Byens skjulte årer (utdrag). - Bergen kommune

I 1855 fikk Bergen Norges første moderne vannverk.Vann under trykk ble hentet fra Svartediket og fordelt utover 

i byen gjennom et nett av støpejernrør.Vannverket revolusjonerte dagliglivet til folk som nå kunne få innlagt vann i husene. 

Det var også en forutsetning for den industrielle veksten i byen i andre halvdel av 1800-tallet.Vannverket førte også til en 

gryende modernisering av avløpsnettet Først da det ble allmennt tillatt med vannklosetter i Bergen etter 1910, ble det satt 

i gang en systematisk utbygging av kloakkene. I de 150 år som har gått, har vannog avløpssystemet i Bergen måttet takle 

stadig nye utfordringer. Byens kompliserte topografi har gjort utbyggingen særlig 

krevende. De siste femti år har stadig strengere krav til kvaliteten på drikkevannet 

og til miljøtilstanden i vassdrag og sjø gjort det nødvendig med nye drikkevannkilder, 

samt store overføringssystemer og renseanlegg både for vann og avløp. 

ISBN 82-419-0380-4 

BYENS SKJULTE ÅRER 

M A R T I N B Y R K J E L A N D 

M O R T E N H A M M E R B O R G 

BYENS 

SKJULTE 

ÅRER 

VANN OG AVLØP I BERGEN 

GJENNOM 150 ÅR 

Martin Byrkjeland (f. 1955), 

er historiker. Han har arbeidet med arbeidslivs-, 

industri- og miljøhistorie og blant annet vært 

med å skrive AS Årdal Verks historie og 

AS Bjølvefossens historie. Byrkjeland 

er ansatt som forsker ved Stein Rokkan 

senter for flerfaglige samfunnsstudier i Bergen. 

Morten Hammerborg (f. 1972), 

er historiker. Han har arbeidet med skipsfarts-, 

industri- og arbeidslivshistorie og blant annet 

skrevet Haugesunds skipsfartshistorie. 

Hammerborg er nå stipendiat ved Stein Rokkan 

senter for flerfaglige samfunnsstudier/Historisk 

institutt, Universitetet i Bergen, hvor han deltar 

i et helse- og medisinhistorisk prosjekt.

M A R T I N B Y R K J E L A N D O G M O R T E N H A M M E R B O R G 

BYENS SKJULTE ÅRER 

VANN OG AVLØP I BERGEN GJENNOM 150 ÅR 

Utgitt av Bergen Kommune 

Bergen 2005

1. opplag 

Forfatter: 

Martin Byrkjeland og Martin Hammerborg 

Redaksjonskomite: 

Ivar D. Kalland, Einar Høgmo, Rune Torsvik, Rune Jenssen, 

Mona Nielsen, Martin Byrkjeland og Martin Hammerborg 

Billedredaktør: 

Einar Høgmo 

Grafisk utforming: 

Konvoi 

Trykk: 

MGH Grafisk 

Innbinding: 

Bokbinderiet Johnsen 

Skrift: 

Bembo 10,5/14,5 

Papir: 

Omslag 130 gr Galleri Art Silk med matt PP folie 

Innmat 130 gr Galleri Art Silk 

Forsats: 

Bergens Tidende 

Ettersats: 

Bergens Tidende 

ISBN: 82-419-0380-4 

Det må ikke kopieres fra denne boken, i strid med åndsverkloven og fotografiloven 

FORORD 

Bergen var den første byen i Norge som fikk et moderne vannverk. Den gang, for 150 år siden, var 

kanskje en bedre brannvannsdekning det viktigste formålet. Men det viktigste resultatet av det nye 

vannverket og etter hvert den bedre avløpshåndteringen, er utvilsomt en bedring av de helsemessige 

tilstander i byen. Og vi er akkurat blitt minnet om verdien av dette. 

For 150 år siden var imidlertid en sikker vannforsyning og en betryggende avløpshåndtering ingen 

selvfølge. Men økt viten om direkte sammenhenger mellom helse og en god håndtering av vann og avløp, 

har bidratt til at det i dag er etablert en omfattende og komplisert infrastruktur som nesten alle 

innbyggere i Bergen kan benytte og har glede av. 

Denne jubileumsboken prøver å beskrive den utvikling vi har hatt innen vannog avløpssektoren 

i Bergen fra den beskjedne starten for lenge siden og fram til i dag. Hva skjedde, hva var beslutningsgrunnlaget, 

og ikke minst, hvilken betydning har dette hatt for utvikling av vårt moderne samfunn. 

Jeg vil takke de som har bidratt til at denne boken ble til, det gjelder både produsenter av ord, bilder 

og illustrasjoner, og medlemmene av bokkomiteen. 

Måtte mange få glede og nytte av denne boken! 

IVAR D. KALLAND 

Fagdirektør 

MARS 2005

FORFATTERNES FORORD 

I 2005 er det 150 år siden de første bergenserne kunne åpne vannkranene og få rennende vann fra Svartediket 

direkte inn i sine hus. Bergen var da den første norske byen som fikk et moderne vannverk som leverte vann under 

trykk gjennom et integrert rørsystem til innbyggerne rundt om i byen. Dette gir oss en grunn til å markere et 

jubileum.Avløpssystemet i Bergen er både eldre og nyere. Det fantes allerede i middelalderens Bergen systemer som 

veitet bort vann. Men de første moderne kloakkene kom noe senere enn vannverket, og de ekspanderte gradvis uten 

noe klart startpunkt tilsvarende ferskvannsforsyningen. I denne boken forteller vi historien om hvordan vannog 

avløpssystemet i Bergen ble utviklet fra midten av 1800-tallet og frem til i dag, men også med noen tilbakeblikk 

til tiden før vannverket og de første kloakkene kom.Vi har særlig prøvd å få frem hva dette har hatt å si for byens 

utvikling og innbyggernes dagligliv. 

Sluttfasen av arbeidet med vannog avløpshistorien skjedde på bakgrunn av en av de mest alvorlige vannbårne 

epidemiene i Bergen i nyere tid. Da giardia-infeksjonen rammet, var sluttstrek strengt tatt satt.Vi fant det likevel 

riktig å kommentere hendelsen, men vi har ikke hatt mulighet til å behandle den mer inngående. Giardiaen understreket 

likevel tematikken i de siste kapitlene: Strevet for å skaffe byen ikke bare nok vann, men også godt vann. 

Forfatterne har eneansvar for fremstillingen i boken og billedtekstene, men vi har også hatt mye god hjelp. 

I vannog avløpsetaten har Ivar D. Kalland, Hogne Hjelle, Magnar Sekse og Einar Høgmo gjort sitt beste for å 

skaffe frem informasjon og korrigere misforståelser i en periode da etaten sto på hodet for å få bukt med de nevnte 

Giardia-problemene. Einar har også hatt alt arbeid med å fremskaffe billedmaterialet, med god hjelp av Billedsamlingen 

ved Universitetsbiblioteket. Forskerseminaret i moderne historie ved Historisk institutt ved Universitetet 

i Bergen har gitt nyttige innspill og kommentarer til teksten. Mona Nielsen og de andre på Bergen byarkiv har ytt 

utmerket service i en hektisk tid da arkivet flyttet inn i nye lokaler. Bernt Endre Johnsen og Svein Bremerthun 

ved Konvoi har utvist stor tålmodighet med å få orden på boken i sluttfasen. Ivar, Einar, Bernt Endre og Mona 

har sammen med Rune Jenssen og Rune Torsvik utgjort bokkomiteen som har kommet med mange nyttige vink. 

Sist, men ikke minst, har vi hele tiden hatt gode arbeidsvilkår ved Rokkansenteret. 

MARTIN BYRKJELAND 

MORTEN HAMMERBORG 

I N N H O L D 

KAPITTEL 1 ET STORARTET OG ALDELES NYT ANLÆG .................................... 8 

KAPITTEL 2 VANN TIL FLERE INNBYGGERE OG FLERE FORMÅL ............ 48 

KAPITTEL 3 AVLØP OG AVFALL – NYE KOMMUNALE OPPGAVER ............ 78 

KAPITTEL 4 DEN SANITÆRE BYEN .......................................................................... 106 

KAPITTEL 5 VANN FRA BYFJELLENE...................................................................... 130 

KAPITTEL 6 VANNKLOSETTET OG DE MODERNE KLOAKKENE .............. 162 

KAPITTEL 7 REGNBYEN SOM MANGLET VANN ................................................ 194 

KAPITTEL 8 RENSING I BEGGE ENDER AV RØRET ...................................... 228 

KAPITTEL 9 VANNET OG BYEN.................................................................................. 266 

FAKTA, HENVISNINGER OG LITTERATUR ................................ 278

1 

Et storartet og aldeles nyt Anlæg I 1855 fikk Bergen det 

første moderne vannverk i Norge. Det hentet vann fra Svartediket. Innbyggerne kunne nå 

få innlagt vann i sine boliger, der de tidligere hadde vært avhengige av brønner og 

bekker. Brannslokkingen ble revolusjonert. 

E T S T O R A R T E T O G A L D E L E S N Y T A N L Æ G E T S T O R A R T E T O G A L D E L E S N Y T A N L Æ G 

VANNKUNSTEN AV 1854 

17. mai 1854 regnet det bøtter og spann i Bergen. 1 Det hender 

jo at det gjør dét – også på nasjonaldagen. Det var få mennesker 

i prosesjonen, og den tradisjonelle kapproingen på Vågen måtte 

avlyses. Likevel hadde det på Fisketorget samlet seg ”en overordentlig 

stor Menneskemasse” som stirret forventningsfullt mot 

en installasjon midt på torget. Her var det bygget opp ”en Grotte 

av Sten” som var dekket med torv, mose og bjørk og furutrær. 

Omkring grotten fantes en avsperret sirkel som var strødd med 

grønt. Innenfor sperringen sto festkomiteen oppstilt sammen 

med et musikkorps, og omkring sammen med folkemengden sto 

søndagspyntete anleggsarbeidere. 

Plutselig stemte musikkorpset i en fanfare. Fra installasjonen 

reiste en vannstråle seg 40 meter loddrett til værs. Etter en stund 

ble vannet skrudd av og en ”Huldermusikk” steg opp fra grotten. 

Ut kom en skikkelse med ”langt nedhængende graavidt Haar og 

Skjæg, blottede Been og en Dyrehud paa Ryggen, samt en svær 

knudret birketræs Kølle i Haanden”. Det var ”Svartedikets og 

Fjeldets Aand”. Han holdt en tale ”der dog ei hørtes af mange”, 

og drakk en skål av ”Fjeldets egne sunde Saft af et uhyre Horn”. 

Deretter ble vannet skrudd på igjen. Musikk-korpset spilte 

nasjonalsangen. Det ble ropt tre ganger tre hurra for Bergen og 

vannledningen, ”likesom Massen flere Ganger udbrakte rungende 

Hurraer. Til samme tid løsloedes en Viinfontaine, hvoraf det i 

Horn og Skaaler overraktes Folket af Vandlednings-anlæggets 

Arbeidere. Det hele gik af med megen Orden.” Bergen hadde fått 

sitt vannverk. 

Helt riktig er ikke dette. Festlighetene i regnværet 17. mai 

1854 markerte at vannledningen var fullført fra Svartediket til 

byens sentrum. Det kom ennå til å gå vel et halvt år før vannverket 

ble overlevert i godkjent stand. De første to ukene i 

februar 1855 ble vannet gradvis koblet til de enkelte forgreninger 

Bergen hadde 

ikke lange sammenhengende 

vannledninger 

av tre, slik som var i bruk i 

Christiania og Trondhjem. 

Likevel er det funnet et antall trerør 

i grunnen i Bergen. En del brønner fikk 

vann gjennom slike rør fra kilder lenger 

borte. Det gjaldt både Bispebrønnen i Heggebakken og Kongskilden ved foten av 

Lungegårdsbakken. Bildet viser et rør laget av en utboret trestamme som er forsynt 

med en muffekobling av metall. Dette røret ble funnet under graving i Halfdan Kierulfs 

gate i forbindelse med at det nye politihuset skulle bygges. 

