2007 årgang 25 - Z9.se

Hva var det med 50-tallet?
Av Anne Helgesen
Tilsynelatende er det som om dukketeatret i Norden starter for alvor først på 1950-tallet.
Samtlige nordiske land kan vise til profi lerte ”pionerer” som gjorde entré innenfor denne
scenekunstformen i dette tiåret.
Pionerene
I Norge har vi ekteparet Agnar og Jane Mykle, og vi har familien Strøm representert ved far
og datter Julian og Birgit. I Danmark hadde kunstnerekteparet Karen og Gunnar Westman latt
seg inspirere blant annet av siciliansk marionetteater, og startet opp med egne forestillinger i
København. Finske Mona Leo startet sitt dukketeater i 1950, og Jon E. Gudmundsen grunnla ”Det
islandske dukketeater” i 1955. Mens Michael Meschke introduserte dukketeater som kunstform i
Sverige i 1951 og startet Marionetteatern i 1958.
Alle disse kunstnerne så seg selv som pionerer. De mente selv at de importerte en inntil
da, ukjent kunstform til sin respektive land. Slik var det ikke, som gjøgler uttrykk, som folkelig
teater, som pedagogisk virkemiddel og som avantgarde eksperimenter hadde det det eksistert
Figurteater i den gode hensikts tjeneste
Etterkrigstida innebar et klimaskifte i kulturformidlingen til barn. Målet ble å gjenskape
en indre trygghet hos barna. Det var et mål i seg selv etter den opprivende verdenskrigen. Troen
på sivilisasjonen skulle gjenoppbygges. Krigserfaringene innebar at det ble vanskelig å betrakte
sivilisasjonen som en allmenngyldig størrelse. Innstillingen til sivilisasjonen burde heretter være
kritisk, man måtte innse dens begrensninger. Denne riktige og samfunnsbevisste innstillingen
kunne læres og spres på demokratisk vis. Klassekamp og folkeopplysningsideologi ble tonet ned
til fordel for felleskapstanken; alle klasser og aldersgrupper skulle gå sammen om gjenoppbyggingen.
Pedagogikkens hovedmål ble å skape demokratisk innstilte og ansvarbevisste
mennesker.
Det er lett å tro at dette bare var sosialdemokratisk tankegods. Men på hele kontinentet
også i de Østeuropeiske landene fi kk man en ny opplysningsorienterte pedagogikk hvor kunsten
ble sett som et viktig virkemiddel i oppdragelsen.
Resutlatet var en harmoniserende barnekultur som skulle resultere i gode og harmoniske samfunnsborgere.
Den vektleggingen av etisk alvor og kollektivt ansvar som kom til syne i den voksenproduserte
barnekulturen, passet godt med tidens politiske samarbeidsideologi i Norge, men
var altså på ingen måte særnorsk eller særnordisk for den saks skyld.
Regulering og institusjonalisering
I Norden hadde skoleverket og kunnskapsinnlæringen
lenge vært et offentlig anliggende. Nå
ble en utvidet del av barnekulturen oppfattet som en
del av det offentliges ansvar, ikke bare som en privat
oppgave for de foresatte eller for ideologiske grupperinger.
Dermed oppsto behovet for «kvalitetskontroll»
av kunst for barn. Statens Bibliotekstilsyn som
ble opprettet i 1949, hadde som en av sine viktige
oppgaver å sette opp anbefalingslister over barne- og
ungdomsbøker til bibliotekene. Kriteriene var i tillegg
til det kunstneriske også moralske og ideologiske.
5