Jørgen Olafsen-Holm: Bolsøyboka 2 - Romsdal Sogelag

276
ved denne tid Veøy hovedkirke og dens syv annekskirker en stor del
av gårdene i Romsdal, således også i Bolsøy. ,,Prestebordet”, som
regel i de gamle kilder ved en forvanskning skrevet ,,prestebolet”,
d. v. s. sogneprestembedene eiet en tilsvarende mengde gårder, almindelig
kalt mensalgodset av latin: mensa, d. e. bord. Heri ligger hensikten
med dette gods uttrykt: Det tjente til prestens underhold, til
hans ,,bordhold”. Blandt de mangfoldige gårder som hørte enten kirken
eller prestebordet til var også Berg, som eides med halvdelen av Bolsøy
kirke og den annen halvdel av ,,Wedøe prestebol“. Slik var stillingen
overalt i Norge ved denne tid. Ved reformasjonen gikk dette geistlige
gods i virkeligheten over i statens rådighet. Om det var berettiget i
forhold til menighetene, altså på landet bøndene, er et annet spørsmål.
Men den norsk-danske stat, d. v. s. den felles enevoldkonge og hans
embedsstyre, var ihvertfall av den mening at det nu tilkom kongen å
rå over både kirkene og prestebordene med deres uhyre samlinger av
jordgods som representerte millionverdier. Hittil hadde kirkene og
presteembedene hatt inntektene av den landskyld som gårdenes leilendinger
betalte, og som var brukt til kirkenes vedlikehold og fornying.
De norsk-danske enevoldskonger trengte mange pengær, og da skattene
ikke strakk til falt tanken på de store kapitaler som lå i de geistlige
godssamlinger. En liknende realisasjon av kirkegods ble nu satt iverk
som den som i 1670 årene og utover foregikk overfor det egenlige
krongods eller kongsgods. Det gamle Wedøe prestegjelds samtlige
otte kirker med kirkebygninger, inventar og tilliggende jordgods over
hele Romsdal, og tildels også utenfor Romsdal, ble solgt til private
kapitalister. Wedøe hovedkirke og annekskirker med underliggende
gårder ble i 1723 solgt på ett brett til den rike rådmann i Trondhjem,
Lorents Hansen Holst, og ved dennes død i 1737 overgikk hele dette
veldige godskompleks til hans sønn, Hans Holst, som ved skjøte av
17/6 1757 overdrog samtlige de nevnte kirker og det hele til Cammerråd,
foged på Sunnmøre Ole Alsing (,,Halsinj“ som han benevnes i
Bolsøy, se om denne nedenfor) som samtidig også kjøpte Vestnesgodsets
enda større gårdsamling av Hans Holst, og derfor ble en av de
største proprietærer (jordeiere) i datidens Norge. Han eiet dessuten
,,Osen gods og Jernverk”. Dette siste ble hans ulykke og førte ham
i ruin, dels fordi det var økonomisk udrivbart, dels fordi han ikke hadde
noe greie på jernverkdrift. Alsing gikk fallitt, og hans store godssamling
ble nu spredt. Kirkene og kirkegodset solgtes dels til menighetene
samlet, mens enkelte gårder eller samlinger av gårder solgtes til private.*)
*) Moldegårds-Møllernes stamfar, seigneur Peter Møller, kjøpte storparten av
Alsings gårder i Bolsøy.