10 

Å bore ut trestammer til rør var et eget fag, som ble kalt blokkmaker. Bildet 

viser et utsnitt av et Dreierprospekt fra Engen. I forgrunnen ser vi to blokkmakere 

i arbeid. I bakgrunnen troner vindmøllen på Sydneshaugen mot 

himmelen. Den ble bygget i 1827. 

i ledningsnettet som førte vannet frem til private kraner, offentlige 

vannposter og uttak for brannslokking. 

Med vannverket i 1855 var Bergen den første norske byen som 

fikk et moderne vannforsyningssystem basert på støpejernsrør. 

Både Christiania og Trondheim hadde eldre vannverk i betydningen 

at vann ble ført frem til vannposter i byen fra fjerntliggende 

kilder. Men der var vannledningene laget av uthulte trestokker. 

De eldste vannledningene i Christiania, som førte vann 

fra Akerselva inn til byen, stammet fra 1600-tallet, men også ved 

byggingen av ”Nyanlegget” i 1833 og ”Slottsledningen” tre år 

senere ble det brukt trerør. 

Fordelen med jernrør var at de var langt mer holdbare, at de 

kunne produseres i flere og større dimensjoner og at de tålte langt 

større trykk enn trerør. Ulempen var prisen. Da det ble prosjektert 

nytt vannverk i Christiania tidlig i 1830-årene, ble kostnadene ved 

å bruke støpejernsrør beregnet til å være mer enn fire ganger så 

store som ved å bruke trerør. Det siste ble derfor foretrukket. 2 

Ved å bruke jernrør kunne Bergen konstruere et vannforsyningssystem 

med langt større effektivitet og fleksibilitet. Det 

var mulig å ha større dimensjoner på tilførselsledningene, og de 

ulike forgreningene kunne dimensjoneres mer nøyaktig. Den 

Den vannkunsten som bergenserne fikk se 17. mai 1854 var en engangsaffære. 

Året etter ble imidlertid en mer permanent "vandkunst" i form av en 

fontene reist på Torgallmenningen om lag der hvor Sjøfartsmonumentet står i 

dag. Der sto den til 1868 da den ble flyttet til Maartmannshaven for å gi 

plass til Christiestatuen. Bildet viser nedre del av Torgallmenningen mot 

Fisketorget i 1865. Fontenen er til venstre i bildet. Brannen i 1855 berørte 

ikke nordsiden av allmenningen. Vi ser derfor i 1860-årene fremdeles den 

eldre trehusbebyggelsen. Ut over 1800-tallet ble disse etter hvert revet for 

å gi plass til moderne murgårder i 5-6 etasjers høyde. På disse tider var 

bakken ned mot Torget brattere enn den er i dag. Den ble planert etter 

bybrannen i 1916. 

11

E T S T O R A R T E T O G A L D E L E S N Y T A N L Æ G 

Middelalderens Bergen strakte seg fra Gunnhildarå 

(Stormøllens vassdrag) ved dagens Sandviken sykehus i 

nord til et stykke utenfor Stadsporten i sør og til 

Puddefjorden i vest. Opp gjennom århundrene gikk 

imidlertid store deler av områdene utenfor sentrum over 

i privat eie eller var eid av institusjoner. På 1800-tallet 

var derfor byen blitt langt mindre. Nord for Mulelven lå 

nabokommunen Sandviken eller Korskirkens Landsogn 

som var den tids betegnelse. I sør og vest utgjorde 

Domkirkens Landsogn en annen nabokommune som 

omfattet Nygård, Møhlenpris og området sør for byen 

mot Aarstad herred, dvs Kalfaret og Kalvedalen. Dette 

kartet viser byen i 1848. På den tiden var den gamle 

bebyggelsen i sentrum ned mot Lille Lungegårdsvann 

intakt. Utfyllingen av Lille Lungegårdsvann har heller ikke 

begynt. Vannet strekker seg et godt stykke innover det 

som er dagens Ole Bulls plass. 

12 

E T S T O R A R T E T O G A L D E L E S N Y T A N L Æ G 

13


De fleste offentlige brønner lå på allmenningene. Bildet viser et Dreierprospekt fra Nyallmenningen som i 1860 skiftet navn til Holbergsallmenningen. I forkant 

til venstre ser vi én av brønnene med trelokk og pumpe. Råtne og dårlige lokk må tydelig ha vært risikable for de som skulle hente vann. I forgrunnen til høyre 

driver en kone med klesvask og har lagt klær til bleking på bakken. Vi kjenner igjen Nykirken midt på bildet. 

Byens sikreste leverandør av kvalitetsvann frem til vannverket sto ferdig var Bispebrønnen i Heggebakken. Når brønnene på Nordnes tørket ut på grunn av 

regnmangel eller frost, kunne det bli lange køer ved Bispebrønnen. Vannet kom egentlig fra en kilde lenger oppe i fjellsiden, og rant gjennom trerør frem til de to 

store brønnkarene av grønnmalt tre. Bak til høyre ser vi bygningen til Bergen Barneasyl. 

16 

I tillegg til elvene og bekkene fantes det en stor mengde kilder 

spredt rundt om i byen; også i de delene som ikke hadde direkte 

tilgang til elver og bekker. Det var endatil en kilde på toppen av 

Fredriksberg festning. I 1826 ble det talt opp 1875 private 

brønner: 700 av disse var utstyrt med pumpe; noen av disse ble 

riktignok forsynt med vann fra vannløp. Dette var i en tid da 

byen strakte seg mellom Stadsporten, Mulelven og Vaskerelven og 

hadde i overkant av 20 000 innbyggere. Flere av brønnene fantes 

i kjellerne i hus og gårder som altså hadde en form for innlagt 

vann. På 1700-tallet var altså vann i kjelleren med på å forhøye 

verdien på eiendommen. 5 

Ved siden av de private brønnene fantes det 24 offentlige 

brønner som var plassert på allmenningene i byen. Alle disse var 

utstyrt med pumper. Offentlige brønner fantes i alle fall så tidlig 

som på 1600-tallet; i følge Edvardsens Bergens-beskrivelse fra 

1626 var det på dette tidspunktet syv. Offentlige brønner ble 

anlagt først og fremst for å sikre vannforsyning til brannslokking, 

men de kom også til å fungere som kilder for innbyggere som 

manglet god tilgang til vann. Brønnene var forsynt med trelokk, 

og det var plassert et stort grønnmalt kar under pumpen. 

Det skortet imidlertid ofte på vedlikeholdet av brønnlokkene. 

Gerhard Stoltz nevner at det ofte ble klaget på at de var råtne og 

fulle av hull slik at folk var utsatt for å tråkke gjennom. Av 

Dreiers illustrasjoner fra Bergen i første del av 1800-tallet, ser vi 

at i alle fall brønnen på Tollbodallmenningen hadde så stort tverrsnitt 

at det var nødvendig å stå på lokket for å betjene pumpen. 

Da byen skiftet ut torvtakene med takpanner av teglstein på 

1600-tallet, ble det gjennom en offentlig forordning bestemt at 

hvert hus skulle ha en tønne til å samle opp regnvann som reserve 

for brannslokking. Vannet ble imidlertid brukt til langt flere 

formål: ”Uten reinevannet i reinevannstræet ble det ingen klesvask 

og ingen lutefisk”. 6 Kvaliteten på dette vannet skal for øvrig 

ha vært høyst varierende, og tønnene en kilde til underholdning 

for noen og ergrelse for andre: 

Mange tønner, fortelles i eldre skildringer, ble veltet over og rullet 

nedover både smau og allmenning til eierenes sorg og fortvilelse, 

men kom de med trusler lød det fra trygg avstand, ”E de nokke te 

stå å gaule for den myglete tynen!” 7 

I mangel av et overføringsnett var tilgangen på vannkilder en 

forutsetning for bebyggelse. Nordnes var bra forsynt med brønner 

og kilder, men Stoltz spekulerer om grunnen til at Kalmarhagen 

og Dynnerengen lenge ble liggende ubebygget kan ha 

vært mangel på vann. Det er i hvert fall ikke beskrevet noen 

kilder i området. Likeledes tror han at den tidlige fremveksten av 

en bebyggelse på Nøstet skjedde fordi det fantes et vannløp fra 

Sydneshaugen som rant ut i Nøstebukten. På Nøstet fantes en del 

industriell virksomhet, blant annet et sukkerraffineri, ”Sukkerhuset”, 

som hadde behov for rikelige mengder vann. 

17 

Likevel var det østsiden av byen som hadde de mest stabile 

kildene og det beste vannet. Den mest omtalte vannkilden i 

Bergen var trolig Bispebrønnen som lå på hjørnet mellom 

Heggebakken og Kong Oscarsgate. Den ble forsynt via en 

trerørsledning fra en kilde i Heggebakken bak Katedralskolen. 

Den besto av et stort rundt, med lokk forsynet trekar, et par meter 

i diameter og nesten likeså høyt, hvorfra vannet ble tappet ut ved 

hjelp av en kran eller en hane. Husene i en vid omkrets hentet vann 

herfra, og da kun en bøtte ad gangen kunne fylles og dette gikk 

langsomt nok, var det stadig at se folk som ventet på sin tur. 8 

Bispebrønnen konkurrerte med Ramskilden på Korskirkeallmenningen 

– også kalt ”Thehollet” – om å ha renomméet for 

byens beste vann. Begge leverte vann av høy kvalitet til en større 

del av byens befolkning. De velstående byborgerne sendte tjenestefolk 

til disse for å hente ”Bispevann” og ”Thevann”. Både te og 

ertesuppe skulle etter sigende bli særlig velsmakende med vann 

herfra, og det var også de som mente at det måtte Bispevann til for 

å oppnå riktig kvalitet på lutefisken. Andre hevdet at god lutefisk 

måtte ha oppsamlet regnvann fra ”reinevannstræene”. 

En annen viktig kilde var Kongskilden som lå ved foten av 

Lungegårdsbakken, like ovenfor der hvor Jernbanestasjonen ligger 

i dag. Den ble forsynt fra et trerør som stakk ut fra en hagemur og 

hadde rikelig med ”friskt, koldt og klart vann”. 

Tilgangen på vann langs fjellsiden var en viktig forutsetning for 

de forskjellige institusjoner og virksomheter som vokste frem i 

denne delen av byen. I tillegg til de mange kildene fantes det også 

bekker og elver, riktignok med varierende vannføring. Noen av 

disse er fremdeles synlig i deler av vannløpet. Andre som Sjurselven, 

som hadde et løp som fulgte Fløybanens nåværende trasé 

og rant ut i Vågen fra Vetrlidsallmenningen, er gått under jorden 

for godt. 

VED VANNPOSTEN 

Gjennom tidene har vannkilden vært det sentrale sosiale samlingspunktet 

i byer og landsbyer ved siden av markedsplassen. Slik 

var det også i Bergen. De offentlige brønnene var særlig viktige i 

nedbørsfattige perioder. De var dypere gravd og hadde mer stabil 

vannforsyning enn flertallet av de private. I hvert fall gjaldt dette 

på Strandsiden hvor de private i høy grad var avhengige av tilført 

overflatevann. 

Klesvask og andre større vaskejobber ble også gjerne utført ved 

de offentlige brønnene. Siden disse lå på allmenningene var det 

godt med areal rundt brønnene som ble brukt til klestørk. Men 

vask ble også utført i bekkene og elvene i og rundt byen. Gaten 

Vaskerelven skal ha navn etter en elv som ble brukt til klesvask. 

Den var ”en liden med stengjærde indhegnet bæk, hvori quinder 

vaskede tøi og smaagutter fangede igler”. 9 Slik den rant må imidlertid 

både vannkvalitet og regularitet ha vært så som så.Viktigere


lokaler, ”hvor i man udtalte sin gjænsidige Tilfredshet med den 

endelige Op- og Afgjørelse. De sædvanlige Skaaler udbragtes”. 87 

Vannverkets fremste støttespiller i den bergenske opinonen, 

avisen Bergenske Blade, fikk ikke oppleve at arbeidet ble fullført. 

