdet var at landskylden av kirkenes leilendingsgårder som<br />
tidligere inngikk i ,,kirkestolen“ - d. e. kirkekassen fra 1537 etterhånden<br />
mer og mer blev tatt til inntekt i statskassen uten at tilsvarende<br />
bevilgninger blev ydet til kirkenes vedlikehold. Det måtte derfor<br />
gå galt, hvad regjeringen i Kjøbenhavn snart blev opmerksom på.<br />
For da å slå to fluer med ett smekk, resolverte kongen, Fredrik IV i<br />
1723 at kirkene med tilh. gods skulde realiseres for statskassens regning<br />
men med plikt for kjøperne til å holde kirkene vedlike. Derved<br />
opnåddes at staten blev fritatt for kirkeholdsplikten og fikk penge-