Foreldre - til barns beste - Bufetat

statsforvaltning. De styrte etter realismens læresetninger. Man tok ikke
lenger utgangspunkt i det naturlige, men i det nyttige. De hadde bena
plantet på jorden – i virkeligheten – og ikke himmelske og abstrakte
idealer. De søkte «at drage Himmelen ned paa Jorden, istedetfor at
man flygtede til Himmelen fra Jorden», som det ble sagt. 31 Med en
nøktern, praktisk livsanskuelse opponerte de mot romantikken, selv
om de ikke frigjorde seg helt fra den. Visjonen var å legge til rette for
en materiell utvikling som kunne føre landet ut av fattigdommen.
Barna, den kommende generasjon, var selvsagt ikke uten betydning i
en slik sammenheng. Også i barneoppdragelsen og når det gjaldt
skolens innhold, skulle det samfunnsnyttige ha forrang.
Fattigbarnas utrygge tilværelse
Barnas skjebne var usikker. Fattigdommen vokste i byene og på landet.
I brytningen mellom det gamle og det nye samfunnet i det forrige
århundret framstod det en sosial lagdeling som delte samfunnet i to.
Til den ene delen hørte en bredere middelstand og en voksende
gruppe bønder som hadde fått overgang til selveie, til den andre et
gryende proletariat bestående eiendomsløse arbeidere, tjenestefolk og
husmenn. Klasseskillet både i byene og på bygdene ble mer markant.
Barn av den første klassen hadde relativt trygge oppvekstvilkår, men
det kunne råde usikkerhet rundt framtidsutsiktene. Særlig gjaldt det
for bondestanden hvor forskjellene var store, og hvor man ikke hadde
noen garanti for framtidig økonomisk trygghet. Likevel var det
husmannsbarna rundt om på bygdene og arbeiderbarna i byene som
utvilsomt hadde det vanskeligst.
Mange måtte forlate hjemmene sine enten for å flytte til byene hvor
arbeidsmulighetene var bedre, eller følge utvandringsstrømmen mot
en løfterik framtid i fremmed land. «Amerikafeberen» spredde seg
raskt; mellom 1865 og 1930 reiste 780.000 nordmenn over
Atlanterhavet. Her hjemme ble hovedstaden på tilsvarende måte gjenstand
for en kraftig folketilvekst, og barna stod for den største andelen.
I 1865 utgjorde barn under 15 år rundt en tredel av hovedstadens
befolkning, i byens østlige arbeiderforsteder kunne andelen være opp
mot halvparten. Til sammenligning utgjør barna rundt ti prosent av
Oslos befolkning i dag. 32 Fattigbarna var utviklingens sorteperer i det
forrige arhundret. Dikteren Tor Jonsson har gitt oss et talende bilde av
hvordan han opplevde fattigbarnets vilkår i Lom rundt siste århundreskifte:
«Det gufsa innestengd frå gamle nedfallshus, det gjæra i sinnsjuk
ættearv. Vanvetet gløste under yta i einsemda og loga opp på ville brennevinsfestar.
Da var det som å høyre daudmannsrop or svarte rotningsland.
Og denne bygda med si grenselause einsemd og armod stod alltid blind og
hjartehard og reiste nidstong mot alle fattigfødde.»
Forholdene for fattigbarna i byene har vi også dystre beretninger om.
Den danske dikteren Martin Andersen Nexø har i boken «Et lille kræ»
31