Den gikk inn i desember 1854. Men den fikk en verdig arvtaker 

i den nye Bergensposten, som etter en del skepsis i starten, fremholdt 

vannverket som et tegn på at den nye tid endelig hadde 

nådd byen: 

….vi [vil] hjertelig glæde os over denne Gjerning, der visselig mer, 

end i een Henseende vil gavne vor Kommune. Og vi tør sige det 

med den trøstende Vished, at Erkjændelsen af dette Gode allerede 

efter den korte Tid, hvori Anlægget har været taget i Brug, er trængt 

ned blant den almindelige Mand, der saa høiligen trænger gjentagne 

og haandgripelige Beviser for, at de Styrende og Ledende i 

Kommunen ej lade ham staa udenfor det Maal, hvortil al 

Bestræbelse er rettet. At have fattige Folk med rørelse udtale sig 

taknemmelig for Anlægget i den sidste udholdende og strænge 

Kulde, [….] og sandelig Bergen kan prise sig lykkelig ved i saa kort 

Tid at have gjort Begyndelsen med et saastor oppnaaet Gode. 88 

Eneste skår i gleden var at intereressen blant private huseiere 

for vanninstallering innomhus var måtelig. Dette var for øvrig 

noe man fryktet kunne skje da tallet på offentlige vannposter ble 

utvidet fra 10 til 30. Skeptikere i formannskapet advarte mot at 

dette kunne redusere interessen for private vannuttak, som jo 

skulle bidra til å finansiere vannledningen. 89 Men ut over ettervinteren 

ser det ut til at også interessen blant de private for innlagt 

vann øker. I mars annonserte ”Hr Opticus Krogh” at han 

Det ser ut til at det fantes vandaler i Bergen også i 1850-årene. 

Politimesteren fant det påkrevet å advare publikum mot å skade vannverkets 

installasjoner. 

påtok seg å lede arbeidet med å få innlagt vann i private hus. 90 De 

neste årene økte antallet privathus med innlagt vann jevnlig, og i 

1860 var det ca. 500 hus med 1000 kraner. 

BRANN OG VANN 

Onsdag 30. mai 1855, mellom klokken 1 og 2 om natten, brøt 

det ut brann i huset til kjøpmann Lossius Brandt på sørsiden av 

Torget. ”…. Førend nogen Hjælp kunne komme tilstede var 

[huset] saa stærkt angrepet at Luen brød ud igjennem Vinduer og 

Tag”. Det var vindstille, men Brandts hus lå i et strøk som den 

gang besto av trehus og hadde et tett nettverk av gater og smau. 

Da det kl 9:30 om morgenen endelig hadde lyktes å få kontroll 

over brannen, hadde hele strøket mellom Torget, Småstrandgaten 

og Lille Lungegårdsvann brent ned, altså det som i dag stort sett 

tilsvarer området mellom Torgallmenningen og Christies gate. 91 

Dette var et område som lå utenfor det som vannverket opprinnelig 

var ment å dekke, men som ble lagt inn under det ved 

utvidelsen som ble vedtatt i mai 1854. Da brannen brøt ut, var 

denne delen av vannverket fremdeles ikke tatt i bruk, men hovedledningene 

var fullt funksjonsdyktige. Den alltid like vannverkskritiske 

Bergens Stiftstidende påsto at vannverket fullstendig hadde 

sviktet sine oppgaver, og at det tok tre timer før man hadde klart å 

få vann i ledningen. Da var det alt for sent å få brannen under 

kontroll. Dette ble imøtegått av konkurrenten, Bergensposten, som 

hadde overtatt rollen som den moderne teknologiens fremste 

talerør i byen.Vannledningen hadde fungert etter forutsetningen 

og levert vann fra første stund.Det som hadde sviktet var kvaliteten 

på slokkingsutstyret samt mangel på koordinering av arbeidet. 

Vi gjentage altsaa, Vandledningen gav Vand fra det Øieblik af, da 

Brandstænderne (4 med to Aabninger paa hver) bleve paasatte (vi 

antage 1 /4 eller høist 1 /2 Time efterat der var gjort Alarm) og gav 

Vand overalt. [….] og endskjønt Paasætningen af de forskjællige 

Stændere foregik uten noen form for Orden og Komando fra 

Brandvæsenet, hvilket naturligvis var Grunden til at Tryket ikke var 

saa stærkt som det ellers vilde have været, saa Straalerne ellers 

vilde tape Høide og Styrke. Men Vandet gik for en stor del tapt og 

de fleste af Vandledningens Straaler bleve ubrugte af mangel paa 

Slanger og de forskjellige Midler, der kunde lede Vandet direkte paa 

Husene og samtidig ved Hjelp af Straalespidser holde Vandet 

komprest i de enkelte Slanger. 92 

Avisen rettet kritikken mot ledelsen for brannvesenet, ”den 

sædvanlige gamle Slendrian” og krevde at det måtte til en betydelig 

modernisering og omorganisering av brannvesenet, hvis det 

nye vannverket skulle fungere effektivt som et redskap for brannslokking. 

På dette tidspunktet hadde den sittende branndirektøren 

søkt avskjed. En ny ble ansatt i 1856. Han het Daniel Hansen. 

Med dette ble altså både vannverket og brannvesenet samlet under 

en felles ledelse, siden Hansen året før hadde tiltrådt som leder for 

38 

Vannverket hadde stått ferdig i tre måneder da det brøt ut storbrann i Bergen. Hele strøket mellom Torget og Lille Lungegårdsvann strøk med, et område med 

smale gater og smau som har lignet på det vi fremdeles kan se i Marken. I brannområdet fikk byen sin første moderne sentrumsbebyggelse med fleretasjers 

murgårder og nye brede rette gater. Vannverket hadde altså ikke klart å forhindre en storbrann, men problemet var i første rekke mangelfullt slokningsutstyr og 

dårlig koordinerte mannskaper. Erfaringene fra brannen i 1855 var sterkt medvirkende til at byen fikk et profesjonelt brannkorps i 1863. 

vann-, broleggings- og veivesenet. Han ble Bergens første stadsingeniør, 

altså den øverste leder for det som kom til å utvikle seg 

til teknisk etat. 

De sanitære forhold i de ”lavere lag” var et hovedargument for 

å få bygget vannverket. Et annet var sikker vannforsyning til brannslokking. 

Bergen hadde en særdeles traumatisk brannhistorie og 

hadde opplevd store og til dels katastrofale branner flere ganger 

hvert hundre år. Den aller største var i 1702 da så godt som hele 

byen brant ned; all bebyggelse mellom Stadsporten og Mariakirken 

og ut til Holbergsallmenningen på Nordnes. Bergen var relativt 

folkerik, den var tettbygd med nesten utelukkende trebygninger, 

og den var rikelig forsynt med virksomheter med potensiell brannfare. 

Bortsett fra at man etter hvert fikk anlagt brede allmenninger 

som kunne fungere som branngater, ble byen frem til 1855 stort 

sett bygget opp igjen med samme bygningsmasse og struktur som 

tidligere. Det lå således til rette for de hyppige brannkatastrofene. 

Etter brannen i 1702 fikk byen nye brannvedtekter. Disse ble 

stående uendret i mer enn 200 år, like til 1908, selv om innføringen 

av et profesjonelt brannkorps i 1863, moderniseringen 

av utstyret og ikke minst vannverket betydelig forbedret forut- 

39 

setningene for å drive brannslokking i byen. I følge vedtektene var 

hver huseier forpliktet til å sørge for en brannberedskap og ha en 

vanntønne som til en hver tid var fylt med vann og forsynt med 

brannspann og øks, og som om sommeren skulle plasseres utenfor 

huset. Brann ble varslet med kanonskudd fra Festningen. I slike 

tilfeller skulle alle hesteeiere som bodde i eller nær byen, sende 

hester med kjørekar og slede til brannstedet for å kjøre vann.Alle 

tilstedeværende sjøfolk, håndverkersvenner og tjenestedrenger 

skulle møte på visse samlingsplasser, ”og under dertil utnævnte 

Mænd, som til Tegn førte Faner av forskjellige Farver, hjælpe til 

med at skaffe Vand”. På denne måten var byen utover 1800-tallet 

i stand til å mobilisere inntil 900 mann. I 1860 var antallet steget 

til over 1200 mann. 93 

At ikke det oppsto flere større branner, skyldtes nok iherdig 

innsats og sannsynligvis også en god slump flaks. I 1852, tre år før 

vannverket sto ferdig, brøt det ut brann i skomaker Madsens hus 

i Graamuren, altså omtrent der Småstrandgaten går i dag, som 

følge av at ”en drikkfældig Svænd i ikke edru Tilstand, hadde 

vært uforsiktig med Lys”. Bare Madsens hus brant ned, ettersom 

det var vindstille.

V A N N T I L F L E R E I N N B Y G G E R E O G F L E R E F O R M Å L V A N N T I L F L E R E I N N B Y G G E R E O G F L E R E F O R M Å L 

Klingenberg ønsket å legge inntaket til Mulelvvannverket i Nedrediket oppe på fjellet og forsyne ledningen med et sett selvregulerende trykkbassenger. Daniel 

Hansen fryktet at disse ventilene ville være utsatt for driftsforstyrrelser og gikk i stedet inn for å bygge et inntaksbasseng nede i Skredderdalen til tross for det 

ulendte terrenget. 

danne Omstændigheder eet eller andet uforudsæt Tilfælde indtraf, 

som maatte gjøre det nødvendig, at et Mandskap maatte op til 

Reservoaret, det vilde medtage altfor lang Tid, førend han naaede 

frem [....] især da der ingen Vei findes derop, men blot en meget 

daarlig Fjeldsti, som navnligen om Vinteren under glat Is er meget 

vanskelig ja næsten farlig at passere. 38 

Hansen gikk i stedet inn for å bygge et inntaksbasseng lenger 

nede i Skredderdalen og fikk som vanlig viljen sin gjennom, til 

tross for at det var stor skepsis til dette. Det ble da også en dyr 

affære. Av samlede kostnader på nesten 90 000 kroner gikk 

35 000, dvs. ca. 40 %, til å bygge inntaksbassenget i Skredderdalen. 

39 Forslaget fra Hansen ble vedtatt i bystyret 2. juni 1880 og 

utbyggingen gjennomført de følgende to år. 40 Allerede før utbyggingen 

startet hadde kommunen på Krohnengen og Wesselengen 

lagt et ledningsnett som ble forsynt fra en provisorisk 

inntaksdam i Mulelven litt nedenfor Skredderdalen. 39 Dette var 

imidlertid forbeholdt brannberedskapen: ”Vandindtag i Husene 

har man paa Grund af den forholdsvis ringe Vandmasse i det 

provisoriske Indtagsbassin ikke burdet indrømme, hvorimod der 

62 

er opsat et par midlertidige offentlige Vandposter, [….] hvilke dog 

kun holdes aabne, forsaavidt der kommer Overvand fra Nedrediget 

til det provisoriske Indtagsbasseng.” 41 Men da Mulelvvann- 

Klingenberg laget et utkast til trykkventiler etter eget patent. De var forsynt 

med flottører og virket om lag slik dagens WC-sisterner gjør. Vann rant inn 

i bassenget gjennom ledningen til høyre. Etter hvert som vannet steg i 

bassenget, ble flottøren presset oppover og virket til at ventilene lukket for 

inntaket. Vann rant ut gjennom ledningen til venstre, og når vannet sank, 

ville inntaket igjen bli åpnet. 

Inntaksdammen i Skredderdalen lå fremdeles for høyt til å kunne levere vann direkte til hus lenger nede i fjellsiden. Det var derfor nødvendig med trykkreduksjon 

på ledningsnettet. Et provisorisk inntaksbasseng nedenfor Fjellveien ble beholdt som trykkutjevningsbasseng. I 1896 ble det erstattet av en trykkutjevningsventil. 

