Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

52
tallet (og antakelig alt fra reformasjonen for prestebordets vedk. sikkert
fra før denne tid) er hele Osmarkområdet fra Kleive til Nordmøre
grense og rundt Osvatnet til grensen mot Asphol delt mellem
store godseierskap. Vestenfor Istad Rosenkrantz (senere Margrete i
Hancken og eller herrene Mag. Anders Iversøn og hans arvinger).
østenfor Istad alltid Veøy prestebord. Alt tyder på at vestenfor Istad
har kongen vært eier først på 16 h. tallet og tidligere; det må være
en rest av dette kongsgodset Elland i Lienn svarer tredje årsbøksel
av i 1618 og 1621 når det heter at ,,Elland i Lienn gaff 1 daler for
,,dend helle gård Lienn hand boer i tredje års buigszel til Ko. Mai.“
Dette er nemlig lens- eller fogregnskapets postering.
Det er en ennu ,,bare”-liengård Elland bøksler av kongen.
Bøygdelien og Langelien er nu gått ut som ,,sær”lien gårder, mens
,,lien ved elffuen “ ennu ikke er busatt; den sees først i 1657, mens
høistaklien allerede er busatt i 1623, men sees ikke før. Den jord
som Elland i lien bøksler i 1618 og 1621 av kongen omfatter altså
både Lien øvre og nedre, Amundsgård og Høistakli. Men i tiden
1621-23 er Høistakli ophøiet til egen gårdsbustad med sitt eget navn,
mens lien ved elffuen (Wedelffen, Amundsgård) når op i denne verdighet
i tiden 1650 -1657. Betegnelsen Lien øvre og nedre finnes
ikke før i matrikulutgaven av 1838.
* *
Vi har ovenfor søkt å vise hvorledes bygden fra først av trådte
fram som spredte bustader i den sammenhengende skog- og ødemark
som rådet rundt Fannefjorden og de øvrige Romsdalsfjorder i oldtiden
og utover i middelalderen. Den enkelte gård med et enkelt tun
eller flere samtun viste sig som forholdsvis små rydninger i skogen,
som regel kringgjert på alle kanter også mot sjøen. Dette preget
bevarte gårdene med en langsom utviding av bømarken inntil bygdeveiene
tok til å ete sig fram fra gård til gård, og med dem bureisning,
som dengang som senere fulgte langs ferdesveiene. Hvor det
blev vei, blev det bygd. Men det var tungt å flytte ut fra det gamle
samtun, hvor åkerjorden brukt gjennem århundrer lå, og utenfor den
de markarydde bøslåtter - alt i sameige eller smådelt i åkrer og
slåttelapper - alt under bøkselherrens rådvelde, slik at brukeren og
bonden ikke kunde selge en jordbit, men bare bruke det det som var
brukt i hundrevis av år.
I og med at godseierveldet ophører på 16. og 17 h. tallet og
idet bønderne blir sjøleigere og odelsmenn, tar rydningene i storsko-