Denne fungerte mindre tilfredstillende. I 1914 ble det derfor bygget et nytt bassenghus i Fjellveien. Dette var i drift til 1997 da Mulelvvannverket ble tatt ut av 

bruk, og vannet overført til Svartediket med nytt høydebasseng utsprengt inne i Fløyfjellet. Bildet viser skissen til damhuset. 

verket sto ferdig i 1882 kunne endelig beboerne i Fjellsiden og 

Sandviken få innlagt vann i husene; 27 år etter de første i 

sentrum. 

Byen hadde dermed fått to separate vannverk. Svartediket 

skulle fortsette å fungere som hovedvannverk og under normale 

forhold forsyne alle de lavtliggende delene av byen, mens 

Skredderdalen skulle levere vann til de høyereliggende. Det ble 

lagt en forbindelsesledning mellom de to vannverkene. Systemet 

skulle forsynes med to mindre trykkutjevningsbassenger i tillegg 

til inntaksbassenget i Skredderdalen, ett på Skansen og ett lenger 

nede i Mulelven ved Småmøllen, omtrent hvor Sandviken sykehjem 

ligger i dag. De to bassengene lå lavt nok til at de kunne 

63 

forsynes med vann fra Svartediket, og tanken var at de normalt 

skulle fylles opp fra Svartediket om natten og andre perioder da 

forbruket i byen var lavt, for å tjene som forsyningsbasseng for de 

områder som ville få trykkproblemer når det skjedde mye 

tapping fra Svartediket. Dersom det var nødvendig, kunne de 

også fylles med vann fra Mulelven. 42 

Av disse to ble bare bassenget på Skansen bygget og kan fremdeles 

sees som Skansedammen selv om det ikke lenger spiller 

noen rolle i vannforsyningssystemet. I tilknytning til bassenget 

ble det – også etter forslag fra Hansen – bygget en ny brannstasjon 

som ble forsynt med utsiktstårn, for å forsterke brannberedskapen 

i den østre delen av byen. Det provisoriske inntaksbas

V A N N T I L F L E R E I N N B Y G G E R E O G F L E R E F O R M Å L V A N N T I L F L E R E I N N B Y G G E R E O G F L E R E F O R M Å L 

Økningen i vannforbruket gjorde det også nødvendig å øke magasinkapasiteten i Svartediket. I 1881 ble det besluttet å bygge en ny demning, tre meter høyere 

enn den gamle. Bildet viser et kraftig nedtappet Svartediket. Det er muligens fra 1930-årene. Vi ser alle tre demningene: Nederst mot vannet den gamle som 

regulerte vannet til møllene, dernest den første til vannverket fra 1854 og øverst den som ble bygget i 1880-årene. Den kom til å gjøre tjeneste frem til dagens 

betongdemning sto ferdig i 1952. 

veksten. Hansen klagde over at det nesten årlig hadde vært 

nødvendig å stenge av vannet til virksomhetene i Møllendalselven 

for å sikre vannverket. 48 I 1881 vedtok bystyret å bygge på 

demningen i Svartediket med to meter. Etter inngripen fra 

Daniel Hansen forandret man imidlertid planen til å bygge en 

helt ny demning vel tre meter (ti fot) høyere enn den gamle. 

Hansen fryktet for at den gamle demningen ikke ville tåle den 

foreslåtte påbyggingen, og at den i alle tilfelle ville være for liten 

til å sikre vannforsyningen særlig lenge. Den nye dammen kom 

til å fungere i over sytti år og fikk først avløsning av betongdammen 

som sto ferdig i 1952. 

I 1886 ble kapasiteten økt på tilførselen fra Svartediket til byen 

da den gamle 9 tommers ledningen ble erstattet av en ny 21 

tommers. I 1902 ble også tilførselen fra Mulelven styrket da det ble 

lagt nok en 12 tommers forsyningsledning fra inntaksbassenget i 

Skredderdalen. I 1880- og 1890-årene skjedde det i tillegg stadige 

utskiftninger av de gamle ledningene i byen og omlegging og 

forsterking av ledningsnettet. 

Det var likevel jevnlige trykkproblemer inne i byen. Særlig 

husene på Nygårdshøyden og Sydneshaugen opplevde å miste 

vannet rett som det var. Dette området ble forsynt fra Svartediket 

og befant seg i enden av ledningsnettet som fikk vannet fra dette. 

Så selv om Svartediket lå høyt nok til at det kunne skaffes vann 

med tilstrekkelig trykk også på Nygårdshøyden, førte kapasitetsmangel 

i ledningsnettet til at vannet ikke nådde frem når det ble 

tappet mye inne i byen. I 1885 klagde en beboer på Sydneshaugen 

over vannmangel: 

Vi har i lengre tid erfart at vandet her gjennem ledningene har været 

i betydeligt aftagende, fornemlig fra formiddagene til ud paa 

eftermiddagene. I det sidste har det været meget uregelmessigt til 

at kunne erholde, vi kan saaledes bemærke at vandet hyppigt har 

været borte fra omkring kl 8 morgen til kl 5 aften. 49 

66 

Lekkasjer har vært et stadig tilbakevendende problem i Bergen. Å reparere 

lekke kraner var en viktig del av rørleggerenes hverdag, som vi ser av 

denne rapporten fra 1885. 

Mulelvvannverket var i første rekke ment å forsyne de øvre delene av Fjellsiden og Sandviken, men også de høyereliggende delene av Nygårdshøyden og 

Nordnes måtte få vannet herfra hvis det skulle ha tilstrekkelig trykk. Nygårdshøyden ble stort sett bygget ut i 1880-årene. Dette ble byens nye rikmannsstrøk, 

men kom til å slite med vannforsyningen, i hvert fall frem til en ny overføringsledning mellom Mulelv- og Svartediksvannverket sto ferdig i 1902. På bildet, som 

er fra 1890-årene, ser vi tydelig den nylig bygde Johanneskirken som sto ferdig i 1894. Vi ser også at villaene i Parkveien er bygget og aner konturene av 

parken til høyre i bildet. Møhlenpris er fremdeles stort sett ubebygd, og dagens store utfylte havneområder i Dokken var fremdeles sjø. 

Øverst på Nygårdshøyden mot parken, som sto ferdig i 1883, 

vokste byens mest eksklusive strøk frem. Men vannverket gjorde 

liten forskjell på fattig og rik. Samme år som Olsen på Sydneshaugen 

fikk problem med trykket, mistet Joachim Lemkuhl 

vannet i sitt nye hus. Han stilte seg imidlertid ikke med hatten i 

hånden og ga kommunen grei beskjed om å utbedre problemet: 

”Jeg tillader mig herved at anmode dem at lade undersøge 

grunden til at jeg de to sidste dage ikke har havet vand i mitt nye 

hus ved Parken og velvilligst drage omsorg for at jeg i morgen 

kan faa benytte det.” 50 

Vannforsyningen til Nygård og Møhlenpris ble noe bedre 

etter at det ble lagt en ny 12 tommers ledning under Nygårdstrømmen 

i 1882. Dermed var man ikke avhengig av å gå via 

ledningsnettet i sentrum, men dette var likevel ikke tilstrekkelig 

67 

til å eliminere problemene på Nygårdshøyden. Først da en ny 12 

tommers forbindelse mellom Mulelv- og Svartediksvannverket 

ble lagt gjennom Edvardsensgate i 1902, og nye fordelingsledninger 

ble lagt årene som fulgte, ble de høyereliggende delene av 

Nordnes, Sydneshaugen og Nygård kvitt trykkproblemene. Disse 

bydelene ble nå forsynt fra Mulelven. I tillegg kunne hele byen 

få vann herfra om Svartediket skulle falle ut. 51 

I 1892 innledet byen forhandlinger med de gjenværende 

rettighetshaverne i Møllendalselven om frikjøp av hele vassdraget. 

De som tilhørte Øvre Møllendal, var innkjøpt allerede i 

1870. Det viste seg like vanskelig å bli enige med rettighetshaverne 

som i 1850-årene. Saken endte på ny med ekspropriasjon. 

I 1896 overtok Bergen kommune hele Møllendalselven 

for en samlet sum av 350 000 kroner, inklusiv akkumulerte

A V L Ø P O G A V F A L L – N Y E K O M M U N A L E O P P G A V E R A V L Ø P O G A V F A L L – N Y E K O M M U N A L E O P P G A V E R 

Et av problemene med å legge kloakk i Bergen, var at store deler av byen besto av middelalderske gateløp med smale og svingete gater og store, sammenhengende 

bygningskomplekser, slik vi fremdeles kan se på Bryggen. Det var vanskelig å få til et rasjonelt avløpssystem i en slik struktur. Det var derfor i de nye 

gateløpene de første moderne kloakkene kom. Kartet viser tydelig kontrasten mellom den gamle bystrukturen nord for Torgallmenningen og den moderne med 

brede gater og regelmessige kvartaler i brannstrøket på sørsiden. 

vannledninger ble årlig tatt opp i bystyret i de første årene etter 

at vannverket åpnet, men heller ikke i disse sakene kan vi finne 

avløp eller kloakker nevnt med ett ord. 4 Hvorfor denne øredøvende 

taushet om et spørsmål vi i dag tar for gitt er nært forbundet 

med vannforsyningen? 

Forklaringen på hvorfor kloakkspørsmålet ikke kom opp 

verken i forbindelse med forarbeidene eller opprettelsen av 

vannverket, eller med spørsmål vedrørende utvidelser av vannledningsnettet, 

er todelt. For det første må enhver tanke om å 

skape et integrert vannog avløpssystem etter det Chadwickske 

ideal ha vært fjern for alle de involverte. Utgiftene med et 

integrert system må ha vært avskrekkende. Erfaringen fra andre 

land og andre byer viste dessuten at det var større interesse for å 

betale for innlagt vann enn for avløp fra husene. 5 For det andre, 

og kanskje viktigere, hadde kloakk- og avløpsspørsmålet en lang 

historie i byen som det fantes tradisjoner for hvordan man 

forholdt seg til. Vann- og gassforsyning var nye teknologier i 

82 

bysamfunnet og var store og viktige prinsippspørmål for kommunen 

hvor det sto store pengesummer på spill. Ikke slik med 

kloakk og avløp. Kloakker var allerede definert som administrativt 

hjemmehørende under ”Brolægningscommisionen”, og ble 

ansett for å være en sak som handlet om veibygging og vedlikeholdelse 

av veier. 6 Det er derfor kloakker først er nevnt i 

kommuneforhandlingene da det ble problemer med byggingen 

av Christies gate.Vannverksaken utløste ingen administrativ reorganisering 

med hensyn til kloakkene.Vannforsyning og avløp ble 

verken satt eller sett i sammenheng på midten av 1800-tallet. 

VEITER, RENNESTENER OG 

KLOAKKER 

Til alle tider har innbyggerne i enhver by på en eller annen måte 

forsøkt å lede vekk vannet i byen, det gjelder bekker, det som 

kom fra oven og det som menneskene har brukt. I Bergen har en 

i arkeologiske utgravninger funnet rester av omfattende avløps- 

Forskjellige kloakktyper som var i bruk i Bergen 

Åpen grøft Renne i tre med sider av kantsatte plankar 

Renne i tre med sider av stake Renne av tilhogd tømmerstokk 

Renne i tre og stein Renne av stein 

83

Bonges Badehus eller "Nye Lungegaards Søbadeanstalt" som var det offisielle 

navnet, kunne tilby et variert utvalg av bademuligheter til ulike priser. Om det 

var prisene som gjorde utslaget skal være uvisst, men badet var ingen suksess 

og måtte innstille i 1867. Bygningen ble i stedet brukt som losjihus. 

kunne blir forsynt med vann fra vannverket. Dette var således en 

avgjørende forutsetning for fremveksten av offentlige bad i 

Bergen. 

Riktignok fantes det offentlige bad i Bergen før vannverket 

ble etablert, men de få som er nevnt hadde liten betydning for 

flertallet av innbyggerne i byen og for det meste kort levetid. Det 

første registrerte bad i byen i nyere tid hadde først og fremst 

terapeutiske siktemål. I 1830 åpnet Dr.Wietings Russiske Dampbad. 

Dette ser ut til å ha vært en form for badstue, men skal også 

ha vært forsynt med ”Styrte, Dryppe, Regn og Svovlbade”. Badet 

var tenkt som et kurbad som skulle betjene pasienter som ble 

foreskrevet kurbadbehandling av leger og andre som følte behov 

for dette i ”diætetisk henseende”. Badet overlevde imidlertid 

ikke året og måtte avvikle alt samme høst. 24 

Stort bedre gikk det ikke med den neste badeanstalten i 

Bergen, Bonges Badehus på Nygård, som åpnet i 1863. Dette var 

D E N S A N I T Æ R E B Y E N D E N S A N I T Æ R E B Y E N 

116 

et kombinert sjøbad og innendørs bad og kunne tilby varme og 

kalde bad, sjøbad og styrtbad. Også dette badet synes først og 

fremst å ha vært rettet mot medisinske formål. Badet, som lå i 

sjøkanten ved Store Lungegårdsvann, omtrent hvor Høgskolens 

bygninger i Lars Hilles gate ligger i dag, ble etablert samtidig med 

at de første vannledningene ble lagt på Nygård. Men Bonges 

Badehus ser ut til å ha vært fullt ut basert på forsyning av vann 

fra Store Lungegårdsvann. Styrtbadet skjedde i hvert fall ved at 

vann ble tømt ut fra et 25 fots (8 meter) høyt tårn, der det var 

båret opp av nabolagets gutter. Hadde badet vært forsynt fra 

Svartediket, ville trykket i vannledningen gjort denne arbeidskrevende 

operasjonen unødvendig. Bonges Badehus holdt ut i 

fem år. Det måtte avvikle i 1867. Bygningene fortsatte å bli brukt 

som losji, visstnok av byens mer tvilsomme innvånere. 25 I 1895 

klaget en innsender i Revyen over tilstanden hos ”Madam 

Bonge” og ba politiet ta affære. I følge innsenderen var losjiet da 

hovedsakelig et tilholdssted for ”Stavangerske vagabonde”. 26 

Først da det ble bygget nytt bad i tilknytning til sykehuset på 

Engen i 1875, fikk innbyggerne et permanent helårs badetilbud 

av betydning. Det fantes riktignok også tidligere et bad ved sykehuset, 

som også kunne benyttes av privatpersoner, men dette 

badet synes å ha hatt mindre å si som offentlig bad. 27 Da sykehuset 

flyttet til Haukeland i 1912, fortsatte badet som selvstendig 

kommunalt bad. Det ble nedlagt først i 1960 da det ble erstattet 

av det nybygde Sentralbadet. Badet på Engen tilbydde terapeutiske 

bad, men ble også brukt til vanlig personlig renhold. 

Bergenserne kunne i 1912 velge mellom romerbad, dampbad, 

karbad, kald styrt, furunålsbad, medisinske bad og gytjebad. 

Dr. Wieseners Folkebad i Nye Sandviksvei åpnet i 1889 og skulle særlig tilby 

rimelige bad til folk flest. Det ble et viktig tilbud for både voksne og skolebarn. 

Badet ble overtatt av kommunen i 1896. Badet ble varmet ved hjelp av 

gass, og ble nedlagt i 1984 da gassverket ble avviklet. Den karakteristiske 

bygningen står fremdeles og huser i dag et serveringssted. 

For folk i de sørlige og vestlige bydelene ble avstanden til dr. Wieseners i 

lengste laget. I 1906 åpnet derfor et nytt kommunalt bad i Marken. Marken 

folkebad var i mange år byens viktigste offentlige bad. Det kunne tilby dampbad, 

badstu og dusj og hadde separate avdelinger for menn og kvinner. 

Badet ble nedlagt i 1960 i forbindelse med at det nye Sentralbadet åpnet 

samme år. Bygningen står i Marken fremdeles. 

117 

Karbad var mest populært og sto for 2/3 av de besøkende, mens 

bare en håndfull benyttet seg av kalde styrtbad. Gytjebadet var 

aldri i bruk i årene fram til 1. verdenskrig. I 1912 blir det klaget 

over at tiden hadde løpt fra badet på Engen: ”Forholdene ved 

sykehusets gamle bad er yderst mangelfulle. Badet er opført i 

1875 og var for en tid godt, men er nu i alle dele utidsmæssig og 

altfor lidet.” 28 

På dette tidspunktet kunne imidlertid bergenserne velge 

mellom flere offentlige bad: Dr. Wieseners Folkebad ble åpnet i 

1889, ”for at skaffe den mindre bemidlede del av byens befolkning 

billige bad”. Badet var godt besøkt i starten, med over 

40 000 besøkende første hele året det var i drift, men så sank det 

til ca. 27 000 i 1895. Det lå noe avsides for deler av byens befolkning, 

”som efterhaanden blev træt af den lange vei”. Driften gikk 

med underskudd, og badet ble overtatt av kommunen i 1896. 29 

Samtidig vedtok kommunen å få bygget nok et bad for ”de vestre 

bydeler”, dvs Nygård og Møhlenpris, og etter flere års leting etter 

passende tomt, ble det i 1905 vedtatt å bygge et nytt kommunalt 

bad i Marken. Dette lå riktignok ikke i de vestlige bydeler, men 

avstanden var likevel kortere enn til de andre badene i byen. 

Det nye badet ble planlagt som badstubad med dusj, ”den 

billigste, behageligste, mest velgjørende, og ufarligste form for 

Folkebad, ligesom det har vist sig, at badstubad likes godt av alle 

samfunnsklasser”. Det ble imidlertid utstyrt med en del rene dusjbad, 

”da det forutsættes være en Del der fremdeles foretrækker 

saadanne, særlig blant Kvinderne”. 30 Den siste antagelsen slo til. De

D E N S A N I T Æ R E B Y E N D E N S A N I T Æ R E B Y E N 

Alle inngrep i vannledningen som medførte graving i offentlig grunn eller som på andre måter hadde "betydning for byens vandvesen", måtte anmeldes til vannog 

kloakkvesenet som etterpå godkjente at arbeidet var forskriftsmessig utført. Vann- og kloakkvesenet hadde også ansvaret for å autorisere byens rørleggere. 

Kontroll av rørleggere og rørleggerarbeider utgjorde en vesentlig del av etatens aktiviteter og ble utført av egne kontrollører. I dette tilfellet er det blitt nødvendig 

å grave opp gaten fordi vannledningen til Kong Oscars gate 2 hadde frosset en kald februardag i 1895. 

120 

Så lenge vann måtte varmes med koks, ved, kull e.l. måtte ildstedet være 

forsynt med avtrekk. Vann ble derfor varmet på ovner og komfyrer, men det 

var også utviklet patenter der varmtvannstanker ble varmet opp av en komfyr. 

Det var likevel sterke begrensninger på planløsningen i boliger siden tappestedene 

helst måtte ligge i nærheten av tanken for å unngå lange overføringsledninger. 

På skissen ligger derfor badeværelset vegg i vegg med kjøkkenet, 

som er forsynt med en varmtvannstank som får varme fra komfyren. 

Det var således ingen liten forbedring å få innlagt vann med 

tappekran i huset. Det gjorde hverdagen enklere og var sammen 

med støpejernskomfyren en viktig forutsetning for å frigjøre 

kjøkkenet fra grunnetasjen i huset. Selv om det også tidligere var 

teknisk mulig å frakte vann opp i en høyde av ca. 10 m ved hjelp 

av pumper, var innlagt vann fra trykkledninger et viktig virkemiddel 

for byveksten i andre halvdel av 1800-tallet. Det ble nå 

langt enklere å bygge hus med leiligheter i flere etasjer. Særlig ville 

mursteinsleiegårdene, som ble bygget fra 1880-årene og utover, 

blitt langt mer tungvinte å bo i uten innlagt vann i alle etasjer. 

På disse tider var det hovedsakelig i to rom det ble brukt vann; 

kjøkkenet og bryggerhuset. Bryggerhuset var et eget rom utstyrt 

med ildsted, hvor det ble utført operasjoner som krevde mye vann 

og plass og store kokekar, slike som klesvask, ølbrygging, særlig tidog 

plasskrevende matlaging m.m. Bryggerhuset kunne også bli 

benyttet til bading. Rommet var vanligvis plassert i kjelleren eller 

i et uthus. Etter hvert som kjøkkenet ble forbedret mistet bryggerhuset 

de fleste matlagingsfunksjonene og ble en rendyrket 

vaskeplass. Det skiftet også navn til ”vaskekjeller”, et av de viktigste 

rommene i huset frem til endret vaskemaskinsteknologi gjorde det 

mindre nødvendig å ha egne rom til dette formålet. 

Slett ikke alle boliger var utstyrt med bryggerhus/vaskekjeller i 

siste halvdel av 1800-tallet. Det var for det meste forbeholdt de 

mer velstående. Arbeidsfolk hadde ikke engang nødvendigvis eget 

kjøkken. I arbeiderstrøkene på Krohnengen og Wesselengen var 

121 

det i 1880- og 1890-årene i følge Egil Ertresvaag vanlig at flere 

familier delte kjøkken. 40 I 1899 ble det gjennomført en undersøkelse 

av boligforholdene til arbeiderbefolkningen i Bergen.Av i 

alt 2655 undersøkte leiligheter var nesten en tredjedel, ca 800 

leiligheter, bebodd av familier som måtte dele kjøkken. I de fleste 

av disse var det to familier per kjøkken, men det fantes 100 leiligheter 

hvor tre familier delte kjøkken, og 140 leiligheter manglet 

fullstendig kjøkken. De siste var stort sett ettroms leiligheter i 

kjellere og på loft.Vaskekjeller, eller ”vaskekjøkken” som undersøkelsen 

velger å kalle det, var en enda større luksus. I 40 % av 

leilighetene manglet det egen vaskekjeller. Til gjengjeld var det 

vanlig å dele vaskerommet. Særlig var dette tilfelle i de murgårdene 

som ble reist fra 1880-årene av. Her var vaskerommet plassert i 

kjelleren og skulle betjene samtlige som bodde i gården. Det var 

ikke uvanlig at 10-12 familier delte vaskekjeller. Rekorden var 32 

familier som brukte samme vaskekjeller. Her har det nok blitt stilt 

store krav til samarbeidsevnen. 41 

En grunn til at innlagt vann fikk begrenset innvirkning på 

folks dagligliv den første perioden, var at man fremdeles varmet 

opp vann på den gamle måten, i kjeler og kar på ildstedet. Det 

En av de oppfinnelser som hadde størst innvirkning på folks dagliv, var den 

gassfyrte varmtvannstanken. Den gjorde at oppvarming av vann ikke lenger 

var avhengig av et ildsted med pipe. Tankene kunne dermed passeres langt 

friere i boligene, på bad, over kjøkkenvasker og andre steder hvor det var 

bruk for varmt vann. Etter hvert tok elektrisitet over for gass som energikilde. 

De fleste fikk varmt vann fra slike spredte tanker frem til 1960-tallet da 

trykkberedere begynte å komme i vanlig bruk.

V A N N F R A B Y F J E L L E N E V A N N F R A B Y F J E L L E N E 

138 

Den kraftige økningen av vannforbruket under første verdenskrig satte vannforsyningen under sterkt press. Situasjonen ble avhjulpet noe av at det ble bygget 

ny demning i Storediket øverst i Skredderdalen i 1919-1920. Demningen ble bygget av stein og har stått uendret siden. Stein ble sprengt ut ved damstedet og 

fraktet på plass ved hjelp av traller og løftebukk. Øverst til venstre ser vi et arbeidslag i ferd med å legge damfundamentet. På bildet nederst er demningen 

begynt å ta form. De to karene står på fotbremsen til trallene. Øverst på denne siden ser vi den ferdige demningen. 

realisert. Byen ville nå ha tre separate, men sammenkoblede 

vannverk,Tarlebø, Mulelven og Svartediket. Mulelven skulle altså 

fra reduksjonsbassenget i Skredderdalen levere vann til de øvre 

bydeler i sentrum, på Kalfaret og i Sandviken.Vannet fra Tarlebø 

ville via reduksjonsbassenget på Ravneberget forsyne den delen 

av bebyggelsen i Solheimslien som lå høyere enn 70 meter. Fra 

dette kunne det også leveres vann til de høyereliggende delene av 

sørsiden av Årstad, dvs Landås-Slettebakken-området. Fra reduksjonsbassenget 

på Markusplassen skulle Tarlebø forsyne de delene 

av Årstad som lå mellom 30 og 70 meter over havet – Kronstad, 

Haukeland og Nymark med mer. Svartediket ville forsyne den 

resterende bebyggelsen, dvs. de delene av sentrum, Sandviken og 

Årstad som lå lavere enn 30 meter. For å styrke leveringskapasiteten 

til de vestlige delene av sentrum og Møhlenpris, var det 

prosjektert en ny rørledning langs Møllendalsveien til Nygårdsstrømmen 

med videre forgreninger til sentrum og Nøstet. 

Selv med det nye Tarlebøvannverket i drift regnet Wilson med 

at kapasiteten i Svartediket ville bli for liten. Dette var fremdeles 

hovedbassenget for den største delen av byens befolkning.Wilson 

foreslo derfor at Svartediket ble demt opp ytterligere 11 meter til 

19 meter. Dette ville kreve en helt ny dam som Wilson anbefalte 

ble oppført i armert betong med støtteribber, slike dammer som 

han hadde hatt anledning til å studere under sin reise i USA i 

1916. Wilson fant dem ”væsentlig fordelaktigere at utføre” enn 

de tradisjonelle dammene oppført av steinblokker i mørtel. 

Fordelen med at bygge dammen etter dette system ligger 

væsentlig i den korte byggetid, i de relativt smaa masser som tiltrænges 

og i konstruktionens store stabilitet. Da byggematerialene 

er cement, sand, singels og jern, vil et byggested, der er beliggende 

saa nær byen, som det her omhandlede og som har gode 

adkomstforhold, særlig indby til den foran antydede byggemaate. 5 

På disse tider var betongteknologi fremdeles forholdsvis ny og 

ukjent, særlig ved større konstrukjonsarbeider.Wilson var således 

tidlig ute med å lansere betongdammer i Norge. De andre 

damprosjektene ved Tarlebø, Øvre Jordalsvatnet og Langelivatnet 

var imidlertid tenkt utført av tørrmur med et lag med steinblok- 

139

V A N N F R A B Y F J E L L E N E V A N N F R A B Y F J E L L E N E 

sted ved bløtning natten over av klær før klesvask”. 24 Dessuten 

begynte hagevanning i de nye villastrøkene å bli en faktor av 

betydning i tørkeperioder om sommeren. 

Selv med det nye Tarlebøvannverket i drift, begynte forbruket 

å bli faretruende høyt. På trettitallet førte flere tørkesomre til at 

Svartedikets magasineringsevne ble satt under press. Både i 1933 

og 1936 var det på ny restriksjoner på vannforbruket. Det ble 

stadig mer presserende å få bygget på Svartediksdammen. Men 

det var også nødvendig med direkte forholdsregler. Vannetaten 

drev derfor kampanjer for å redusere vannforbruket, i tillegg til at 

det ble arbeidet med å tette lekkasjer på ledningsnettet: 

Publikum har muligens fått forståelse for det store sløseri som 

tidligere har funnet sted, og fra vannverkets side har adskillig vært 

gjort for å avverge sådant sløseri. Lekkasjeundersøkelse har i stor 

utstrekning fundet sted ved byens ledningsnett og likeledes ved de 

private ledningsanlegg, hvor sløseri ved lække tappekraner i stor 

utstrækning har vært påtalt og kranene er blitt reparert. 25 

I 1920-årene økte vannforbruket i Bergen kraftig. I forbindelse med Landsutstillingen i 1928 ble det laget følgende illustrasjon som viste årsforbruket i Bergen 

samlet og per person. Det samlede forbruket er formet som en vannsøyle med Lille Lungegårdsvann som grunnflate. Den ville blitt 460 meter høy. 

148 

Okkupasjonstiden og vannverket: 

Selv om vannverkets daglige aktiviteter under okkupasjonstiden 

1940-45 på mange måter var de samme som før, fantes 

det også spesielle sider ved situasjonen. Vannrør og kloakkledninger 

ble flere ganger skadet av bombenedslag. Både 

arbeidere og funksjonærer var for øvrig underlagt luftverntjenesten 

og måtte, når flyalarmen gikk, møte på bestemte 

plasser for å være i beredskap i tilfelle det oppsto skader på 

ledningsnettet eller at brannslukking krevde særlige tiltak fra 

vannverkets side. Dette var selvsagt "en sterk psykisk påkjenning", 

som vannverkssjefen oppsummerte ved krigens slutt, 

særlig siden "de på alarmplassens anordnede såkalte beskyttelsesrom 

var høyst mangelfulle". Det gikk likevel bra og ingen 

av vannverkets ansatte ble drept eller skadet under krigen som 

følge av krigshandlinger. 

Det lyktes da også å få forbruket ned. I 1935 var det kommet 

under 12 millioner m3 eller på nivå med det det var i 1925. Noen 

varig løsning kunne dette likevel ikke bli. Mot slutten av trettiårene 

begynte vannforbruket igjen å øke. I 1922 hadde vannavgiften blitt 

doblet, men den var fremdels basert på boligverdien. Så lenge man 

betalte det samme uansett forbruk, hadde avgiftsøkningen ingen 

innvirkning på dette. Wilson vurderte å innføre vannmålere også 

for private hushold, men fant dette alt for kostbart. 

Anskaffelse og installasjon av private målere i alle private bygninger 

vil bli et millionforetagende, ikke minst hvis hver leieboer skal 

erlegge vannavgift efter særskilt målers utvisende. Anbringes kun 

en måler for hvert hus vil en huseier ha vanskelig for å fordele vannavgiften 

på de respektive leiere og systemet vil bli upopulært. For 

byens befolkning vil avlesning og tilsyn med målerne bli en temmelig 

vidløftig og kostbar affære, hvortil at vedlikeholdet og fornyelsen 

av målerne vissnok vil bli betragtelig under våre klimatiske forhold, 

idet det utvilsomt i stor utstrekning blir umulig å anbringe målerne 

således at de er sikret mot beskadigelse av frost. Endelig skal 

nevnes at den tvangsmessige begrænsning av vannforbruket som 

vannmålersystemet vil medføre, sikkert vil bli lite ønskelig med henblikk 

på utviklingen av de sanitære forhold. 26 

At det i prinsippet skulle være så mye vanskeligere å utstyre de 

bergenske husstander med vannmålere enn for eksempel målere 

for gass og elektrisitet, har vi litt vondt for å forstå. Det spørs om 

ikke Wilson heller ønsket en fortsatt utbygging av vannverket 

enn at innbyggerne skulle redusere vannforbruket. 

I 1933 hadde dessuten styreren ved værvarslinga, dr. Sverre 

Pettersen, utført en analyse av nedbøren i Bergen siden 1861, ”for 

å få klarlagt hvor lang tørkeperiode man bør legge til grunn ved 

bestemmelsen av størrelsen av vannverkets magasiner”. Pettersen 

fant at hele 18 år hadde hatt en tørkeperiode på 60 dager eller mer, 

eller i gjennomsnitt hvert fjerde år.Tørkeperioder på 90 dager eller 

mer forekom i snitt hvert tiende år, og tørkeperioder på 120 dager 

eller mer hvert 20. til 30. år. Den mest ekstreme tørken var i 1878- 

79 da det hadde vært 300 dager på rad da nedbøren var mindre 

enn tilsiget til magasinene. Pettersen konkluderte derfor med at 

den eksisterende magasinkapasiteten til vannforsyningen var utilstrekkelig.Vannverket 

hadde til da regnet med at det skulle holde 

med en vannreserve til 100 dagers normalforbruk: 

Med det nuværende nedslagsområde er det helt normalt at man 

om våren må trekke fra magasinene. I gjennemsnitt må man regne 

med at vårtørken på 60 dager eller mer vil inntre hert 4. år. Eftersom 

magasinene kun strekker til for ca 100 dager, vil den halve 

vannbeholdning være oppbrukt efter 60 dagers forløp. Da man ikke 

på forhånd kan si hvor langvarig tørkeperioden blir, vil der normalt 

altså hvert fjerde år kunne bli tale om vannrasjonering eller 

foranstaltninger for å forminske vannforbruket. 27 

Det var derfor nødvendig å bygge ut vannforsyningen ytterligere. 

Det var fremdeles trange tider, men i andre halvdel av trettiårene 

begynte de økonomiske utsiktene å lysne. I 1937 la vann- 

149 

I okkupasjonstiden 1940-1945 hadde de ansatte i vannog kloakkvesenet 

plikt til å rykke ut ved flyalarm. Bombenedslag kunne ødelegge vannledningene. 

Det var viktig å reparere disse så hurtigt som mulig for kunne slokke 

eventuelle branner. Bildet viser instruksen for flyalarm, med oppmøtesteder og 

utstyrsbehov.

V A N N K L O S E T T E T O G D E M O D E R N E K L O A K K E N E V A N N K L O S E T T E T O G D E M O D E R N E K L O A K K E N E 

Avløpssystemet i Bergen var basert på den kombinerte løsningen: Det fraktet både kloakk og overflatevann. For å unngå at for mye sand, grus, rusk og rask 

havner i avløpsrørene er det nødvendig å forsyne gateslukene med oppsamlingskummer, såkalte ”sandfangkummer”. Disse må jevnlig tømmes for å unngå 

tette sluk og flom i gatene. På bildet ser vi en av vannog kloakkvesenets arbeidere i gang med å renske opp et gatesluk. 

186 

Det hastet med å få ferdig kloakkordningen. Bergen skulle i 1928 arrangere Landsutstillingen, der Lille Lungegårdsvann skulle spille en sentral rolle. Det ville ta 

seg dårlig ut med kloakkavfall flytende i vannet. Det holdt så vidt. Tre dager før åpningen av utstillingen ble pumpestasjonen satt i drift. Bildet viser noen av de 

mange installasjonene som ble anlagt i og rundt vannet i forbindelse med utstillingen. Vi ser også at det under utstillingen fantes en fontene ute i vannet. Den 

permanente kom imidlertid først i 1965. 

for å bistå i monteringsarbeidet. Pumpeutstyret ble hentet ut fra 

potetkjelleren på Årstad så snart støpegulvet var tørt, og pumpemaskineriet 

ble satt opp samtidig som bygningen rundt dem var 

under oppføring. En skulle kanskje tro at hastverket ga et dårlig 

resultat, men det er i dag de samme pumpene og den samme 

pumpestasjonen som tar seg av kloakkvannet i denne delen av 

Bergen sentrum. Det ble arbeidet døgnet rundt, og den 15. mai 

1928 kunne endelig pumpene prøvekjøres. Den 22. mai 1928, 

kun tre dager før Landsutstillingen åpnet, ble nødutløpet, som i 

åtte år hadde fungert som kloakkens midlertidige utløp, for første 

gang bli stengt og pumpene startet. Lille Lungegårdsvann var for 

første gang fri for kloakktilførsel. 

Pumpestasjonen ble bygget i forlengelsen av den gamle jernbanestasjonen, 

hvor i dag kunstmuseet Stenersens samlinger 

ligger. Den huset fire sentrifugalpumper og fungerte helt etter 

planen. Kloakkvannet fra de tre ledningene i distriktet (distrikt C 

på kartet) ble først ført til et forkammer og derfra gjennom en 

tilløpskanal til en samlebrønn. I tilløpskanalen passerte vannet 

skråstilte sprosserister for å hindre at for store objekter kom inn i 

pumpene og skadet dem. I samlebrønnen var det installert sugeledninger 

for hver av de fire pumpene; to store som kunne pumpe 

187 

700 liter i sekundet, og to små som kunne pumpe 140 liter i 

sekundet. Hver av disse pumpene var så tilknyttet sitt eget strømaggregat.Ved 

hjelp av flottører knyttet til samlebrønnen slo disse 

pumpene seg automatisk av og på etter hvor stor vannføringen 

var. I tilfelle av strømstans eller andre uhell som kunne føre til at 

samlebrønnen ble for full, ville nødutløpet til Lille Lungegårdsvann 

åpne seg. Pumpene førte så vannet gjennom trykkledninger 

av støpejern til kloakken i Håkonsgaten, en høydestigning på 

cirka 5 meter, og deretter gikk kloakkvannet til Puddefjorden. 

Pumpestasjonen var imidlertid ikke alene om å ha blitt salderingspost 

på de stramme budsjettene på 1920-tallet. Det var 

forutsatt i planen at det ved utslippspunktet i Jekteviken mot 

Puddefjorden skulle bygges tre sjøledninger 175 meter ut i 

fjorden for å bringe kloakkvannet til raskt vekslende vann. På 

grunn av pengemangel ble bevilgninger til sjøledningene aldri 

gitt, og kloakken for store deler av Bergen sentrum fortsatte å 

”plumpe” ut i Jekteviken helt til 1998. En avskjærende ledning 

på Nøstet (ledning F på kartet) var heller ikke bygget eller 

bevilget penger til i 1929. 

Manglene til tross så var, med unntak av området rundt Nøstet, 

Wilsons store plan for Lille Lungegårdsvann og kanalisasjonen av

ede brukt 10-15 millioner kroner i forberedende arbeider. 22 

Kommunen ville derfor gå med på nær sagt hvilke krav som helst 

for å få lov til å holde frem med planene. Helsedirektoratet ga 

dem en åpning, og den åpningen var å bygge ut en ny vannforsyning 

for Bergen som baserte seg på skjermede vannkilder, 

det ville i realiteten si en Gullfjellsutbygging. Siden det ennå ikke 

forelå konkrete planer for en slik utbygging, antok direktoratet at 

Storavatn i enda lang tid ville utgjøre vannkilden for Ytre Laksevåg, 

og i så fall ville reguleringsplanene bli nektet godkjent. Hvis 

Bergen kommune derimot ville forplikte seg til å bygge en ny 

vannforsyning innenfor et visst tidsrom, ville søknaden bli godkjent. 

Direktoratet så for seg en frist på 5-7 år, men etter samtaler 

med kommunen ble fristen utvidet til 10 år. Den 28. august 1974 

vedtok formannskapet i Bergen: ”Bergen formannskap [vil] 

uttale sin klare hensikt om planlegging og utbygging av nytt 

hovedvannverk med målsetting om realisering innen 10 år.” 

Bergen kommune hadde nå forpliktet seg til å bygge det i så 

lang tid etterlyste hovedvannverket, og Helsedirektoratet kunne 

endelig gi startsignal for byggingen i Loddefjord Nord og Olsvik. 

Den absolutte fristen for et nytt og driftsklart hovedvannverk ble 

satt til den 31. desember 1984, men da denne dagen kom, var det 

ennå ikke stukket en spade i jorden på Gullfjellsanlegget. 

R E G N B Y E N S O M M A N G L E T V A N N R E G N B Y E N S O M M A N G L E T V A N N 

Vannmangel på grunn av ledningsbrudd eller tørke har mange ganger gjort det nødvendig å frakte vann i tankvogner til innbyggerne. På bildet er det folk på 

Landås som henter de dyrebare dråpene i bøtter og spann i 1950-årene. 

208 

FRA MER VANN TIL BEDRE VANN 

Det var altså de statlige myndigheters krav til miljøhensyn i 

byplanleggingen som tvang frem en prinsipperklæring om å få 

bygget det nye vannverket. Kommunen hadde hele tiden vært klar 

over at det burde bygges nytt, men tok det for gitt at kostnadene 

ville bli så store at en slik utbygging var urealistisk. Ingen kunne 

med sikkerhet si hvor mye det ville koste, men anleggsseksjonen 

anslo i 1975 at et første byggetrinn ville ligge på mellom 50 og 

100 millioner kroner. 23 En slik ekstrabelastning på de kommunale 

budsjetter var kommunen lite lysten på å ta, men med lovnaden 

til Helsedirektoratet var det ingen vei utenom. 

Da arbeidet med å anlegge et nytt hovedvannverk startet opp 

igjen i 1974, var det gått nær tjue år siden det interkommunale 

prosjektet begynte i 1955. Arbeidet hadde gått i rykk og napp, 

men var aldri blitt lagt helt til side. Forarbeidet til kommunesammenslutningen 

konkluderte også med at arbeidet med et nytt 

hovedvannverk måtte komme i gang så snart som mulig. 24 Det 

ble imidlertid ikke prioritert særlig høyt. Det var dag-til-dagutfordringene 

som dominerte. Den nye prosjektledelsen for 

Gullfjellsutbyggingen måtte derfor starte nesten helt på ny. Første 

skritt var å bestemme hvilken vannkilde som skulle utnyttes. Det 

var totalt fire alternativer som ble utredet: Gullfjellet nord, 

Gullfjellet sør, Kalandsvatnet og Samnangervassdraget. 25 Kalands- 

vatnet ble nok en gang avvist som et reelt alternativ. Befolkningskonsentrasjonen 

rundt vannet og den forventede nybyggingen i 

området ville gi så store forurensningsproblemer at vannet måtte 

gjennomgå en fullrensende kjemisk prosess, noe som ville falle 

dyrt.Av de to alternativene i Gullfjellet, var det det nordlige som 

pekte seg ut. Søndre Gullfjellsfelt, som Eilif G. Erichsen hadde 

ønsket å bygge ut allerede i 1964, hadde i mellomtiden blitt 

vernet. Nedslagsfeltet lå i de øvre delene av Oselvvassdraget, et 

vassdrag som i 1973 var blitt varig vernet mot kraftutbygging. 26 

En oppdemming av vann i verneområdet ble ansett som politisk 

umulig, og uten en demning ville kapasiteten for et vannverk her 

være altfor liten. Derfor ble også dette alternativet lagt bort. 

I de tjue årene Gullfjellsutbyggingen hadde stått på dagsorden, 

hadde det vært et grunnleggende premiss at bygging av et nytt 

hovedvannverk skulle føre til større vannmengde. Helt siden 

Klingenbergs forsøk på å estimere vannforbruket i 1852, og den 

påfølgende utvidelsen av dimensjonene i vannforsyningsnettet få 

år senere, hadde trenden alltid vært at vannforbruket stadig nådde 

nye høyder i løpet av kort tid. Det kunne se ut til at det nesten 

ikke fantes grenser for hvor mye vann bysamfunnene kunne 

209 

Da prosjekteringssjef Svein Bollingberg i 1975 utarbeidet prognosene for 

vannforbruket i Bergen, var det nye tanker at dette ikke bare skulle fortsette å 

stige. Bollingberg så muligheten for at vannforbruket kunne flate ut. Det var 

likevel først og fremst reduserte lekkasjer som ville redusere forbruket. På bildet 

over ser vi Bollingberg sammen med daværende overingeniør Ivar D. Kalland 

legge frem handlingsplanen for vannforsyningen. Til venstre ser vi Bollingbergs 

alternativer for forbruksutviklingen. Den røde kurven Ø betydde en fortsatt 

forbruksvekst i samme takt som i årene før. Kurven N forutsatte både en kraftig 

økt lekkasjejakt og økte avgifter på vannforbruket. H var prognosen som ble 

lagt til grunn for kommunens handlingsprogram for vannforsyningen. Den 

ligger, som vi ser, ikke så langt fra den laveste prognosen. 

forbruke. Eilif G. Erichsens betraktninger i forbindelse med den 

ønskede utbyggingen av Søndre Gullfjellet på midten av 1960tallet 

var typisk for tankegangen den første etterkrigstiden. 27 

Erichsen forsøkte å overtale kommunen til å sikre mange, store og 

gode vannkilder på Bergenshalvøyen til fremtidig vannforsyning. 

Et høyt vannforbruk ble sett på som et kjennemerke for land med 

en ”høyt utviklet sivilisasjon”, og etter hvert som velstanden økte, 

og innbyggerne fikk stadig flere vannforbrukende innretninger, 

ville også forbruket bare stige. En svensk undersøkelse fastslo at 

vannforbruket var doblet fra 1929 til 1960, og det ble beregnet at 

dette igjen ville tredobles frem til år 2000. Ingeniørene mente

R E N S I N G I B E G G E E N D E R A V R Ø R E T 

Avløpssystemet i Bergen er dimensjonert for å ta unna store vannmengder. Det hender imidlertid at kapasiteten blir for liten enten fordi avløpene går tett av løv, 

skitt, snø og is, eller fordi at nedbørsmengdene er særlig store. Under rekordflommen i september 1975, som vi her ser bilder fra, ble mesteparten av de lavtliggende 

områdene i Bergen og omegn satt under vann. Illustrerende for variasjonene i Bergensnedbøren er at det både i 1975 og 1976 var vannsparing i byen. 

238 


Kolibakterier (koliforme bakterier) er bakterier som 

forekommer i tarmkanalen hos dyr og mennesker. 

De er normalt ikke skadelige, men fordi de forekommer 

i store mengder og er lette å identifisere, 

blir de benyttet som indikatorer på at vann er 

forurenset med avføring. Avføring kan inneholde ulike typer 

av sykdomsfrembringende organismer som kan være virus, bakterier 

og en- og flercellede dyr. 

Vannverkets 150-årige 

historie er innrammet av to 

store epidemier. I 1848 

raste en koleraepidemi i 

Bergen, og i 2004 ble en 

rekke av byens innbyggere 

rammet av en giardiaepidemi. 

Den siste var 

heldigvis ikke så alvorlig som den første. Begge var imidlertid forsårsaket 

av mikroorganismer i drikkevannet; for koleraens vedkommende, 

brønnvann. Til venstre ser vi en kolerabakterie og til høyre flagellaten 

Giardia lamblia. 

det ser ikke ut til å ha hjulpet særlig. I etterkrigsårene blir det 

stadig rapportert om beitende sauer i nedslagsfeltet. 

….spesielt sommeren 1951 var der en invasjon av sauer i det 

område hvor der tidligere var gårdsbruk. Man har like overfor 

eiendomsforvaltningen gjort gjeldende at der på en eller annen 

måte bør settes alvor bak forbudet mot beiting i vannverkets nedslagsfelter, 

og hvor saueeierne har påberopt seg at det er mangelfullt 

gjerdehold som er årsaken til at sauene får adgang til de 

forbudte beiteområder, må gjerdene settes i stand. Man har også 

foreslått at der i dagspressen innrykkes et avertissement med tekst 

som klarlegger kommunens rettigheter og at disse bestemt vil bli 

hevdet. Som forholdene nu er, har man nærmest inntrykk av at 

sauene føres til de fine beiteområdene i Tarlebødalen, og at dette 

forhold må på en eller annen måte bringes til opphør. 21 

Inntrykket viste seg å være riktig. Året etter ble en saueeier tatt 

på fersk gjerning i å frakte sauer inn i Tarlebødalen.Vannverket 

bestemte seg derfor i 1951 til å gå til storaksjon mot den ureglementerte 

beitingen i nedslagsfeltene til drikkevannsforsyningen. 

Og det hjalp. I følgende år var ”man praktisk talt [….] forskånet 

for beitende sauer i nedslagsfelter”. 22 

Det var all grunn for vannverket til å være påpasselig. Det ble 

gjentatte ganger målt høye verdier av kolibakterier i råvannet til 

drikkevannsforsyningen i etterkrigsårene. Særlig var august måned 

utsatt. Vannkvaliteten ble imidlertid nøye overvåket av Gades 

institutt. I perioder med høye koliverdier ble klordoseringen økt. 

Det hendte også at det ble funnet kolibakterier i drikkevannet etter 

at det hadde passert kloranleggene. Dette skulle strengt tatt ikke 

kunne skje, men kloranleggene som ble installert under krigen, 

manglet automatisk omsjalting mellom klorbeholderne. Det 

hendte derfor at det gikk uklorert vann ut i ledningsnettet når en 

tom beholder skulle erstattes med en ny, eller hvis en beholder 

gikk tom om natten eller andre perioder da anlegget var uten 

tilsyn. Mot slutten av 1940-årene ble kloranleggene imidlertid forsynt 

med automatisk omkobling, og klor ble tilsatt i absorbsjonstårn, 

ikke direkte i vannledningen som tidligere. Det ser ut til at 

problemene med kloranleggene avtok etter dette. 23 Årsrapportene 

fra vannverket rapporterer ut over 1950-årene stort sett om 

tilfredsstillende kvalitet på det vannet som nådde forbrukerne. 

Byutviklingen i etterkrigstiden førte imidlertid til et økt press 

på drikkevannsforsyningen. Det ble etter hvert nødvendig å ta i 

bruk lavereliggende vann som var betydelig mer utsatt for 

forurensning enn bassengene i Byfjellene, og hvor også den 

naturlige vannkvaliteten kunne være tvilsom. De fleste av disse 

fantes i omegnskommunene Åsane, Fana og Laksevåg og ble en 

del av Bergen vannverk først etter kommunesammenslåingen i 

1972. Men også Bergen fikk føling med problemene da Fyllingsdalen 

ble innlemmet i byen i 1955. 

RENT VANN, TAKK! 

Vi har ikke hatt rent vann på syv år, pene klær må sendes bort til 

vask og vannet i springen er udrikkelig. Kommunen gjør ingenting. 

Nå vurderer vi å nekte vannavgiften, varen vi betaler for er 

ubrukelig. 24 

Så sent som i 1980-årene fantes det innbyggere i Bergen som 

slet med kvaliteten på drikkevannet. Noen av dem bodde i 

området rundt Fana kirke. De fikk vann fra Svartevatnet på Fanafjellet, 

og denne kilden var utsatt for at sand og leire ble dratt inn i 

ledningsnettet, fordi strendene ble vasket ut når vannet var nedtappet.Vannet 

ble gråfarget og uappetittelig. Byveterinæren slo fast 

at vannet var ubrukelig som drikkevann.”Kvaliteten var heller ikke 

slik at vannet var egnet til vanlig bruksvann (vaskevann).” 25 

Vannet fra Fanafjellet var i særklasse dårlig, men beboerne på 

Stend var ikke alene om å ha dårlig drikkevann. Sommeren 1989 

raste en magesjau-epidemi i deler av Laksevåg. Årsaken mente 

man å finne i vannforsyningen fra Løvstakkvatna. Laksevåg 

skytterlag hadde fått tillatelse til å etablere en fylling ved skytebanen 

som lå i nedslagsfeltet til Løvstakkvatnet.Tillatelsen var gitt 

under uttrykkelig forutsetning av at de tilkjørte massene skulle 

komme fra områder som ikke var påvirket av menneskelig 

aktivitet. Men firmaet som hadde fått oppdraget hadde hentet 

massene fra flere nedlagte bossdeponi. Kurt Oddekalv fra Naturvernforbundet 

rykket ut og kunne konstatere at fyllmassene 

inneholdt ”asfalt, jernskrot, betongklumper og gamle kloakkrør”. 

26 Skytterlaget fikk forbud mot å fortsette arbeidet med 

fyllingen, og 20 000 abonnenter som fikk vann fra Løvstakkvatna 

ble påbudt å koke vannet. 

Hendelsen på Laksevåg i 1989 var et særtilfelle. Det dreide seg 

om akutt forurensning som følge av brudd på retningslinjene for 

239


Kloakkpumpestasjoner som er bygget i forbindelse med Sentrum Nord og Syd hovedavløpsanlegg, er gitt en arkitektonisk utforming som gjør at de harmoniserer 

med bygningene omkring. På venstre side ser vi fra øverst stasjonen i Damsgårdsveien, i Nygårdsparken og på Dokkeskjærskaien. På høyre side ser vi fra 

øverst stasjonen på Strandkaien, den i Kirkebukten ved Laksevåg kirke og den ved verkstedbygningene på Grønneviksøren. 

260 


På grunn av de store utslippsmengdene til den relativt innestengte Grimstadfjorden, er Knappen renseanlegg som det eneste større anlegget i Bergen forsynt 

med kjemisk rensing. Anlegget fjerner derfor både alt uoppløst materiale og oppløste fosfater; næringssalt som kan føre til økt algevekst i vannet. 

uten store terrenginngrep. Det ble også innledet samarbeid med 

Bioplan i Odda som mottok slam til kompostering. Fremdeles 

var det imidlertid et problem å bli kvitt alt slammet. Fra 1. januar 

2000 fikk derfor kommunen innvilget konsesjon for å brenne 

inntil 6000 tonn slam årlig i det nye bossforbrenningsanlegget i 

Rådalen. ”Dette gjelder slam som er slik at det ikke foreligger 

alternative bruksområder og slam som det av andre grunner ikke 

er mulig å få avsetning på.” Denne forbrenningen er imidlertid 

avgiftsbelagt og fordyrer driften av kloakkanleggene. Kommunen 

har derfor et kostnadsinsitament til å finne andre måter å bli kvitt 

slammet, noe som har lyktes til nå. 73 

Kommunen mener at de sentrale utbyggingsmål for kloakksystemet 

i grove trekk er nådd ved utbyggingen av Sentrum 

Nord. Kommende år er det i første rekke utskifting av eldre 

kloakkledninger som står for tur, og i en viss utstrekning fjerning 

av overvann fra kloakkledningene. Dessuten har kommunen et 

ansvar for å rydde opp etter egne og andres synder i form av 

forurensede bunnsedimenter, særlig i den indre delen av Puddefjorden. 

Riktignok finnes det fremdeles områder i kommunen 

261 

hvor bebyggelsen ikke er koblet til samlekloakker og renseanlegg. 

Det meste av dette er spredtbygde områder hvor kloakken ender 

i sjø med god vannsirkulasjon, men det finnes også kloakk som 

havner i ferskvannsvassdrag. Det er en prioritert oppgave å fjerne 

mest mulig av de siste. 

Bergen er imidlertid ikke bare del av et nasjonalt reguleringsregime 

for forurensning, men også et internasjonalt, da særlig det 

til EU/EØS. Bergen ligger utenfor de havområder hvor forurensningssituasjonen 

er mest dramatisk, og har derfor til nå unngått 

strengere utslippskrav, blant annet for utslipp av nitrogen til 

sjø. Men utviklingen til nå har vist at forurensningsmyndighetene 

har stor vilje til å innføre strengere reguleringer, uten alltid å ta 

hensyn til de lokale forhold. Bergen kan derfor risikere å måtte 

rense alle utslipp, også de som i dag kommer fra de mer spredtbygde 

områdene av kommunen, og innføre strengere rensekrav 

for de eksisterende renseanleggene, dvs. kjemisk og eventuelt 

også biologisk rensing.

langt mindre vann, så vannleveransen til skip nådde aldri høydene 

fra tidlig på 1900-tallet. Men skipstrafikken er fremdeles en viktig 

kunde for vannverket i jubileumsåret. Den kraftige økningen av 

cruiseskipsanløp – både i antall og tonnasje – har dessuten økt 

vannleveransene til skip de siste årene. 

Noen bruksområder for vann er blitt borte.Andre er kommet 

V A N N E T O G B Y E N V A N N E T O G B Y E N 

Da det nye Haukeland sykehus sto ferdig i 1912, ble det vannverkets største enkeltkunde, noe det også er i 2005. Det ville være umulig å drive et moderne 

sykehus uten innlagt vann. Bildet viser vaskeriet ved Haukeland sykehus ikke lenge etter oppstarten. 

Liter per døgn 

800 

700 

600 

500 

400 

300 

Vannforbruk i Bergen 1901-2001 

per døgn per innbygger 

200 

1905 1915 1925 1935 1945 1955 1965 1975 1985 1995 

Det mangler data for årene 1970-1985. Dette er angitt med stiplet linje. 

272 

til. Det finnes nok fremdeles innenfor bygrensene hester som 

drikker vann levert av vannverket. Men de mange hestene som 

ble benyttet til transportformål, er borte. For femti år siden var de 

fremdeles et sentralt trekk i bybildet, og inntil 1962 ble det betalt 

særavgift per spilltau for hestehold. Lik resten av landet har den 

industrielle aktiviteten i Bergen gått tilbake siden 1970. Det går 

følgelig mindre vann til industriformål. Men etter kommunesammenslåingen 

i 1972 omfatter Bergen kommune et stort omland. 

Utflytting av virksomheter fra Sentrum flytter dem ikke 

nødvendigvis ut av vannverkets leveringsområde. Hansa holder 

ikke lenger til på Kalfaret, men på Kokstad, men ølet og mineralvannet 

blir fremdeles produsert av vann fra vannverket; som nå 

riktignok kommer fra Fanafjellet og ikke fra Svartediket. Likevel 

har nok strukturendringene i næringslivet bidratt til et redusert 

vannforbruk. De mange handels- og tjenesteytende virksomhetene 

som dominerer i dag, bruker hovedsakelig vann bare til 

renhold og sanitære formål. Moderne renholdsmetoder krever 

dessuten langt mindre vann enn tidligere. 

Det vannbrukende samfunnet er også et vannforbrukende. 

Klingenberg beregnet i 1852 at 240 liter vann per person per 

døgn var mer enn tilstrekkelig til byens behov. Han tok ikke mye 

feil. Da vannverket installerte vannmålere i 1902 og dermed 

skaffet seg en nøyaktig oversikt over forbruket, viste de 220 liter 

Hester fortsatte å være et viktig innslag i bybildet lenge etter at bilen gjorde sitt inntog. Vognmenn besørget en god del av varetransporten i byen. Rundt om i 

byen fantes det vanningskummer til hestene. Kummene var blant de mange innretninger som var utformet etter retningslinjer utarbeidet av Ralph Wilson. I dag 

er de borte bortsett fra et par som er bevart som kulturminner, blant annet én i Steinkjellergaten. Bildet viser en kum på Nøstet i 1959. Nederst på siden ser vi 

kommunens forslag til utforming av kummene. 

i gjennomsnitt per innbygger per døgn. At byen til tider hadde 

opplevd at vannforsyningen ble utilstrekkelig, skyldtes at dimensjonene 

på hovedvannledningene var for små og at befolkningen 

vokste mer enn antatt. Men utover 1900-tallet økte det gjennomsnittlige 

vannforbruket per innbygger jevnt og trutt. I 1920 

var det passert 300 liter, og i 1930 nådde det en foreløpig topp 

med nesten 400 liter. Økningen skyldtes i første rekke vannklosettene.Antallet 

klosetter ble mer enn fordoblet mellom 1920 

og 1930, fra ca 5000 til ca 12 000. Også antallet bad ble fordoblet, 

selv om det fremdeles var langt færre av disse enn av vannklosetter. 

Men der hvert vannklosett betydde et tillegg i vannforbruket, 

førte ikke et baderom nødvendigvis til at det ble brukt 

mer vann til bading. Bade kunne en også gjøre tidligere; i stamp 

på kjøkkenet, eller i ett av de offentlige badene. Varmtvannstankenes 

begrensede kapasitet reduserte nok omfanget av 

badingen hjemme. Likevel er 1920-årene et markert take-off i 

utviklingen av vannbrukssamfunnet. Bading, vannklosetter, klesvask 

og husvask bidro til det. For noen trakk også bilvasken og 

hagevanningen vann. Vannverkssjefen selv mente bergensernes 

vane med å la klær bløtlegges i rennende vann over natten, var en 

vesentlig årsak til det høye forbruket. 

273 

I 1930-årene gikk forbruket ned. Det skyldtes i enkelte år 

vannsparing. I tillegg ble det arbeidet aktivt for å tette lekkasjer, 

først og fremst i de private hjem. Dessuten ser det ut til at innbyggerne 

ble noe mindre rause med vannet.At det var nødvendig 

med vannsparing nesten annethvert år, bidro sterkt til å

Byens skjulte årer (utdrag). - Bergen kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?